Ordet og makten

StenRHelland Historie 4 257 Kommentarer , , , , ,

Bokmelding i DN.15.12.05.av «Virksomme ord-Politiske taler 1814-2005.»

Av Sten Reinhart Helland

Det er ikke bare salig Mao Zedong som har basert seg på at politisk makt «springer ut av geværmunningene». Historisk er demokrati en nymotens innretning. Ryddig maktdeling og frie valg er heller ikke i dag en selvfølge utover den såkalt vestlige kulturkrets. Men i Norge har vi – gjennom snart 200 år – nesten ubeskåret hatt og stadig kunnet utvide et politisk demokrati. Da blir ordene og politisk kommunikasjon den mest avgjørende kilden til makt. Forskerne Anders Johansen og Jens E. Kjeldsen har samlet mellom to permer mer enn et hundretall politiske taler fra Christian Frederiks trontale på Eidsvoll i apri11814 til Shabana Rehmans feiring av «hjertets migrasjon» i Molde i august 2005. «Virksomme ord» er en bok som mange vil ha stor glede av i årtier fremover.

Forfatterne har ikke bare gitt oss en rikholdig kulturhistorisk kildesamling, men også levert analyser til å bli klokere av. Johansen og Kjeldsen finer oss over 700 sider kronologisk gjennom alle sentrale epoker i vårt Lille lands historie. Valget av politiske talere som har kommet med i samlingen, er argumentert godt for. Og nesten alle de mest sentrale stridstemaene er med, som kampen om parlamentarismens innføring, kvinnesakens pionerfase, for eller mot sosialisme/kommunisme, ja eller nei til EU, krigen 1940-1945, Den kalde krigen, Gro Harlem Brundtlands år ved makten og den nye debatten om krig og fred etter 11. september 2001.

Det er helt avgjørende for kildesamlingens verdi at talene ikke står alene. Taler fra vår egen tid av Carl I. Hagen, Kristin Halvorsen eller Jens Stoltenberg trenger nok ikke tilleggsopplysninger for om noen år, men selv en kjent tale som Henrik Wergelands fra 1842 om «Jødesagen i det norske Storthing», er i dag belt ubegripelig uten en kyndig biografisk og historisk innramming. Boken har derfor med nødvendighet en grundig innledning, for denne følges opp med et vell av
supplerende leserveiledning gjennom hele tekstsamlingen.

Forfatterne skriver at de har vært på jakt etter virksomme ord, det vi si talene som reiste  en sak, vippet et flertall, utløste en skandale eller som splittet et parti. Hovedkriteriet formuleres slik: «En politisk tale er jo ikke et kunstverk, men et inngrep i en situasjon, dens verdi ligger i hva den utretter. Derfor har vi valgt ut ordene der noe avgjørende sto på spill, og gått etter ordene som gjorde en forskjell.» Det er altså ikke elegant retorikk som er hovedpoenget ved utvalget.

Med en slik målestokk er det åpenbart at noen politiske situasjoner og noen av de utvalgte talene skiller seg klart ut. Det er i krig, når krig truer og når den politiske kampen på ramme alvor star om demokrati eller diktatur, de virkelig betydningsfulle talene har vært holdt i vårt land etter 1814.

Det betyr ikke at en slik tale nødvendigvis får positive konsekvenser. Tenk for eksempel på Vidkun Quislings radiotale til det norske folk kvelden 9.apri1 1940, der han kunngjør at det Lille og forhatte partiet Nasjonal Samling, under hans ledelse tar over regjeringsmakten etter Johan Nygaardsvold. Quislings selvtekt var uhørt, men hans tale fikk vidtrekkende konsekvenser. To og en halv måned senere sendte Stortingets presidentskap det som har vært kalt det mest skammelige brevet i Stortingets historie. Presidentskapet ba 27. juni 1940 kong Haakon om å abdisere, «av hensyn til folkets velferd og landets framtid». Deretter arbeidet den norske eksil-regjeringen intensivt med utkast til svar i flere regjerings-konferanser, for endelig vedtak i statsråd 3. juli. Kong Haakons tale var derfor veid på gullvekt for han ga sin kategoriske avvisning av en anmodning «som strider mot Norges Grunnlov, og som med makt sakes påtvunget det norske folk». Som politisk tale i en meget kritisk situasjon, var kong Haakons radiotale fra London 8. juli 1940 det makt-politiske motstykket til Quislings proklamasjon kort tid i forveien.

En annen politisk tale med store konsekvenser for samtiden og mange 4fremover, var statsminister Einar Gerhardsens tale til en partiforsamling på Kråkerøy utenfor Fredrikstad i februar 1948. Talen ble holdt bare noen få uker etter at kommunistene hadde tatt makten i Tsjekkoslovakia og under inntrykk av voksende krigsfare. Den vanligvis milde landsfader og tidligere så radikale Gerhardsen var ikke nådig: «Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og for rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig».

Boken inneholder imidlertid, tross intensjonen om å velge de «virksomme ord», også politiske taler som hverken i samtid eller ettertid har fått noen som heist betydning. Ett eksempel er talen daværende partileder Pål Steigan holdt til landsmøtet i AKP (m-1)i 1976. Forsamlingen hadde nettopp fått vite at Mao Zedong var død. Steigan uttrykker «djup sorg» over tapet av den store rormann, og fortsetter: «Men han har etterlatt seg sin helstøpte revolusjonære tenkning, som er udødelig, og han gir oss kart og kompass i den kampen som vi må føre uten han.»

Det er mest nærliggende å assosiere til dikteren Knut Hamsuns ikke helt ulike nekrolog i Aftenposten etter Adolf Hitlers død i de tidlige maidagene 1945.