Quisling og hans «sinnsforvirrede» justisminister

StenRHelland Historie 983 Kommentarer , , , ,

Episodebeskrivelse

I Verden i går i P1+ spør Sten Helland om Vidkun Quislings justisminister var «En sinnsforvirret naziideolog eller en beregnende krigsforbryter»? Hva slags menneske var Sverre Riisnæs? Han var en drivkraft og ideologisk leder i Germanske SS Norge, og han var blant annet ansvarlig for nazifiseringen av rettsapparatet. Han var trolig klar over at forbrytelsene hans ville føre til dødsstraff, og da saken kom opp for retten etter krigen sto han fram som sinnssyk. Han slapp å bli henrettet, og levde til han ble 90 år gammel. Programmet om Sverre Riisnæs ble sendt første gang i september 1989.

https://radio.nrk.no/serie/verden-i-gaar-p1/DMPO39000816/22-02-2016

Ordet og makten

StenRHelland Historie 4 257 Kommentarer , , , , ,

Bokmelding i DN.15.12.05.av «Virksomme ord-Politiske taler 1814-2005.»

Av Sten Reinhart Helland

Det er ikke bare salig Mao Zedong som har basert seg på at politisk makt «springer ut av geværmunningene». Historisk er demokrati en nymotens innretning. Ryddig maktdeling og frie valg er heller ikke i dag en selvfølge utover den såkalt vestlige kulturkrets. Men i Norge har vi – gjennom snart 200 år – nesten ubeskåret hatt og stadig kunnet utvide et politisk demokrati. Da blir ordene og politisk kommunikasjon den mest avgjørende kilden til makt. Forskerne Anders Johansen og Jens E. Kjeldsen har samlet mellom to permer mer enn et hundretall politiske taler fra Christian Frederiks trontale på Eidsvoll i apri11814 til Shabana Rehmans feiring av «hjertets migrasjon» i Molde i august 2005. «Virksomme ord» er en bok som mange vil ha stor glede av i årtier fremover.

Forfatterne har ikke bare gitt oss en rikholdig kulturhistorisk kildesamling, men også levert analyser til å bli klokere av. Johansen og Kjeldsen finer oss over 700 sider kronologisk gjennom alle sentrale epoker i vårt Lille lands historie. Valget av politiske talere som har kommet med i samlingen, er argumentert godt for. Og nesten alle de mest sentrale stridstemaene er med, som kampen om parlamentarismens innføring, kvinnesakens pionerfase, for eller mot sosialisme/kommunisme, ja eller nei til EU, krigen 1940-1945, Den kalde krigen, Gro Harlem Brundtlands år ved makten og den nye debatten om krig og fred etter 11. september 2001.

Det er helt avgjørende for kildesamlingens verdi at talene ikke står alene. Taler fra vår egen tid av Carl I. Hagen, Kristin Halvorsen eller Jens Stoltenberg trenger nok ikke tilleggsopplysninger for om noen år, men selv en kjent tale som Henrik Wergelands fra 1842 om «Jødesagen i det norske Storthing», er i dag belt ubegripelig uten en kyndig biografisk og historisk innramming. Boken har derfor med nødvendighet en grundig innledning, for denne følges opp med et vell av
supplerende leserveiledning gjennom hele tekstsamlingen.

Forfatterne skriver at de har vært på jakt etter virksomme ord, det vi si talene som reiste  en sak, vippet et flertall, utløste en skandale eller som splittet et parti. Hovedkriteriet formuleres slik: «En politisk tale er jo ikke et kunstverk, men et inngrep i en situasjon, dens verdi ligger i hva den utretter. Derfor har vi valgt ut ordene der noe avgjørende sto på spill, og gått etter ordene som gjorde en forskjell.» Det er altså ikke elegant retorikk som er hovedpoenget ved utvalget.

Med en slik målestokk er det åpenbart at noen politiske situasjoner og noen av de utvalgte talene skiller seg klart ut. Det er i krig, når krig truer og når den politiske kampen på ramme alvor star om demokrati eller diktatur, de virkelig betydningsfulle talene har vært holdt i vårt land etter 1814.

Det betyr ikke at en slik tale nødvendigvis får positive konsekvenser. Tenk for eksempel på Vidkun Quislings radiotale til det norske folk kvelden 9.apri1 1940, der han kunngjør at det Lille og forhatte partiet Nasjonal Samling, under hans ledelse tar over regjeringsmakten etter Johan Nygaardsvold. Quislings selvtekt var uhørt, men hans tale fikk vidtrekkende konsekvenser. To og en halv måned senere sendte Stortingets presidentskap det som har vært kalt det mest skammelige brevet i Stortingets historie. Presidentskapet ba 27. juni 1940 kong Haakon om å abdisere, «av hensyn til folkets velferd og landets framtid». Deretter arbeidet den norske eksil-regjeringen intensivt med utkast til svar i flere regjerings-konferanser, for endelig vedtak i statsråd 3. juli. Kong Haakons tale var derfor veid på gullvekt for han ga sin kategoriske avvisning av en anmodning «som strider mot Norges Grunnlov, og som med makt sakes påtvunget det norske folk». Som politisk tale i en meget kritisk situasjon, var kong Haakons radiotale fra London 8. juli 1940 det makt-politiske motstykket til Quislings proklamasjon kort tid i forveien.

En annen politisk tale med store konsekvenser for samtiden og mange 4fremover, var statsminister Einar Gerhardsens tale til en partiforsamling på Kråkerøy utenfor Fredrikstad i februar 1948. Talen ble holdt bare noen få uker etter at kommunistene hadde tatt makten i Tsjekkoslovakia og under inntrykk av voksende krigsfare. Den vanligvis milde landsfader og tidligere så radikale Gerhardsen var ikke nådig: «Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og for rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig».

Boken inneholder imidlertid, tross intensjonen om å velge de «virksomme ord», også politiske taler som hverken i samtid eller ettertid har fått noen som heist betydning. Ett eksempel er talen daværende partileder Pål Steigan holdt til landsmøtet i AKP (m-1)i 1976. Forsamlingen hadde nettopp fått vite at Mao Zedong var død. Steigan uttrykker «djup sorg» over tapet av den store rormann, og fortsetter: «Men han har etterlatt seg sin helstøpte revolusjonære tenkning, som er udødelig, og han gir oss kart og kompass i den kampen som vi må føre uten han.»

Det er mest nærliggende å assosiere til dikteren Knut Hamsuns ikke helt ulike nekrolog i Aftenposten etter Adolf Hitlers død i de tidlige maidagene 1945.

 

Når diktaturenes venner skal belære om demokrati

StenRHelland Politikk 1 851 Kommentarer , , , , , , , , ,

ARTIKKEL I «TIDENS TEGN».1994

Av Sten Reinhart Helland

Debatten i forlengelse av Per Ahlmarks bok «Venstresiden og tyranniet» har mange sider. Men det er fristende med en viss assosiasjon til den aktuelle diskusjonen om norsk medlemskap i EU. La meg presisere med en gang. Det er mange gode argumenter for både ja og nei. Hovedtyngden av debattdeltakere på begge sider er gode norske demokrater.

Men ikke alle.  Og det er poenget i denne sammenhengen.  Også i 1994 spretter det fram enkelte som alltid har tilhørt diktaturenes beste venner. Nå som før skal de belære det norske folk om demokrati. Det hører med til et reelt folkestyre at de skal ha den retten.  Men det hører også med at noen må kunne sette lys på antidemokratene bak de velklingende slagordene. Men først litt fra historien.

I dag er det vel slik at borgerlig-liberalere som Kristin Clemet og Per Ahlmark aller helst vil konsentrere seg om de totalitære på den såkalte» venstresiden».  Jeg skal ikke mistro motivene for dette.  Men i norsk sammenheng har vi noen klassiske eksempler på borgerlig unnfallenhet overfor ideologiske utskeielser til det ekstreme høyre.  Deler av den borgerlige  pressens forståelsesfulle holdning til Hitlers og Mussolinis regimer i mellomkrigstiden nevnes ofte.  Bondepartiets og deler av Høyres flørting med Vidkun Quislings nydannede Nasjonal  Samling  er  en annen side  av samme  sak.  I etterkrigstiden har vi helt opplagt en rekke eksempler på at den ideologiske og moralske indignasjon ikke har vært like sterk overfor høyreekstreme generaler som overfor de røde diktaturer.

Jeg vil ha dette sagt. For i synet på grunnleggende menneskerettigheter og demokrati er det neppe stort bedre med politisk blindhet på høyre enn på venstre øye.  Borgerlig-liberale og sosialdemokrater har slik sett det samme ansvar for å holde sin sti ren.Men vi sosialdemokrater tar gjerne et særlig ansvar for en klar ideologisk  front mot  den antidemokratiske venstresiden. Det er da også en tung og århundrelang tradisjon for det.  Willy Brandt har i sine memoarer på en utmerket måte beskrevet det grunnleggende skillet mellom det demokratiske venstre og andre «venstrestrømninger. Dette skillet har aldri begrenset seg til et taktisk eller strategisk spørsmål. Dypest sett har de beinharde motsetningene dreiet seg om menneskesyn og holdning til demokrati som styreform og politisk system. Fra et sosialdemokratisk synspunkt har den kommunistiske bevegelsens teori og praksis vært et sammenhengende og historisk feilsteg.  Den marxistisk-leninistiske teorien har i sine ulike varianter vært en konsekvent totalitær og antidemokratisk utskeielse.

Hvorfor skulle man da forbløffes over konsekvensene av dens historiske praksis?  Det være seg i Sovjetunionen fra 1917 til sammenbruddet i 1992 eller i den angivelige Folkerepublikken Kina siden 1949.Folk med historisk hukommelse vil huske at Det Norske Arbeiderparti i årene 1919-23 var innom Lenins Kommunistiske Internasjonale.  Men Martin Tranmmæl  og hans  folk hørte heldigvis  aldri hjemme  der.  Det var nær sagt en ideologisk misforståelse som ble oppklart. De som hørte hjemme i den leninistiske bevegelsen etablerte Norges Kommunistiske Parti.  NKP var som vi vet aldri et nasjonalt og demokratisk parti.  Moskva dikterte og NKP fulgte beredvillig med gjennom de utroligste svinger.  Fra starten i 1923, over storhetstiden de første årene etter 1945 og fram til den faktiske bortgangen tidlig på 1990-tallet.

Fra den utenrikspolitiske opposisjonen i Arbeiderpartiet  fikk vi tidlig  i 1960-årene utskilt Sosialistisk Folkeparti, som senere ble omdannet til SV.  Nå i 1994  sier  så SVs leder  Erik  Solheim at;   «..den største  feilen venstresiden i  Europa har gjort  i  dette århundre,  er å ta for lett på demokratiet.». Jeg formoder at  Solheim her  i  første  rekke  tenker på venstre sosialismen,  som han selv representerer,  og på kommunistpartier  i Vest-Europa.  SV tok selv  opp  i  seg  tyngden av Norges  Kommunistiske  Parti ved partisamlingen  i 1975.  Det problemet  Solheim tar  opp har også fått  en aktuell belysning ved ny-publisert materiell  fra  STASI-arkivene  i  det  tidligere Øst-Tyskland,  DDR. Her finner vi brev fra den senere  SV-lederen Berge  Furre til  redaktøren av det  Østtyske  tidsskriftet Die Weltbuhne.  Brevet  er  fra 1959  og drøfter kollektiviseringen av landbruket  i DDR.  Berge  Furre  skriver;  «Naturligvis  kan  ikke  en slik dyptgripende  forvandling  skje uten vanskeligheter  som man kan kalle  «tvang»  eller  «trykk». Men slike begrep er ikke særlig  relevante  i  denne  sammenheng.  Heller kunne man stille spørsmålet  slik;  Hvordan kunne man gjennomføre  en slik omvandling med  et  minimum av menneskelige  tragedier  og lidelser? (…) Da faller  trolig  en sammenligning mellom metodene  i  DDR og de vestlige  landene ut  til  DDRs  fordel.»

Slik skrev altså en av de ledende ideologene for SFs tredje standpunkt».holdning i forhold  til  demokratiet.  Jeg vil tro  at  Berge  Furre  i  dag må være enig med Erik Solheim i at  dette  tidvis  har kunnet være  et  problem.  Men det  er  lenge  siden SV avsluttet  sin debatt  om leninismens plass  i partiet.  Selv de siste  rester av marxistiske proklamasjoner har havnet  på den politiske  skraphaugen  i  SV.  Ingen behøver å tvile på det  demokratiske  sinnelag hos  dagens venstresosialister.

Det store antidemokratiske problemet på den norske venstresiden ligger fortsatt der de norske Kina-kommunistene i AKP-ml tok over etter Moskva-kommunistene i NKP.  Der vi  fra mellomkrigstiden fikk Peder Furubotn,  Emil Løvlien og  Johan Strand Johansen, fikk vi fra  fra  slutten på 1960-tallet Pal  Steigan,   Tron  Øgrim  og  Sigurd  Allern. For de er tross ytre forskjeller ,alen  av  samme  slag.  Alltid besatt  av  drømmen  om å  virkeliggjøre  den  kommunistiske revolusjon  i eget land. Alltid besatt av illusjonen om arbeiderklassens drømmer.  Alltid besatt av vrangforestillinger om hvilket kapitalistisk diktatur det borgerlige  eller sosialdemokratiske  norske  demokrati  egentlig måtte være. Jeg tenker ikke her på alle de idealistiske og velmenende medlemmer og sympatisører.  Jeg tenker på de ledende kadrene, de ideologiske strategene -eller sektlederne om en vil.

Men er dette noe å bråke om i dag da-vil noen kanskje spørre? Nei-ikke når det gjelder NKP. Det partiet er borte vekk og bør stort sett få hvile i fred. Men det stiller seg litt annerledes med de middelaldrende AKP-erne. De  har fortsatt   politisk innflytelse  i  det  norske  samfunnet.  Den  er  ikke  stor. Men den er der. Her i Tidens  Tegn  har  Jon Michelet,  skrevet  noe  som  liksom  skal være  et AKPs svar på kritikk  fra Kåre Verpe.  Jeg synes ikke Jon Michelet fortjener  slik  oppmerksomhet.

Derimot  vender  jeg  heller  tilbake  til  Pal  Steigan,   Tron  Øgrim og  Sigurd  Allern. Dette er  trioen med  hovedansvaret  for  den totalitære  fiaskoen  AKP-ml.  Med årene har de gått på noen  smeller.  De  har  dempet  seg  litt. Blitt  tilsynelatende  noe  mer ydmyke  og  åpne. Noen  få år før blodbadet mot demonstrerende studenter på den Himmelske  Freds  Plass  i  Peking, –  skrev  Pål  Steigan  en  bok  om  ml-bevegelsen  i  Norge.   Boken heter megetsigende; «På Den Himmelske Freds Plass». Men  selv  i 1985  forsto  Steigan  at  det meste  av  det  partiets  hans  hadde  basert  seg på var gått  i  knas. Nå gjaldt det å redde stumpene med en slags  «sjølkritikk».  Den gikk  ikke  særlig  dypt.  Han  skriver  side  opp  og  side  ned  om  sin  gamle venn  Pol  Pot  og Røde  Khmers  folkemord  i  Kambodsja  i  årene 1975-79.Etter i mange år å ha avfeid all  dokumentasjon på terroren  som vestlig propaganda, har Steigan endelig  forstått  at «Røde  Khmer dreiv terror».  Men han bruker  likevel mest  energi på å tilbakevise  at  tallet  på drepte  er fullt så høyt  som noen  beregninger viser.  Slik han og  andre kommunister  tidligere  brukte mye  tid på å bagatellisere omfanget av grusomhetene under Stalin. Pål  Steigan avslutter  for  sikkerhets  skyld  sin sjølkritiske rundreise medet kapitel  kalt; «Alternativ kommunistisk framtid». Intet  er  lært.  Kampen  fortsetter. Kanskje ikke så mye å bekymre seg over  i 1990-årene. Men  altså,  tidvis veldig  irriterende når slike  folk skal belære andre  om  folkestyre  og demokrati  i  Europa. Jon Michelet antyder noe  om at  han kan ha  fått  «møkk under neglene»,  opp gjennom årene. Det er en mild underdrivelse.