Kapitalismens høyborg eller demokratienes garanti?Det Norske Arbeiderparti og holdninger til USA 1945-45

StenRHelland Historie 1 494 Kommentarer , , , , , , , , , , , , , , , ,
Foto av Einar Gerhardsen tatt av Ernest Rude

Foto av Einar Gerhardsen tatt av Ernest Rude

Av Sten R. Helland

Historikeren Jens Arup Seip ble i vide kretser genierklært da han for 50 år siden leverte en til da uhørt kritikk av den såkalte «Ettpartistaten» under AP`s statsminister Einar Gerhardsen i de mange år fra 1945.Senere spisset han ytterligere til.I et intervju til Dagbladet 29.juli 1978, stilte han spørsmålet som åpenbart plaget ham mest:

 «Det som forbauser meg; Hvordan kunne det være mulig for Arbeiderpartiet å inngå en militær allianse – eller bedre; en militær underkastelse under USA – de kapitalistiske lands høyborg?»

Selv har jeg i en historisk undersøkelse forsøkt å gi et svar på Seips retorisk-politiske (og ikke egentlig faghistoriske) spørsmål.

Det gjorde jeg i  min hovedoppgave i historie; «Kapitalismens høyborg- eller demokratienes garanti? Det Norske Arbeiderparti (DNA) og holdninger til USA 1945-49.» Den har lenge ligget skjult i Universitets arkiver. I vår elektroniske tidsalder hører den kanskje ikke lenger hjemme bare der. Særlig ikke fordi temaet fortsatt har aktualitet for den politiske og historieinteresserte offentligheten. Derfor legger jeg nå undersøkelsen frem gjennom min bloggside. En oppdatert kortversjon her – og dessuten link til hele hovedoppgaven i PDF-format. (Vær oppmerksom på at dokumentet er stort og tar noen sekunders venting før nedlasting:

Jens Arup Seips underliggende premiss var altså et slags «ideologisk svik» fra Arbeiderpartiets side da det bragte Norge inn i NATO i april 1949. Et slikt premiss var og er fortsatt for meg -for å formulere meg varsomt-vanskelig å forstå. Men jeg har forsøkt å gi et svar og å begrunne det. Svaret må bli at professor  Seips premiss ikke gir noen  mening, det være seg politisk eller historiefaglig.

Under inntrykk av økende internasjonal spenning – i første rekke mellom USA og Sovjet – trakk Norge i løpet av årene nærmest etter den annen verdenskrig inn i det som ble en militæratlantisk vestblokk. Ved Natomedlemskapet i april 1949 var sluttpunktet nådd i en bemerkelsesverdig rask- og fundamental omlegging av norsk utenrikspolitikk i fredstid. Med dette var således den utenrikspolitiske linje etablert som knyttet landet til verdensmakten USA – gjennom nært økonomisk, politisk og militært samarbeid.Gjennom disse årene satt DNA med regjeringsmakt og for første gang i sin historie; rent flertall på Stortinget. Det var med andre ord dette partiet som førte fram og sto som ansvarlige for den utenrikspolitiske nyorientering.DNA-flertallet var selvsagt ikke alene her. Alle de borgerlige partier ga full tilslutning til det som ble hovedgrunnlaget for regjeringens utenrikspolitikk. Selv om DNA var toneangivende i norsk politikk er det derfor vesentlig å understreke at partiet ikke regjerte i et vakuum, helt egenrådig eller uavhengig av andre politiske grupperinger.For partiene til høyre var der nok innbyrdes forskjeller i holdninger til amerikansk politikk. Forskjellene var imidlertid i liten grad av ideologisk eller mer fundamental politisk art.

I Norges Kommunistiske Parti til venstre var der ikke engang slike, mer begrensede, holdningsforskjeller mellom de fraksjoner som partiet ellers rommet. Med Sovjetsamveldet som ideologisk modell og inspirasjonskilde var det hos kommunistene ved den kalde krigens utvikling, således full indre enighet om kritikken av det kapitalistiske USA’s innen- og utenrikspolitikk.
For historikere som ofte søker å studere konflikt, omformings -og utviklingsprosesser er det derfor DNA som peker seg ut som det mest interessante partiet. Det er først og fremst innad i et slikt, programmatisk sosialistisk parti at vi i utgangspunktet må ha grunn til a regne med at der må ha vært betydelig ideologisk usikkerhet og uenighet ved tilnærmingen til USA. En slik antakelse – og det forhold at emnet har ligget i forskningsmessig halvmørke – var da også det som i første rekke motiverte for denne studien.

Konklusjonen i min studie fortettes gjennom det Finn Moe (en av Arbeiderpartiets fremste utenrikspolitikere) skrev i partiets hovedorgan Arbeiderbladet 7.juni 1950;

«Overalt hvor mennesker kjemper for framskritt og fred
vil Roosevelts navn lyse og inspirere til dåd»
Finn Moe i Arbeiderbladet 7.juni 1950

Den aktuelle anledning var avdukingen av granittstatuen av den amerikanske president Franklin Roosevelt, plassert i hellingen ned mot Rådhusplassen i Oslo. Demokraten Roosevelt døde 12.april 1945 og ble etterfulgt av sin visepresident Harry Truman. Hva forteller så denne nesten panegyriske omtalen av den amerikanske ekspresidenten om Arbeiderpartiets holdninger til – «verdenskapitalismens høyborg»- USA?
Den avdekker for det første en iøynefallende og prinsipielt uforanderlig kjerne DNA-politikernes holdninger til USA. Her var det til enhver tid tolkninger av de politiske konjunkturer i USA – det vil si: av styrkeforholdet mellom de ulike krefter – som virket til å betinge stemningsleie. Formene og forutsetningene for denne faste måten å forholde seg til amerikansk politikk på var imidlertid skiftende og under stadig utvikling.

FASE I: FRIGJØRINGSSOMMEREN 1945-BEGEISTRINGSRUS
I utgangspunktet – frigjøringssommeren 1945 – var i alle fall fundamentet lagt for en rekke forhåpninger og antakelser med hensyn til framtidig amerikansk politikk, og til forbindelser mellom Norge og USA.

Forhåpningene var ganske entydig knyttet til den politiske arven etter nettopp avdøde president Roosevelt. Den USA-velvilje som var så utbredt i Norge i disse dagene, gjaldt for partifolk således noe mer enn festrusens allmenne hyllestfraser til en nødtvungen alliert i krigstid. For de fleste partifolk sto Roosevelts USA dem ideologisk og politisk svært nær. Det var jo demokraten Roosevelt som på 1930-tallet hadde stått i spissen for den radikale New Deal-politikken. En politikk som i sin praktiske utforming ikke ble ansett å skille seg vesentlig fra DNAs egen økonomiske og sosiale reformlinje i krisetider. Og det var Roosevelt som hadde ført an, allerede ved verdenskrigens utbrudd, for å nedkjempe den gamle, sneversynte «isolasjonismen» i amerikansk utenrikspolitikk. Det var således bred enighet bak ønsket om at den nye amerikanske presidenten og det demokratiske partiet skulle lykkes i å føre Roosevelts – formentlig – progressive hovedlinjer for amerikansk politikk videre.

Ved bedømming av utsiktene framover var det imidlertid meningsforskjeller blant DNA-politikerne. Noen – som Arbeiderbladets utenriksredaktør Finn Moe og den nye partisekretær Haakon Lie – var svært optimistiske. De fant utover sommeren 1945 allerede en rekke tegn som skulle tyde på at president Truman fulgte opp sin store forgjenger. Denne optimismen ga følgelig også grunnlag for engasjement for økt politisk, økonomiske og kulturelt samkvem mellom Norge og USA.Andre – som Torolf Elster, Hallvard Lange og Trygve Bull – representerte mer forbeholdne og i noen tilfeller, klart pessimistiske strømninger. For dem sto det slik at president Roosevelts personlige styrke og politiske betydning hadde vært så stor at man slett ikke kunne være trygge for hva som ville skje i den vanskelige overgangsperioden etter hans bortgang. Frykten for en høyreutvikling i amerikansk innen- og utenrikspolitikk ble hos flere av disse derfor betont sterkere enn muligheten for en mer progressiv kontinuitet.Vi har i min studie så kunnet følge de faktiske vurderinger av amerikansk etterkrigspolitikk gjennom det vi grovt sett kan regne som fire stemningsfaser, fra høsten 1945 og fram til mars 1949. Likeledes har vi kunnet iaktta et visst politisk mønster ved de gjerne glidende overganger fra en fase til en annen:

FASE II: HØSTEN 1945 TIL VÅREN 1947-VOKSENDE BEKYMRING OG KRITIKK AV USA.
Denne fasen strakk seg helt fram til sommeren 1947. Det var en periode med en etter hvert utbredt og skarpt formulert misnøye med utviklingen i amerikanske politikk. Tidligst ble misnøyen signalisert på partiets utenrikspolitiske venstreside av folk som Arbeiderbladets Torolf Elster og Ole D. Koht Nordbye – særlig fra årsskiftet 1945/46. Senest etter kom det vi kan betegne som partiets høyreside – og ledende kretser. Med få unntak var likevel misnøye og USA-kritikk den helt dominerende tendens fra sommeren 1946. Dette kom til uttrykk på flere felter:

Ett av disse var vurderingene av amerikansk innenrikspolitikk. Her fant DNA-politikerne en rekke forhold som for dem måtte oppfattes som uttrykk for en klar forskyvning i retning høyre. Først og fremst gjaldt dette i den økonomiske politikken hvor overgangen fra krigs- til fredsproduksjon la grunnlaget for en hard dragkamp mellom ulike krefter. Til tross for langvarige streikebølger i amerikansk industri var det – slik DNA-pressen forsto saken – høyrekreftene som trakk det lengste strået og fikk presset fram en opphevelse av priskontrollen – og andre liberalistiske tiltak. En slik utvikling ble selvsagt beklaget av ideologiske grunner så vel som av mer pragmatiske norske egenhensyn. DNA-politikernes frykt for en ukontrollert amerikansk prisstigning og en etterfølgende depresjon var jo i høy grad også knyttet til de alvorlige konsekvenser dette i så fall ville få for norsk økonomi.
En slik økonomisk-politisk kursdreining ble naturligvis sett i nær sammenheng med den innenrikspolitiske utviklingen mer generelt. Varslene om høyredreining var her mange. Dels kunne DNA-politikerne registrere en betydelig styrking av avdøde Roosevelts fremste motstandere i det republikanske partiet som – for første gang siden 1928 – fikk flertall i Kongressen, ved mellomvalgene i november 1946. Og dels mente man å finne flere uttrykk for høyredreining og splittelse i et svekket demokratisk parti, under ledelse av en tilsynelatende svak og handlingslammet president Truman.

Konsekvensene av denne utviklingen var ikke bare en politisk isolering av tidligere nære Roosevelt-medarbeidere, som handelsminister Henry Wallace (visepresident i Roosevelts første presidentperioder). De viste seg også ved forberedelser til den – formentlig – «arbeiderfiendtlige» Taft Hartley-loven utpå våren 1947. Man hadde nok aldri fullt ut kunnet anerkjenne de nokså borgerlige amerikanske fagorganisasjonene AFL og CIO på et rent ideologisk grunnlag. Men ved utsiktene til en så «reaksjonær» arbeidstvistlov ble det framfor alt markert sympati for deres kamp mot lovforslaget. Her noterte man seg med tilfredshet at de to organisasjonene til tross for strid dem imellom, i alle fall samlet seg i denne saken.

På et annet område var det imidlertid meningsforskjeller blant DNA-politikere. Det gjaldt synet på en bredt anlagt indre-amerikansk kampanje mot «kommunister». Gjennom Arbeiderbladet markerte Haakon Lie og Martin Tranmæl holdningen fra partiets skarpest antikommunistiske fløy ved å uttrykke forståelse for kampanjen innen fagorganisasjonen CIO. Samtidig avsto de fra kommentarer i tilknytning til de politiske myndigheters forsøk på lov restriksjoner mot angivelige amerikanske kommunisters virksomhet. På venstrefløyen gikk derimot kjente utenrikspolitiske skribenter – som Torolf Elster, Nils Hønsvald og Gunnar Røise voldsomt ut mot begge deler. Etter deres oppfatning dreide det seg her om et nytt uttrykk for en farlig, reaksjonær stemningsbølge som rammet alle liberale og progressive kretser i amerikansk politikk.

Slike meningsforskjeller måtte selvsagt ses i sammenheng med flere forhold. De var i første rekke knyttet til vurderinger av amerikansk utenrikspolitikk og den internasjonale situasjon.Det man her i de mest pessimistiske kretser hadde fryktet like etter Roosevelts død, framsto faktisk for de fleste som en dyster realitet utover i 1946 og første halvår i 1947. Istedenfor den tradisjonelle isolasjonismen i fredstid hadde USAs ledende kretser ikke valgt Roosevelts åpne internasjonalisme, men en uforsonlig og imperialistisk maktpolitikk – ifølge denne oppfatningen.DNA-pressen reflekterte denne pessimismen – og kritikken – i tilknytning til en rekke saker og begivenheter. Det gjaldt f.eks. hva man mente var amerikanske utenrikspolitikeres holdning til atombomben som et storpolitisk maktmiddel, det gjaldt handelsminister Wallaces ydmykende avgang fra Truman-regjeringen, høyredreiningen ved mellom-valgene i november 1946, utnevningen av den yrkesmilitære George Marshall til utenriksminister-stillingen i januar 1947 – og ikke minst: lanseringen av den såkalte Truman-doktrinen 12.mars 1947.

Alt dette ble etter hvert tolket som klare tegn på at USAs nye utenrikspolitiske stilling som styrket og dominerende stormakt kom til å bli hevdet i form av en arrogant og pågående militær, økonomisk og politisk ekspansjon i alle verdensdeler.
Slik var det altså – innen DNA – først og fremst USA som i de to første etterkrigsårene ble tillagt skylden for den økende internasjonale spenning. Med sin provoserende anti-sovjetisme og tilbøyelighet til allianser med «reaksjonære og antikverte» regimer var det – ifølge partifolk – USAs utenrikspolitikk som derved også utgjorde den største trussel mot hovedgrunnlaget for norsk utenrikspolitikk. Brobyggingspolitikk og en linje for norsk alliansefrihet hadde jo i første rekke forutsatt en mindre anspent internasjonal situasjon og større grad av samarbeid mellom USA og Sovjet.Naturlig nok var det derfor blant de amerikanske kritikerne av USAs offisielle utenrikspolitikk man mente å ha forbundsfeller. Partifolks egen kritikk ble således ofte presentert gjennom tilslutning til synspunkter formulert av radikale opposisjonelle som tidligere viseutenriksminister Sumner Welles og – særlig – den fortsatt populære Henry Wallace.

Full enighet i vurderingene av USAs utenrikspolitiske linje var det likevel ikke. Dels gjorde det seg nok blant det overveiende kritiske partiflertallet, gjeldende visse nyanseforskjeller i nær sammenheng med ulike syn på Sovjet og sovjetisk utenrikspolitikk.Og dels markerte partisekretæren at han slett ikke delte sine partifellers misnøye med amerikansk utenrikspolitikk. I følge Haakon Lie var Truman-regjeringens linje, for en hard og konsekvent motstand mot det han opplevde som en brutal og ekspansiv Sovjetisk utenrikspolitikk, helt nødvendig. Dette synet kunne Lie imidlertid bare signalisere innad og i mer indirekte former på et tidspunkt hvor han selv bare fant meningsfeller utenfor – og til høyre for – sitt eget parti.

Partiflertallets misnøye med utviklingen i amerikansk etterkrigspolitikk – i denne første fasen fram til sommeren 1947 – slo rimeligvis også ut i større skepsis overfor norsk-amerikansk samkvem på ulike felter.
Det engasjement som de mest USA-optimistiske her hadde vist sommeren og høsten 1945 avtok således gradvis i tiden som fulgte. Det var nok slik at norsk økonomi ble trukket stadig mer inn i en USA-dominert internasjonal økonomi. DNA-politikerne markerte likevel at de her opplevde et dilemma. På den ene siden mente man at ansvaret for norsk økonomi i den vanskelige gjenreisningsperioden etter krigen, nok krevde et betydelig økonomisk samkvem med USA. På den annen side var det så om å gjøre og sikre størst mulig selvstendighet og uavhengighet av et illevarslende høyreorientert USA.

FASE III: SOMMEREN 1947 TIL SOMMER 1948- PROGRESSIV DREING I USA, MARSHALPLANSAMARBEIDET UTVIKLES OG FRYKT FOR SOVETUNIONENS EKSPANSJON
Først ut i det tredje etterkrigsåret fant man grunnlag for en revurdering av de politiske konjunkturene i USA. Det man da mente å registrere, var en gradvis forskyvning i en mer progressiv retning igjen.
På det innenrikspolitiske feltet var det tidligst – i slutten av juni 1947 – president Trumans veto mot den nye arbeidstvistloven som ble tolket som uttrykk for at noe nytt var i ferd med å skje. Presidentens veto klarte nok ikke å hindre at loven ble vedtatt i den republikansk-dominerte Kongressen. Det ble likevel oppfattet som et positivt varsel om at Truman ville satse på komme den amerikanske fagbevegelsen og andre liberal-radikale kretser mer i møte enn tidligere.
Tilsvarende registrerte man utover høsten 1947 og fram til sommeren 1948 med tilfredshet at president Truman tok stadig sterkere til orde for en kursjustering til venstre i amerikansk økonomisk politikk.
USA-presidentens, formentlige venstredreining i disse hovedsakene ble etter hvert også sett i nær sammenheng med den indrepolitiske dragkamp om posisjoner før valget i november 1948. Trumans nye politiske profil var derfor oppfattet som en nøye gjennomtenkt valgstrategisk manøver. Ved nå å knytte an til den radikale New Deal-tradisjonen siktet han – ifølge DNA-politikernes analyser – mot å gjenreise det splittede og svekkede demokratiske partiet.
Dette skulle skje ved på den ene side å holde en klar front mot den republikanske høyresiden og på den annen side ved å «nøytralisere» de tidligere partifeller i det nye partiet, som i begynnelsen av januar 1948 ble dannet rundt Henry Wallace.

Ettersom gallup-målinger halvåret fra høsten 1947 og til utpå våren 1948 kunne tyde på at Truman fikk økende oppslutning på dette grunnlaget var det således under utvikling en ny USA-optimisme blant sentrale DNA-politikere.
Denne optimismen sto selvsagt også i sammenheng med de samtidige vurderinger av amerikansk utenrikspolitikk og den internasjonale situasjon. Den helt dominerende saken her var den såkalte Marshall-planen. Den virket nok i seg selv som en katalysator for en ytterligere blokk- politisk oppdeling i internasjonal politikk. Når DNA-politikerne likevel etter hvert fant grunnlag for en positiv oppslutning om planen, var det i vesentlig grad fordi man mente å se også denne som uttrykk for den generelle venstredreiningen i amerikansk politikk. Etter den første periodens utstrakte skepsis overfor Marshall-planen kom man således til å betone amerikanernes egen strid om den som et sentralt pro-argument. Bak planen sto jo – slik DNA- pressen kom til å se det – i første rekke representanter for de mest progressive og demokratiske krefter i det amerikanske samfunn. Det dreide seg her om liberale demokrater, begge de store fagorganisasjonene og de mer «moderate og internasjonalt» innstilte blant republikanerne. Og mot planen sto følgelig det mest konservative og reaksjonære USA i en – formentlig – uhellig allianse med en naiv Henry Wallace og amerikanske kommunister.
Slik har vi i denne studien- til forskjell fra tidligere litteratur – funnet grunn til å legge stor vekt på å se regjeringspartiets akseptering av Marshall-planen som en ganske naturlig del av et generelt stemningsskifte i synet på de politiske styrkeforholdene i USA.

Andre momenter – og enkelte modifikasjoner – bør naturligvis også betones i en slik forbindelse. Den økte internasjonale spenning, frykten for Sovjetisk politikk etter begivenheter som maktskiftet i Tsjekkoslovakia i februar 1948, og ansvaret for en presset norsk økonomi virket alt til å forsterke presset for en klarere vestvending i norsk utenrikspolitikk. Denne utviklingen og dette presset skapte derved økt indre uenighet i DNA. Det var således Arbeiderbladet og partiets ledelse som gikk tidligst og lengst i retning av USA-velvilje. På venstresiden og på «lavere» nivåer for øvrig var man hele tiden mer forsiktige både med hensyn til omtale av amerikanernes motiver for Marshall-planen og til spørsmålet om hvor nært samarbeidet med USA burde være.

FASE IV:SOMMER 1948 TIL NOVEMBER 1948- DEMOKRATENES HARRY TRUMAN TILSYNELATENDE PÅ VEI MOT TAP FOR «REAKSJONÆRE» REPUBLIKANERE VED PRESDENTVALGET.
De to siste stemningsfasene i løpet av den korte tiden fra sommeren 1948 og fram til mars 1949, kom imidlertid ytterligere til å klargjøre betydningen av partifolks vare registrering av den stadig skiftende politiske situasjonen i USA.
Denne fjerde fasen markerte et «tilbakefall» til ny forbeholdenhet og svekket optimisme. USA-meldingene ga fra sommeren og – særlig – utover høsten 1948, nemlig liten grunn til å tro annet enn at det republikanske partiet kom til a vinne valget i november. På tross av at man nå kunne gi klart uttrykk for støtte til en radikalisert Truman i spissen for det demokratiske partiet og de store fagorganisasjonene, var det derfor ingen glød og optimisme som preget DNA-pressens reportasje fra den amerikanske valgkampen.

Det man fryktet – og for en stor del regnet med – var at en republikansk valgseier påny ville drive amerikansk innen- og utenrikspolitikk mot høyre: Taft Hartley-loven ville bli stående, linjen i regjeringens økonomiske politikk ville bli mer konservativ igjen og andre hovedspørsmål tilsvarende høyrepreget, ifølge denne tradisjonelle forestillingen om republikansk innenrikspolitikk.
Likeledes gjaldt frykten for en rent republikansk kontrollert utenrikspolitikk at USA igjen skulle satse på et ensidig militært maktspråk vis a vis Sovjet. Og på nærmere tilknytning til tvilsomme reaksjonære krefter i andre land. Det var her imidlertid klare meningsforskjeller når det gjaldt spørsmålet om hvor sannsynlig en slik utvikling var. Minst pessimistiske var naturlig nok tilhengerne av norsk tilknytning til den planlagte Atlanterhavspakten. Blant disse ble det beroligende betont at de mest liberale og «internasjonalistiske» av republikanerne ikke uten videre ville komme til å gi etter for press fra partiets ytre høyrefløy. Og mest engstelige var følgelig paktmotstanderne, som for det meste også var mer varsomme ved kritikken av Sovjet.

Uavhengig av slike meningsforskjeller har jeg i undersøkelsen kunnet påvise at der likevel var en utbredt tendens til å markere en viss, kritisk, ideologisk distanse ved spørsmålet om former og forutsetninger for norsk-amerikansk samkvem. Man var nok høsten 1948 allerede bundet til et vidtgående økonomisk og politisk samkvem gjennom Marshall-planen. Og den sikkerhetspolitiske diskusjonen rommet dessuten alternativet om en ytterligere utvidelse av forbindelsene mellom de to land.Til tross for dette signaliserte man altså på nytt sin skepsis til det republikanske USA. Slik var det slett ikke – som historikeren Geir Lundestad har skrevet – «uunngåelig» at den økonomiske og politiske tilnærmingen til USA i seg selv ga en større generell USA-velvilje.

FASE V:FRA DET AMERIKANSKE PRESIDENTVALGET NOVEMBER 1948 TIL ARBEIDERPARTIETS LANDSMØTE I MARS 1949- EN NY BEGEISTRINGSBØLGE OVERFOR USA ETTER HARRY TRUMANS OVERRASKENDE VALGSEIER
Derimot var det helt naturlig – og forså vidt ganske uavhengig av den kalde krigens dystre klima – at det amerikanske valgresultatet i november 1948 utløste en sterk og utbredt begeistring blant majoriteten av partifolk. Ringen var i så måte sluttet fra USA-velviljen under Roosevelts tid i mellomkrigs- og krigsårene, og fram til Trumans overraskende valgseier i november 1948. Det var rent ut det partitidsskriftet Kontakt karakteriserte som «Roosevelts femte seier», de fleste nå mente å oppleve.Forventningene til framtidig amerikansk politikk ble da også omgående justert i forhold til den nye situasjonen etter valget. Generelt dreide det seg her om forestillinger om en avgjørende og varig venstredreining i det politiske liv i USA. På kort sikt regnet man med at dette for det første ville gi seg utslag i opphevelse av Taft Hartley-loven, og en ny radikal offensiv i økonomisk og sosial politikk.

Og for utenrikspolitikkens del regnet man dernest med gunstige konsekvenser både med hensyn til nye muligheter for internasjonal avspenning og for større amerikansk velvilje vis a vis det vest-europeiske sosialdemokratiet.
Denne USA-positive stemningsbølgen, som varte ved i alle fall de nærmeste 4 måneder etter valget, måtte selvsagt også føre til nytt engasjement for samkvemmet mellom Norge og USA. Det gjaldt her for det første de økonomiske og politiske forbindelser som forekom langt mindre problematiske enn i månedene like før valget. Og det gjaldt for partiledelsen og tilhengerne av Norsk Nato-medlemskap at USA, under en «sosialradikal» demokratisk president og kongressmajoritet påny framsto som en trygg internasjonal forbundsfelle. Slik ble USA-kritikk som premiss for utenrikspolitisk opposisjon i Nato-striden i vesentlig grad nøytralisert og devaluert i stridens avgjørende sluttfase.

KONKLUSJON:

ARBEIDERPARTIET HADDE ALDRI EN FORHÅNDSFIKSERT HOLDNING TIL USA – PARTIET HADDE SITT EGET IDEOLOGISKE OG POLITISKE REFERANSESYSTEM SOM DEN VIKTIGSTE FAKTOR
I forhold til antakelser ved starten av denne studien – og sammenlignet med forutgående litteratur som har berørt emnet – må det være rimelig å si at vi gjennom framstillingen har kunnet avdramatisere atskillig:
Kjernen i det hele lå framfor alt i partifolks nyansering av USA og amerikansk politikk. Holdningene var saledes aldri preget av forestillinger om et fast og enhetlig amerikansk samfunn. I naturlig samsvar med egne ideologiske og politiske grunnholdninger differensierte man mellom ulike politiske krefter og strømninger i amerikansk politikk. På den ene side knyttet derfor DNA-politikerne positivt an til – eller: solidariserte seg med – dem man oppfattet som representanter for de mest demokratiske og progressive strømninger. Og tilsvarende markerte man avstand og kritikk overfor dem som – formentlig – representerte det kapitalistiske USAs mer konservative og reaksjonære krefter. Når partifolks vurderinger av situasjonen i amerikansk politikk nok kunne svinge og endres i betydelig grad var dette derfor primært uttrykk for det vi altså kan kalle, stemningsvariasjoner
Det var nok hele tiden forskjeller i syn blant ulike strømninger innen DNA i årene fra 1945 til landsmøtet på nyåret 1949. Partiets høyreside (inkludert partiledelsen) hadde utvilsomt lettere for å finne grunnlag for positive holdninger og USA-optimisme enn dets «venstreside» hadde. Det er også fortsatt grunn til å betone at partiledelsen tidvis markerte et sterkt press for å få gjennomslag for sine vurderinger i situasjoner hvor uenighet om amerikansk politikk kunne være ganske betydelig. Likevel  fant jeg at slike forhold ble overbetont i annen forskningslitteratur. Mitt bidrag har derfor  vært å peke et overraskende inntrykk – ikke bare av kontinuitet – men også av relativt stor samstemmighet i partifolks holdninger til USA og amerikansk politikk.

I hovedsak hadde man felles de politiske rammene for vurdering: Sympatien for Roosevelt-tradisjonen og skepsis overfor de krefter som motarbeidet denne. Derfor var det ikke mindre deler av, men et nært samlet parti som reagerte med misnøye og kritikk over utviklingen i de to første etterkrigsårene. Og likeledes – derfor var det en slik overveldende optimistisk samstemmighet som preget reaksjonene på Trumans valgseier i 1948.
Vel var nok det ytre presset for en norsk – politisk, økonomisk og militær – tilknytning til verdensmakten USA, stort i den kalde krigens første og mest avgjørende periode. Men det alene ga ikke med nødvendighet DNA-politikernes holdninger til USA. De hadde sitt eget ideologiske og politiske referansesystem som den viktigste faktor

Det som gjaldt var dels oppfatningen om et langt på vei felles sosialradikalt grunnsyn mellom Arbeiderpartiets Norge- og den nye president Truman videreføring av arven etter avdøde Franklin Roosevelts «progressive USA.»
Det gamle snakket om USA som «kapitalismens høyborg» var dessuten fullstendig kommet i skyggen av frykten for det det ekspansive kommunistiske diktaturet under Josef Stalin. Under kalde krigens mest angstfylte periode- ble troen på et trygt ankerfeste med USA som demokratienes garanti under den kalde krigen, vesentlig mer avgjørende for Arbeiderpartiets ja til norsk NATO-medlemskap i 1949.

Kapitalismens høyborg. Del I. s.1-s.158,

Kapitalismens høyborg. Del II. s.159-347)