Skal Norge krype for Kina?

StenRHelland EU og internasjonale forhold Kommentarer er skrudd av for Skal Norge krype for Kina? , , , , , , ,

Av Sten R Helland

Nærings- og handelsminister Trond Giske har startet det nye  året med  å samle et  tyvetalls representanter for norske myndigheter og norsk næringsliv for å drøfte det dårlige forholdet mellom Norge og Kina. Bakgrunnen er selvsagt at det kinesiske kommunistregimet fortsatt «straffer» Norge for tildelingen av Nobels fredspris til menneskerettsaktivisten og demokratiforkjemperen Liu Xiaobo i 2010.

Statsråd Giske bekrefter at på det politiske felt «står det bom  stille mellom de to land». Han beklager at tidligere forhåpninger om at Norge skulle bli det første europeiske landet som inngikk en tosidig handelsavtale med Kina, nå ser ut til å være skutt ut i det blå. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har for sin del forsøkt å myke opp kineserne med diplomatiske vendinger om at han «tar kinesernes syn på alvor» og at «vi er vel kjent med hverandres synspunkter. Nå er tiden inne til å se fremover». Begge de to statsrådene og andre regjeringsmedlemmer har etter hvert erkjent at uansett hvor ofte og sterkt  de har bedyret at det politiske Norge ikke styrer Nobelkomiteen, så har det ikke hatt noen som helst virkning på de sårede kommunistlederne.

Hadde vi snakket om  demokratiforkjempere i Iran, Nord Korea, Burma eller Jemen ville verken norske politikere eller norsk næringsliv hatt det så vanskelig. Også i utenrikspolitikken er det lett for et lite land å holde menneskettighets- og demokratifanene  ubesværet høyt dersom det ikke står noe på spill for en selv. Besværet kommer når det, som i tilfellet med Kina , betyr at vi kanskje må ofre næringslivskontrakter og økt handel med verdens sterkest voksende økonomi. Da blir det gjerne mer «naturlig» å bedrive finurlig dobbelkommunikasjon slik som det politiske Norge nå, etter mitt skjønn, bedriver i forhold til Kina. Riktignok er ikke alle like finslepne.

Statsråd  og tidligere SV-leder Erik Solheim klarer ikke å legge bånd på sin begeistring for de økonomiske resultatene som Kina i de siste årtiene har skapt ved sin politiske hybridmix av et autoritært kommuniststyre og frislepp av en turbokapitalisme uten historisk sidestykke. Solheim utnevner like godt den tidligere kinesiske partileder Deng Xiaoping til den viktigste politiker i de siste 50 år. Deng huskes gjerne for to ting: For det første at det «spiller ingen rolle hvilken farge katten har,om den bare fanger mus». Dengs poeng var nettopp at det var ett  fett hvilke virkemidler en brukte  i den økonomiske politikken – bare de ga økonomisk vekst. Det andre Deng huskes for i Vesten, er sitt medansvar for det tusentalls studenter som ble drept under demokratidemonstrasjonene på Den himmelske freds plass i Beijing 4. juni 1989.

Men nå skal vi altså, ifølge Giske og Støre, se fremover. Og vi må få «normalisert» forholdet mellom Norge og Kina raskest mulig, heter det. Det er litt ulike tolkninger av hva som skal til for å komme dit. Den kinesiske ambassadøren i Norge, Tang  Guoqiang, sier uformelt til dem han møter i sin gjerning på norsk jord at Kina ikke offisielt kommer til å be den norske regjeringen om en beklagelse for fredspristildelingen i 2010. Samtidig tilføyer han at det er nettopp en slik  offentlig unnskyldning fra den norske regjeringen som skal til for at Kina skal avslutte sin straffeeksersis mot Norge.

En litt annen variant  står IOC-medlem Gerhard Heiberg for. I sin rolle som en slags  privatpraktiserende norsk utenriksminister og norsk ambassadør i Beijing, er også Heiberg opptatt av at vi ikke kan vente at kineserne ber om godt vær først. Vi kan heller ikke vente at en ny generasjon ledere i Kinas kommunistparti senere i år vil hjelpe Norge. De mener akkurat det samme som sine forgjengere. Det er Norge som må ta initiativet, ifølge  Heiberg. Han mener riktignok ikke at Norge i klartekst skal be om unnskyldning for fredsprisen til Liu Xiabo. Derimot bør Norge, slik Gerhard Heiberg formulerte seg i TV-intervjuer etter bekymringskonferansen hos handelsminister Giske, «vise litt mer ydmykhet – og gjerne legge oss litt flate».

Da sier jeg: fy flate. Skreller vi vekk noen lag fra løken, så er det noen som mener at Norge helst bør gi blaffen i kravene om menneskerettigheter og demokrati når det gjelder Kina. Fordi Kina holder på å bli så stort og mektig at Norge vil tape på ikke å holde seg inne med kommunistene, dvs. de politiske makthaverne i den autoritære ettpartistaten Kina.

Norge er trolig verdens rikeste land og har i mange år hatt en høy profil i forsvar av vestlige demokratiske verdier. Er det noe land som bør se seg råd til ikke å krype for Kina, så må det være Norge.