Dagbladet på ville veier om psykiatri og rettssikkerhet

StenRHelland Etter 22/7 Kommentarer er skrudd av for Dagbladet på ville veier om psykiatri og rettssikkerhet , , , , , , , , , , ,

 

Av Sten R Helland

Dagbladet har på kommentatorplass markert en tydelig, men langtfra uproblematisk posisjon, i debatten etter rettspsykiaternes rapport om strafferettslig utilregnelighet for  Anders Behring Breivik. Tidligere sjefredaktør John O. Egeland har i to kommentarer hamret inn tesen om at » … det er rettsvesenet som skal vurdere og dømme Andres Behring Breivik«. (Dg.bl.30.nov.) Egeland skriver likeledes at » … mest alvorlige er angrepene på domstolenes uavhengighet. Godt støttet av enkelte politikere er det skapt en opinion for at rettsvesenet skal levere domsslutninger og soningsforhold for Andreas Behring Breivik som er politisk akseptable.» (Dg.bl.5.desember). Dette er veldig sterke ytringer..

Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen følger i samme spor når hun skriver: «Den allminnelige rettsfølelse, som det ofte har vært vist til siden rettpsykiaternes diagnose ble kjent, er av og til fine ord for hevntanker.» Og hun tilføyer: «… det kan være smertelig å erfare at selv en uhyrlig massemorder har samme krav på rettsikkkerhet som en simpel lommetyv.» (Dg.bl.3.desember).

Dagbladets kommentatorer har rett i at det er viktig at vi opprettholder respekten for den siviliserte rettsstatens prinsipper også i de mest krevende sakene, der politikere, fagfolk og godt folk har sterke meninger og følelser. Den norske rettsstatens behandling av Mullah Krekar er et klart eksempel på en slik sak. Her har Dagbladets John Olav Egeland stått fast som en påle i årevis.Han fortjener mye ros for det. For jeg vet at det krever mot å stå i mot når mangslags negative reaksjoner (og noen ytterst primitive og tildels hatefulle) bøtter inn.

Men jeg mener like fullt at Dagbladet i spørsmålet om rettspykiaternes rolle og domstolenes uavhengighet i Behring Breivik-saken, gjør vanskelige dillemmaer altfor enkle, eller bortimot ikke-eksisterende.

I tillegg kan det være grunn til å minne om at Dagbladet i andre saker selv kommer i betydelig skade for å kaste stein i glasshus når det gjelder den enkelte borgers (høy eller lav) rettssikkerhet. Jeg tenker da blant annet på Dagladets form for kritisk journalistikk i saken om/mot tidligere helseminsister Tore Tønne. Det er greit at mediene som den fjerde statsmakt skal gå den politiske og økonomiske makten etter i sømmene.

Men en maktperson som Tore Tønne skulle også ha krav på rettssikkerhet på linje med en massemorder eller en simpel tyv. I terrorsaken er skyldspørsmålet hevet over enhver tvil (ikke bare rimelig tvil) lenge før saken kommer til doms. I mediesaken mot Tore Tønne som Dagbladet ledet an, var det slett ikke lett å se mye av hensynet til rettsstatsprinsippet om at enhver er å anse som uskyldig inntil det motsatt er bevist og en rettskraftig dom foreligger.

I debatten om Behring Breiviks foreløpige psykiaterdiagnose gjør Dabladets kommentatorer flere ting som fortjener kritiske refleksjoner. Dels er det ganske drøyt å karakterisere henvisninger til den allminnelge rettsfølelse som «fine ord for hevntanker«. Det samme gjelder anklagene om at den åpne offentlige debatten om psykiatrirapporten om Behring Breivik preges av politisk motiverte angrep på domstolenes uavhengighet. Jeg kan vanskelig se at Dagbladet er i nærheten av å ha dekning for slike kararakteristikker.

Og når ble det for Dagbladet et slags journalististisk  prinsipp at at man skal vise tilnærmet servil ærbødighet for rettsapparatet og domstolene? At ledende politikere skal passe seg for offentlig å ytre sterke meninger om domstolenes behandling av en pågående straffesak er greit nok. Eks-journalisten Tore Sandbergs mange årige innsats for å dokumentere justismord, har samtidig vist at norsk rettspleie ikke er feilfri – og at det sannelig kan være gode grunner for kritisk årvåkenhet også i forhold til vårt rettsapparat og domstolene. Dette handler ikke om å angripe domstolenes uavhengighet eller å senke kravene til rettsikkerhet for den enkelte borger. Tvertimot handler det om retten til å stille kritiske spørsmål for å rette opp skjebnessvangre  feil  i alvorlige  straffesaker – og om innsats som fører til positive reformer (opprettelsen av Gjennoptakelseskommisjonen) som gir en bedre rettspleie og økt tillit til vårt rettsapparat.

Dagbladet bør ta inn over seg at debatten om rettspsykiaternes rapport om Behring Breivik, om den rettsmedisinske kommisjonens (laugsvesensliknende) forventede sandpåstrøing, om rettspsykiatriens begrensninger som en eksakt og «objektiv» vitenskap – og om hvilken autoritet psykiaternes vurderinger skal tillegges av rettens dommere. Det er vel kjent i mange land og i mange saker at domstolen stilles overfor motstridende vurderinger fra såvel psykiatere som andre innkalte eksperter.

Jeg kan f.eks ikke være med på å avfeie terroreksperten professor Tore Bjørgo( ved Politihøgskolen og Norsk Utenrikspolitisk Institutt) som i Aftenposten 7.desember kommer med metodiske innvendinger mot at rettspsykiaterne helt har definert ut universet i den ekstremistiske subkulturen som Behring Breivik tilhørte gjennom mange år. Bjørgø refererer til samtaler han nylig har hatt med flere tidligere høyreekstremister som sier: «Det var jo akkurat slik (som Behring Breivik) vi tenkte. Vi var sikkert temmelig paranoide, men schizofrene eller psykotisk var vi neppe.»

Det kan heller ikke være slik at f.eks psykolog Anne-Kari Torgalsbøens kronikk «Truer rettsikkerheten» i VG 9.desember, kan neglisjeres som et politisk motivert angrep verken på rettspsykiatrien eller på domstolenes uavhengighet. Torgalsbøen har mange gode poenger og mye kunnskap i bagasjen når hun oppfatter dagens norske system for bruk av rettspsykiatere, som nettopp en fare for rettsikkerheten. Hun varsler også tvil om den rettspsykiatriske rapporten om Behring  Breivik kommer til å bli stående. Til det er den for faglig kontroversiell i inn- og utland.

Det kler Dagbladets kommentatorer dårlig at de i denne saken suspenderer et hett og krevende debattema fra allminnelig uavhengig og kritisk  journalistikk.