Trine Skei Grande rir to hester etter 22. juli

StenRHelland Politikk Skriv en kommentar   , , , , , , , , , , , , , ,

Av Sten R Helland

Venstreleder Trine Skei Grande  profilerer seg ved alle naturlige korsveier, som personvernets fremste fanebærer i norsk politikk. Noen ganger kan det oppleves som om Venstre opererer som Datatilsynets politiske gren i Stortinget. Det er i og for seg en sympatisk posisjon. Men datatilsynet er et statlig  kontrollorgan med en spisset vaktbikkjeoppgave for å passe på «personvern og informasjonssikkerhet».

Et politisk parti skal favne mye bredere. Det skal også avveie mellom ulike interesser og finne balansepunkter ved krevende dillemmaer. Venstre har stolte tradisjoner som landets eldste parti og bør måles i forhold til det. Venstre var fra starten det store og regjeringsbærende parti. I våre dager er det et lite parti som kjemper en kontinuerlig kamp mot sperregrensen for å kunne være representert på Stortinget. Men partilederne – det være seg forhenværende Lars Sponheim som nåværende Trine Skei Grande – opptrer med største selvfølgelighet som sine forgjengere og taler ofte i kraftfulle vendinger likesom statsledere. De legger også listen høyt og stiller strenge krav.

Men det skjer oftest med minipartiets ansvarsfrie enøydhet – der den ene store Partisaken trumfer alle andre hensyn. Som når Venstres nestleder Ola Elvestuen fremstår som alvorlig bekymret for bølgen av overfallsvoldtekter i Oslo, men er kategorisk avvisende til bruk av eksisterende og nye overvåkingskameraer på sentrale steder i byen. Kameraer som er lovlig satt opp,som erfaring fra mange land viser er forebyggende – og som har stor betydning for å oppklare kriminelle handlinger. Eller som med Trine Skei Grandes varslede omkamp om regjeringspartienes og Høyres moderate kompromiss for Norges  tilslutning til EU s datalagringsdrektiv.

Da opplever Trine Skei Grande det som provoserende når tidligere justisminister Knut Storberget i sin redegjørelse for Stortinget (dagen før hans avgang) om 22 juli-terroren viser til at gjennomføringen av nettopp datalagringsdirektivet i norsk rett vil være et av de viktigste nye verktøy politiet får for å kunne «… forebygge og bekjempe alvorlig kriminalitet som terror».

Trine Skei Grande stilte dagen før redegjørelsen bla. gjennom Aftenposten intet mindre enn et krav fra Storberget om en «tydelig innrømmelse av at vi feilet som nasjon». Og hun tilføyer: «Det viktigste en stat kan gjøre er å beskytte sine innbyggere, og det klarte vi ikke.» Hun har rett i at staten i demokratisk samfunn må strekke seg langt for å ha gode systemer og metoder for å beskytte befolkningen. Men jeg kan ikke huske at det i USA etter 11/9 terroren var et stort fokus på at verken ekspresident Bill Clinton eller president George W Bush skulle utstede erklæringer om å ha «feilet som nasjon». Eller at britiske eller spanske ledere skulle gjøre noe tilsvarende etter blodige terroraksjoner i disse landene.

Folkuset har tvertimot vært på  økte ressurser til politiet,utvidelse av metoderegisteret for overvåking/forebygging,flere sikkerhetstiltak for å beskytte terrorutsatte bygg/offentlige steder,bedre beskyttelse av myndighetspersoner og teknologisk oppgradering av kommunikasjonsutstyr for bruk i en alvorlig krisesituasjon.Mange mener at man for eksempel i USA har gått alt for langt etter 11/9 i massive sikkerhetstiltak – på bekostning av borgernes frihet og personvern.

Men heller enn å kreve en slags konstitusjonell unnskyldning fra den norske regjeringen for 22 juli –  kunne vi kanskje forvente at Trine Skei Grande går inn en debatt om lærdommene etter terrorangrepet mot Norge (og Arbeiderpartiet) med en mer ydmyk holdning. Og med en vesentlig  større åpenhet for å diskutere  tiltak som faktisk krever at vi må renonsere litt på de ideale fordringer til personvern – til fordel for økt trygghet for borgerne.

Aldri mer naivitet- etter 22/7?

StenRHelland Etter 22/7 Skriv en kommentar   , , , , , , , , , , , ,

Av Sten R Helland

Statsminister Jens Stoltenberg var i sine første reaksjoner på terroranslaget mot regjeringskvartalet i Oslo og massedrapene på Utøya 22/7 forbilledlig raskt ute med nasjonens svar på udådene:«Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.»

I de første dagene og ukene var det sterkt fokus på den første del om åpenhet og demokrati.Og på å gi ros og anerkjennelse til de mange som gjorde en tidvis heroisk innsats i det umiddelbare kaoset og i tragedien som utspant seg der og da.

Etterhvert som måneder har gått og den nye hverdagen har kommet, skifter fokus.Hvordan kunne dette skje?  Burde gjerningsmannen ha kommet på PST s radar i forkant? Hvorfor gikk det 6 år før man fikk somlet seg til å starte arbeidet for stenging av Grubbegata for allminnelig trafikk? Kunne ting vært bedre håndtert fra myndigheter og politi da katastrofen faktisk var en realitet?

Kravene om større åpenhet er fortsatt på sin plass.Det er for eksempel bra at det ser ut til å gå mot TV-overføring av rettsaken mot Anders Behring Breivik fra den starter 10 april 2012.»Den regjeringsopnevnte 22 juli-kommisjonen og en rekke andre evalueringer/rapporter vil komme i tur og orden.Det meste bør ut til offentligheten raskest mulig.Ikke for at vi skal fråtse i krav om syndebukker og hoderulling.  Det viktige er å lære for fremtiden.

Det er her vi nok bør skjerpe oss.Statminister Stoltenberg sa i sin tale til folkehavet på Rådhusplassen i Oslo 25/7 at når vi tidligere sa ;»aldri mer 9 april- må vi nå også si aldri mer 22 juli».Da gjelder det også ta advarselen og parolen om; » …men aldri naivitet» på ramme alvor.Og med større praktisk alvor enn  skiftende norske regjeringer har gjort, siden Kåre Willoch for mer enn ti år siden la frem det såkalte sårbarhetsutvalgets innstilling.Willoch har i alle år siden advart mot nettopp naivitet,mangelfull ressurstilførsel og utilstrekkelig politisk prioritet.Vi er mange som fra sidelinjen har fulgt Willochs advarsler og delt hans vurderinger.

Når Stortinget i timene etter bombeterroren ved regjeringskvartalet 22 juli, forgjeves ba politiet om hjelp til å sikre nasjonalforsamlingen- er dette trolig bare ett av mange eksempler på en form for «naivitet» vis a vis trusselbilder i Norge forut for katastrofen denne dagen.Det vi trenger i tiden som kommer er ikke partipolitisk svarteperspill om hvem som i fortiden har sviktet mest eller  minst.

Det vi trenger er bred politisk konsensus og raskest mulige beslutninger om vesentlig større ressurser  og håndfaste tiltak som må til for å beskytte oss  bedre mot nye terrorplaner i Norge.Større åpenhet alene- er farlig naivitet.