Jaglands Nobel-finte

StenRHelland Politikk Kommentarer er skrudd av for Jaglands Nobel-finte , , , , , ,

Av Sten R Helland

Det har opp gjennom årene vært skrevet mangt og meget om Nobel-komiteens leder Thorbjørn Jagland. Og gjennom snart en mannsalder har Jagland selv skrevet og ytret seg mer til offentligheten enn de fleste politikere her oppe i den nordlige steinrøysa. Jagland har kanskje ikke vært oppfattet som en karismatiker  eller som en utpreget ordets mester. Men kjedelig har han aldri vært.

Så langt har Thorbjørn Jagland også hatt en jevnt stigende kurve. Den tidligere AUF-lederen, ble partisekretær,før han rykket videre opp som partileder, utenriksminister, statsminister og Stortingets president. De fleste trapper så ned i en alder av 60 år. Jagland velger å trappe opp. Han forlater den nasjonale politikken for å bli generalsekretær i Europarådet,til med Jaglands egne ord ved en rekke anledninger:»..den høyest rangerte internasjonale stilling noen nordmann har hatt siden Trygve Lie var generalsekretær i FN fra 1946″. Vervet som leder for den norske Nobelkomiteen kom for Jagland selvsagt som en ytterligere basis for ta ut sitt glødende internasjonale engasjement og for å kunne boltre seg ikke bare på den europeiske scene. Thorbjørn Jagland har nå i flere år hatt den globale scenes intense oppmerksomhet. Intet tyder på at han mistrives med dette.

Jaglands genuine politiske engasjement kan ingen trekke i tvil. Heller ikke sier noen at mannen mangler guts eller er en type som snur kappen etter vinden. Snarere tvertimot. Thorbjørn Jagland elsker å overraske,provosere og noen ganger nyter han åpenbart å stå – gjerne alene – i stormen. Man kommer seg ikke alltid inn på trygg grunn med en slik risikoprofil. Jaglands tid som leder i Nobelkomiteen illustrerer problemstillingen.

Reaksjonene var langt fra udelt positive på fredspristildelingen i 2009 til en knapt tiltrådt amerikansk president Obama – og i 2010 til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo. Ikke bare var  amerikanske talkshowverter på TV begeistret det første året eller kinesiske kommunistpartledere rasende det neste. Og i god tid før offentliggjøring  av fredsprisvinnerne  for 2011, var det påfallende mange som begynte å stille skarpe spørsmål ved Nobelkomiteens uavhengighet, sammensetning og i praksis dens kompetanse. Denne debatten kom i Norge og i andre land. Blant dem som offentlig tok til en orde for endring av komiteens sammensetning var Arbeiderartiets partisekretær.

Thorbjørn Jagland er ikke lettskremt. Han reagerte prompte med å karakterisere dette som en «surrealistisk» debatt og kritikken som irrelevant. I tillegg startet han i år noe som meg bekjent er en ny type praksis for Nobelkomieen og dens leder. Jagland deltok selv i høst med liv og lyst i medienes gjetteleker før offentliggjøringen 7 oktober.

Bare en meget trygg og erfaren politisk spiller kan sitte i TV-studioer både her og der – og med smilende pokerfjes – snakke ganske mye i kortene uten å legge dem på bordet. Gradvis ble medienes, fredsforskernes og bookmakernes kandidatlister kortere. Mens Jagland selv ga uttrykk for stigende forbauselse over besserwissernes mangel på treffsikkerhet. Og i særlig grad – med hans egne ord: «Jeg er nesten litt forbauset over at mediene ikke har sett dette. De ser ikke i riktig retning».

For i år visste Jagland at han og de andre medlemmene av nobelkomiteen hadde gjort et politisk uangripelig valg. Tildelingen av årets fredspris til to liberiske og en jemenittisk kvinne var i seg selv tilstrekkelig. Jagland liker å ta det han ofte kaller «større grep». Han visste at tildelingen til afrikanske kvinner, som har kjempet mot seksualisert vold i krigføring og til en muslimsk kvinne som kjemper for kvinnerettigheter og demokrati i den arabiske verden, ville bli oppfattet som et slikt grep. Eller om en vil – et columbi egg som i lang tid fremover vil nøytralisere kritisk debatt om nobelkomiteens sammensetning.

Slik sett var Jaglands Nobel-finte i 2011 den gamle norske – og nå også globale – politiske spilleren verdig.