Bokmelding av Jan Eivind Myhre: Historie. En introduksjon til grunnlagsproblemer

StenRHelland Historie 9 Kommentarer , , , , , , ,

Jan Eivind Myhre

Historie. En introduksjon til grunnlagsproblemer

Oslo: Pax forlag 2014. 231 s.

Av Sten Reinhart Helland

Bokens tittel spenner buen høyt. Gjennom en forholdsvis liten bok om historiefagets grunnlagsproblemer skal forfatteren både løse en krevende pedagogisk utfordring og samtidig vise at han selv behersker et ikke uten videre enkelt fagfelt.Spørsmålene kommer på rekke og rad: Om historieforskningens (ekspanderende) emneområder, dens klassiske pretensjoner om sannhet og objektivitet, historiske forklaringers særegne karakter, forholdet mellom aktør og struktur, kvalitativ og/eller kvantifiserende metode, klassifiseringens fallgruver og ulike begreper om tid – som forfatteren selv kaller «historiefagets viktigste dimensjon». Det hele avrundes med refleksjoner om historiefagets og historikerens rolle i – og eventuelle nytte for – storsamfunnet utenfor akademias indre territorium. Jan Eivind Myhres nye bok har derfor på den ene side mye nytt å lene seg til – og å hente fra. På den annen side skjerpes kravene til oversikt, forståelse, presisjonsnivå og selvstendig refleksjon. En vurdering av denne boken må også stilles som et spørsmål om hvor høyt listen skal legges. Jeg vil i det følgende begrunne mitt svar og avveie sterke sider opp mot det jeg oppfatter som noen mer diskutable sider ved Myhres fremstilling.

Se i Historisk Tidsskrift 1/2015.s.154-158

http://www.idunn.no/ht/2015/01

Metavitenskap, humaniora og historiografi.

StenRHelland Historie 13 Kommentarer , , , , , , , , , , , , , , ,

EN UFERDIG SKISSE FRA 1985- OG ET POSTSCRIPT INN I 2014

1

METAVITENSKAP, HUMANIORA OG HISTORIOGRAFI.

Av Sten Reinhart Helland

«Det sies stundom at vitenskapen selv, dens metodiske prinsipper, hviler på verdier.(…)Dens vitenskapelige «moral» er en instrumentell moral av samme art som logiske og matematiske regler. (… )

Vi bærer som historikere med oss impulser til å la normer av etisk art spille inn i vår forskning og fordreie resultatene.

Denne byrde er stor nok om vi ikke også skal legges til last normer som er en nødvendig forutsetning for forskningen selv.

Disse verdier er ingen byrde, ingen tyngende vekt, de er vinger.»

Jens Arup Seip.(1)

  1. ET FORSKNINGSPOLITISK BAKTEPPE

Hva er vitenskap? Hva skiller god fra dårlig forskning? Hvordan forvaltes en vitenskapelig fagdisiplin?

Personer med beskjeden kjennskap til vitenskap og forskningsmiljøer vil gjerne tro at de fleste forskere selv kan gi umiddelbare svar på slike spørsmål. Denne skissen har imidlertid tatt sitt utgangspunkt i en forutsetning om noe helt annet. Den forutsetter at forskere jevnt over vil oppfatte denne type spørsmål både som kompliserte og kontroversielle. Et slikt utgangspunkt begrunner at det her dreier seg om noe som er verdt nærmere omtanke og undersøkelse. Men det gir også grunnlag for varsomhet og en viss beskjedenhet, ved forsøk på å skrive kvalifisert og gi noen meningsfylte svar.

Min interesse for slike spørsmål ble særlig inspirert av en bredere tverrfaglig aktivitet for å styrke norsk vitenskapsteoretisk kunnskap og kompetanse. Retningslinjer for en slik aktivitet ble trukket opp ved en større nasjonal konferanse i NAVF-regi, allerede i 1975. Her deltok representanter fra forskningsrådets administrasjon, fra de spesifikt vitenskapsteoretiske fag, fra de enkelte fag innen medisin, naturvitenskap, samfunnsvitenskap- og innen humaniora. Konferansen konkluderte med å peke på et særlig behov for mer arbeid med:

«humanistisk forsknings grunnleggende begrep og metoder»

og for det som ble kalt:

«en vitenskapsteoretisk informert utforskning av norsk vitenskapshistorie».(2)

Min personlige bakgrunn innen humaniora og som historiker har gjort det særlig naturlig å forsøke å gå noe tettere på hva som ligger i dette.

En slik spesiell vekt på de humanistiske fagenes historiske og teoretiske grunnlag må forstås på bakgrunn av ulike forhold. Ved konferansen i 1975 var det den rent faglige, eller innen- vitenskapelige, argumentasjon som sto i sentrum. I årene som siden har fulgt har spørsmål omkring humanioras basis i alle fall ikke blitt mindre aktuelle, men perspektivet utvilsomt bredere. Samfunnsmessige og økonomiske strukturforhold har aktualiserte debatt ikke bare om de metodiske og teoretiske problemer. På 1980-tallet har de humanistiske forskningsmiljøene, i Norge og i andre land, fått et enda sterkere behov for å markedsføre seg samfunnsmessig, eller for å begrunne nytten og relevansen av sin virksomhet overhodet.

Tilnærmet stillingsstopp ved universitetene, synkende studenttilgang og overføring av stillinger til andre fagområder fører til at det ikke lenger fordrer spesiell vitenskapsteoretisk orientering å skulle interessere seg for slike spørsmål.

Den aktuelle interessen for humaniora har fått en hyppig anvendt og tilspisset form som et spørsmål om «krise» for de humanistiske disipliner. Diagnosen er likevel ikke alltid like presist stillet, som den er skarpt formulert. Legitimeringsproblemer utad og stagnasjon med hensyn til tilførsel av økonomiske ressurser tas gjerne uten mer inngående problematisering som uttrykk for at humaniora parallelt opplever en indre faglig, eller vitenskapelig, krise. Ofte søkes det også påvist sammenhenger mellom de ytre og de indre krisefenomener.3

I norsk sammenheng ble sentrale deler av dette problemfeltet, for noen få år siden, heftig debattert i en dagsavis. Utgangspunktet var at filosofen Jon Elster, gjennom 2 artikler i Dagbladet, forsøkte å begrunne følgende påstand: (3)

«Det er neppe for mye sagt at humanistisk ‘forskning i dag er inne i en identitetskrise. Satt på spissen kan man si at det som gjerne kalles humanistisk forskning, enten ikke er humanistisk, eller ikke er forskning.»(4)

Elsters påstand var i særlig grad rettet mot enkelte estetiske disipliner som litteraturfag og kunsthistorie. Ingen av disse kunne representere forskning;

«… i den vanlige betydning som går ut på å forklare observerte fenomener gjennom prøvbare hypoteser.» De burde derfor også gi opp sine pretensjoner om å være vitenskapelige og sine mislykkede forsøk på; «å låne begreper og teorier fra de egentlige vitenskaper.» (5)

Elsters etablerte prestisje som vitenskapsfilosof måtte naturligvis gjøre et slikt offentlig utspill spesielt effektfullt. Hans mange opponenter viste imidlertid ingen større forståelse hverken for Elsters grunnleggende begrep om vitenskap og forskning, eller for hans argumenter. En av dem formulerte sin oppfatning om debattens kjerne slik;

«… hvem (…) skal formulere teoriene og bestemme metodene? Er det de som selv driver forskningen i fagene, eller er det vitenskapsfilosofen(e)? I siste fall-hvor har de hentet sin autoritet?»(6)

På denne måten ble det almene publikum presentert for en aktuell vitenskapsintern kontrovers om – og innen – norsk humaniora. Den kunne gi et innblikk med hensyn til grunnleggende meningsforskjeller om forholdet mellom fagområder, og innen det humanistiske fagområde. Og den ga indikasjoner på en vesentlig forskyvning innen norsk vitenskapsteoretisk debatt. Forrige gang en debatt av tilsvarende type ble ført i norske avisspalter var det samfunnsvitenskapenes plassering i spenningsfeltet mellom naturvitenskap og tradisjonell humaniora som sto i sentrum for interessen. Det var den såkalte «positivisme-debatten» i siste del av 1960- og første del av 1970-årene. Om denne ikke alltid var like praktisk fruktbar og forankret – så kan den i ettertid i alle fall betraktes som en illustrasjon på sammenhengen mellom bedre internasjonal vitenskapsteoretisk orientering og større interesse for norsk vitenskaps eget grunnlag.(7) Den bidro utvilsomt også til en viss utvikling innen de norske samfunnsvitenskapelige miljøer med hensyn til teoretisk og metodisk refleksjon, og til større grad av innen-faglig toleranse og pluralisme.(8) Det er imidlertid påfallende i hvor liten grad denne diskusjonen berørte de tradisjonelle humanistiske disipliner. Og når dette skjedde var det vesentligst i form av at humanistiske fag ble omtalt eksemplifiserende som «myke» og hermeneutisk forankret mot den dominerende «harde» positivistiske forankring i fag som sosiologi, sosialøkonomi, rettsvitenskap, psykologi og pedagogikk.(9)

Humanioras behov på 1980-tallet har derfor vært større grad av avklaring på egne premisser. Det må selvsagt skje på flere måter. Denne skissen er ment som ett bidrag innen en slik overordnet perspektivramme. Tanken har også vært at en empirisk studie av sentrale sider ved moderne norske historikeres profesjonelle virksomhet og selvforståelse kan være spesielt nyttig i så henseende. Historiefaget må kanskje sterkere enn noe annet fag i utgangspunktet forventes oppleve spenninger med hensyn til sin identitet som vitenskapelig disiplin?

Jeg forestiller meg altså at min skisse kan ha interesse på to plan. Dels vil den berøre problemer og temaer som i stor grad er felles for all humanistisk forskning. Og dels gjelder det fagspesifikt et problemfelt av prinsipiell interesse for det faghistoriske miljø på tvers av spesialområder og sub-disipliner.

I det følgende først en viss generell vitenskapsteoretisk –eller om en heller vil : en Meta vitenskapelig – tiknytning

  1. EN VITENSKAPSTEORETISK- ELLER METAVITENSKAPELIG- RAMME

a.En historikers særlige behov til begrunnelse for å starte med «teori»

Vitenskapelige disipliner kan ha meget ulike konvensjoner for hvordan et forskningsarbeid bygges opp og presenteres. Historikermiljøer har en tradisjon for sterkt måtehold med hensyn til presentasjon av generell teori som utgangspunkt for empiriske undersøkelser. Denne skissen vil slik i noen grad bryte med sedvane innen min «egen» disiplin. Det berettiger en begrunnelse. Jens Arup Seip har her- som i så mange sammenhenger- gitt de mest slående formuleringer til en typisk historikerholdning. Midt på 1970-tallet,i en polemikk med de to samfunnsviterne Stein Rokkan og Gudmund Hernes, begrunnet Seip inngående sin skepsis overfor hva han benevnte som «modellenes tyranni».(10) Framfor samfunnsviternes krav om en teoretisk «forhåndsmodell» og klare begreper om «dikotomier» stiller Seip alternativet om at forskningsprosessen skal;

» (…) begynne med det åpne sinn, elle rom dette uttrykk vekker anstøt, begynne med flere sinn.»(11)

Det er naturligvis ikke noe som tilsier at en slik modell for den gode forskning behøver å implisere at en simpelthen starter med et åpent sinn. Slik sett behøver den heller ikke å stå i motsetning til et ønske om en «vitenskapsteoretisk informert» empirisk utforskning av norsk vitenskaps historie.(12) Det er likevel her særlige grunner for – om ikke å starte på grunnlag av en teoretisk modell, så i alle fall -å knytte an til enkelte teoretiske perspektiver som er eksplisitt formulert. Formålet må være å få hjelp til et noenlunde synliggjort og presisert grunnlag for antakelser om generelle sammenhenger og om hvilke spørsmål som er vesentlige å stille.

Dette har med forskningsfeltets aktuelle situasjon og dets spesielle karakter å gjøre. Tradisjonell lærdomsdomshistorie i oversiktsframstillingens form, eller akademisk personalhistorie, vil nok fortsatt kunne ha interesse som varianter av vitenskapshistorie.(13) Men moderne norsk vitenskapshistorisk forskning bør ha et annet arbeidsgrunnlag- og stille problemer også på nye og på flere måter enn tidligere. Slik forskning har i vårt land foreløpig bare vært drevet i ganske beskjeden utstrekning.(14)Det er derfor hverken utviklet noe eget miljø for vitenskapshistoriske studier eller produsert avhandlinger som i større omfang kan gi kunnskap og impulser. Samtidig stilles det altså krav om et bredere vitenskapsteoretisk perspektiv til dem som skal arbeide innen feltet.

En slik forventning er fruktbar nettopp fordi en mer generell vitenskapsteoretisk tilknytning vil kunne gi den type impulser som ellers savnes. Og den er meget rimelig pd bakgrunn av de seneste tiårenes omfattende debatt og utvikling innen internasjonal vitenskapsteori.

b.Hva er metavitenskap- eller vitenskapsteori?

Det vil være et sentralt mål for denne skissen å problematisere begrepene om vitenskap og forskning. Heller ikke begrepet om vitenskapsteori/metavitenskap er uten videre presist og entydig. Vi skal likevel begrense var drøfting her – og ut fra et mer praktisk formål velge en bruksdefinisjon.

En enkel og grunnleggende bestemmelse vil være re at vitenskapsteori har vitenskapen selv som sitt objekt. Vitenskapsteoriens arbeidsområde, eller studiefelt, vil altså være vitenskap i alle dens aspekter.

Det kan imidlertid være problematisk at begrepet ofte tolkes urimelig trangt- og at det lett forekommer misvisende. Det første skjer særlig ved at en i forskningsmiljøer assosierer sterkt avgrenset til tradisjonell «vitenskapsfilosofi». Begrepet kan dessuten være misvisende ved at det gjerne tolkes bokstavelig som om det virkelig bare var tale om «teori» om vitenskap. Det brukes da også tidvis et alternativt begrep; metavitenskap. Dette er nok språklig noe klarere ved at det faktisk og bredere impliserer ulike former for refleksjon, utsagn og undersøkelser om vitenskap.(15) Termen vitenskapsteori er likevel etterhvert sa innarbeidet i nordisk faglig kommunikasjon at vi i det følgende fortsatt vil nytte denne – og forstå den som synonymt med metavitenskap. Denne begrepsbruken gjør det derfor mest naturlig a karakterisere studieteltet nærmere ut fra hvilke spørsmål sum stilles, hvordan man arbeider innen feltet og hvordan det er organisert som forskningsvirksomhet.

Det følger av det som er nevnt til nå at studier av vitenskap kan ha meget ulike siktepunkt. En sentral og meget generell måte å differensiere er mellom normative og deskriptive -eller analytiske formål.(16) Dette innebærer med andre ord et skille mellom utsagn om hvordan vitenskap bør være og om hvordan den faktisk drives -eller har vært drevet . Distinksjonen er nyttig.

Men verken teoretisk eller praktisk vil det være fullt ut mulig å holde fra hverandre normative og analytiske aspekter i vitenskapsteoretisk arbeid. Dette vil gjelde uansett faglig sammenheng og nivå.

Den formodentlig best reflekterte vitenskapsteori vil imidlertid være den som i dag skjer innen rammene av et eget tverrfaglig og internasjonalt forskningsfelt. Gjennom de seneste 50 år har profesjonell vitenskapsteori blitt utviklet til mye mer enn det en ganske liten gruppe filosofer og idehistorikere tidligere hadde som sitt spesielle område. På 1980-tallet finnes det internasjonalt eksempelvis noe nær 200 vitenskapsteoretiske fagtidsskrifter.

Tallet på egne vitenskapsteoretiske forskningsinstitutter kan tilsvarende anslås til i overkant av 100.(17) I Norden har vi fortsatt lite av denne typen vitenskapsteoretisk institusjonalisering. Størst blant det som finnes er; Institutionen for vetenskapsteori ved Göteborgs Universitet. Denne har under ledelse av svensken Håkan Tørnebohm, virket som en informasjons- og idesentral for atskillig av den mindre spesialiserte vitenskapsteoretiske virksomhet i de nordiske land.(18)

Den institusjonaliserte vitenskapsteoretiske forskning har gjennom de seneste tiår differensiert ytterligere i en rekke disipliner. Dette skjer forså vidt som en naturlig konsekvens av spesialiseringen innen feltet : disiplinorienteringen springer derved i første rekke ut fra de meget ulike typer av spørsmå1 som etterhvert stilles. Men den henger også i betydelig grad sammen med vesentlige endringer av selve studieobjektet; det vil altså si av endringer innen vitenskap som aktivitet og som institusjon. Den tradisjonelt mest sentrale vitenskapsteoretiske disiplin er vitenskapsfilosofi. Her vil hovedinteressene være spørsmål om vitenskapens erkjennelsesteoretiske problemer (epistemologi), dens logiske struktur, det vitenskapelige sprakets karakter -og ulike sider ved vitenskapens verdigrunnlag. Som disiplin er vitenskapssosiologi langt yngre og vesentligst opptatt av helt andre aspekter. Dens spørsmål vil primært knytte seg til empiriske studier av de moderne vitenskapelige institusjoner internt og av forholdet mellom disse og «samfunnet» utenfor. Den tredje av det vi i dag mg karakterisere som vitenskapsteoriens hoved disipliner er vitenskapshistorie. Også denne har sterke tradisjoner, særlig i form av såkalt lærdoms- og idehistorie .Samtidig er det nok vitenskapshistorien som har tatt sterkest preg av «moderniseringen» innen vitenskapsteoretisk forskning. Foreløpig kan vi derfor nøye oss med å slå fast at det er vitenskapens faktiske rolle og bevegelser over tid som er den konstituerende fellesinteresse. Det vil si vitenskap som studieobjekt ,undersøkt i sin historiske kontekst. Slik sett kan det være naturlig å definere vitenskapshistorie som mest «naturlig» en historisk subdisiplin.

Vitenskap behandlet ut fra filosofiske, sosiologiske og historiske perspektiver er riktignok – både faglig og institusjonelt- det sentrale grunnlag for den vitenskapsteoretiske disiplinorienteringen.Men den omfatter også flere som f.eks. vitenskapspsykologi, vitenskapsetikk og vitenskapsøkonomi. Vest-tyskeren Ina Spiegel-Røsing ga allerede i 1973 ut en kommentert bibliografisk oversikt som kunne gi et nyttig bilde av den veldige mengde internasjonal litteratur som fram til da var produsert innen de vitenskapsteoretiske hoved disipliner – og innen de nye spesialiteter som har fulgt i kjølvannet.(19) Det er med andre ord ikke uproblematisk å relatere en empirisk undersøkelse til teoretiske perspektiver og strømninger innen alt dette. Jeg vil likevel presentere og drøfte enkelte tendenser som i særlig grad må antas å kunne gi en fruktbar tilknytning for mitt utgangspunkt og formål.

  1. Ett perspektiv på strømninger i almen vitenskapsteori

Flere forhold gjør det nødvendig a presisere at dette avsnittet vil avgrense seg til ett perspektiv – og til strømninger i almen internasjonal vitenskapsteori. Det finnes selvsagt andre og delvis konkurrerende innfallsvinkler og forståelsesrammer. Diskusjoner om forholdet mellom ulike fagområder eller vitenskapstyper, vil dessuten med hensikt komme etter en drøfting av den almene vitenskapsteoretiske debatt. Denne debatten har på sin side i helt overveiende grad tatt sine utgangspunkt i natur- og formalvitenskapenes problemer.

Dette siste forholdet forklarer langt på vei bade det eksterne og det interne grunnlag for vitenskapsteoriens voksende aktualitet. Det eksterne Jigger i natur- og formalvitenskapenes åpenbare betydning som samfunnsmessig produksjonsfaktor, eller med en annen term; som – produktivkraft. Det interne ligger i disse vitenskapsområdenes etablerte prestisje som antatt særlig eksakte og derved som særlig vitenskapelig «avanserte». (20)

Det er imidlertid en rekke kritiske spørsmål, knyttet til dette tradisjonelle bilde av de fremste « status vitenskaper», som sterkest har preget den nyere vitenskapsteoriens dreining. Moderne naturvitenskap anklages i vår tid også for sitt potensiale som samfunnsmessig destruksjonskraft. Og dens grunnlag for a kunne gi nøytral, presis og «objektiv» kunnskap om virkeligheten forekommer langt mer problematisk enn det tidligere var vanlig å forestille seg. Slike tendenser til skarpere kritisk søkelys på et hevdvunnet bilde av vitenskap har primært utspring i de store vestlige industri- og forskningsland. Men de reflekteres også i vår lille nasjonale sammenheng. Fra det tidlige 1980-tall kan nevnes, som sentrale eksempler, filosofen Arne Næss’ bok: (21) og rapporten om: Forskning og etisk ansvar, fra Hovedkomiteen for norsk forskning. (22)

Den nyere internasjonale debatten omkring fenomenet vitenskap har fra et teoretisk perspektiv for en stor del vært knyttet til begrepene; legitimitet, autonomi og rasjonalitet. Dette gjelder – enklere formulert -spørsmål om hvorvidt det er mulig å legitimere eller begrunne vitenskapelig kunnskap, som en form for tilnærmet sikker kunnskap som i som særlig grad er samfunnsmessig uavhengig og rasjonelt fundert. Eller; hva er det som berettiger et skille mellom vitenskapelig kunnskap og andre kunnskapsformer hvor slike finnes, f.eks. gjennom ideologi, religiøs tro og såkalt hverdagsfornuft? (23)

Hvilke svar har man så kunnet gi på slike spørsmål innen den vitenskapsteoretiske forskning og debatt?

Jeg vil antyde noen, ved et riss over det jeg oppfatter som en av de mest interessante utviklingstendenser. Dette gjelder en utvikling gjennom de seneste tiår, som jeg finner det rimelig å karakterisere som en gradvis form for konvergens mellom to kunnskapsteoretiske tradisjoner. Men det dreier seg i utgangspunktet om vidt forskjellige tradisjoner, med røtter tilbake til tiden like etter århundreskiftet.

Den første av disse er en rasjonalistisk kunnskapsteori som arbeidet i forlengelsen av den klassiske kunnskapsfilosofis søken etter den gyldige kunnskapens muligheter og natur. Dette henspiller pi den vitenskapsfilosofiske strømning som senere er benevnt vekselvis som logisk positivisme :eller logisk empirisme- og særlig knyttet til 1920-tallets såkalte Wiener-krets rundt navn som Moritz Schlick, Rudolf Carnap og Otto Neurath.(24)Den logiske positivismens inspirasjon var de moderne naturvitenskapenes framvekst- og dens motstander var hva man oppfattet som pseudovitenskapelige og spekulative strømninger i tiden. Målet var å bringe vitenskapen mer definitivt over på sikkert og rent rasjonelt grunnlag. Denne skolens -og senere vitenskapsteoris rasjonalismebegrep overskrider imidlertid den klassiske kunnskapsfilosofiske dikotomisering av «rasjonalisme» mot «empirisme».(25) I moderne versjon er termen ment å inkludere både fornuftsbestemt rasjonalitet og empirisk forskningsmetodologi.(26) Den logiske positivisme forsøkte derfor på et slikt grunnlag å utvikle kriterier for å kunne skille klart mellom vitenskap og ikke-vitenskap. Slike kriterier ble dels søkt avledet fra moderne formallogikk (27), ved forsøk på utvikling av et «teorinøytralt» vitenskapelig språk- og ved å legge avgjørende vekt på verifikasjon eller empirisk kontroll av vitenskapelige teorier og hypoteser.

I delvis opposisjon mot dette arbeidet Karl Popper på samme tid.(28)Han avviste formodningene om at det kunne være mulig a utvikle et teorinøytralt vitenskapelig språk- og han avviste at empirisk verifikasjon skulle kunne anses som det sentrale demarkasjonskriterium for å kunne skille mellom vitenskap og ikke-vitenskap. For Popper sto det faktisk slik at de fleste vitenskapelige teorier eller hypoteser kan forsynes med en i og for seg tilforlatelig empirisk basis. Derved kunne f.eks. både Marxismen og psykoanalysen på-berope seg empirisk støtte – noe Popper fant helt urimelig i sitt felttog mot nettopp disse av tidens strømninger, som han karakteriserte som moderne pseudovitenskap. Ikke empirisk verifikasjon, men omvendt; at vitenskapelige terrier og hypoteser var empirisk falsifiserbare og ble søkt falsifisert- eller avkreftet – var det som kunne klargjøre skillet mellom vitenskap og det som ligger utenfor denne. Slik var Poppers kritiske rasjonalisme (som er den vanlige termen for hans program) i det vesentlige å forstå som i kritisk- og modifiserende forlengelse av den logiske positivismens program.

Nå er det selvsagt slik at den logiske positivismen har tapt sin opprinnelige kraft i vitenskapsmiljøene for atskillige tiår siden, og heller ikke Karl Popper er på langt nær så aktuell i dag som for 20 år siden.

Mine vesentlige poeng her er imidlertid å forstå i en annen retning. Hva den logiske positivisme og Karl Poppers vitenskapsfilosofi mer grunnleggende hadde felles har utvilsomt hatt en veldig innflytelse i forskningsmiljøene langt utover filosofenes rekker og er ikke på noe vis uttømt som sentral vitenskapsteoretisk problemstilling. Dette gjelder de analytiske og normative bestrebelser på å presisere kriterier for god forskning og for å kunne definere skillet mellom vitenskap og ikke-vitenskap. (29) Det dreier seg altså nettopp om forestillinger og pretensjoner om vitenskap som et fundamentalt rasjonelt foretagende og som en spesielt pålitelig form for kunnskapsproduksjon. Ut fra moderne vitenskapsteori er dette med andre ord den rasjonalistiske posisjon som betoner at vitenskap i høy grad må anses som autonom, eller uavhengig av samfunnsmessige og sosiale faktorer. Det er derfor også sentralt for denne posisjonen å skille mellom «context of discovery» og «context of justification». Denne distinksjonen ble opprinnelig formulert av Hans Reichenbach, en av den logiske positivismens ledende teoretikere.(30) Senere har den hatt betydelig kraft som en form for « teoretisk parole» innen vitenskapsteoretisk debatt. Med denne ville man innen de rasjonalistiske skoler markere et klart skille mellom studier av forskningens logiske, kognitive og intellektuelle aspekter på den ene side – og dens psykologiske, sosiologiske og historiske rammebetingelser på den annen.

Det kan nå være naturlig for et øyeblikk å slippe denne sterke versjon av vitenskapsteoretisk rasjonalisme – for å gi en tilsvarende skisse av den kontrasterende kunnskapsteoretiske tradisjon. Med dette tenker jeg på ulike varianter av relativistisk eller sosiologisk kunnskapsteori.

Dens utspring ligger med størst tyngde hos kontinentale klassikere som Marx, Emile Durkheim – og ikke minst; hos Karl Mannheim. Mannheims hovedverk; Ideologie and Utopie fra 1930-tallet, regnes også som kunnskapssosiologiens opprinnelige standardverk. (31) Meget konsentrert kan kunnskapssosiologiens sentrale problemstillinger og teser sies å være knyttet til forestillingen om at kunnskap primært må forstås som samfunnsmessig-, det vil si som historisk og sosialt betinget. Jeg vil ytterligere presisere; den kunnskapssosiologiske tradisjon legger hovedvekt på at kunnskap determineres sosialt ikke bare i sin form, men også i sin kognitive substans eller – enklere formulert – i sitt innhold. Na er det imidlertid vesentlig betone at kunnskapssosiologien beskjeftiger seg med alle former for kunnskap – og ganske særlig med slike som knytter seg til politiske ideologier, religiøse forestillinger og hverdagsfornuftige oppfatninger om fysisk og sosial virkelighet. Det ligger likevel i den kunnskapssosiologiske tradisjon en klar teoretisk faring i relativistisk retning også med hensyn til forståelsen av vitenskap og vitenskapelige kunnskapsprodukter. På den annen side- og det er sentralt i denne sammenhengen- har man innen denne tradisjonen over tid vedvarende modifisert sine teser om vitenskap. Dette markeres på en meget interessant og tydelig måte hos Karl Mannheim. Han beskriver de moderne samfunns intellektuelle som et sosialt sjikt som i en helt spesiell grad får vilkår og utvikler forutsetninger for, å frigjøre sin tenkning fra sosiale og historiske bindinger. Slik lanserte han også et program for vitenskaps sosiologisk og vitenskapshistorisk forskning med markert betoning av å ville studere vitenskapens relative autonomi i forhold til det ytre samfunn, eller til de vitenskapseksterne faktorer. Det sosiologiske studium- som var Mannheims hovedinteresse- av vitenskap matte følgelig primært knyttes til denne som en spesifikk type sosial institusjon og med særegne former for indre liv. (32)

Den som imidlertid må regnes som pioneren innen et slikt empirisk forskningsfelt er den amerikanske sosiologen Robert K. Merton .(33)Han forsto seg helt fra1940-tallet som i forlengelse av Mannheims program. Empirisk vitenskapssosiologi ble definert som en kunnskapssosiologisk subdisiplin – og de amerikanske vitenskapsinstitusjoner ble gjort til gjenstand for analyser ut fra tidstypiske struktur-funksjonalistiske perspektiv. Den Mertonske vitenskapssosiologi konsentrerte seg særlig om de sosiale normer innen forskningsmiljøene.(34) De teoretiske resonnement som lå bak Mertons opprinnelige analyse kan sammenfattes slik; som sosial institusjon er vitenskapens mål en kontinuerlig utvidelse av menneskehetens arsenal av mest mulig sikker kunnskap.(35) Det er følgelig en grunnleggende betingelse for å nå dette målet at forskerne har holdninger og en atferd som er i samsvar med bestemte systemfunksjonelle normer. Dette dreier seg altså om institusjonaliserte normer som er betinget og begrunnet ut fra sin funksjonalitet i forhold til de vitenskapelige institusjoners primære formål. Forskernes adferd, hvilke problemer de velger å behandle, hvordan de velger å kommunisere med hverandre, hvilke konflikter som oppstår og hvordan anseelse blir internt fordelt, forklares derfor i første rekke ut fra de mest sentrale funksjonelle normer

Merton opererte opprinnelig med 4 slike normer for vitenskap: universalisme, kommunisme, upartiskhet og organisert skepsis. I en senere artikkel (1957) fremhevet han to til, uten å gjøre krav på fullstendighet: originalitet og ydmykhet(Merton 1973, særlig s. 297-305). Betydningen av de 5 første normer som preger det vitenskapelige arbeid i uavhengige grunnforskningsmiljøer, kan det være rimelig å sammenfatte slik: :

1) Upartiskhet (disinterestedness):

Det er påstanders sannhetsverdi som skal telle, ikke hvilke andre interesser de eventuelt kan tjene, om nå disse er av religiøs, politisk eller økonomisk karakter. Heller ikke skal man være styrt av usaklige ønsker om f.eks. å fremheve et bestemt fag, fagmiljø, institusjon eller nasjonal tradisjon. Sannhetsverdien prøves gjennom diskusjon mellom likeverdige bidragsytere på det aktuelle felt, den såkalte kollegakontrollen eller fagfellekontrollen.

2) Organisert skepsis (organized scepticism):

Vitenskapssamfunnet skal være organisert slik at det må være anledning til å stille spørsmål ved alt. Det finnes ingen hellige meninger eller forutsetninger som det er tabu å ta opp til kritisk drøfting. Alt kan og skal kunne kritiseres og det er en plikt å svare på begrunnet kritikk. Det er en vitenskapelig dyd å være skeptisk. Det dreier seg altså om organisert, kritisk prøving av tilnærminger og teser.

3) Originalitet:

Det er en institusjonell verdi å frembringe ny viten, ikke bare opprettholde den eksisterende. En av de sentrale betingelser for å utvikle ny kunnskap, er å kunne skape nye spørsmål og å begrunne dem i mest mulig presise problemstillinger, slik at de kommer inn på det aktuelle fagområdets vitenskapelige dagsorden. Originalitet gis belønning i form av særskilt anerkjennelse tilden den som kommer først med ny kunnskap).

Mertons originalitetsnorm kan tjene som påminnelse om at vitenskapens etablerte meritteringssystem hører med i en adekvat forståelse av vitenskapens sosiale dynamikk. Vi finner originalitetsnormen tydelig uttrykt i de fleste doktorgradsreglementer ved universitetene.

4) Universalisme:

Det skal ikke spille noen rolle hvem som hevder et synspunkt. Det er argumenter og dokumentasjon som teller.

5) Vitenskapelig kunnskap offentlig tilgjengelig:

Det er ikke privat eiendomsrett til kunnskap og innsikt i grunnforskningssystemet. Vitenskapelig kunnskap er i prinsippet offentlig (kollektiv). Det kan ikke finnes noen privat vitenskap, noe som også kommer til uttrykk i Mortons insistering på at det her dreier seg om institusjonelle, kollektive imperativer; som naturligvis også setter seg gjennom i og med den enkelte forskers vitenskapelige samvittighet.

Senere har Mertons elever – og delvis også Merton selv – i flere hensender modifisert og supplert denne opprinnelige modell for normer i moderne vitenskap. Det som særlig ble problematisert var modellens forutsetning om samsvar mellom vitenskapens institusjonelle mål og normer på den ene side- og de individuelle forskeres mal og motiver på den annen.(36) En av de som her med størst innflytelse reviderte Mertons modell var Warren C. Hagstrom. I hans alternative bytteteoretiske modell forutsettes ikke at forskerne individuelt identifiserer seg med vitenskapens institusjonelle mal og normer. Derimot kan forskningssystemet kontrollere at forskerne fyller sine ønskede funksjoner gjennom at informasjon byttes mot ulike former for materiell belønning, faglig anseelse og sosial status. Hagstrom forutsetter da at forskning er et yrke på linje med andre yrker og at utøverne innen forskning i utpreget grad rivaliserer om slik belønning(37)

Den funksjonalistiske vitenskapssosiologi har nok slik gradvis bidratt til å utvide var forståelse av vitenskap som sosial institusjon. I den nyere debatten har det imidlertid i større grad vært fokusert på dens begrensninger fra et noe bredere vitenskapsteoretisk perspektiv. Det er her særlig betonet hvordan Merton og hans elever på sett og vis vek tilbake for a knytte sammen vitenskapens sosiale og kognitive felt. Eller formulert på en enklere måte; den funksjonalistiske skole tok ikke egentlig opp den almene kunnskapssosiologiens program om å studere sammenhengene mellom kunnskapens sosiale basis og dens kognitive substans. Isteden aksepterte man indirekte den rasjonalistiske forestilling om at vitenskapens intellektuelle aspekter bor analyseres atskilt fra spørsmål omkring dens sosiologiske og historiske funksjons vilkår.(38) Implisitt var dette derved også en akseptering av det tradisjonelle vitenskapsteoretiske skille – eller en etablert form for arbeidsdeling – mellom filosofisk forankret erkjennelses-teori og empirisk orientert vitenskapssosiologi eller vitenskapshistorie på den annen side.

Her faller det naturlig å binde tilbake til tesen om en gradvis form for vitenskapsteoretisk konvergens mellom rasjonalistisk og sosiologisk, eller relativistisk, interesseorientering. Dette har delvis skjedd gjennom kontinuerlige modifiseringer av opprinnelig kunnskapsfilosofiske utgangs-punkter, slik som vi allerede har skissert noen av disse og enkelte faser i denne utviklingen.

Det kvalitativt avgjørende sprang kom imidlertid først med debatten som ble utløst av den amerikanske fysiker og vitenskapshistoriker Thomas S. Kuhn. Hans bok; The Structure of Scientific Revolutions fra 1962, har mer enn noe annet enkeltbidrag virket til å prege og vitalisere den vitenskapsteoretiske aktivitet de to seneste decennier.(39)

En påfallende stor del av interessen for Kuhns bok har vært knyttet til hans spesielle paradigme-begrep og til det meget kontroversielle sykliske skjema for periodisering av naturvitenskapenes utvikling gjennom; normalvitenskap, anomali, krise, vitenskapelig revolusjon,ny normalvitenskap osv. syklusen påny. Kuhn har i den grad blitt viet oppmerksomhet innen den bredere vitenskapsoffentlighet at hans spesifikke synspunkter her turde forutsettes relativt godt kjent .En meget konsentrert versjon kan derfor være tilstrekkelig for vart formal.(40) Det er altså for det første,et sentralt poeng for Kuhn å skulle behandle spørsmålet om endringer innen vitenskap. Hans spesifikke «modell» for forklaring av naturvitenskapenes utviklingsprosesser innebærer da også et teoretisk brudd med tradisjonelle forestillinger om vitenskapelig utvikling som kumulativ eller evolusjonær (slik dette siste blant annet forutsettes innen Karl Poppers kritiske rasjonalisme). Kuhns egen tese tilsier at endring og derved utvikling skjer gjennom kvalitative eller revolusjonære sprang. Dette foregår i form av relativt bra og fundamentale perspektivforskyvninger. Det er her paradigmebegrepet anvendes som betegnelse for slike grunnleggende faglige perspektiv eller helhetssyn; av teoretisk, metodisk og pedagogisk art. Modellen kan derved gis en formelaktig beskrivelse; i enhver periode av normalvitenskap arbeider flertallet av forskerne i et bestemt forskermiljø innenfor rammen av ett etablert og anerkjent paradigme. På et visst tids-punkt viser det seg imidlertid de første tendenser til krise for dette paradigmet. Det oppleves ikke lenger like selvsagt fruktbart overfor uløste problemer og nye spørsmål. Noen vil derfor gi seg til a stille fundamentalt kritiske spørsmål ved selv paradigmet, eller ved de bærende tankerammene for miljøets virksomhet. Ansatser til et nytt- og alternativt – paradigme utvikles og dette erobrer til slutt, ofte etter harde stridigheter mellom forskere (og forskergenerasjoner), plassen som forskermiljøets dominerende tenkemåte og arbeidsgrunnlag. En vitenskapelig revolusjon har funnet sted, og vi får på det nye grunnlag en periode av normalvitenskap. Kuhns særpregede kombinasjon av sosialpsykologiske, sosiologiske og historiske innfallsvinkler til studiet av den kognitive substans i et utpreget teoretisk-eksakt fag som fysikk, måtte selvsagt provosere.

Forsåvidt kan det være nærliggende å hevde at en slik provokasjon bare kunne få virkning ved at den ble fremsatt med en slik tyngde at den kunne tillegges «injurierende» kraft innen sentrale vitenskapsmiljøer. Deler av diskusjonen som siden har fulgt har da også vært sterkt polarisert og utvilsomt fått en viss karakter av stereotyp eksersis. Denne har dels dreiet seg omkring en rekke mulige betydninger av paradigmebegrepet. I særlig grad har man dessuten diskutert hvorvidt dette begrepet og Kuhns periodiseringsskjema kan ha empirisk gyldighet – det være seg innen- som utenfor det pretendert naturvitenskapelige fagområdet.(41)

En trolig mer interessant og fruktbar tolkning av Kuhns bidrag vil imidlertid legge hovedvekten et annet sted. Jeg tenker da på betoningen av at Kuhns vesentligste fortjeneste er hans ansats til et systematisk kontekstuelt eller integrativt vitenskapsteoretisk perspektiv. I dette ligger altså en ambisjon om å bryte med det klassisk teoretiske grunnlag for den tradisjonelle vitenskapsteoretiske arbeidsdeling. Alternativet ligger nettopp i for alvor å skulle studere og forstå sammenhengene mellom vitenskapens teoretisk -kognitive og dens historisk-sosiale karakter. The Structure ok Scient ific Revolutions vil slik leses som en relativt utpenslet programerklæring, eller- skisse i så henseende.(42) Flere av Kuhns senere arbeider og hans svar til kritikere synes å bekrefte en slik lesemåte.(43) Vi skal derfor se litt nærmere på dette og denne del av diskusjonen .

Et åpent «sammenstøt» mellom Kuhn og hans ledende kritikere fant sted ved et symposium i London i 1965.Symposiets foredrag og debatt er senere publisert som bok i bearbeidet form; Imre Lakatos and Alan Musgrave (ed):Criticism and the Growth of Knowledge.Denne gir et meget illustrativt inntak til Kuhn-debattens kanskje mest interessante aspekter.(44) Det som ofte blir forstått som en total konfrontasjon mellom vitenskapsteoretiske grunnposisjoner – mellom rasjonalister og relativister- synes på dette grunnlag også A kunne tolkes i en vesentlig annen retning .Det er derved snarere grunn til å peke på hva «rasjonalistene» Karl Popper og hans videreførende elev Imre Lakatos den ene side – og «relativisten» Thomas Kuhn på den annen, hadde felles.(45) Popper og Lakatos hevdet på sin side en så modifisert variant av rasjonalisme at det med rimelig grunn kan stilles spørsmål ved om det terminologiske valg lenger er særlig hensiktsmessig eller dekkende. Begge gikk – under inntrykk av Kuhns argumentasjon – langt i retning av å akseptere en moderat form for erkjennelses-teoretisk relativisme, dvs. i retning av å akseptere at det ikke kan være teoretisk mulig å operere med definitivt sikre og universelt gyldige kriterier eller normer for vitenskapelig rasjonalitet, – og Kuhn har på sin side i denne debatten meget energisk avgrenset seg fra anklager om at hans teoretiske posisjoner skulle innebære en ytterliggående relativisme på linje med den amerikanske vitenskapsfilosofen Paul Feyerabend.(46) Kuhn avviste følgeriktig med styrke enkelte opponenters affektladde beskyldninger om at han, med sin teoretiske forståelse av vitenskap, kom til å stimulere «irrasjonalisme» og mobb-psykologisk klima i forskningsmiljøene.(47) Den britiske vitenskaps-sosiologen David Bloor har i en artikkel om denne del av Popper/Kuhn-debatten gitt en inngående og informativ fortolkning av hvilken aystand det egentlig var mellom posisjonene bak denne type polemiske utfall.(48) Bloor påviser her hvordan de mest sentrale aktorer har utviklet et felles grunnlag i avvisningen av at vitenskap allment kan studeres fruktbart eller karakteriseres dekkende som formaliserte og aksiomatiske systemer, slik som den logiske positivisme og tradisjonell rasjonalistisk vitenskapsfilosofi pretenderte. Det er her med andre ord konsensus mht. at moderne vitenskapsteori et mer konkret nivå bor forholde seg til vitenskapens historie og til aktuell vitenskapelig hverdagspraksis.Thomas Kuhn, Karl Popper og Lakatos har alle denne rammenfelles. Derimot opererer de hver for seg med vesentlig ulike modeller for hva det mer spesifikt er som likevel gjør vitenskap til en særlig rasjonelt forankret sosial institusjon.(49)

Det som i den første kritikkbølgen mot Kuhn ble stilt som et spørsmål om enten «reason and proofs» (logisk-rasjonell argumentasjon og empirisk tilknytning) eller «persuasjon» (overtalelse, eller sosial kamp mellom teoretiske påstander) (50) som den moderne vitenskapens basis, synes i ettertid derfor å ha mistet sin retoriske kraft.(51) Dette innebærer med andre ord en felles forståelse av det uholdbare i å absoluttere spesifikke logiske slutningsregler og metodiske prosedyrer som modell for den vitenskapelige rasjonalitet. Vitenskap kan ikke reduseres til et isolert spørsmål om logikk og metodologi. Vitenskap og vitenskapelig rasjonalitet må forstås en bredere sammenheng og konkret knyttes til personer, institusjoner og historiske tradisjoner. Den indre vitenskapelige form for rasjonalitet vii alltid prinsipielt måtte hvile på valg og beslutninger, hos den enkelte forsker og innen forskersamfunnet i sosiologisk forstand.(52)

Slik kan vi altså se hvordan det som utvilsomt må karakteriseres som uttrykk for hovedstrømmen i moderne almen vitenskapsteori, har skapt grunnlag for i alle fall å myke vesentlig opp den tradisjonelle arbeidsdeling – eller oppsplitting – mellom vitenskapsteoretiske spesialdisipliner. (53) Gjennom en gradvis tilnærming mellom opprinnelig meget ulike kunnskapsteoretisk tradisjoner, er det med andre ord skapt større teoretisk forståelse for å studere den vitenskapelige aktivitet og vitenskapelige kunnskap ut fra et bredt kontekstuelt perspektiv. Spørsmålet om hva vitenskap er, krever svar som viser til konkrete sammenhenger mellom – på den ene side visse uomgjengelige psykologiske, sosiologiske og historiske bindinger – og på den annen side dens utvilsomt høye grad av intern rasjonalitet.

Jeg vil senere mer inngående komme tilbake til dette med å fastholde forestillingen om at det vitenskapelige foretagende – eller mer presist; den moderne vitenskapelige institusjon – i en unik grad er preget av rasjonalitet. Dette vil gradvis videreutvikles som ett overordnet problemaspekt for undersøkelsen. Det kontekstuelle perspektivets fruktbare muligheter ligger slik ikke i en historisk, sosiologisk eller psykologisk relativisert oppløsning av det som må være kjernen i et nær sagt hvilket som heist vitenskapsbegrep.(54)Verdien ligger derimot i at den gir utgangspunkt for en nødvendig problematisering av et mer tradisjonelt, trangt avgrenset og vesentligst formålsbestemt rasjonalitetsbegrep. Det er også denne utfordringen som på ulike måter har preget flere av de mest interessante vitenskapsteoretiske bidrag som er levert i forlengelse av den tidligste fase i debatten om Thomas Kuhns arbeider. Foruten Imre Lakatos er det her særlig grunn til a nevne Larry Laudans; Progress and its Problems fra 1978, W.M. Newton Smiths; The Rationality of Science fra 1981, foruten arbeider av Stephen Lukes – samt også av vår egen norske Nils Roll-Hansen.(55)

Det som til nå er formulert kan slik sett også være a oppfatte som et metodologisk program for moderne vitenskapsteoretisk forskning. 56Men det er i sin foreløpige fasong et meget allment formulert program.Og det er et program som på sine egne premisser fordrer en videre konkretisering og spesifisering. Det er dette jeg vil søke å utvikle gradvis i de fire hovedavsnittene som følger.

  1. Humaniora og humanvitenskaper – Forsøk på en vitenskapsteoretisk plassering
  2. En av den tradisjonelle vitenskapsfilosofiens mest sentrale problemstillinger gjennom det seneste sekel, har vært knyttet til forholdet mellom ulike vitenskapsområder. Finnes der grunnlag for en enhetsvitenskapelig/ eller fellesvitenskapelig metode og forskningslogikk? Eller må en differensiere mellom vesensforskjellige vitenskapstyper ut fra om forskningsobjektet er knyttet til mennesket som sosialt vesen, til naturfenomener – eller f.eks. til formallogikkens problemverden? 57 14

Denne problemstillingen er i utgangspunktet ikke mindre aktuell fra et nyere og bredere vitenskapsteoretisk inspirert perspektiv. Også en moderne vitenskapshistorisk undersøkelse vil naturlig måtte legge vekt på å plassere sitt studieobjekt mest mulig konkret i relasjon til slike spørsmål. Formålet med dette avsnittet vil derfor være å drøfte hvordan human-vitenskapene kan plasseres innen en mer almen vitenskapsteoretisk ramme. Dette er også ment som grunnlag for det etterfølgende avsnitt hvor det vil bli gitt en foreløpig og generell karakteristikk av historie som vitenskapelig disiplin.

  1. Spørsmål om plassering av humanvitenskapene vil mest nærliggende ta sitt utgangspunkt i de tradisjonelle og fortsatt mest vanlige distinksjoner mellom ulike vitenskapsområder. Vi kan da aller først knytte an til skillet mellom formalvitenskaper og real- eller empiriske vitenskaper. De første er vesentligst knyttet til disipliner som logikk og matematikk. Og den annen gruppe samler alle de vitenskaper som har en art objektiver-bart studieobjekt .Disse vil med andre ord spenne over hele feltet fra de hardeste naturvitenskaper til de mykeste humanistiske disipliner. Vi skal la problemer som kan følge av en slik terminologi ligge. Dette er problemer som faller utenfor hovedformålet for denne undersøkelsen. Vi vil derfor i den videre fremstilling anvende betegnelsene formalvitenskaper og empiriske vitenskaper, som om dette var en uproblematisk distinksjon. 58

Det andre vanlige hovedskillet ligger i tredelingen av de empiriske viten-skaper; naturvitenskap, samfunnsvitenskap – og humanistisk vitenskap, eller humaniora. Ut fra dette som også svarer til norsk universitetsadministrativ deling mellom vitenskapsområder – vil vårt problem her være å skissere humanioras særtrekk og spesielle status i relasjon til de to andre områder. Alternativt kan vi – ut fra en annen tradisjonell problemstilling – søke å betone det som er, eller bør være, felles for all vitenskap og derved redusere betydningen av det som måtte skille.

Jeg vil imidlertid søke en tredje vei inn i dette. Gjennom denne vil jeg også gi et noe annet svar på problemet enn de to ovennevnte mest naturlig leder til.

Det er i utgangspunktet langt fra uproblematisk på hvilket grunnlag vi skal søke å bestemme forholdet mellom de ulike vitenskapsområder. Flere kriterier kan være mulige:

  1. a) Korte definisjoner.
  2. b) Forskningstradisjoner.
  3. c) Vitenskapsteoretiske tradisjoner.
  4. d) Aktuell forskningsutvikling.

Det kan derfor være rimelig å knytte en drøfting til hvert av disse kriteriene.

3.Avgrensing av vitenskapsområder gjennom korte definisjoner kan på sin side igjen ta flere former. Det enkleste her ville nok være, uten videre problematisering, å definere ethvert enkelt fagområde eller hver enkelt forskning spesialitet ut fra dets administrative og institusjonelle tilknytning. Dette vil imidlertid i vår hjemlige kontekst f.eks. bety at en disiplin som sosialantropologi ved Universitetene i Bergen og Oslo defineres som samfunnsvitenskap, mens den i Trondheim er å forstå som en humanistisk vitenskap. Filosofi vil likeledes være en samfunnsvitenskapelig aktivitet i Tromsø, mens den ligger innenfor humanioras felt ved de 3 øvrige norske universiteter. Og for historieforskningen- som skal stå i fokus for denne undersøkelsen – vil bildet bli enda mer forvirrende. Historie har i Bergen og Oslo permanent hatt en administrativ tilknytning til de humanistiske fakulteter. I Trondheim beveget faget seg, i 1978, tilsvarende fra samfunnsvitenskapelig til humanistisk, mens det i Tromsø har lagt under Institutt for Samfunnsvitenskap helt fra starten i 1973.(59) Definitoriske ringslutninger av denne typen kan altså ikke være mye til hjelp for vært formål her.

Den annen form for avgrensning gjennom definisjoner, burde derimot kunnerekke vesentlig lenger. Jeg tenker med dette på definisjoner som avgrenser vitenskapsområder ut fra deres studieobjekter. Den svenske vitenskaps-filosofen Lennart Nordenfelt gjør et interessant og illustrerende forsøk i sin bok om humanioras grunnlagsspørsmål. Han avgrenser i utgangspunktet det humanistiske studiefeltet slik;

«humanisten studerer mennesket som kulturvesen, menneskelige handlinger og produktene av disse handlingene, særlig de som er å betrakte som kulturprodukter».(60)

Nordenfelt presiserer imidlertid omgående at dette bare kan til nytte som en «preliminær avgrensning.På den ene side vil den riktignok hjelpe et vesentlig stykke på vei ved at den, selv i sin preliminære versjon, kan avgrense humanistisk vitenskap fra naturvitenskapelige studier av mennesket, innen fag som medisin og biologi.(61) Men definisjonen løser i alle fall ikke umiddelbart forfatterens primære problem, som er en tilsvarende avgrensning mellom humaniora og samfunnsvitenskap.(62) Han går derfor videre ved forsøk på klargjøring av hva som kan legges i hoved-begrepene; kultur, kulturvesen og kulturprodukter. Av dette framkommer i alle fall tre ulike kulturbegreper. Det første er tradisjonell «finkultur», knyttet til virksomheter som kunst, litteratur, musikk, religion og vitenskap. Kultur i den andre betydningen blir et klart bredere definert fenomen og satt på formel som; «all produktiv eller sosialt normstyrt virksomhet». Denne vil derfor, foruten de tradisjonelle aktiviteter som er nevnt ovenfor, også inkludere alle former for menneskelig arbeid, lek, sport og «sosialt samkvem i sin alminnelighet». Nordenfelts tredje kultur-begrep utvider imidlertid ytterligere begrepsrammene. Vi får i denne forstand et makro-orientert fenomen som formuleres dels som sivilisasjons-kulturer av typen vestlig-, romersk- eller kinesisk kultur. Og dels får vi formler av en art som; «… en historisk og geografisk avgrenset totalitet av menneskelig virksomhet i vid betydning.»(63) Men heller ikke noen av disse, alle i og for seg rimelige, forsøkene på å presisere betydninger av kulturbegrepet synes egnet til g kunne avgrense det som vanligvis er humanioras område fra samfunnsvitenskapenes studiefelter. Den første presiseringen- kultur som «finkultur»- får riktignok med noen av de tradisjonelt humanistiske kjerneområder, så som de estetiske disipliner(musikk, kunst, litteratur)- foruten filosofi, idehistorie og religionsvitenskap. Presiseringen er likevel altfor snever ved at den i betydelig grad ekskluderer den dominerende emneorientering innen f.eks. språkvitenskaper og, ikke minst, innen historie som forskningsdisiplin. samme vis er begrepet faktisk også for bredt ved at fenomener som kunst, religion og vitenskap i vesentlig utstrekning også studeres innen samfunns-vitenskapelig definerte disipliner som sosiologi og sosialantropologi. Dette problemet blir selvsagt ytterligere åpenbart ved de to bredere kulturbegreper. Særlig vil studier av «all produktiv og sosialt normstyrt» menneskelig virksomhet ligge midt i kjernefeltet for moderne samfunnsvitenskapelig forskning, og på tvers av alle fagdisipliner innen denne.

Det synes med andre ord meget problematisk ved hjelp av definitoriske bestemmelser av studieobjekt å skulle avgrense humaniora noenlunde distinkt fra samfunnsvitenskap. Nordenfelts forsøk er trolig typisk i så mate. Det som har som formal å avgrense ved hjelp av knappe definisjoner, utvikles isteden raskt til kompliserte presiserings-ekskurser som bare ytterligere åpenbarer problemer.

  1. Et annet mulig avgrensningskriterium kan være hva vi innledningsvis refererte til som de ulike vitenskapsområdenes spesifikke forskningstradisjoner. Dette vil altså kunne innebære at de respektive fagfelter karakteriseres og avgrenses på grunnlag av deres historiske forskningspraksis. Her kunne vi f.eks. tenke oss en presisering av slik forskningspraksis ved at en samlet karakteristikk skulle dekke sentrale elementer som; studieobjekter, problemorientering og spesifikk art vitenskapelig metode. På denne måten ville en, i alle fall hypotetisk, kunne etablere mønstre som var bedre egnet til å diskriminere mellom ulike vitenskaps områder og mellom vitenskapsdisipliner, enn de definitoriske formler. Det er imidlertid først og fremst grunn til å betone forbehold også overfor et slikt avgrensningsgrunnlag. Dels er det et vesentlig spørsmål hva vi egentlig skal legge i begrepet historisk tradisjon, eller snarere om hvilke tradisjoner det kan være tale om. Den typiske oversiktstramstilling av humanioras historie vil f.eks. på obligatorisk maner starte med oldtidens greske kultur, bevege seg videre til europeisk middelalder renessanse for så å ende opp med humanvitenskapenes sentrale profesjonaliseringsfase på 1800-tallet.(64)Dels er det selvsagt heller ikke uproblematisk å akseptere selve det grunnpremiss at historisk forskningspraksis skal være det som mer allment avgjør en bestemmelse av vitenskaps områders relative plassering. Det vil i så fall være et ufullstendig premiss – og dessuten lett fungere som en konserverende binding for aktuell vitenskapelig selvforståelse. Et mer avgjørende problem er det imidlertid at det faktisk ikke foreligger slikforskningshistorisk litteratur av en art og i et omfang, som kan gjøre en tilfredsstillende sammenlignende plassering mulig. Og ganske særlig gjelder dette for de humanistiske fagenes historie. Tore Nordenstam formulerer det såvidt sterkt som at slik egnet litteratur; «… glimrer ved sitt fravær».(65) Den danske vitenskapsfilosofen, Søren Kjørup, har en annen innfallsvinkel til det samme. Han hevder således at det som vanligvis

omtales som litteratur om humanioras forskningstradisjoner, snarere er fremstillinger av humanioras «metavitenskapelige» diskusjoner, gjennom de seneste århundrer.(66)

5.Vi er med dette naturlig ved vitenskapsteoretiske tradisjoner som et tredje avgrensningskriterium. Dette er et kriterium som dels må være å forstå som en nødvendig komplettering til det forskningshistoriske .Dels vil en viss drøfting ut fra dette også lettes av den rikholdig foreliggende litteratur – foruten at det uten videre begrunnelse må forventes a skulle stå sentralt for en undersøkelse som den her foreliggende.

Briten C.P. Snow har med ; «The Two Cultures», fra 1959,lenge gitt en yndet innfallsvinkel til den vitenskapsteoretiske diskusjonens klassiske hovedtema her. Snows essay var riktignok av begrenset interesse vurdert på grunnlag av teoretisk-analytiske kvaliteter. Men ved sin spesielle pedagogiske og stilistiske form maktet han å vekke en betydelig oppmerksomhet med sitt debattskrift om forholdet mellom naturvitere og humanister. Tittelen henspiller således til et angivelig antagonistisk forhold mellom to vitenskapelige kulturer.(67) En tilsvarende indikasjon på spenning og avstand ligger i internasjonal terminologi på dette feltet. Det er således i engelsk språkverden fortsatt slik at «science» stort sett viser til naturvitenskap, mens «the arts» er betegnelse for de humanistiske disipliner som i dag regnes som innen humaniora. Den kontinentale terminologi illustrerer tilsvarende hva Gerard Radnitzky karakteriserer som typiske variasjoner i den «intellektuelle geografi».(68) Slik gjør en i fransk språk en tilsvarende distinksjon som i det Anglo-saksiske omradet; mellom «Sciences» og «lettres».Men samtidig gir en på fransk dessuten åpning for en likestilt term som; «les science humaines».Og på tysk og skandinavisk er således distinksjonen i dag helt borte ved at en bare nytter begrepene «Wissenschaft» og «vitenskap» om alle arter profesjonell forskning.Grovt skissert viser disse terminologiske variasjoner til 2 kontrasterende vitenskapsteoretiske tradisjoner. Disse avviker ikke bare vesentlig med hensyn til oppfatninger om forholdet mellom naturvitenskap og humanvitenskap, men også mer generelt med hensyn til kriterier for vitenskapelig rasjonalitet og metode overhodet. Det er derfor påkrevet å gå litt nærmere inn på dette. Den første av disse tradisjoner knytter an til tesen om at alle vitenskaper har, og bør ha, et grunnleggende logisk-strukturelt fellesskap. Dette er vanligvis karakterisert som det enhetsvitenskapelige program, og har generelt tilknytning til ulike varianter av «positivistiske» strømninger i vitenskapshistorien.(69) Slik kan enhetsvitenskapelige idealer knyttes så vel til den klassiske positivismen, med særlig forankring hos Auguste Comte (1798-1857) og John Stuart Mill (1806-1873), – som til den såkalte ny positivismen i vårt hundreår, med Wienerkretsens logiske positivisme som inspirasjonssentrum.

Den finske filosofen, Georg Henrik von Wright, har i sin; Explanation and Understanding (70) på en interessant måte sammenfattet hva som kan forstås som kjernen i den positivistiske enhetsvitenskapens program. Han finner slik tre sentrale karakteristika:

  1. Metodologisk monisme, det vil si forestillingen om at all legitim vitenskapelig metode prinsipielt er av samme art, – og følgelig også uavhengig av hvilke områder som undersøkes.
  2. De mest eksakte naturvitenskaper har forbilledlig status for andre vitenskapsdisipliner, Modeller for vitenskapelighet, eller metodologiske idealer, kan derved i første rekke hentes fra en disiplin som teoretisk fysikk.

III. Den vitenskapelige virksomhetens fremste oppgave er å gi forklaringer på fenomener av vidt forskjellig art. Slike anses oftest som synonyme med kausalforklaringer – og innebærer dessuten at enkeltfenomener forklares med henvisning til (subsumeres under) hypotetisk antatt almene naturlover. Slike lover refererer ikke bare til den fysiske natur – men inkluderer også i bredere forstand «menneskelig natur». De mest sentrale utforminger av dette synet på vitenskapelige forklaringer er alle knyttet til såkalt hypotetisk-deduktiv metode.(71)  Men de er gjerne gitt ulike betegnelser, så som; subsumsjonsforklaringer eller deduktiv-nomologiske forklaringer, i von Wrights terminologi.(72)

Den vitenskapsteoretiske opposisjon mot de enhetsvitenskapelige idealer har tatt mange former. Det von Wright omtaler som antipositivistiske og hermeneutiske strømninger har imidlertid enkelte sentrale forestillinger felles. Den klassiske tradisjonens utgangspunkt var saledes en metodologisk dualisme, – ved en betoning av humanvitenskapenes egenart og av det som skiller snarere enn det som forener i forhold til naturvitenskapene. Dette gjelder med hensyn til studieobjekt, så vel som til vitenskapenes formal og metode. Snarere enn enhet og fellesskap er det tale om vesensulike vitenskapelige kulturer, ifølge de klassiske representanter for denne tradisjonen.

Dette markeres for det første allerede ved de generelle terminologiske valg og distinksjoner. Heinrich Rickert og andre nykantianere skilte f.eks. mellom natur- og «kulturvitenskaper».(73)Wilhelm Dilthey dikotomiserte tilsvarende ved sitt begrep om die Geisteswissenschaften, eller «åndsvitenskapene».(74)Den tredje av de største blant klassikerne for siste århundreskifter var Wilhelm Windelband. Hans sentrale begreper peker ytterligere inn til kjernen i denne tradisjonens vitenskapsteoretiske posisjoner, ved skillet mellom nomotetiske og idiografiske vitenskaper.(75) De første var naturvitenskapene som gjennom sitt studieobjekt naturlig måtte ha et generaliserende formål. Det vil altså si at deres primære oppgave var å forklare de enkelte fenomener med referanse til tids- og stedsuavhengige naturlover.(76) Humanvitenskapene behandlet derimot fenomener som nettopp ikke kunne relateres til almene lover, men som bare kunne studeres og behandles i tilknytning til en spesifikk historisk og geografisk kontekst. Deres formal var følgelig i en slik forstand individualiserende.(77)  Windelband ,Rickert og Dilthey avviste derfor også – på noe ulike premisser (78) – med stor kraft forestillingen om at naturvitenskapene representerte den eneste legitime form for vitenskapelig metode. Humanvitenskapenes hermeneutiske metode måtte være av en prinsipielt annen karakter enn de eksperimentelle naturvitenskapenes metode Kulturforskernes primære oppgave kunne ikke være å forklare, men derimot å søke forståelse (Verstehen) av menneskelige handlinger, ytringer, meninger og – av kulturelle institusjoner. Slik forståelse kan innen den hermeneutiske tradisjon primært nås gjennom fortolkning av mening og meningssammenhenger på grunnlag av det filosofen Ingemund Gullvåg karakteriserer som: menneskelige handlingsspor i vid forstand: tegn, tekster og inskripsjoner, håndverksprodukter og redskaper, kunst, litteratur og musikk, byggverk og menneskeskapte forandringer i landskapet.»(79) De positivistiske strømningers tradisjonelle motvilje overfor ulike utforminger av hermeneutisk fortolkende eller «meningsanalyserende» (80) metode har mange grunner. Von Wright legger særlig vekt på hvordan termen «forståelse» har en psykologisk assosiasjonsklang som termen «forklaring» ikke har. Enkelte hermeneutiske teoretikere har da også fokusert spesielt på dette, ved betoning av at humanvitenskapelig fortolkning skjer gjennom «empati» eller innlevelse og gjenopplevelse av individuelle aktorers tanker, følelser og motiver. Den norske historieteoretikeren Ottar Dahl har karakterisert de sterkeste utslag av denne type metodiske holdning som; «… prinsipielt intuitiv-mystisk i skarp motsetning til de øvrige vitenskapers rasjonelt-empiriske erkjennelsesmåte».(81) Det er imidlertid ingen tvil om at en sentral hermeneutisk klassiker som Dilthey i flere viktige henseender prinsipielt overskred en slik intuitiv-psykologisk og individsentrert metodologi.Han insisterte selv på strenge krav til empirisk forankring og metode, samtidig som han poengterte at humanvitenskapene i første rekke måtte forstå individuelle livsytringer i deres kollektive og bredere historiske kontekst. (82)

Framover i vårt århundre er hermeneutisk metodologi dessuten vesentlig videreutviklet, i tradisjonen fra Dilthey og i første rekke innen tysk transcentendalfilosofi. Eksistensfilosofen Martin Heidegger sto mest sentralt og var nærmest i tid. Dernest kom hans elev Hans Georg Gadamer i1962 med sin; Wahrheit und Methode, den moderne hermeneutikkens standardverk. 83 Og mot slutten av 1960-tallet bidro særlig Jørgen Habermas, en av den såkalte Frankfurterskolens ledende representanter, med arbeider om den hermeneutiske metodes betydning for psykoanalytisk teori og for de moderne samfunnsvitenskaper.(84)spesifikt om aspekter ved Dilthey som hermeneutisk metodolog.

Slike og andre, former for vitenskapsteoretisk «modernisering» illustrerer imidlertid på samme tid den tidligere diskusjonens begrensninger med hensyn til de sporsmå1 som naturlig står mest sentralt for min drøfting her.

Forsøk på å bestemme forholdet mellom vitenskapsområder på grunnlag av de klassisk vitenskapsteoretiske posisjoner, vil således for det første måtte ta form som valg mellom gjensidig utelukkende posisjoner. Disse impliserer altså på den ene side et restriktivt positivistisk enhetsvitenskapelig ideal, forankret i naturvitenskapelig vitenskapsfilosofi. På den annen side har vi dernest en motsvarende streng todeling mellom natur- og humanvitenskaper, med primær forankring i humanistisk vitenskapsfilosofi. Et slikt valg er i dag lite rimelig av flere grunner: Ett forhold er, som vi allerede har skissert, at selv de tradisjonelle forestillinger om naturvitenskapelig forskningsmetode – og særlig klart stilisert innen det enhetsvitenskapelige program – er grunnleggende problematisert i nyere vitenskapsteoretisk debatt.(85)  Mer sentralt i vår sammenheng er det dessuten at den alternative tradisjon- den spesifikt humanvitenskapelige – ikke opererte med noen form for sondring mellom samfunnsvitenskapelige og humanistiske disipliner.(86) Derved kan den heller ikke i seg selv gi veiledning med hensyn til grunnlaget for den todeling av de gamle «kulturvitenskaper» som har vært særlig markert i vårt århundre. Denne delingen har i vår tid fått store konsekvenser; administrativt og forskningsmessig – foruten at den så og si har konstituert en av de mest sentrale vitenskapsteoretiske diskusjoner i etterkrigstiden. Den internasjonale «positivisme-debatten» på 1950- og 60-tallet dreide seg idet mest vesentlige nettopp om det teoretiske og vitenskapshistoriske grunnlag for de moderne samfunnsvitenskapenes plassering i spenningsfeltet mellom naturvitenskaper på den ene side – og tradisjonell humaniora på den annen. Langt på vei var den således en debatt om positivistisk versus hermeneutisk orienterte vitenskapsidealer i samfunnsforskningen.(87)  Slik sett var dette en tradisjonell konflikt – i modernisert form – som dreide seg om plasseringen av en gruppe vitenskapelige disipliner som opprinnelig sprang ut av de klassiske humanvitenskaper, men som senere i betydelig grad hadde vært dominert av en positivistisk vitenskapsoppfatning.

To spørsmål synes umiddelbart nærliggende i vår sammenheng. For det første gielder det hvorvidt denne nyere humanvitenskapelige todeling kan anses som substansielt vitenskapsteoretisk begrunnet. Neppe mange vil gå så langt som den svenske idehistorikeren Sven Eric Liedman, når han hevder at den moderne distinksjonen i avgjørende henseender er mer administrativt enn rasjonelt betinget.(88) Liedman gir imidlertid også en meget interessant- og pretendert tilspisset – formulering om det vitenskapshistoriske grunnlaget for utviklingen;

«den store konflikten innen 1800-talets humanvitenskaper kom til en løsning bare gjennom at den tradisjon, som hentet sina idealer i naturvitenskapene, kom til å dominere en stor blokk av fag, mens den andre tradisjonen, den som hevdet at det menneskelige måtte studeres med sine spesifikt egna metoder, fikk en passende (om enn stadig kontroversiell) posisjon innenfor en annen fagblokk. Det som var ett enhetlig problemfelt for(…)filosofer historiker, sosiologer og nationaløkonomer (…) er splittet i to..»(89)

Lennart Nordenfelt konkluderer sin drøfting av grunnlaget for skillelinjer på en tilsvarende måte. Han avviser at det kan være teoretisk basis for en streng dikotomisering og framholder at det har oppstått;

«… en sorts metodologisk snarere an ontologisk grinslinje mellan samhalllsvetenskap och humanistisk forskning».90)

Nordenfelts formulering innebærer med andre ord en oppfatning om at det intet er ved humanvitenskapenes studieobjekter som i seg selv kan begrunne de sterke innbyrdes ulikheter. De faktiske ulikheter dreier seg i isteden om ulike vitenskapshistorisk betingede konvensjoner, eller normer, med hensyn til vitenskapelig metodologi.

Jeg vil foreløpig anse dette som en rimelig oppfatning om den moderne distinksjon mellom samfunnsvitenskap og humaniora. En av den seneste positivismedebattens mer varige virkninger har trolig nettopp vært å bidra til økt innsikt om det teoretisk problematiske ved å begrunne som endegyldige forestillingene om en «generaliserende» samfunnsvitenskap klart atskilt fra «individualiserende» humanistisk forskning.(91) Det kan med andre ord ikke anses som tvingende teoretisk begrunnet; at visse av humanvitenskapene så og si programmatisk skal være sosialt lovmessighetssøkende, kausalforklarende og sterkt kvantifiserende eller statistisk metodisk orientert – mens andre blant humanvitenskapene motsvarende imperativt skal måtte definere seg motsvarende som historisk-individualiserende, hermeneutisk-forstående og med ensidig tilknytning til meningsfortolkende eller kvalitativ metode.(92)

Denne påstanden leder over til det annet av de spørsmå1 som nettopp ble antydet som sentrale i sammenhengen. Kan det i det hele tatt være mulig å gi en generell og definitiv karakteristikk av humanvitenskapenes identitet på grunnlag av spesifikke vitenskapsteoretiske posisjoner?

På grunnlag av det foregående mg svaret bli negativt. Man kan selvsagt på presumptivt rasjonelt og velbegrunnet vis veie og velge blant vitenskaps-teoretiske alternativer. Men som grunnlag for en samlet karakteristikk av humanvitenskapene vil ikke dette kunne være tilfredsstillende .Tore Nordenstam har gitt en meget dekkende formulering for det avgjørende problemet her:

«De klassiske metodekampene om forklarende og forstående vitenskaper, om lov forklaringer og forståelse av enkeltting (…) utspiller seg i dag innenfor det humanistiske området. De humanistiske fagene har ikke den enhetlighet som mange mente at de hadde omkring århundreskiftet. (…) De tradisjonelle kampene om humanvitenskapenes og naturvitenskapenes eventuelle særpreg er nå flyttet inn i de forskjellige humanistiske fagene.»(93)

Ut fra en slik oppfatning vil det derfor ikke være rimelig å hevde at det foreligger et vitenskapsteoretisk begrunnet enhetsvitenskapelig univers som humanvitenskapene udiskutabelt kan plasseres innenfor. For det andre ser vi at det hel]er ikke er mulig å skjelne distinkt mellom to vitenskap-typer, i.e. mellom naturvitenskap og humanvitenskap. Og for det tredje har vi drøftet det problematiske ved en markert vitenskapsteoretisk tre-deling; mellom natur-, samfunns- og humanistisk vitenskap.

Med utgangspunkt i Nordenstams beskrivelse vil vi derimot så og si måtte forvente som «normalt» å finne vitenskapsteoretisk rivaliserende strømninger innen hele det humanvitenskapelige felt – og innen hver enkelt disiplin. Konflikt, mangfold – og former for sammensmeltning mellom elementer fra ulike tradisjoner – vil slik trolig være typisk, snarere enn full konsensus med hensyn til normer for vitenskapelig metodologi .Kjennskap til det vitenskapshistoriske og intellektuelle grunnlag for de ulike vitenskapsteoretiske hovedstrømninger og tradisjoner vil nok være en utvilsom forutsetning for å kunne forstå slike brytninger om – og innen- de enkelte disipliner. Men en beskrivelse og analyse må selvsagt også gå mer spesifikt inn i disse. Det gjelder både med hensyn til de metavitenskapelige posisjoner – og til de profiler som avtegnes gjennom den faktiske forskningsutvikling i fagene.

  1. Tilsvarende problematisk vil det derfor også være å gi en generell karakteristikk av humanvitenskapenes identitet på grunnlag av aktuell forskningsorientering, noe som tidligere ble antydet som et fierde mulig avgrensningskriterium. I enda større grad enn når det gjelder forskningshistorisk litteratur(94) vil vi dessuten mangle systematisk empirisk underlag for en slik drøfting. Forsøk på dette vil derfor lett få karakter av mer og mindre kyndige resonnement, overveiende basert på personlige inntrykk av aktuelle tendenser og strømninger. Den kolossale ekspansjon i moderne forskningssystemer har muliggjort – og befordret – former for faglig spredning, spesialisering og differensiering som profesjons-pionerene neppe hadde kunnet forestille seg.Dette gjelder i Norge så vel som i de fleste industrialiserte land. Denne utviklingen gir samtidig mye av forklaringen på at noenlunde helhetlige oversikter over aktuelle strømninger mest foreligger i form av utredninger til bruk for løpende administrative og forskningspolitiske beslutninger. I vår sammenheng er det derfor her særlig aktuelt a knytte an til Forskningsrådets (NAVF) to store utredninger om nyere norsk humanistisk forskning.

Den første av disse «Humaniora»-utredninger ble gjennomført i 1973-75 og den andre i 1983-84.(95)  Begge var I det vesentl ige basert på analyser av utsendte spørreskjemaer til alle som ble antatt å være profesjonelle forskere innen det fagområde som dekkes av Rådet for humanistisk forskning(RHF).) Disse inkluderte således ikke noen av de disipliner som – i

samsvar med vanlig norsk forskningsadministrativ deling – sorterer under Rådet for samfunnsvitenskapelig forskning (R.S.F.). Hovedrapporten fra1975, konkluderte likevel med at; «… Den mest dominerende og generelle av (…) hovedtendenser er den økende interesse for «samfunnsorientert «forskning».(96) Denne – fra et tradisjonelt humanistisk synspunkt- paradoksale påstand ble dessuten spesifisert noe nærmere på denne måten:

«De hovedtendenser materialet synes å vise, lar seg stikkordsmessig sammenfatte slik: økende interesse for tverrfaglig forskning og spesielt undersøkelser som trekker inn synsmåter og tilnærmingsmåter fra samfunnsvitenskapene – økt «samfunnsorientering»; videre økt engasjement i samtidsstudier – økt «samtidsorientering» til dels på bekostning av mer fortids-rettede prosjekter.»(97)

Senere har riktignok pendelen i enkelte henseender begynt å svinge tilbake. Det er her imidlertid større grunn til å betone det påfallende i at en bredt anlagt utredning om status og perspektiver innen spesifikt humanistisk forskning, fikk som hovedresultat at denne forskningen over bred front utvikles som «samfunnsvitenskapelig». Tilsvarende trend-undersøkelse foreligger ennå ikke for den «egentlige» samfunnsvitenskapelige forskning i Norge.Det er likevel en rekke indikasjoner som så og si peker i motsatt retning for denne forskningens vedkommende. Den omfattende norske vitenskapsteoretiske diskusjonen på 1960- og 70-tallet, ga de samfunnsvitenskapelige miljøer åpenbart en betydelig stimulans til sterkere interesse for tradisjonell «humanistisk» orientering – både med hensyn til bruk av kvalitative metoder og til historisk-individualiserende problemstillinger.(98) Tidlig på 1980-tallet har dessuten sentrale norske samfunnsforskere som Gudmund Hernes (99), Ottar Brox (100) og Øivind Østerud (101), alle gitt interessante indikasjoner på at dette dreier seg om vedvarende tendenser.

Sammenfattende synes det derfor rimelig å anta at nyere norsk forskningsutvikling tenderer i retning av voksende «overlapping» mellom ulike humanvitenskapelige disipliner med hensyn til; problemstillinger, metode-repertoar og teoretiske perspektiver .Formulert på en annen måte kan vi si at konvensjonelle skillelinjer mellom samfunnsvitenskap og humaniora gradvis svekkes også i praktisk forskning .En tredje konsekvens vil dessuten gjerne være større faglig spennvidde innen de enkelte forskningsfelt og disipliner.

Dette illustrerer imidlertid ytterligere behovet for å gå mer spesifikt til verks ved forsøk på karakteristikk av de enkelte vitenskaps-disipliners identitet og relative plassering. Jeg skal derfor i neste avsnitt avgrense ytterligere, med et kort og foreløpig forsøk på å drøfte relevansen av de generelle synspunkter som til nå er lagt fram, med henblikk på historieforskningen som vitenskapelig disiplin.

  1. Historie som vitenskapelig disiplin – En foreløpig karakteristikk.

1.

I diskusjoner om de humanistiske fagenes grunnlag har det jevnlig vært reist tvil om deres status som vitenskapelige disipliner overhodet. En sentral humanistisk disiplin som historie , har ikke vært unntatt i en slik henseende. Forestillinger om historikeren vesentligst politisk pamflettskriver, dikter – eller som filosof. Har gjerne ligget nær. Det har også vært produsert bindsterke intellektuelle begrunnelser for slike forestillinger.(102) .Et av de nyere bidrag kommer f.eks. fra amerikaneren Hayden White som avviser at historiefaget noensinne vil kunne gis en holdbar teoretisk begrunnelse for å anse sin virksomhet som vitenskapelig. Ifølge Hayden White finnes det ikke noe annet grunnlag for historisk tenkning enn språklige konvensjoner og dikterisk fantasi. Det finnes således heller ingen «vitenskapelig» form for historie atskilt f.eks. fra «historie-filosofi «.Valg mellom ulike former for historie er derfor, slik White ser det;

«(…) i siste instans estetisk og moralsk, snarere enn erkjennelsesteoretisk begrunnet«.(103)

Motsatt en slik hyper-skeptisk holdning vil en på den annen side avvise grunnlaget for enhver vesentlig problematisering av det faghistoriske vitenskapsbegrep . Faghistorikernes profesjonalitet og fagområdets vitenskapelige identitet vil så og si regnes som faste størrelser, gjerne ved henvisning til anerkjente lærebøker i fagets metodelære.Slike ytterposisjoner er nok fortsatt representert i forskningsmiljøene. Fruktbare som utgangspunkt for en aktuell diskusjon om disiplinens forskningsprofil og teoretiske grunnlag, er de imidlertid neppe.

2.

Blant de kritiske, men mer aktuelle, innfallsvinkler vil en derimot kunne reise spørsmå1 om hvorvidt tradisjonelle distinksjoner mellom humananvitenskapelige disipliner lenger har forskningspraktisk forankring. Eller ved om distinksjonenes etablerte teoretiske begrunnelser holder for en mer inngående prøving. Et «moderne» utgangspunkt kan eksempelvis være en påstand om at historieforskning og annen samfunnsvitenskapelig virksomhet slett ikke foregår som en funksjonell arbeidsdeling mellom teoretisk vel-definerte og distinkt atskilte disipliner. Dette kan implisere at en snarere oppfatter disiplinene som; «… samlebetegnelser på kryssende tilnærmingsmåter, forskningstradisjoner og fagprofiler».(104)  De mest analytisk interessante skillelinjer vil følgelig kunne trekkes gjennom, og på tvers av, de tradisjonelle disiplingrenser – eller fagbetegnelser. Det følger av de synsmåter som er lagt fram gjennom de foregående avsnitt, at jeg oppfatter dette som ett rimelig utgangspunkt for en vitenskapsteoretisk diskusjon og undersøkelse.

På denne måten kan en likevel lett komme i skade for å underbetone faglige begrunnelser for, og den faktiske betydning av, den vitenskapelige disiplinorienteringen. Den mest avgjørende historiske og sosiologiske forming av vitenskapelige miljøer ligger trolig fortsatt innen de institusjonelle rammer som den akademiske disiplinavgrensningen gir. En slik forutsetning har da også vært med på å begrunne denne undersøkelsens konsentrasjon om historie som akademisk organisert vitenskapelig disiplin. Historie er et tradisjonsrikt, stort og sentralt plassert fag innen det humanvitenskapelige arbeidsfelt. Slik er det en fagdisiplin som i utpreget grad også har utviklet interne miljøer med særtrekk og reelle skillelinjer i forhold til andre disipliner. En adekvat karakteristikk av historie som vitenskapsfag mg derfor dels dekke slike disiplininterne særtrekk – foruten at den mg fange opp elementer _som ikke i seg selv er disiplinspesifikke, men som likevel har hatt vesentlig betydning i de historiefaglige miljøer.

3.

Innen nyere internasjonal vitenskapsteori har dessuten spørsmålet om «framskritt» i vitenskap stått sentralt. Dette følger av den tiltakende problematisering av de tradisjonelle rasjonalistiske forestillinger om vitenskap som en stadig sikrere form for kunnskapsproduksjon. En internasjonalt ledende historiograf som tysk-amerikaneren Georg Iggers aksepterer da også at dette er problemstillinger med aktualitet for et åpenbart vitenskapseksternt influert fag som historie. Iggers hevder imidlertid samtidig at det; «… likevel finnes noe man kan kalle «framskritt i erkjennelse» innen historievitenskapen, i det minste i den forstand at en rasjonaliserings- og vitenskapeliggjøringsprosess (…) setter seg gjennom. De vitenskapelige krav i historieforskningen er blitt vesentlig skjerpet siden 1800-tallet.»(105)

Kan så en slik, temmelig upresist formulert, tese om voksende grad av rasjonalitet og vitenskapelighet innen historieforskningen, være et fruktbart utgangspunkt for en generell karakteristikk av den? Og hvordan vii denne stå i forhold til påstanden om at de mestsentrale vitenskapsteoretiske brytninger i dag utspilles innen rammene av den enkelte human-vitenskapelige disiplin?

4.

En utvilsom form for profesjonalisering og et disiplinspesifikt vitenskapelig «framskritt blant historikere, kom i alle fall – fra midten av forrige århundre mcd utviklingen av den kildekritiske metode. Med denne fikk historikerne formentlig et instrument for ambisjoner om å kunne tre ut av den tradisjonelle rolle som ideologiske hoffleverandører. Nå skulle de, i langt sterkere grad enn tidligere, være g betrakte som uavhengige fagfolk – eller som produsenter av vitenskapelig fundert kunnskap om fortiden. Profesjonell kildekritikk ble slik i voksende grad definert som synonymt med historievitenskapelig metode.(106)

I utgangspunktet var imidlertid den historiske kildekritikk utviklet i forlengelse av filologisk tekstkritisk metode.(107)Det gir også en del av forklaringen på at det for de «nye» historikerne ble de skriftlige kilder som kom til å stå i sentrum for interesse- og arbeidsfelt.(108) Historiefagets profesjonelle identitet ble derigjennom i første rekke knyttet til arkiv-studier, dokumentbehandling og kildekritikk. Fortiden ble dessuten overveiende søkt rekonstruert i form av begivenhetsforløp, som skritt for skritt skulle kunne dokumenteres gjennom kildematerialet; administrative, politiske og diplomatiske skriv ,møtereferater, dagbøker og samtidige notater. Raffinering og gradvis skjerping av de kildekritiske krav fikk derved konsekvenser i flere retninger. Dels innebar den i betydelig utstrekning sanering eller destruksjon i forhold til tradisjonelle historiske forestillinger og faglige arbeidsmåter. Muntlig tradisjonsstoff, foruten skriftlige sagn og andre beretninger av antatt svak eller usikker kilde-verdi, ble -i alle fall programmatisk – forvist fra historikerens arbeids kammer. Det ble således lagt avgjørende vekt på å skille vekk mest mulig av sekundært kildestoff – og på å lete fram det primære kildemateriale. Dels gjaldt det dessuten at kravene til den egne rekonstruksjon i stor grad ble konsentrert om arbeid med å klarlegge primærkildenes historiske vitneverdi. Det sentrale ble følgelig det systematiske arbeid omkring kildenes ekthet, tilblivelsesforhold, overlevering, forfatterskap, datering, avhengighet i forhold til andre kilder o.a.

Det avgjørende gjennomslag for denne metodiske revolusjon blant historieskrivere blir oftest tilbakeført til tyske strømninger, med B.G. Niebuhr (1776-1831) og Leopold von Ranke (1795-1886) som de ledende navn. Niebuhr forte an med sin; Roemische Geschichte (109), som gjerne karakteriseres som et mønsterdannende eksempel på en praktisk overføring av den tekstkritiske filologiens prinsipper til historisk kildekritikk.(110) Hans elev Ranke fulgte opp – og utvidet rammene. Det skjedde dels ved at han la til rette for «moderne» historisk forskning gjennom publisering av grunnleggende kildeserier innen nyere tysk historie.(111)Ranke leverte også egne bidrag til historiske omfortolkinger, foruten at han i;»Zur Kritik neuerer Geschichtsschreiber»,(112) ga en eksplisitt metodisk begrunnelse for sin tradisjonskritikk. Rankes mest omtalte bidrag til historiefagets profesjonalisering var likevel den form for forskerskolering, gjennom kildekritiske seminarer, som han instituerte ved det nyopprettede universitetet i Berlin.

Ut fra var tids forutsetninger står Niebuhr og Ranke fortsatt som metodiske pionerer – eller snarere som de fremste historiografiske symbolbærere. Men det var først med Rankes elevgenerasjon at den spesifikt historiske kildekritikk ble gitt en teoretisk systematikk og begrunnelse. I det tyske miljø kom tidligst I.G. Droysens lille; Grundriss der Historik.(113) og deretter Ernst Bernheims vesentlig mer mer omfattende og substansielle; Lehrbuch der Historischen Metode.(114) Ved århundreskiftet kom det franske standardverk av Ch.Langlois og Ch. Seignobos; Introduction aux Etudes historiques (115)- og tiåret deretterer fulgte dansken Kristian Erslev med sin; Historisk Teknik.(116) Disse nye lærebøker i historisk metode var av betydning på flere plan. Dels representerte de i seg selv noe vesentlig med hensyn til disiplinens voksende evne til teoretisk selvrefleksjon – og til å formulere prinsipielle krav til det vitenskapelige arbeid. Bøkene markerte dessuten at den kilde-kritiske metode ved århundreskiftet hadde vunnet en slik status, at den innen de profesjonelle fagmiljøer- i alle fall prinsipielt- kunne anerkjennes som kjernen i historisk vitenskap. Historisk metodelære var derfor noe som nå forholdsvis ukontroversielt kunne presenteres i en autoriserende og generelt normativ form.

De metodiske forskrifter ble dessuten gradvis skjerpet. De metodiske lærebøker åpenbarte etter hvert også betydningsfulle ulikheter mellom nasjonale- og da i første rekke de tyske og franske fag-miljøer.(117) For vårt formål er det likevel større grunn til å legge vekt på det som lenge forble noenlunde stabilt og samlende.

I et bredere vitenskaps sosiologisk perspektiv må en først og fremst betone kildekritikkens betydning som middel til å skape en profesjonell identitet- og til et grunnleggende normfelleskap i det internasjonale historiker-Samfunn.(118)  For flere generasjoner av historikere inn i vårt århundre har følgelig den felles opplæring og sosialisering til det faghistoriske miljø, som noe selvsagt sentrert omkring kildekritikkens teknikk og normer. Dette kunne nok lenge også oppleves som et betryggende grunnlag for den vitenskapelige selvforståelse. Kildekritikken kunne allment gi historie-forskningen status som en empirisk forankret disiplin. Og de mer spesifikke teknikker og metodiske krav matte ytterligere anses å heve dens vitenskapelige nivå. I tiden omkring århundreskiftet gjorde det seg derfor gjeldende en stork optimisme på fagets vegne. For mange sto det slik at de eksperimentelle naturvitenskapene hadde vist vei- og at historieforskningen nå fulgte etter, som en stadig mer eksakt vitenskapelig aktivitet.(119)

5.

Kildekritikken kunne likevel ikke vedvarende forstås som et tilstrekkelig metodisk og fagteoretisk grunnlag for historikerne. Dens begrensninger var nok slik sett merkbare og påaktet meget tidlig. I utgangspunktet gjaldt dette s ærlig spørsmål omkring den historiske teoridannelse, som ble naturlig å reise i umiddelbar forlengelse av kildekritisk metodikk og analyse. Sterkt forenklet kan vi si at den tidlige kilde-kritiske metodelære manglet en teori – eller tilsvarende vitenskapelig begrunnede forskrifter – for oppbyggingen av den historiske syntese.

Dette var således et fagteoretisk problem som besto uavhengig av hvor langt man kom med hensyn til raffinering eller forfining av den kildekritiske teknikk.(120) Å skulle gi en uttømmende historiografisk karakteristikk av de eldre- historikermiljøenes intellektuelle forestillinger her, er utvilsomt en meget komplisert oppgave. Det er imidlertid liten tvil om at den praktiske historiker så vel som fagets internasjonale metodikere, ved århundreskiftet i betydelig grad var preget av det Ottar Dahl har karakterisert som; visse typer av «empirisme» eller «positivisme» som på en altfor enkel måte mener a kunne etablere isolerte kjensgjerninger eller data og avlede teorier av disse.»(121)

Ifølge Dahl ytret dette seg nettopp i forlengelse av den klassiske metodelære som en sterk tendens til;»… å betrakte «kildekritikken» isolert fra teoridannelsen som helhet, og til å oppfatte de historiske teorier som vesentlig en sekundmr oppsummering eller ordning av selvstendig etablerte «fakta».(122)

Ottar Dahls karakteristikk synes meget treffende, av flere grunner. For det første er de terminologiske formuleringer om «visse typer » av empiristiske eller positivistiske fore-stillinger, velvalgte nettopp ved sin vage og omtrentlige form. Det er de fordi det her kun dreier seg om avgrensede elementer av mer omfattende vitenskapsteoretiske grunnsyn. Tendensen til å anse teoridannelsen som en ukomplisert sammenkopling av historiske fakta, etablert gjennom kildekritisk behandling av primærkilder, er av erkjennelsesteoretisk art, – og er ikke logisk nødvendig knyttet til ontologiske forutsetninger, dvs. til forestillinger om den utforskede virkelighetens beskaffenhet. Dette skillet gir også grunnlaget for at den type er-kjennelsesteoretiske forestillinger som vi nå drøfter, i den nyere historiografiske litteraturen gjerne karakteriseres med termer som avgrenser og spesifiserer i en bestemt retning. Her brukes følgelig, om prinsipielt samme fenomen, vekselvis begreper som; « empirisme», «kildepositivisme»(123), «fakta positivisme» (124) foruten at svensken Rolf Torstendahl, i en begrepspolemikk ,alternativt nytter termen» faktahermeneutikk «.(125)

Det er imidlertid ikke vanskelig å finne eksempler på at sentrale representanter for den kildekritiske tradisjon selv var oppmerksomme på at det her forelå et fagteoretisk problem av stor betydning. Løsningsforsøkene gikk i ulike retninger. De franske Langlois & Seignobos la riktignok stor vekt på betydningen av forskerens hypoteseformuleringer og på syntesen som historie-forskningens endelige mål, men var påfallende uklar med hensyn til hvordan dette kunne nås- og desto mer spesifisert streng når det gjaldt kravene til kildekritisk etablering av de historiske «data».(126)

Kristian Erslev som mer enn noen annen enkelt historiker kom til å prege den metodiske tenkning i det nordiske fagmiljø, var derimot på en helt annen måte logisk konsekvent .Han polemiserte således åpent mot Bernheim og Langlois &Seignobos i denne sammenhengen. Det var nok enighet om at «historieskrivning» før den kildekritiske metodens gjennombrudd kun var å betrakte som en litterær genre- og ikke på noen måte som en « vitenskapelig» virksomhet. Den tyske og de franske klassikere hevdet imidlertid at kildekritikken også hadde satt den profesjonelle historieskrivning i en prinsipielt ny stilling- slik Erslev tolket synspunktet-som;»… intet andet end historievidenskabens litterære  fremstillingsform.» (127)

Selv avviste Erslev denne oppfatningen. Historikerne hadde riktignok nådd fram til å etablere en vitenskap på den kildekritiske teknikkens grunn. Deres vitenskapelige arbeid var derigjennom knyttet til kildekritiske spesialstudier og punktanalyser av meget begrenset rekkevidde. Dette ville utvilsomt gi et stadig bedre grunnlag for den egentlige historieskrivning, dvs. for utformingen av den historiske syntese, eller konstruksjon, i en bredere forstand.(128) Men vitenskapelig kunne historieskrivningen heller ikke nå gjøre krav på å være. Man måtte derfor- ifølge Erslev heretter operere med et prinsipielt skille mellom historisk forskning og historieskrivning. Historieskrivningen var, med andre ord, fortsatt å anse som en art litterær og kunstnerisk virksomhet, riktignok spesielt nært knyttet til den historiske forskning – men uten vitenskapens metodiske og teoretiske fundament.(129)

6

Senere generasjoner av historikere har imidlertid i voksende grad sett behov for andre måter å forholde seg til den historiske teoridannelsens problemer. Et overveiende intellektuelt motiv har nok gitt mye av grunnlaget for dette .Parallelt har dessuten den praktiske forskning i faget på vesentlige felter endret karakter. Det er derfor først etter den annen verdenskrig, fra 1945, at historievitenskapens metodiske og teoretiske problemer, i en mer omfattende forstand ,for alvor har blitt aktualisert og tatt opp til systematisk drøfting.

Tidsskriftet History and Theory gir ett sentralt eksempel, innen det som etterhvert har blitt en meget omfattende historie-teoretisk litteratur og debatt. Det utkom første gang i 1962 og var helt fra starten ledet av en internasjonalt sammensatt redaksjonskomite av historikere og fagteoretikere. Her er senere publisert en jevn strøm av artikler, bokmeldinger, monografier -og omfattende bibliografiske oversikter. (130) Den fagteoretiske spennvidde som illustreres gjennom dette kan på flere vis også ses som et bilde av fagets utvikling mer generelt Det redaksjonelle program har således vært systematisert omkring fire hovedfelter(131). Det første er benevnt meget generelt som;» theories of history » – og ytterligere tematisk differensiert til de mest sentrale, og almene, vitenskapsteoretiske problemstillinger som;»…cause, law ,explanation, generalization, determinism». Det andre hovedfelt;»historiography» har vært mer konkret avgrenset som en seksjon for vitenskapshistorisk introspeksjon, hvor formålet i første rekke skulle være; «… studies of historians, historical philosophers, historical figures and events which illuminate general historiographical problems». En ytterligere avgrensning og problem-differensiering har vært knyttet til det tredje av tidsskriftets redaksjonelle hovedfelter;»method of history».Her er imidlertid tradisjonelle teknisk-kildekritisk spørsmål erstattet av spesifikke erkjennelsesteoretiske problemstillinger som; «…interpretation, selection offacts,objectivity, social and cultural implications of the historian’s method».En tilsvarende form for modernisering illustreres ved det fjerde hovedfelt;- «related disciplines». Her gjelder det, med andre ord, problemer knyttet til forholdet mellom historie som vitenskapelig disiplin og tilgrensende disipliner. Symptomatisk for utviklingen er det her ikke lenger gamle humanistiske spesialiteter (som litteraturhistorie, religionshistorie, arkeologi eller klassisk filologi) som står i sentrum for interessen, -men den langt mer aktuelle tilknytning til;

» relationships of problems in historical theory and method to those of economic, psychological and other social sciences.»

I nyere nordisk historikermiljø har de årlige metodekonferanser fra 1965 blitt nedfelt i en lignende publikasjonsserie; Studier i Historisk Metode. Disse konferansene startet forsiktig, med tilknytning i første rekke til pedagogiske problemer ved undervisningen i historisk metodelære. Denne rammen ble imidlertid sprengt meget raskt (132),og den samlede publikasjonslisten etter nær 20 års virksomhet (133),viser at det har vært en betydelig spennvidde også i den nordiske fagdebatt om teoretiske og metodiske spørsmål.(134) Den illustrerer dessuten en nær sammenheng mellom den internasjonale og den hjemlige diskusjon.(135) Det samme gjelder for den «serie» av lærebøker i historievitenskapelige grunnlagssporsmal som ble utgitt i de nordiske land på 1960-tallet, og som fikk funksjon som moderniserte erstatninger for danske Kristian Erslevs gamle metodeskrifter.(136)

Det kan derfor neppe være tvil om at disiplinens teoretiske og metodiske refleksjonsnivå ut fra enhver rimelig begreps-bruk- må anses vesentlig hevet gjennom denne utviklingen.

Men hvordan kan en så noe nærmere karakterisere den fagprofil som er avtegnet på grunnlag av den nyere teoretisk orienterte diskusjonen – og av den faktiske forskningsutvikling?

En rekke felles karakteristika og generelle utviklingstendenser synes ganske åpenbare: Moderne historikere knytter nok fortsatt sentrale metodiske fordringer til den kildekritiske tradisjon. Men de metodiske og teoretiske problemstillinger er på samme tid vesentlig utvidet. Dette har utvilsomt sammenheng med utviklingen innen den internasjonale historieteoretiske debatt og analyse. En gradvis dreining med hensyn til den praktiske forskningsinteresse har imidlertid også& vært av avgjørende betydning. Den tradisjonelle ensidighet i emnevalg, med fokusering omkring politisk historie i forholdsvis snever forstand, er i betydelig grad svekket. Dette har skjedd ved en forskyvning av interessesentrum til økonomisk- og sosial historie. Nye kildegrupper, en vesentlig utvidelse av fagets praktisk-metodiske register, – og en sterkere tilknytning til andre fagdisipliners problemstillinger, metodiske grunnlag og teorier har fulgt i kjølvannet. Parallelt med dette har de nye impulser også svekket historiens tradisjonelle karakter av å være en genuint nasjonalt orientert vitenskap. Vår tids historiker kan som sin mest sentrale referanse-gruppe like gjerne ha kolleger i andre land, som dem i nabokontorene ved eget institutt.(137)

Så langt er en karakteristikk av utviklingen forholdsvis uproblematisk. Men i hvilken grad har de vitenskapelige historiker- miljøer også utvidet grunnlaget for den type intellektuelt normfellesskap som den tradisjonelle kildekritikk tidligere ga? Georg Iggers tolkning her er klar– og meget interessant. Han legger således hovedvekten på fraværet av ett samlende historievitenskapelig «paradigme».

Snarere er det bevegelighet og mangfold som preger bildet av moderne internasjonal historie-forskning. Disiplinen karakteriseres slik i første rekke av varierende former for samarbeid ,rivaliserende sameksistens og åpen konflikt – mellom ulike strømninger.

Iggers sondrer i utgangspunktet mellom tre hovedretninger, med hva han betegner som;»…sterkt divergerende erkjennelsesinteresser»,(138) – og benevnt som;den hermeneutiske, den nomotetiske og den dialektisk-materialistiske, eller den marxistiske.

Hverken Iggers’ spesifikke tolkning eller hans terminologi er uproblematisk. Ganske særlig gjelder dette med hensyn til den marxistiske- eller snarere; de marxistiske, strømninger. Det er selvsagt ingen tvil om at marxistisk inspirasjon har gjort seg i betydelig grad gjeldende innen nyere tids historieforskning. Det gjelder også om vi avgrenser fra de land som opererer med andre samfunnsbestemte rammevilkår for forskning ,enn de vi kjenner fra USA og Vest-Europa. De marxistiske strømninger er dels meget uensartede, noe Iggers selv klart påpeker (139)- og dels av en slik karakter at de neppe kan begrunne en særkilt vitenskapsteoretisk eller historieteoretisk status. De ulike varianter av marxisme vil derimot skiftevis kunne plasseres innen rammene av de to øvrige hovedretninger.(140) Slik forstått vil de mest sentrale spenninger innen moderne historie-vitenskap også i vår tid, kunne tilbakeføres til den klassisk kulturvitenskapelige konflikt mellom hermeneutiske og positivistiske, – eller mellom idiografisk og nomotetisk orienterte strømninger.

Denne grovformulerte dikotomisering er analytisk fruktbar ved at den peker inn til kjernen i det som også for historikere har vist seg som det grunnleggende metodologiske dilemma:

På den ene side dreier det seg om oppfatningen om at mennesket bare i begrenset grad er rasjonelt og underlagt strukturer eller «lover» utenfor seg selv. Dette gir igjen begrensninger med hensyn til anvendelse av kausallogisk analyse og empirisk-rasjonell metode i historieforskningen. Den historiske erkjennelse må følgelig legge stor vekt på en art innsikt- i form av innlevende eller forstående tolkning, som ikke lar seg omsette til en fullt ut stringent logisk-metodisk formel

På den annen side har en så hatt et permanent trykk nettopp i retning av å skulle heve disiplinens vitenskapelige status ved styrking av det empirisk-metodiske grunnlag og ved klarere formulering av logisk-rasjonelle-premisser for historikerens tanke-operasjoner. Interessen for «massenes» historie har dessuten ytterligere disponert i retning av å legge vekt på den kollektive eller strukturelle kontekst -framfor individuelt menneskelige motiver, ytringer og handlinger.

Denne type brytninger representerer, som vi har omtalt tidligere hverken noe nytt eller noe som i generelle trekk er særegent for historie som disiplin. Den indre historievitenskapelige debatt og polarisering har imidlertid – i en bredere internasjonal sammenheng –skilt seg ut fra andre disipliner ved sin intensitet og ved at slike teoretiske spenningsforhold gjennomgående har preget de mest sentrale deler av historiker-miljøene .

Det har således ikke -som i enkelte andre disipliner- dreiet seg om, en marginal, konjunkturpreget vitenskaps-teoretisk «opposisjon» mot et relativt stabilt og dominerendedisiplinteoretisk grunnlag: Historievitenskapelig spesifikt er også bestemte former for konvergens eller sammensmelting mellom teoretiske ytter-posisjoner. Ay slike former er det i første rekke tradisjonen fra Ranke som har preget disiplinen. Ranke og den tidlige kildekritiske skole tok den naturvitenskapelig inspirerte positivismens ene hovedpilar; dens fakta orientering og empirisk-metodiske systematikk. Men man holdt igjen overfor den samfunnsvitenskapelige positivismens ambisjoner om å skulle avdekke sosiale lovmessigheter de brede historiske generaliseringer. En relativt streng kilde-empirisme ble slik isteden kombinert med en hermeneutisk, eller «historistisk» vitenskapsfilosofi.(141)

  1. Eldre og nyere perspektiver på historiografien-eller på historiefagets egen vitenskapshistorie

Rammen for siste del av denne skissen vil dels være å legge fram noen synspunkter på «historiografi» som forskningsgenre, dels å risse opp en fortolkning av visse generelle perspektiver som har vært anlagt på historiografi- og særlig norsk historiografi ,i vårt århundre.

Siktemålet er –som fra starten av denne skissen – å kretse inn ett overordnet perspektiv på det forskningsrådet har etterlyst som « en vitenskapsteoretisk informert vitenskapshistorie».

I utgangspunktet da – nær sagt som ritualet tilsier- noen ord om hva jeg her forstår med begrepet om historiografi. Historiografi er forskningshistorien like lite- som historie er historievitenskapen. Dette er trivielt, men i vår praktiske omgang med begrepene kan vel noen hver av oss være fra begrepet om forskningen som aktivitet og dens produkter.

Med historiografi vil jeg altså – innenfor historiefagets rammer- forstå arbeid med og framstillinger av historievitenskapens historie. Historiografi i en slik betydning har vi – selv i vårt lille land- atskillig av. Tenk bare på all den historiografi som ligger innbakt gjennom forskningsoversikter i realhistorisk orienterte monografier, eller i såkalte «programartikler» innen bestemte forskningsområder, eller tenk på alle de historiografiske bidrag som er ytt løpende gjennom bokanmeldelser, nekrologer over fagfeller, bidrag i festskrift og andre jubileumsskrifter. Det er neppe noen enkelt norsk historiker som kan ha full oversikt over alt dette.

Når jeg derfor vil risse opp en fortolkning av visse grunnperspektiver innen norsk historiografi er utvalget sterkt begrenset , til de største historiografiske arbeid og knyttet til de historikere som har tatt historiografi mest på alvor som forskningsgenre. Tanken er at det er en slik innfallsvinkel og avgrensning som vil være mest interessant for en aktuell diskusjon om veien videre for empirisk-historiografiske studier i norsk sammenheng. Mitt eget ståsted vil hele tiden umiskjennelig være preget av inspirasjon fra nyere almen vitenskapshistorie og fra andre lands historiografiske debatt- som det torde fremgå av de foregående deler av denne samlede skissen.

Spørsmålet om forholdet mellom eldre og nyere perspektiver innen historiografien besvares i andre land ofte enten ved betoning av kontinuitet og gradvis utvikling – eller/fra en såkalt moderne historiografisk synsvinkel, motsatt ved sterk betoning av brudd, dvs. av markant overgang fra en temmelig naiv og teori løs forståelse av faghistorien til en langt mer reflektert og teoribevisst forståelse. I alle fall for norsk historiografis del tror jeg at et rimelig svar må være dels å peke på en form for pendelsving, dels på klare endringer over tid og endelig på en gradvis utvikling med hensyn til teoretisk-metodisk grunnlag. Jeg vil forsøke å konkretisere et slikt synspunkt med utgangspunkt i en stilisert versjon av to ytter-posisjoner innen generell kunnskapsteori.

Den ene er hva Arne Næss – etter mitt skjønn-treffende har karakterisert som «kunnskapssosiologisme».(142) Dette er således en posisjon som går svært langt i retning å se kunnskapsproduksjonen som historisk, kulturelt og samfunnsmessig betinget .Vitenskapens interne rasjonalitet og muligheter for uavhengighet av det eksterne samfunn tones kraftig ned – og spørsmålet om de vitenskapelige resultaters innhold eller gyldighet anses som bortimot irrelevant. Applisert på historievitenskapen skulle dette innebære at våre forskningsresultater er interessante som ideologiske produkter, mens det derimot har mindre interesse hva de matte utsi som rekonstruksjon av fortidig virkelighet.

Den annen av disse ytter-posisjoner kan karakteriseres motsvarende som en spisset form for »kunnskapsrasjonalisme». En sterk markering av slik rasjonalisme vil betone framveksten av profesjonalisert vitenskap som stadig mer uavhengig av ytre samfunnsmessige forhold. Dens resultater framstår som sikre ,kumulativt byggende og fundert primært i vitenskapsintern logisk rasjonalitet og empirisk tilknytning. 31

Konflikter og pendling mellom slike sosiologistiske og rasjonalistiske forklaringer har så og si vært selve grunntemaet innen almen vitenskapshistorie de seneste 50-60 år.(143)

Men hva nå med norske perspektiver på historiografi i en slik sammenheng? For eldre norsk historiografi har spørsmålet neppe vært særlig reflektert som et eksplisitt vitenskapsfilosofisk eller kunnskapsteoretisk problem. Svaret har simpelthen gitt seg mer umiddelbart. Da Stensen forlag i 1935 ga ut en trykt versjon av 3 historiografiske foredrag – fra universitetets serie med radioforedrag – ga daværende dosent Sverre Steen flere meget illustrerende formuleringer av tenkemåten. Mens professorene Halvdan Koht og Jacob Worm-Mueller tidligere hadde skrevet biografiske oppslag om P.A.Munch og Ernst Sars, var den unge Steen gitt i oppdrag å skrive om sin egen og foregående generasjoners norske historieforskning. Her la nok Steen betydelig vekt på den forskningsinterne utvikling i form av metodiske forbedringer gjennom moderne, radikal kildekritikk. Men samtidig var han også nøye med å understreke et annet aspekt. Det gjorde han blant annet på denne måten;

«Det er ingen tvil om at den historiske forskning tar farve av sin samtid(..) Selve emnet er slik at det må skje. Koht har påvist at Snorre var bundet av sin tids syn, og at hans fremstilling ikke er fri for tendens. Vi fornærmer ingen ved nevne den kjensgjerning at var egen tids historikere er bundet av vår tids syn på mangfoldige måter, langt sterkere enn de kanskje selv aner(…)Og denne bundethet må de kjenne som skal bruke deres verker.«(144)

Denne historiografiske betraktningsmåten selvfølgelig-gjør ett perspektiv, som faller datidens beste historikere ganske naturlig : Den slår for det første simpelthen bare fast historievitenskapens særlige og åpenbare preging fra det ytre samfunn .I ettertid kan vi altså si at så enkelt måtte det vel være for de praktisk arbeidende historikere, til forskjell fra f.eks. forskere innen formal- og naturvitenskapene som på en helt annen måte kunne synes å befinne seg innen internt rasjonalistisk lukkede forskningsmiljøer. Men betraktningsmåten som Sverre Steen gir illustrasjon til henfaller altså på den annen side heller ikke til den rene historievitenskapelige relativisme. Troen på gradvis større sikkerhet i resultat og på utvikling mht. intellektuelt rasjonalitet gjennom den moderne kildekritikkens strenge krav var entydig.(145)

At Sverre Steens oppfatninger her var representative for det lille norske historiker-miljø ser vi bekreftet på flere vis. Noe bakover i tid ser vi det gjennom bidragene til det store historiografiske jubileumsskriftet for Den Norske Historiske Forening i 1919. Her skrev de historiografisk/om sider ved de foregående femti års historievitenskap, alle de som i de etter- følgende tiår var norske professorer i faget; Oscar Albert Johnsen, Halvdan Koht, Edvard Bull d.e. og Jacob Worm-Mueller.(146) Denne «historiske» måten å tenke historiografisk kommer også til uttrykk på andre måter fra midt på 1 930-tallet og senere i tiårene nærmere vår samtid.

For den historiografiske skriving som til nå er omtalt var altså alle skrevet av kyndige, praktisk arbeidende realhistoriskere. Men ingen av dem drev med historiografi annet enn så og si som mindre bestillingsoppdrag ved spesielle anledninger, i tillegg til det de måtte oppfatte som naturlig å bake inn i sine egentlige forskningsaktiviteter.

Hva så med dem som mer på alvor drev med historiografisk forskning? Hvis vi avgrenser til historiografiske doktoravhandlinger og historiografiske hovedoppgaver blant sentrale historikere blir det naturligvis færre.

Den første historiografiske doktordisputas kom i 1937 med Trygve Ræders avhandling om Ernst Sars,(147) og den andre kom i 1962 med Per Sveaas Andersens mammutavhandling om Rudolf Keyser som «embetsmann og historiker».(148) Utover dette ser vi utover fra rundt 1950 en markert voksende interesse for historiografisk forskning ved en hel serie av hovedoppgaver fra en rekke av dagens etablerte historikere. Per Sveaas Andersen skrev om den amerikanske historiker Frederick Jackson Turner.(149) Per Fuglum skrev om den engelske 1700-talls-historiker Edvard Gibbon(150), Knut Mykland om Ernst Sars(eldre norsk historiografis yndlingsobjekt)(151) og Ottar Dahl skrev sin velkjente hovedoppgave om historieoppfatninger hos Edvard Bull og Halvdan Koht, foruten det senere store arbeid om «Norsk historieforskning i 19.og 20. århundre».(152) Alle disse var på ulike vis stimulert ved sine forskningsvalg av etablerte realhistoriskere i toppstillinger, av Sverre Steen, Johan Schreiner og av Jens Arup Seip.

Dette indikerer en vel forbløffende stor interesse for historiografisk forskning i et så vidt lite forskermiljø.

Hvis vi foreløpig holder Ottar Dahl utenfor er det flere felles karakteristika ved all denne historiografiske forskningsaktivitet. Den hviler for det første ganske åpenbart på et nokså bredt eksternalistisk perspektiv, ved at den i en ganske vag forstand forutsetter historikernes arbeid som grunnleggende preget av utenom-vitenskapelige forhold. For det andre gjelder at problemvalget derfor mest naturlig sentreres omkring historikernes historiesyn ,dvs. deres mer almene syn på de store linjer og historiens drivkrefter. Og for det tredje ser vi at de anlegger en biografiskinnfallsvinkel, de driver historiografi på individnivåa.

Men når historiografien pretenderer å være forskning, ja da blir den selvsagt også vurdert og stilt krav til; som forskning. Det er derfor av interesse for formålet i denne sammenhengen å se litt på hvordan de to doktoravhandlingene ble bedømt innen historiker-miljøet, ved disputasopposisjon og ved søknader til professorat. Begge – Ræder og Sveaas Andersen- blir bedømt inngående og ut fra et bredt sett av kriterier.

Ræders monografi om Ernst Sars kommer hele veien svakest ut, også i forhold til krav til elementær kildekritisk metode, 153mens Sveaas Andersen på dette omradet gis betydelig kreditt for grundighet og vederheftighet.(154)  Mer interessant og viktigere er at de begge utsettes for kritikk mht. krav om analyse i bredere forstand og særlig i forhold til de bærende historiografiske problemstillinger. Den gamle Halvdan Koht omtaler i 1 955 Ræders avhandling-ikke særlig flatterende som; «i hovedsaka forteljing og referat», mens Jens Arup Seip ved samme anledning omtaler avhandlingen som «essayistisk» og tilføyer: «Som forskning står den ikke sterkt».(155)

Klart sterkere ble utvilsomt Sveaas Andersens avhandling ansett for å være. Rolf Danielsens kritikk i1969, mot arbeidet om Rudolf Keyser, går likevel rett inn i kjernen (av det som også er mitt hovedpoeng her). Danielsen formulerte seg blant annet slik;

«Jeg har vanskelig for å forstå hvordan det kan legges slik vekt på den ytre biografi samtidig med at forfatteren ikke bare avholder seg fra a stille Keyser i relasjon til tenkere og tanke- strømninger i hans samtid, men stort sett også i isolerer ham i forhold til den øvrige forskningsinnsats i norsk historie både i fortid, samtid og ettertid».(156)

Som vi ser er det innen miljøet ingen som i utgangspunktet prinsipielt anfekter eksternalistiske perspektiv. Ræders opplegg for å vise «…korleis historikaren og politikaren i han arbeidde hand i hand».(157) og Sveaas Andersens ambisjon om «…å klarlegge forholdet mellom liv og forskning i en vitenskapsmanns utvikling»(158) er ikke problemet .Men gjennomføringen anses ikke som overbevisende analytisk gjennomført og dokumentert.Innvendingene dreier seg her mer konkret, derimot om for brede og løse koplinger mellom historikernes liv, levnet ,samtid og deres forskning.

Slik reises det også eksplisitt og skarp kritikk for underbetoning av de forskningsinterne forholds betydning. Oscar Albert Johnsens opposisjonsinnlegg mot Ræder i 1937, kan ikke annet enn leses som et sammenhengende forsøk på å «rehabilitere» Sars fra en status primært som politiker og spekulativ historiefilosof til en ny status som en skolert og «moderne vitenskapsmann».(159) Dvs.. Som kildekritiker og empiriker.

Den som uten sammenlikning best tilfredsstilte «vitenskapelige» krav fra miljøet vis a vis historiografi var Ottar Dahl .Dette er tydelig både gjennom miljøets bedømmelse av hans arbeider og om vi ser direkte på hans historiografiske produksjon.(160) Dahls eget historiografiske program og praksis er eksplisitt formulert i innledningen til boken- fra slutten av1950-tallet – om norsk historieforskning i 19. og 20.århundre.Her heter det at;

«Historikeren er i sitt arbeid avhengig av andre, av sitt miljø, av tradisjonen, enten i tilslutning eller i opprør. Dette gjelder i en omfattende forstand (…) i forhold til (…) almen sosial(e) og kulturell(e) bakgrunn, og det gjelder mer spesielt hans forhold til fagfeller (…) og til forskningens egne institusjoner».(161)

Samtidig presiserer Dahl et annet sted i boken hvor tyngdepunktet ligger i dette historiografiske grunnsyn ved å framholde at;

«… Under et lengre perspektiv danner derfor forskningens utvikling en relativt selvstendig strøm, hvor retningen først og fremst bestemmes av de vitenskapelige tradisjoner og normer i stadig brytning med nye ider.»(162)

Det som særpreger Ottar Dahl i forhold til tidligere norsk historiografisk forskning er altså for det første en nedtoning av det eksterne perspektiv og tilsvarende sterkere betoning av det vitenskapsinterne, dels gjennom sin innfallsvinkel til et forsker-miljø eller historieforskning på kollektiv nivå. Og dels skjer det ved en primer interesse ikke for historikernes historiesyn, men mer avgrenset for deres vitenskapssyn eller normer for vitenskapelig metode.

Samtidig er det grunn til å understreke at vi med Ottar Dahl i Norge for første gang får en historiograf og historiker som er bredt vitenskapsteoretisk skolert og eksplisitt artikulert. Slik får vi også for første gang en bevisst kopling mellom generelle vitenskapsteoretiske strømninger og norsk historiografi. Det er slik en nøye sammenheng mellom Dahls dobbelte interesse for analytisk filosofi og Karl Poppers såkalt kritiske rasjonalisme på den ene og hans historiografiske perspektiv på den annen sid

Om Ottar Dahl gjennom sin sylskarpe kompetanse fikk enkelte til å avstå fra historiografi og historisk teori, skal forbli et åpent spørsmål. Mest trolig ga Dahl også inspirasjon til å forsøke seg i forlengelse – eller i opposisjon til ham selv. På 1960- og 1970-tallet fikk vi i alle fall et betydelig antall nye historiografiske hovedoppgaver på forskjellige felter. De fleste velger fortsatt den biografiske innfallsvinkel. Flere skriver om enkelthistoriker(norske som utenlandske)historiesyn, ofte som mer tradisjonell ,men ofte nyttig idehistorisk analyse på grunnlag av vedkommendes trykte produksjon. Men noen trekker nok i retning er av den type som Jon Elster en anelse odiøst har betegnet som; «Synet på Svarte-dauden i norsk historie i mellomkrigstiden».(163)

Jeg skal konsentrere min omtale til noen få forhold her. Det ene gjelder hvordan den historiografiske interessen – ganske naturlig – etterhvert dreier slik at også norske etterkrigs-historikere blir objekter for undersøkelse. Som Sars var det mest sentrale objekt for eldre norsk historiografi ser det foreløpig ut som om Jens Arup Seip blir det tilsvarende for nyere norsk historiografi.

Det foreligger allerede to gode hovedoppgaver om ham, Johan Petter Øyn om Seips historiesyn (164), og Nils Johan Ringdals historiografiske perle om Seips (165) »Statsoppfatning».

Likeledes har Odd Bjørn Fure i noen år vært underveis med en historiografisk undersøkelse, som – om jeg har forstått dette riktig – særlig er sentrert om historieteori og vitenskapssyn hos Seip og Ottar Dahl, med en ambisjon også om å relatere dette til perspektiver innen moderne tysk sosialhistorie og den franske Annales-skole. La meg til slutt i denne sammenhengen også ha nevnt en av de artikler som var grunnlaget for Helge Salvesens doktordisputas i Tromsø for kort tid siden. Her skrev Salvesen nemlig historiografisk om norsk agrarhistorisk forskning med hovedvekt på Andreas Holmsen og senere sentrale historikere som Jørn Sandnes, Kåre Lunden, Rolf Fladby og Halvard Bjørkvik.(166)

Om vi sammenligner denne nyere norske historiografi med tilsvarende nyere dansk og svensk, ser vi visse interessante forskjeller. For det første er det, påfallende at dansk og svensk historiografi ikke fokuserer på etterkrigshistorikere, men tvert imot meget intenst på de fremste representanter for den radikale kildekritikk i tiårene etter århundreskiftet, dvs. på svenske Lauritz Weibull og de danske Kristian Erslev og Erik Arup. For det andre er den historiografiske interessen og aktiviteten utvilsomt større enn hos oss. Og for det tredje synes tilknytningen til nyere strømninger innen almen, internasjonal vitenskapsteori og vitenskapshistorie å være klart mer eksplisitt. Den danske Inga Floto skrev i en artikkel så sent som i 1981 at man før 1975 egentlig ikke hadde noen historiografisk litteratur i Danmark, men meget illustrerende fortsatte hun slik:

» Til gengeld er det i dag nesten umuligt at aabne et fagligt tidsskrift uden at møde mindst een artikkel i genren. Hvis man gaar disse artikler og bøger nærmere etter i sømmene, vil man opdage at de alle sammen kredser omkring begrebet paradigme(…).»(167)

Dette siste henspiller altså på den særlige inspirasjon som den amerikanske vitenskapshistoriker T.S.Kuhn har gitt med sine teorier – sterkt vitenskapssosiologis orientert – om såkalte paradigmerevolusjoner, eller stadige endringer av helhetsrammene for tenkning innen de vitenskapelige miljøer.(Jfr. min relativt inngående drøfting av Kuhn og hans Paradigme-begrep og teorier om vitenskapelige revolusjoner i naturvitenskapene).

Dette betyr selvsagt ikke at en i norske miljøer er ukjent med moderne vitenskapshistorie eller andre lands historiografiske diskusjon. Ringdal, Fure og Salvesens opplegg er helt klart preget av denne historiografiske forskningsfronten.

Min oppfatning er like fullt at vi i Norge i dag henger noe etter ved at vi vel egentlig ikke har noen debatt om historiografiens grunnlag eller, formulert på en annen måte, om dens teoretiske og metodiske forutsetninger. Selv hører jeg nok til dem som mener at moderne vitenskapshistoriske grunnperspektiver egentlig ikke er så grense-sprengende – for historikere- det skulle fremgå av hva jeg tidligere har utpenslet i den foregående del av denne skissen.

En åpen balansering mellom sosiologiske og rasjonalistiske, mellom eksterne og interne perspektiver framstår som ganske innlysende for en historikers fag forståelse.Poenget i denne sammenhengen er derimot at også vi ved en internasjonalt inspirert debatt om vitenskapshistorie bør kunne bevege oss mer kvalifisert ,presist og målrettet videre -nettopp når vi driver empirisk historiografi.En empirisk studie av normer og normering i norsk historievitenskapelig miljø etter 1930.

Jeg avslutter denne skissen med noen stikkord om opplegget for min egen pågående undersøkelse. Ambisjonen er altså en «vitenskapsteoretisk informert vitenskapshistorisk» studie med arbeidstittel: «Normer og normering i norsk historievitenskapelig miljø etter 1930.»Samlet dette er ment å indikere både et overordnet teoretisk perspektiv og den sentrale empirisk orienterte problemavgrensning. Jeg har da som metodisk innfallsvinkel valgt å studere moderne norsk historievitenskap på kollektiv nivå. Det vil si at mitt objekt for undersøkelse er det profesjonelle, norske historikermiljø ved universitetene, gjennom en mange årtiers periode preget av en kolossal institusjonell ekspansjon mht. økonomiske ressurser, antall stillinger og vekst fra 1 lite til 4 store forskningsinstitutter.

En slik ekspansjon – finansiert og tilrettelagt gjennom ytre almen politiske, forskningspolitiske og universitetspolitiske prosesser har selvsagt på mange måter også virket inn på historieforskningens interne preg.

Det samme gjelder den parallelle framvekst av andre fag, og ganske særlig de nye samfunnsvitenskapene som i norsk sammenheng er et etterkrigsfenomen.

Norsk historievitenskap vil da på mange måter matte ses i nær sammenheng med både forskningseksterne og fageksterne forhold, den blir i større grad enn tidligere- vil jeg tro – utsatt for «press» fra ulike hold. Men historievitenskapen har selvsagt også – som betont underveis tidligere – sin egen indre eller faginterne dynamikk. Gjennom etterkrigstiden ser vi dette på den ene side som en form for fragmentering, ved en kontinuerlig utvidelse av emneområder, faglig spesialisering, stadig utvidelse av det metodiske register og metodiske teknikker, tenk bare på EDB-ens betydning i denne siste sammenhengen.

En av mine arbeidshypoteser er at summen av det ytre «trykk» og den indre tendens til fragmentering over tid har akkumulert et nye behov for noe samlende- der hvor den kildekritiske kritikkens skinnfell ikke lengre er tilstrekkelig til å dekke det hele.

Den lille selv-supplerende korporasjon av 4-5 historikere før1940, ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Oslo, hadde det nok slik sett lettere- enn et stadig voksende nasjonalt profesjonskollektiv eller en profesjons-organisasjon av historieforskere.

Og her er da spørsmål omkring normer og normstrukturer-slik jeg nå kan se det -grunnleggende. Hvilke normer av fellesvitenskapelig eller «universell» karakter slår inn i og er sosialisert også i historievitenskapen? Hvordan skilles det mellom vitenskapseksterne og vitenskapsinterne normer? Hvilke er de sentrale disiplin-spesifikke normer i historiker -miljøet? Hvordan formuleres profesjonsnormene over tid ? Er der konflikt omkring normer- og hvordan foregår hva vi kan kalle normdanning og normering?

Slike spørsmål er selvsagt ikke enkle å gi svar på. Mitt forsøk vil dels hvile på en framstilling av det norske historikermiljøets institusjonelle ekspansjon, og dets forsknings-utvikling mht.. emnevalg og forskningsregister mht. teoritilknytning og metodevalg.. Den sentrale del av fremstillingen vil dernest søke å gi en vitenskaps sosiologisk orientert analyse av de fremste bedømmelses- eller normerings-institusjonene innen faget, og av de normer for bedømmelse som produseres innen disse institusjonene. Det primære grunnlag for min undersøkelse av profesjonsnormer i det moderne norske miljø vil således bli bedømmelsesinstitusjonene i forbindelse med stillingsbesettelser og ved doktorgradsutnevnelser.

Jeg har samlet og systematisert materiale fra om lag 200 stillingssaker og 60 doktorgradssaker, det skulle være meget nær komplett arkiv i så henseende. Det samme gjelder det vi kan kalle viktige «programartikler» fra praktisk arbeidende historikere underveis i perioden og visse av de mer prinsipielle debattene i periodiske publikasjoner, festskrifter o.a materiale av det vi kan kalle «faglig» art. Annet materiale s å som forskjellige typer av trykte Årsmeldinger, de historiske instituttenes årlige budsjettforslag og ulike typer kilder fra de4 universitetenes arkiver er også gjennomgått og systematiser .Jeg skal ikke gå i detalj her. Samlet er det et rikholdig kildemateriale. Dette er under bearbeiding og tilrettelegging for analyse og skriving. Jeg er i dette orientert dels mot en ganske elementær form for statistisk/kvantifiserende bearbeiding av materiale, men søker primært å arbeide på grunnlag av en mer kvalitativt orientert metode.

Denne skissen som her samlet er presentert er ment, mer og mindre, som et arbeidsnotat for å kretse inn et spesifikt vitenskapshistorisk – eller historiografisk forskningsarbeid.

Et PostScript inn i 2014

Det drøyde altså en gjennomsnitts- generasjon fra jeg la den tidligere upubliserte skissen- eller arbeidsnotatet-fra meg i mai 1985 og til jeg knappe 29 år senere har plukket den frem, lest den påny – og uten endringer nå i 2014 legger den ut på den vidunderlige nye verdensveven Internett.

Noen ord om hvorfor jeg gjør det- og om hvorfor er PostScript oppleves som nødvendig.

Den svenske historikeren Klas Åmark har i en velskrevet artikkel fra 1991(om spesialiseringen i historievitenskapen)satt ord til en trolig ganske utbredt forestilling blant historikere om deres produkter:

«Formidlingen av forskningsresultatene (…)skjer langt fra bare gjennom bøkene til de direkte leserne, men derimot i en lang og utspredt prosess med mange forgreninger over en lengre tidsperiode. Den grunnforskning vi gjør i dag bør kunne stå seg og anvendes i femti år.» (168)

Dette utrykker øyensynlig et ganske optimistisk og kumulativt syn på bygging av kunnskap .Gradvis rykker historikerne frem til stadig mer utvidet og ny kunnskap om fortiden. Slik kunne jeg lene meg til denne type utsagn og innbille meg at min skisse fra 1985 heller enn å forbli ukjent og nedlåst – nå kanskje kunne til nytte i alle fall i en generasjon fremover.

Det gjør jeg selvsagt ikke .Min skisse eller arbeidsnotatet var – som det fremgår klart- ikke et ferdig forskningsarbeid. Det var en forsøksvis systematisering og analyse av internasjonale og norske meta-vitenskapelige strømninger, som ansats til en empirisk studie av norsk historievitenskapelig miljø etter 1930.

På den annen side. Det har gjennom vitenskapshistorien mange ganger vist seg at både høyst uferdige og ikke publiserte manuskripter har påkalt betydelig interesse, i meget sen ettertid. Ett eksempel kan være den sveitsiske filosofen Ferdinand Saussure (1857-1913). Hans upubliserte forelesningsmanuskripter fra årene 1907-1911,ble av en venn samlet og utgitt posthumt, i 1916 og altså 3 år etter Saussures død. Dette ble dermed i ettertid til Saussures hovedverk:» Cours de linguistique generale», som i dag studeres og diskuteres mer enn noen gang, med status som den såkalte strukturalismens og senere (kjært barn har mange navn) poststrukturalismen kanskje mest sentrale klassiske inspirator.(169)

Jeg skal imidlertid og umiddelbart komme meg ned fra vitenskapshistoriens store høydedrag og tilbake til «saken». Spørsmålet er hvordan min skisse fra 1985 – og den planlagte empirisk historiografiske studien ser ut i dag, i 2014.

En nærliggende referanse kan være den danske historiografen Inga Floto. Hun publiserte i 1985 en historiografisk bok som sammenliknet historieforskningens utvikling Tyskland, Frankrike, England og USA- fra tidlig 19.århundre og frem til 1980-tall. I 1996 kom boken ut i et nytt opplag.(170) Denne gang også med et «Efterskrift», som hun åpner slik:

«Det er 10 år siden denne bog udkom første gang, og 10 år er lang tid i den moderne videnskabelige verden.Vi står midt oppe i en eksplosion, hvis konsekvenser er nærmest umulig at overskue.(…)Man kan(da) vælge historikerens altid sikre udvej: at lade tiden gå.»

Slik velger da også Inga Floto i noen grad å senke skuldrene og la tiden gå. Hennes innholdsrike og oppdaterende etterord ,ble således trykket uendret i fjerde opplag av boken i 2007.Stadige og klassiske pendelsvingninger mellom «motepregede» forskningsfronter bevegende seg i en langsom spiral, gir tilsynelatende rasjonelt grunnlag for det. Om noen skulle være disponert for denne typende langsiktig prosess-tålmodighet, må det vel innenfor samfunns- og humanvitenskapene, være historikerne.

Flotos forsøk på en sammenfatning av historievitenskapens utvikling etter 1985 er samtidig tankevekkende og beskriver en vitenskapelig spiral som beveger seg stadig hurtigere og lengre fra utgangspunktet:

«Den moderne historievidenskap er kalejdoskopisk og fragmenteret som ingensinde, men samtidig er den for alvor internasjonal. Det giver ikke mere mening i å beskrive den i nationale «skoler»,højst er det muligt at pege på nogle kraftcentre, hvorfra inspiration er udgået til selv de fjerneste avkroge.»(171)

Denne forståelsen er også det som grunnleggende preger analysen fra tysk-amerikaneren Georg Iggers (en av de internasjonalt mest anerkjente historiografer) i verket fra 2008:A Global History of Modern Historiography.(172)

Hva så med norsk/nordisk historievitenskap og historiografisk fagutvikling i årene siden 1985.Det første svaret må være at ufattelig mye har skjedd. Ett uttrykk for dette eksemplifiserer en av de ledende nordiske historikere og historiografer Jan Eyvind Myhre i sin bok, med den megetsigende tittel: Mange veier til historien.173 Myhre skriver om at en hovedfagsstudent på slutten av 1970-tallet

«(…) ville skrive om det store hamskiftet i Oppdal, kunne foruten Krokann greie seg med å lest Steen, Tveite, Try og et par artikler, blant andre av Holmsen.(…)

I dag måtte en slik student(…)måtte hogge seg gjennom en rad bøker, en skog av artikler og en håndfull hovedoppgaver, for ikke å snakke om en stor internasjonal teoretisk og empirisk litteratur om modernisering i bondesamfunn.»(174)

For en som har vært ute av faget i noen årtier ,og så kommer tilbake inn på 2010-tallet, er forskningsrådets omfattende :Evaluering av norsk historiefaglige forskning, fra 2008, et oppslagsverk og en gullgruve uten like.(175)  På normalvitenskapelig maner ble deretter «evaluatørene » selv evaluert i Historisk Tidsskrift av de 2 sentrale norske historikerne Knut Kjeldstadli og Tore Egil Førland.(176)

For mitt særlige anliggende her er det påfallende å se hvordan Evalueringsutvalget konkluderte i noen av sine viktigste sine anbefalinger for veien videre i norsk historieforskning- og med uttrykkelige påpekning av at initiativ/støtte fra Forskningsrådet vil være påkrevet:

 «Forsterke selvrefleksjonen omkring historisk metode og teori og dessuten om historieforskningens «nytte». Drøftingen av disse spørsmålene burde skje i kritisk tverrvitenskapelig diskusjon med andre samfunns- og kulturvitenskaper. Ikke minst skal debatten lede til en problematisering av forenklede tids- og romteorier. Selvrefleksjonen bør initieres av og også munne ut i eksplisitte forskningsstrategier. En sikring av forskningsresultatene fra større prosjekter på måter som fører til at grunnleggende refleksjoner om metode- og teoriutvikling samles og forankres bredt i fagmiljøene.

 En økt innsats på svakt representerte eller strategisk viktige fagfelter, perioder og tolkningsrammer: 1. metodologi, historisk teori og historiefilosofi, 2.tidligmoderne tid og 3. økonomisk historie. En større nysgjerrighet på nyere historiografiske ansatser internasjonalt, slik som for eksempel begrepshistorie, mikrohistorie og historiebruk.»(177)

Dette i en viss utstrekning en deja vu -opplevelse for meg i 2014. Tankene går lett tilbake til det daværende norske forskningsrådets konferanse i 1975 og initiativ for å styrke den teoretisk og metodiske selvrefleksjon i humanistisk forskning.(178)

Mitt inntrykk av status i 2014 at dette i alle fall har vært fulgt opp i en ikke ubetydelig utstrekning – i alle fall gjennom de seneste 20 årene. Tilbudet av nye lærebøker i Historisk teori og metode er en indikasjon. Knut Kjeldstadlis:Fortida er ikke hva den en gang var, er vel den som har erstattet Ottar Dahls gamle metodelære, selv om det nå står en liten kø av andre bokutgivere bak Kjeldstadli.179

Det samme kan sies om arbeid med og utvikling av historiografi som en egen vitenskapshistorisk genre Jan Eyvind Myhre ledet starten prosjektet : «Historievitenskapens grenser. Et forskernettverk omkring historiografi og historiebruk på tvers av disipliner»180.Nettverket samlet tung kompetanse, utløste en forholdsmessig omfattende aktivitet og har resultert i en rekke faglige arbeider.(181)

Det er de siste årene også publisert en rekke historiografiske monografier og avhandlinger av stor interesse og med høy kvalitet. Nevnes her skal blant andre Jan Thomas Kobberrøds avhandling om Sverre Steen (182) ,Narve Fulsås sin avhandling om Ernst Sars,(183) og Leidulf Melves oversiktsbok om:Historieskriving frå antikken til i dag.(184)

Jan Eyvind Myhre skiller i sin Mange veier til historien, på en interessant måte mellom ikke færre enn 11 typer historiografiske former.(185).En annen tilnærming gir den svenske historiker og historiografen Ragnar Bjørk i en historiografisk antologi fra 2009.(186)

Bjørk skiller mellom 3 aktuelle forskningsinnretninger innen historiografien nå:

  1. En analytisk-historiografisk, med inspirasjon fra filosofi og vitenskapsteori, der vitenskelighetsinnslag, metode og teoribevissthet, begrepsanvendelse osv. analyseres.

Svenske Simon Larsson har med sin dr.avhandling fra 2010:Intelligensaristokrater och arkivmartyrer.Normerna för vetenskaplig skicklighet i svensk historieforskning 1900–1945,gitt et ferskt eksempel på denne første innretningen,med, sin empiriske studie av bedømmelsesinnstillinger til toppstillinger,gjennom undersøkelsesperioden.(187)

  1. En profesjonaliseringsteoretisk, der generell profesjonaliserings-tenkning i sosiologi appliseres på utskillingen av historikerne som gruppe, som skoledannere ,disiplinformere, forskersamfunn, distinkte nettverk o.a

I denne kategorien er svenske Håkan Gunneriussons dr.avhandling ,fra 2002 et svært interessant uttrykk for ganske dristige nye teoretiske innfallsvinkler.(188)

III .En bruksinnrettet,,med tilknytning til etnologi, medieteori, litteraturvitenskap, retorikk og didaktikk. Altså det feltet der bruken av historie i offentlighet og i ulike sosiale og politiske grupper studeres.

Ragnar Bjørk gjør selv oppmerksom på at det er flytende overganger mellom kategoriene I og II i hans tredeling av historiografiske forskningsretninger. I Norge blir dette kanskje tydeligst illustrert ved Fredrik W. Thues spennvidde og produksjon innen-som han selv formulerer det:» Historiografi, universitetshistorie, samfunnsvitenskapenes historie, vitenskapsteori»(189)

Derved er mitt PostScript ved denne anledning, så å si ved veis ende. Mye har skjedd siden 1985. Mange moteretninger i «forskningsfronten» har kommet og gått. Jeg omtalte selv (i min skisse den gang, s.29.note 103) amerikaneren Hayden Whites, særlig senere så vidgjetne, bok Metahistory,fra 1973, men uten å feste meg ved annet enn White som en forholdsvis ytterliggående relativist. Senere har han blitt oppfattet som vesentlig mer interessant i internasjonale og i det nordiske historikermiljøet.

Den gang var det mest marxismen i mange ulike fasonger, Annales-skolen, forholdet til sosiologien og den «nye» strukturorienterte sosialhistorien det gikk mest om. Senere har mye annet passert revy. Det har gått i postmodernisme og språklige vendinger i en del år. Nå er båten kanskje mer interessant i farvann omkring den «nye» kulturhistorien og mikrohistorien i globalt og komparativt perspektiv?

Jeg skriver ikke dette ut fra nostalgi – eller mangel på genuin interesse for alt det nye som skjer. Det handler mer om at jeg etter 30 år borte fra historiefaget, fortsatt føler at jeg kjenner meg ganske godt igjen. Ikke alle debatter og konfliktlinjer er genuint nye og annerledes hver gang de påny aktualiseres.

Dette er grunnen til at jeg velger og våger å ytre meg litt- igjen. Min hensikt er derfor også å komme litt tilbake med i alle fall noen deler av den empirisk-historiografiske undersøkelsen som jeg lot hvile veldig lenge. Forhåpentlig bedre sent enn aldri.

1) Fra artikkelen; «Ekte» og «uekte» vurderinger».

Hist. Tidsskr.1976, senere gjentrykt i; Problemer og metode

i historieforskningen. Oslo, 1983.s.183.

2) Vitenskapsteoretiske fag. En konferanserapport, NAVF. Oslo.1976.s.5.

3) To artikkelsamlinger fra Danmark og Sverige kan tjene til å illustrere

slike strømninger: Tomas Forser, Humaniora pa undantag? Humanistiske forskningstraditioner i Sverige. Stockholm.Pan/Norstedts,1978.276 s.- og Thomas Bredsdorff, Mihail Larsen, Ole Thyssen:Til glæden.Om humanisme og humaniora.København. Gyldendal.1980.166 s.

4) Dagbladet 2/12-82 «Estetiske fag- vitenskap eller kunst» var den første av artiklene som også ble innledet med den siterte påstanden. Den andre artikkelen var trykt3/12-82: «Vitenskap eller kunst?»

5) Sitatene stadig fra Elsters første artikkel.

6) Sitert fra Ivar Havneviks artikkel; «Blindebukk i havnehagen.»D.bl.10/1-83.- Noen andre referanser til innlegg i debatten(samtlige trykt i Dagbladet):17/12-82.Ivar Havnevik; «Uvitenskapelig dosering av Jon Elster.» 20/12-82.Marit Werenskiold; «Jon Elsters krise.»

22/12-82.Arne Skouen; «Uventet».23/12-82.Kjell Madsen; «Humanistisk forskning .Hvorfor ikke?»27/12-82.Fredrik Engelstad;»Humanistisk forskning i krise?»30/12-82.Jon Elster; «Krise -men for hvem?»10/1-83.Fredrik Engelstad; «Forskning og tolkning».3/2-83.Arild Haaland; «Humaniora,logikk og kritikk».26/3-83. Aksel H. Hillestad; «Hva er vitenskap?»

7) For en lett tilgjengelig oversikt over denne debatten se: Rune Slagstad (Red.); Positivisme, Dialektikk, Materialisme.- Den norske debatten om samfunnsvitenskapenes teori.Oslo.1976.s. 9-82.Jfr. også:Eyvind Dalseth; Sosiologi og filosofi.Debatten om sosiologiens grunnlag.Oslo.1972.En gruppe bibliotekstudenter har dessuten utarbeidet en meget omfattende bibliografisk oversikt; Turid Hansen og Svein Sundø; Positivismedebatten 1954-79.Bergen. 1982.

8) Som en særlig interessant og klar indikasjon på dette kan vi se artikkelsamlingen: Harriet Holter og Ragnvald Kalleberg (red.);Kvalitative metoder i samfunnsforskningen. Universitetsforlaget 1982.218 s.Jfr.spesielt bokens forord og de to redaktørenes artikler s.9-18 (Holter) og s.19-35(Kalleberg).

9) Jfr. f.eks. Slagstad, op.cit. s.39-48.

10) Studier i Historisk Metode. (S.H.M.) nr. 10. Oslo. 1975.s.101-128.

11) Seip/Leiken/Albrektsen: Hva er makt? Oslo.1978.s.9-46.

12)Jfr. overfor s. 1.

13) Et norsk eksempel på vitenskapshistorie i en typisk tradisjonell form kan være professor Leiv Amundsens arbeider .Jfr. hans; Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo 1857-1957.Bind I.Oslo 1957.622 s. og bind II. Oslo 1960.857 s.- hans omfattende bidrag til jubileumsskriftet; Universitetet i Oslo 1911-1961. Oslo 1961, s.1-142, 251-474,- og av spesiell interesse for faghistorikere hans; Instituttet for sammenlignende kulturforsking,1922-72.Oslo,1972.150 s.

14) Dette betyr ikke at vi i norsk sammenheng mangler vitenskapshistorisk ekspertise. Blant de mest «profesjonelle» er det naturlig å særskilt nevne Jon Elster, Nils Roll-Hansen og Per Strømholm. Deres sentrale arbeider er imidlertid knyttet til andre lands lærdoms-/vitenskapshistorie .Jfr. f.eks. Jon Elsters; Rasionalitet og rasjonalisme.Økonomi, filosofi og vitenskap fra Descartes til Leibniz. Oslo 1977. 206 s.og Roll Hansens; Forskningens frihet og nodvendighet. Pasteurs teorier i vekst og forfall. Oslo 1974-132 s. Både Roll-Hansen og_Strømholm er dessuten naturvitere og derved konsentrert om dette fagområdets vitenskapshistorie. Strømholm har forøvrig hatt ansvar for en meget nyttig bibliografisk oversikt; Norsk vitenskapshistorie.En bibliografi for naturvitenskap. NAVF’s Utredningsinstitutt.Notat nr.3. april 1975. 46 s.

Norsk historieforskning har dessuten produsert en god del vitenskapshistorisk- eller historiografisk- litteratur om sitt eget fag. Denne litteraturen vil jeg imidlertid komme tilbake til, i form av en mer inngående presentasjon og drøfting i et senere tekstavsnitt.

15) For en diskusjon av begrepsbruken her jfr.;Stig Lindholm; Vetenskap,verklighet och paradigm. Uppsala 1981.S. 66-71.

16) Selv foretrekker jeg analytisk framfor deskriptiv som term her. Det motsatte har imidlertid vært vanlig.Jfr. f.eks. Ottar Dahl i hans doktoravhandling: Om årsaksproblemet i historisk forskning. (Senere referert som 0.Dahl.Om årsaksproblemet …)Oslo 1956.S.9.- og dansken Knud Haakonsens diskusjon om forholdet mellom T.S. Kuhn og Karl Popper, trykt som innledning til; T.S. Kuhn; Vitenskabens revolutioner. Odense 1973.S.7-28. Strengt tatt må alle kvalifiserte utsagn om hvordan vitenskap har vært eller er,etter mitt skjønn implisere en analytisk forståelse som ikke kan være rent deskriptiv annet enn i den mest enkle og trivielle forstand.

17 )Jeg baserer anslagene på den norske vitenskapshistorikeren Per Strømholms innledning ved et NAVF-seminar om vitenskapsteori, på Voksenåsen i Oslo.22/10-1981.

18) Håkan Tørnebohm har presentert sine oppfatninger om den profesjonelle vitenskapsteoriens profil og oppgaver bl.a. i Filosofisk tidsskrift;»Hur forhåller sigvetenskapsteori till filosofi?»Stockholm.Nr.2,1980.S.14-21.Jeg vil senere i avsnittet komme noe nærmere tilbake til påstanden som er referert i teksten her. 42

19) I.S.Spiegel-Rosing: Wissenschaftsentwicklung und Wissenschaftssteuerung – Einfuhrung und Material zur Wissenschaftsforschung. Frankfurt 1973.309 s.Et bilde av den eksplosjonsartede produksjonsvekst og disiplindifferensiering presenteres også gjennom rapporten fra NAVF-konferansen i 1975.Jfr. s. 1 her.

20) Jfr. Knut Erik Tranøy: «Vitenskap og velferd. Tanker om «de to kulturer»- forholdet mellom naturvitenskap og humaniora.»Forskningsnytt.Nr.8.1975.S.2-7.

21) Universitetsforlaget. 1980. 141 s.

22) Oslo 1981. 165-s

23) Noen referanser til nordisk vitenskapsteoretisk litteratur som behandler dette fra tilsvarende innfallsvinkler; Thomas Brante; Vetenskapens struktur och forandring. Lund 1980.S.9-10,90-92, (senere referert som Brante; Vetenskapens struktur…)- og Arne Næss; Vitenskapsfilosofi. Univ.forlaget, 1980.3 rev. utg.S.9-19.

24) For en av de mange kyndige elementære presentasjoner av den logiske positivismen, jfr. f.eks.Ingvar Johansson: «Anglosaxisk vetenskapsfilosofi «,trykt i Johansson/Kalleberg: Positivism, marxism och kritisk teori.(Stockholm.1972}.En god samling av denne retningens original-arbeider er i A.I. Ayer(ed):Logical Positivism.(New York1959).

25 Jfr.f.eks.Lennart Nordenfelt; Kunskap,vurdering, forståelse.Helsingborg.1979.S.-og forøvrig slik dette behandles i en nesten hvilken som helst filosofihistorisk innføringsbok. Den klassiske rasjonalismen stiliseres slik gjerne med utgangspunkt i Platon og dernest med vekt på 1600-tallsfilosofen Rene Descartes. Og empirismen tilsvarende knyttet til Aristoteles,1500-tallets engelske Francis Bacon, og 1700-tallets britiske empirister John Locke, Berkeley og Hume.

26) Ibid.S.18f.f.I utgangspunktet innen rammen av analytisk filosofi.

27) Attributtet «logisk» angir nettopp den støtte fra nye landevinninger innen formalvitenskapene som mellomkrigstidens neo-positivisme mente å ha fått- og som derved skulle innebære en kvalitativ forbedring i forhold til den klassiske(1800-talls-)positivismen .Denne sterke påvirkning fra nyere symbolsk logikk ble symptomatisk knyttet til retningens store filosofiske forbilde; Gottlob Frege, den tidløse gyldighets fremste teoretiker på 1800-tallet.

28) For Karl Poppers vitenskapsfilosofi jfr. f.eks lett tilgjengelig presentasjons- og kommentarlitteratur som: Bryan Magee; Karl Popper.(København.1973)og Peter Skagestad; Fornuft og feilbarlighet. Karl Poppers kritiske rasjonalisme.(Oslo.1980).Et utvalg fra Poppers originale arbeider er nylig utgitt på norsk; Karl Popper;Fornuft og rimelighet som tenkemåte.- Poppers vitenskapsfilosofiske hovedverk er utvilsomt hans: Logik der Forschung, fra 1934(Wien.1934) som i en vesentlig utvidet form første gang ble utgitt på engelsk i 1959: The Logic of Scientific Discovery.(London.1959).

29) Denne form for poengtering av den moderne rasjonalismens primære anliggende behandles p& en instruktiv måte av Brante i; Vetenskapens struktur…

30) Hans Reichenbach; Experience and Prediction. University of ChicagoPress.Chicago 1938.P. 6-7.

31) Jfr. Brante s.122,149-187.En lett tilgjengelig presentasjon av den kunnskapssosiologiske tradisjon er svensken Bo Andersons «Några kunnskapssociologiska perspektiv». (Trykt i Johan Asplund(red.):Sociologiska teorier,Studier i sociologiens historia. Stockholm1967,s.148-163).

32) Jfr.den engelske utgave av Mannheims verk: Ideology and Utopia, (1.g.utg. London 1936. Foreløpig siste utg. London.1972), s.136-146.

33) Robert Mertons sosiologiske hovedverk fra 1949 inkluderer også flere av hans opprinnelige vitenskapssosiologiske arbeider: Social Theory and Social Structure. Enlarged Edition.London/New York(1968).Jfr. s. 483-681.

34) Ibid. Jfr. særlig kapitlet; «Science and Democratic Social Structure».s.604-615.

35) Ibid. s.606.»The institutional goal of science is the extension of certified knowledge».

36)De mest sentrale referanser her er:Barber and Hirsch(ed.) The Sociology of Science.(Glencoe.1962), Warren 0. Hagstrom: The Scientific Community.(New York.1965), Norman W. Storer: The Social System of Science,(New York1966).Lewis A.Coser(ed.): The Idea of Social Structure.Papers in Honor of Robert K. Merton.(New York.1975).De seneste og klareste uttrykk for Mertons egen utvikling gis i hans bok: Sociological Ambivalence, fra 1976.(The Free Press.1976),s.32-63.

37) Hagstroms teori er her søkt sammenfattet på grunnlag av hans hovedverk som er referert ovenfor. 43

38) For et illustrerende inntak til nyere kritisk selvrefleksjon innen amerikansk Vitenskapssosiologi: R.Whitley;Social Processes of Scientific Development.London and Boston,1974.For ytterligere diskusjoner av dette jfr. f.eks. Brante, s.124 f.f. og Ina Spiegel Rosing; Wissenschaftsentwicklung and Wissenschafts-steuerung,(Frankfurt.1973) s.33-56.En lett tilgjengelig presentasjon på norsk gis av John Lundstøl; Vitenskapen og vår. hverdag.(Oslo.1977), s.33-39.

39) Kuhns bok er oversatt både til dansk; Videnskabens revolutioner, (København.1973)og til svensk. Om Kuhns bok som helt sentral katalysator for omfang og karakter av senere debatt jfr. blant mange andre Thomas Brante, s.10.Nærmere referanser til sentrale delerav debatten gis nedenunder.

40) For en utmerket nordisk-språklig konsentrert presentasjon, jfr. KnudHaakensen;»Erkendelsesteori eller videnskabssociologi».Trykt i Videnkabens revolutioner.Op cit.s.72 .

41 Jeg vil berøre noe av dette i drøftingen under neste hovedavsnitt.Jfr. pkt. d.s.

42) Jfr. Spiegel-Rosing,s. 57-81, Brante, s.245-253 og ytterligere referanser fortløpende nedenunder.

43) F.eks.; «Reflections on my Critics»,(trykt i Lakatos/Musgrave. Cambridge 1970) og senere; The Essential Tension (Chicago 1977).

44) Cambridge University Press.London 1970. 282 s. Bidragsyterne var- foruten Kuhn selv – alle blant de mest sentrale internasjonale vitenskapsteoretikere i etterkrigstid; Karl Popper, Imre Lakatos, Paul Feyerabend, Margaret Masterman, Stephen Toulmin, John Watkins og L. Pearce Williams.

45) De respektive bidrag som de er spesifisert i boken; Kuhn: «Logic of Discovery or Psychology of Research?»S.1-24,Popper: «Normal Science and its Dangers».S.51-58, Laktos: «Falsification and the Methodology of Scientific Research Programmes».S.92-196, og endelig Kuhns oppsummerende: «Reflections on my Critics».S.231-278.

46) Jfr. ibid. Feyerabend: «Consolations for the Specialist».S.197-230, og hans meget kontroversielle; Against Method, London 1975 I svensk oversettelse: Ned med metodologin. Stockholm1977.326 s.

47) Lakatos, op.cit. s. 178:»Thus in Kuhn’s view scientific revolution is irrational, a matter for mob psychology».

48) Trykt i tidsskriftet; Social Studies of Science, 1971. David Bloorsartikkel; «Two paradigms for scientific knowledge?», er en anmeldelse/ omtale av Lakatos-Musgrave’s bok. En lignende og interessant artikkel om det urimelige i de sterke betoninger av prinsipielle-teoretiske motsetninger er skrevet av den amerikanske historiker David Hollinger, «T.S. Kuhn’s Theory of Science and Its Implications for History».American Historical Review,1973,88, p.370-393).

49) Derimot kan det være rimelig å forstå Feyerabend som en som plederer «irrasjonalisme» i vitenskap. Han hevder likefrem at de mest vellykkede vitenskapelige undersøkelser aldri har fulgt noen form for rasjonell logikk eller metode. Han forsøker å illustrere denne påstanden med en mengde eksempler fra vitenskapshistorien. Jfr. Against Method op.cit. hvor hans konklusjon er at en kunnskapsteoretisk anarkisme bor erstatte de ulike varianter av vitenskapsteoretisk rasjonalisme. Dette vil innebære at man prinsipielt avviser all autoritativ vitenskapelig metodologi og erstatter en slik med den frie forskers personlige kreativitet og fantasi. Det eneste prinsipp som derved- ifølge Feyerabend- ikke hemmer vitenskapens utvikling er at i forskning; «må alt være tillatt og mulig».Jfr.også hans artikkel; «Science .The Myth and its Role in Society».Inquiery,18.1975.

50) Bloor, op.cit. s.106,111-112.

51) Ibid. s.115.

52)Jfr. også Arne Næss: Vitenskapsfilosofi.Oslo.1974, s.64-65.

53) Utover de referanser som til nå er gitt til den internasjonale original-litteratur, kan det her være verdt å nevne en svensk-produsert antologi som gir en meget kyndig drøfting av disse strøm-

Ningene ;Bengt. Hansson: Metod eller anarki.Moderne teorier om vetenskapens vesen och metoder.Lund.1980.140 s.

54) En interessant artikkelsamling om vitenskapsbegrepets historisk utvikling er for øvrig ;A.Diemer (red):Der Wissenschafsbegriff,Frankfurt .1970

55) Laudans bok utgitt i London.Newton-Smiths bok; Rationality of Science,er utgitt av forlaget Routledge & Kegan Paul.London and Henley1981.294 s. For Stephen Lukes, jfr. hans; «Some problems about Rationality» i Wilson (ed) Rationality. Oxford 1970.For Nils Roll-Hansen; «Læren om teorimangfoldet- en dårlig begrunnet tvil pg vitenskapens konklusjoner?»Norsk Filosofisk Tidsskrift. 3-1984. S.137-149, og «The Death of Spontaneous Generation and the Birth of the Gene: Two Case Studies of Relativism».Social Studies of Science.Vol.13.1983.S.481-519.Jfr. også Arne Næss op.cit. 64 som refererer noe bredere til en hel rekke vitenskapshistoriske studier etter 2. verdenskrig som har «rokket ved vitenskapens antatt snevre rasjonalitet».Ness eksemplifiserer bl.a. med verker av John Agassi, J.D. Bernal,Herbert Butterfield, Q.W. Friedrichs og Michael Polanyi -forutenav Feyerabend og Kuhn. Vi vil senere i ulike sammenhenge rkomme nærmere tilbake til samtlige av de vitenskapshistorikerne som Næss her viser til.

56) Jfr. Hollinger, op.cit. s. 389-393.- Bloor, op.cit. s.393- og Brante op.cit. s.308.

57)

58) Jfr. f.eks.

59) Jeg vil komme langt mer innggende tilbake til dette i neste kapittel.

60) Nordenfelt op.cit s.24.Jeg har selv oversatt det jeg siterer fra den svenske teksten.

61) Ibid. «humanbiologien (inklusive medicinen) (…) studerar primært manniskan som kropp, som biologisk eller materiell varelse».

62) Dette følger av bokens formal som altså kun sikter mot å belyse humanioras «teori och metod».Dette er Nordenfelts spesiale gjennom mange år Hans stilling ved Universitetet i Stockholm er knyttet til teoretisk filosofi og hans mest sentrale faglige arbeider behandler ulike aspekter ved humanistisk vitenskapsteori. Jfr. hans; Explananation of Human Actions, 1977.1974 og Events, Actions and Ordinary Language,

63) Ibid. s.24 og25.

64) Som et illustrerende eksempel kan jeg vise til Tore Nordenstams artikkel; «Hva er humaniora?»S.13-21.Artikkelen er av Nordenstam selv benevnt som et «notat», datert oktober 1983,- og presentert som grunn-

lagsmateriale for den såkalte Humanioraprøven ved Universitetet i Bergen. Denne prøven ble etablert haøsten 1983 og innebærer at alle studenter ved det historisk-filosofiske fakultet enten skal avlegge en eksamen i «de humanistiske fags historie, målsetting og samfunnsmessige funksjon» eller en lignende prove i lingvistikk.

65) Ibid s. 1.Det som her sies innebærer altså ikke at det mangler på god og perspektivrik vitenskapshistorisk litteratur, det være seg allment eller mer spesifikt for humanioras del. Premisset for vurdering er her hvorvidt litteraturen mer samlet gir grunnlag for komparative og helhetlige karakteristikker av humaniora i relasjon til moderne samfunnsvitenskap og naturvitenskap. Det foreligger imidlertid betydelige mengder forskningshistorisk litteratur – internasjonalt såvel som nasjonalt – som behandler avgrensede disiplingrupper eller enkeltdisipliner spesielt. Fra nyere norsk litteratur av denne typen kan f.eks. nevnes; Siri Meyer; Kunsthistoriens forhistorie i Norge.Magisteravhandling. Bergen .1983 .Artikler av Tor Bastiansen,Kjell S. Johannesen og Tore Nordenstam i; Teater-vitenskapelige Studier,nr.1.Univ. i Bergen,1983.Arne Martin Klausen; Antropologiens historie, Oslo.1981,180 s. Referanser til norsk og nordisk forskningshistorisk litteratur om historiefaget vil jeg dessuten mer inngående og spesifisert komme tilbake til i senere deler av undersøkelsen ettersom perspektivet gradvis strammes til. Noen referanser til sentrale verker som mer generelt behandler humanioras historie; Philip K. Mitti; History of the Arabs.London.1937,(om akademiet i Alexandria og de islamske universitetene i middelalderen).Anders Pilz; Medeltidens lards varld.1978. Thomas Forser; Humaniora pa undantag.Humanistiske forskningstradisioner i Sverige.Stockholm,1978.276 s.Sven Eric Liedman; Motsatsernas spel.Bo Cavefors.1977.Vol I.Særlig kap.8; «Humanvetenskaperna»s. 209-239(om profesjonalisering og spesialisering innen humanvitenskapene på 1800-tallet).

66) Jeg bygger her på en innledning Kjørup holdt om «Formidlingen av humaniora til samfunnet»,ved Vitenskapsteoretisk Forum.Dragvoll.Universitetet i Trondheim,20/3-1984.Søren Kjørup innehar et professorat i de humanistiske vitenskapers vitenskapsteori, ved Roskilde Universitets-Center i Danmark(RUC).

67) C.P. Snow: The Two Cultures and the Scientific Revolutions. 1959.Boken ble senere utgitt på norsk i serien Cappelens upopulære skrifter; De to kulturer.Oslo.1963.s.Mitt forbehold med hensyn til teoretisk-analytiske kvaliteter har nok dels å gjøre med at jeg for lesning hadde større forventninger til en bok som i den grad har vært et referansepunkt for senere vitenskapelig debatt om disse problemene. Dessuten er det helt åpenbart at naturviteren Snow -som riktignok var en pasjonert kjenner av kunst, litteratur og musikk- fortegner bildet av den humanistiske vitenskapens kultur. Eller at han snarere forveksler humanistisk dannede personers kulturelle interesser med normer og krav innen den humanistiske forskningskultur. Betegnende nok er hans sentrale begrep om humanister; «the literary intellectuals».Jfr. den norske utgaven,om «de litterære intellektuelle».

68) Gerard Radnitzky: Contemporary Schools of Metascience. Vol. I Anglo-Saxon schools of metascience.Vol. II Continental schools of metascience.Akademiforlaget.Goteborg.1968.- Senere gitt ut i en noe revidert utgave, som annet opplag. Gøteborg.1970.Begrepe jjeg refererer blir av Radnitzky diskutert på s. XXVIIog- som tittelen antyder- anvendt som strukturerende utgangspunkt for hele framstillingen som er en kyndig og meget systematisk drøfting av metavitenskapelige tradisjonslinjer på 1800- og 1900-tallet.

69) For en lett tilgjengelig problematisering av positivisme-begrepet, jfr. Lindholm,op.cit.s.88-98. Jfr. også: Søren Kjørup; Positivismen og dens kritikere. Hefte 2.Roskilde 1982, .Kompendium i «videnskabsteori for mediestuderende «.Roskilde s.2-20.

70) G.H. von Wright: Explanation and Understanding. International Library of Philosophy and Scientific Method, Routledge & Kegan Paul.London 1971.

71) Ifolge de eksemplariske framstillinger av hypotetisk-deduktiv metode skjer forskning gjennom en trinnvis serie; iakttakelse av visse fenomener, hypotesedannelse, deduksjon av konsekvenser, prøving av forutsigelse, korreksjon og modifikasjon av hypotesen, ny deduksjon av konsekvenser osv. Hypotesene søkes dernest føyet sammen til større teoretiske systemer, dvs. til «hypotetisk-deduktive systemer».Jfr.Arne Næss; Innføring i logikk og metodelære, Oslo19,s.Vitenskapsfilosofi, Oslo 1974, s. 35-64, samt Dagfinn Føllesdal og Lars Walløe; Argumentasjonsteori og vitenskapsfilosofi, Oslo.1977,s.52-107.

72) Jeg kommer nærmere tilbake til dette senere i avsnittet, ved drøfting av ny positivismens forklaringsresepter for historieforskningen.

73) Heinrich Rickerts (1863-1963) vitenskapsteoretisk hovedverk hadde symptomatisk tittelen; Die Grenzen der naturwissenschaftlichen Begriffsbildung.Verket ble første gang utgitt i 1902.For en kyndig presentasjon av nykantianismen – og av de vitenskapsteoretiske klassikere som her omtales, jfr. Gunnar Aspelin; Tankens vagar.En oversikt av filosofiens utveckling.Lund,1979, s.297-308.

74) Wilhelm Diltheys(1823-1911) hovedverk fokuserte nettopp på dette i sin tittel; Einleitung in die Geisteswissenschaften. Utgitt første gang i   1883.

75) Jfr. Wilhelm Windelband(1848-1915); Geschichte and Naturwissenschaft.Utgitt første gang i 1894.

76) Begrepet nomotetisk er konstruert på grunnlag av den opprinnelige greske betegnelse «nomos» for lov.Termen nomotetisk anvendes i dag som synonymt med «nomologisk».Jfr. omtalen av deduktiv-nomologiske forklaringer.

77) For en god drøfting, fra et historie-teoretisk synspunkt, av slike distinksjoner, jfr. Ottar Dahl; Om Arsaksproblemer.Oslo1956, særligs.72-79.

78) Aspelin, op.cit. s.301,307-308.

79)Ingemund GullvAg:»Tegn, mening, forståelse.Grunnlagsproblemer ihumanistisk forskning». Norsk Filosofisk Tidsskrift.1982, s.149-178, sitert fra s.149.

80) Termen brukt av GullvAg, ibid, s. 149.

81 )Dahl, op.cit.s.74.Jeg vil komme nærmere tilbake til noe av dette ved drøftingen av historieforskningens spesifikke vitenskapsteoretiske

plassering.

82) Aspelin, op.cit. s.305-308.Jfr. også les Barsøe Adolphsen og Steen Busck; Historievidenskabens teori.Kompendium i fagrelevant filosofi for historikere. Aarhus, 1973,3 opplag,s. 19-33.Bernhard EricJensen; » Wilhelm Dilthey som hermeneutisk historiker».Studier i Historisk Metode, nr.12.Oslo, 1977, s. 9-36, og samme forfatter:»Formidlingen mellem historiefilosofi og historievidenskab i Wilhelm Diltheys «Kritik Der Historischen Vernunft». «Dansk Historisk Tidsskrift.1977, s.115-134.Jfr. også Gullvåg, op.cit s.149-151

83) Jfr. H.C. Wind; Filosofisk Hermeneutikk.Trykt i serien BerlingskeLeksikon Bibliotek.København1975,175 s.Mats Furberg; Verstehen Oc h forstå.Funderingar kring ett terra hos Dilthey, Heidegger och

Gadamer.Doxa.Lund.1981,127 s. Wilhelm Køster; Hermenevtikens Historia – ett drama i fem akter.Rapport 92,1977.Avdelningen for Vetenskapsteori, GOtenborgs Universitet.20 s.

84) Jfr. særlig Habermas’; Erkenntnis und Interesse.Frankfurt am Main, 1968, og Technik und Wissenschaft als Ideologie.Frankfurt am Main, 1968.Den siste av disse er oversatt til norsk; Vitenskap som ideologi Oslo.1969 og 1974.En oversiktlig drøfting gis av den norske ide-historikeren Guttorm Fløistad: Kritiske Forståelsesformer.Oslo.1969.132 s.En nyttig og mer helhetlig presentasjon av Frankfurterskolen gis 46 dessuten av den norske sosiologen Ragnvald Kalleberg: «En introduktion til Frankfurtskolans vetenskapsteori».Trykt i Johanson/Kalleberg(red.): Positivism, marxism och kritisk teori.Stockholm.197 s.113-139.

85) Jfr. forrige aysnitt,mht. omtalen av Thomas Kuhn og debatten omkring hans perspektiver på naturvitenskapenes utvikling og naturvitenskapelig forskning generelt. Jfr. også flere interessante uttrykk for dette i norsk sammenheng; Ragnar Fjelland: Vitenskapsteori.Univ.foriaget, 1981,188 s.Dette er en ny innføringsbok vitenskapsteori til Examen Philosophicum og i første rekke nettopp rettet mot; «natur-vitenskapelig orienterte studenter».Et annet og langt tidligere uttrykk for tilsvarende er Nils Roll-Hansens artikkel; «Hans Skjervheim og naturvitenskapen». Trykt i Norsk Filosofisk Tidsskrift. 1966,s. 65-68.Roll-Hansen polemiserer her nettopp mot transcendental-filosofisk inspirerte norske filosofer, for at de tar den positivistiske vitenskapsfilosofi for gitt som «gyldig» for naturvitenskapene. Roll-Hansen skriver således: «Forøvrig er denne oppfatningen av naturvitenskapen som selve «erke-positivismen» karakteristisk for hele den «eksistensialistiske» bølge i dagens norske åndsliv. Man synes å gå ut fra at all naturvitenskapelig virksomhet bygger på populærutgaver av de mest håpløse læresetninger fra en avleggs logisk empirisme eller naiv mekanisk materialisme.(…)I praktisk naturvitenskapelig forskning spiller imidlertid slike «positivistiske» prinsipper minimal rolle.De er altfor omfattende og løse til å kunne gi noen veiledning i de spesielle problemstillinger som slik virksomhet byr på.»Sitert fra s.65.

86) Jfr. Nordenstam «Hva er humaniora?» s.5, Liedman: Motsatsernas spel,s.210-212, og Nordenfelt, op.cit. s.26.

87) Standardoversikten over den sentrale tyske positivismedebatten er;Theodor W. Adorno (red.):Der Positivismusstreit in der Deutschen Soziologie. Berlin,1969.Boken er senere oversatt til engelsk; Adorno & Albert et.al.: The Positivist Dispute in German Sociology.Heinemann.London.1976.Jfr. også den tilsvarende oversikt og antologi fra den norske debatten: Rune Slagstad(red.): Positivisme. Dialektikk.Materialisme.- Den norske debatten om samfunnsvitenskapenes teori. Oslo.1976.For en meget omfattende bibliografisk oversikt over samme; Turid Hansen og Svein Sundo: Positivismedebatten 1954-1979. Bergen 1979. – En interessant oversikt over den moderne vest-tyske hermeneutikkdiskusjonen gis dessuten i; Hermeneutikk and Ideologiekritik. (Med bidrag av Karl-Otto Apel, Claus v. Bormann,Rudiger Bubner, Hans Georg Gadamer, Hans Joachim Giegel, Jurgen Habermas).Suhrkamp Verlag.Frankfurt am Main, 1975.

88) Liedman, op.cit. s.210.

89) Ibid. s. 210-211.

90) Nordenfelt, op.cit.s28.

91) Jfr. også drøftingen ovenfor s. 30-33.Jeg vil senere komme mer inngående tilbake til problemene her,særlig i tilknytning til den empiriske analysen .

92) For en nyttig oversikt over utviklingstendenser mht. sosiologiens selvforståelse i slike henseender, jfr. Ragnvald Kalleberg: «Kvalitative metoder i sosiologisk forskning». Trykt I Holter og Kalleberg(red.):Kvalitative metoder i samfunnsforskning. Univ.forl.1982,s. 19-35.3

93) Nordenstam; «Hva er humaniora?» s.24.

94) Jfr. ovenfor s. 34.

95) NAVF presenterte i 1975, ni delrapporter og en samlende hovedrapport: Humanistisk forskning i Norge, fra den første utredningen. Rapportene fra den seneste utredningen vil foreligge høsten 1984.

Rubrisert på følgende vis; Historiske fag: Arkeologi, folkeminnevitenskap, folkelivsgransking- og historie.Estetiske fag.: Musikkvitenskap, kunsthistorie, arkitektur, litteratur- og teatervitenskap.

Språkvitenskapene: Nordisk,engelsk, tysk, f ransk, o.a. Idefag: Religionsvitenskap, filosofi og idehistorie.

96) Op.cit. s.6.

97) Ibid. s.5.

98) Holter og Kalleberg, op.cit s.9-35Jfr.også; Vilhelm Aubert:Sosiologi.1.Sosialt samspill Univers.forlaget,1979. s. 11-47.

99) Gudmund Hernes: «Tilbake til samfunnet». Tidsskrift for samfunnsforskning, nr.1.1982, s.3-30.

100) Jeg bygger her særlig på synspunkter i et upublisert manuskript til et foredrag ved Vitenskapsteoretisk Forum i Tromsø.21/2-1984; «Om produksjon og forbruk av generaliseringer». 47

101) Tilsvarende vil jeg her vise til Øyvind Østeruds innledning om; «Tidsproblemet i historieforskning og samfunnsvitenskap», ved den 18.nordiske fagkonferanse i historisk metode, Vestre Slidre 26-29 august 1983.Foredragene vil trolig foreligge trykt i serien Studier i Historisk Metode i 1985.

102) Jfr. referanser til den seneste norske debatten på slikt grunnlag, i innledningen til dette kapitlet.

103) Hayden White: Metahistory.The Historical Imagination in Nineteenth- Century Europe. Baltimore.1973, s.427 og XII.

104 )Østerud. Manuskript, op.cit. s. 2.

105) Her referert fra; Moderne Historievidenskab.Socialhistorie efter1945:Forudsetninger.Hovedlinier.Perspektiver.København.1980,s.136-137.Jeg har selv oversatt fra dansk til norsk .Den danske versjon er på sin side i hovedsak en oversettelse fra Georg Iggers;NewDirections in European Historiography. Middleton.Conn.: Wesleyan University Press.1975. Enkelte mindre avsnitt deriblant fra konklusjonen som jeg her refererer til – er imidlertid inkorporert fra den ajourførte og utvidete tyske utgaven; Neue Geschichtswissenschaft. Deutscher Taschenbuch Verlag, 1978. Også senere henvisninger til Iggers vil derfor mest hensiktsmessig kunne knyttes til den danske utgivelsen.

106) Dansken H.P. Clausen gir en sterkere, men ikke utypisk historiografisk formulering for det samme i sin; Hvad er historie? København .1974; «Det 19. årh. blev takket være den systematiske kritik en oprydningens og nybruddets tid. (…) Vesentlig for historieforskningens udvikling (…) var netop anerkendelsen av historien som en selvstendig disciplin, der kunne dyrkes uden didaktiske, propagandistiske eller andre bagtanker.Det blev almindeligt, at historikeren var en forsker, der brugte hele sin tid til at skaffe viden om fortiden og fremlægge kilder. Historikeren vant en position som fagmand.» S. 32-33.

107) Jfr. f.eks. Birgitta Odell; Laurits Weibull och forskarsamhallet.Lund 1975, s. 177-178.

108) Andre forklaringsforhold vil gradvis antydes i det følgende.

109) B.G. Niebuhr: Roemische Geschichte. 1.ste gang utgitt i Berlin 1811.

110) Jfr. En typisk historiografisk versjon i; Clausen, op.cit. s. 31.Georg Iggers, op.cit. s. 21, antyder derimot noe mer om den bredere idehistoriske ramme som Niebuhr arbeidet innenfor. Det refereres her dessuten særlig til F.A. Wolfs; Prolegomena ad Homerum (1795), hvor denne forsøkte å løse problemet om de homeriske dikts forfatter(e). Iggers karakteriserer dette arbeidet som en kritisk-filologisk mønster danner for flere av de antikkhistorikere som fulgte like etter, med Winckelmann og Niebuhr som de mest sentrale.

111) Særlig kjent er; Monumenta Germaniae historica,fra1826.

112) «Zur Kritik …» var opprinnelig trykt som et avsluttende kapittel i Rankes første større verk; Geschichte der Romanischen and Germanischen Volker, som utkom i1 utg. 1824.

113) l.ste gang utgitt i Berlin, 1868.

114) l. gang utgitt i Berlin, 1889.

115)  l. gang utgitt i Paris, 1898.

116) l. gang utgitt i København, 1911.

117 Jfr. f.eks. Iggers op.cit., s. 42-43, og Jens Christian Manniche;»Tysk-kritisk skole og fransk-kritisk skole». Dansk Historisk Tidsskrift.1975.Bind75.Hefte1, s.39-59.

118) En tilsvarende synsvinkel i Bernhard Eric Jensens; «Et bidrag til revisionen af metodelærens grundlag».Dansk Historisk Tidsskrift.1976. Bind.76, s.113-148.Se særlig s.113-115.

119) Jfr. f.eks. Povl Bagge: «Om historieforskningens videnskabelige karakter.»Dansk Historisk Tidsskrift, 1940, s. 355-384. Særlig s.363-364.

120) Jfr. H.P. Clausen, op.cit. s.17.

121) Ottar Dahl: Grunntrekk i historieforskningens metodelære. 2.utg.2.oppl. Oslo,1976. Sitert fra «Innledning» s.11 .Jfr. Dahls eget programmatiske utsagn s.13.Ibid. s. 11

122) .Ibid. s.11 48

123) F.eks. hos dansken Karsten Thorborg:»Arbejdspapirer til historisk metode». Hefte .1København.2. udg.1977,s.(la)2

124) Nordenstam.»Hva er humaniora?»Op.cit. s.20-21.Nordenstam gir her en interessant idehistorisk vinkel for i alle fall å kunne tredele det mangetydige og belastede positivisme-begrepet. Den første begrepsvariant knyttes da på klassisk vis til den spesifikke type utviklings-filosofi som henføres til Auguste Comte i 1830-arene. Den andre variant knyttes deretter særlig til erkjennelsesteoretiske strømninger i tradisjonen fra 1800-talls filosofer som John Stuart Mill og inn på 1900-tallet med de logiske positivister som toneangivende.Dernest skriver Nordenstam om «faktapositivisme» som den tredje variant, knyttet til utviklingen av den kildekritiske tradisjon; «En typisk fakta-positivist legger sterk vekt på kilde-kritikk og kritisk prøvning av de forsiktige hypoteser som det gitte materialet kan tillate. Han avviser forsøk på a lage store synteser eller vidtgaende hypoteser og teoriersom uvitenskapelig spekulasjon.Til det uvitenskapelige området for spekulasjon hører(…) også all refleksjon over hva den egne virksomheten som forsker innebærer, med unntak for redegjørelse for kildekritikkens prinsipper og lignende mer håndfaste metoderegler.»

125) Rolf Torstendahl; «Historiska skolor och paradigm.» Scandia nr.2-1979, s.151-170. Artikkelen er også trykti en antologi,redigert av Klas Åmark:Teori-och metod- problem i modern svensk historieforskning. Stockholm.1981,s.92-115. Den refererte begrepsdiskusjon finnes i de respektive utgaver på s.154 og96.

126) Jfr. Manniche, op.cit. s.40 ff.Iggers, op.cit. s.42 og Odin, op.cit. s. 184, for nyere historiografiske tolkninger av den franske tradisjon.Ref. ogsa Ottar Dahl;Grunntrekk…, s. 11, hvor han nettopp betoner den kildekritiske fakta-orienteringen som; «… særlig sterkt framtredende hos Langlois & Seignobos».

127) Kristian Erslev; Historieskrivning. Grundlinier til nogle Kapitler af Historiens Theori.Kjøbenhavn.1911, s.8.

128) Ibid. s.18; «Vor historieforskning er ikke i første Rekke en Gjenfortelling af tidligere Historieskrivning, men en Genopførelse helt fra Grunden af. Og bagved Historieskrivningen ligger da i vore Dage et teknisk Forarbejde af et Omfang og en Dybde som en tidligere Tid ikke kendte til.»

129) Ibid. s.7.

130) Jfr. f.eks. de 2 index-oversiktene for årene 1962-71 som ble gitt ut av History and Theory, på Weslyan University Press, i respektive 1966 og 1971.Foruten ordinære bibliografiske registre, finnes her noen meget nyttige index-summaries fra publikasjonens sentrale monografi- og artikkelstoff.

131) History and Theory’s «program» er for hver utgivelse å finne på siste omslagsside.

132) For dette, ref.; Sivert Langholm: «De nordiske fagkonferanser om historisk metodelære i 1960-årene.» Svensk Historisk Tidsskrift.1970, s.68-79.

133) Hovedtemaene for konferansene er som følger (publikasjonen er i de fleste tilfelle datert ett år senere enn konferansen).

1 1965 Historisk metode i forskning og undervisning.Århus 1966.

  1. 1966 Historiens plass i samfunnsforskningen.Oslo 1967.
  2. 1967 Opinion och opinionsbildning som historiska forskningsobjekt. Uppsala 1 1968.
  3. 1968 Historiska forklaringar. Ekengs 1969.
  4. 1969 Problemvurdering og prioritering i historie.Odense .1970.
  5. 1970 Analyse – Syntese – Komparasjon. Oslo 1971.
  6. 1971 Kallkritikens plats i den moderna historieforskningen.Oslo 1972.
  7. 1972 Marxism och historieforskning. Oslo 1973.
  8. 1973 Historikeren og samfundet. Oslo 1974.
  9. 1974 Periferi og sentrum i historien. Oslo 1975.
  10. 1975 Historisk forandring. Oslo 1976.
  11. 1976 Fortolkningsproblem i historia. Oslo 1977.
  12. 1977 Magt, normer og sanktioner. Oslo 1978.
  13. 1978 Makro-historie. Oslo 1979.
  14. 1979 Teknologi og samfunnsforandring. Oslo 1980.,
  15. 1980 Stat og statsoppfatninger. Oslo 1981.
  16. 1981 Den «usynlige» historien. Oslo 1983.
  17. 1983 Tidsoppfatning og historiebevissthet.(Trykt konferanserapport.1985). 49

134) En samlet historiegrafisk oversikt og drøfting av utviklingstendenser i løpet av konferansenes historie hos Jarle Simensen og Sten Reinhart Helland; «The Nordic Historians’ Conferences on Historical Method,1965-1983.» Scandinavian Journal of History, No.3.Vol.9,1984, s.239-253.

135) Påpekt som en gjennomgående tendens, av Jarle Simensen og Sten R.Helland. En lett registrerbar indikasjon på denne sammenhengen ble gitt allerede ved den første publikasjonen som ble forsynt med en omfattende internasjonalt orientert bibliografisk oversikt; H.P. Clausen, Poul Enemark og Otto Larsen; «Et udvalg af historiemetodisk litteratur.» Studier i Historisk Metode, nr.1, s.77-91.

136) H.P. Clausen: Hvad er historie? København.1963.Ottar Dahl: Grunntrekk i historieforskningens metodelære.Oslo.1964.Rolf Torstendahl: Historia som vetenskap.’Stockholm,1966.Pennti Renvall: Den moderna historieforskningens principer. Helsingfors,1965. Sivert Langholm:Historisk rekonstruksjon og begrunnelse.En innføring ihistoriestudiet.Oslo 1967.

137) Et særlig stimulerende og perspektivrikt riss over de generelle utviklingstendenser er gitt av dansken Niels Steensgaard; «Universalhistorie, samfundshistorie og historiskstrukturalisme.» Dansk Historisk Tidsskrift.Bind 80.1980, s.83-100.Jfr. tilsvarende Birgitta Odens: «Innledning» til artikkelsamlingen; Frontlinjer i historiefaget. Oslo 1983, s.7-17.En «tyngre» og langt mer systematisk forankret oversikt hos; Georg Iggers & Harold T. Parker; International Handbook of Historical Studies. Contemporary Research and Theory. London,1980.

138) Iggers, op.cit s31

139) Ibid, s.35-38.

140) Jfr. dessuten, for en kritisk drofting av Iggers skjema vis a vis marxismen; Kristian Gerner: «Den kollektiva manniskan och historievetenskapen: en studie i hermeneutisk marxism.» Studier i Historisk Metode, nr. 12. Univ.forl.,1977, s. 101-133.

141) Iggers, op.cit. .s.20-30.

142) Jfr f.eks. Næss’ artikkel om «Vitenskap» i Pax Leksikon, Bind 6, Oslo 1981, s.502-505.

143) Jfr. Nils Roll Hansens artikkel om «Vitenskapshistorie», samme sted, s.505-508, for en elementær presentasjon av «konflikten mellom rasjonalistiske og sosiologiske forklaringer innen almen vitenskapshistorie, og likeledes Ness ovenfor s.502.

144) «Trin i Norsk Historieforskning», Oslo 1935, s.52.

145) Samme sted, f.eks.41-43 og s.56.

146) «Norsk Historisk Videnskab i Femti Aar.1869-1919.Kristiania 1920.

147 )Trygve Ræder; «Ernst Sars», Oslo1937.

148) Per Sveaas Andersen; «Rudolf Keyser.Embetsmann og historiker».-Oslo 1961.

149) Per Sveaas Andersen: «Westward is the Course of Empires.» Oslo 1956.

150) Per Fuglum:»Edvard Gibbon’: His View of life and Conception of History». Oslo 1953.

151) Knut Mykland: «Grandeur et decadanse. En studie i Ernst Sars historiske grunnsyn». Oslo 1955.

152) Ottar Dahl: «Historisk Materialisme». Oslo 1979(nyeste utgave) og «Norsk historieforskning…» Oslo 1970.

153) Oscar Albert Johnsens opposjonsinnlegg ved Ræders disputas er trykt i Historisk Tidsskrift. Bind 31,1937-40, s.50 ff. Kritikk av Ræders svakheter her særlig s.51-53.Ræders avhandling ble dessuten bedømt av Halvdan Koht og Jens Arup Seip da han var en av søkerne til det ledige professorat ved NLHT(Trondheim) etter Arne Bergsgård i 1955.

154 Ottar Dahls opposisjonsinnlegg ved Sveaas Andersens disputas er trykt i H.T- Bind.41,1961-62, s.416 ff.Sveaas Andersen dessuten bedømt(av norske historikere) ved en hel rekke anledninger i forbindelse med søknad på toppstillinger i Oslo og Trondheim. Birgitta Oden,Ingrid Semmingsen og J.A.Seip til professorat i Oslo,1968- av Alf Kaartvedt og Magne Skodvin til dosentur i Oslo,1970- av Lars Hamre, H. Bjørkvik og E.Bull til dosentur i Oslo,1974- av Knut Helle til professorat i Oslo,1976- og endelig av Andreas Holmsen,Ottar Dahl og Rolf Danielsen til professorat i Trondheim,1969. 50

155) Sitert fra den uttrykte bedømmelsesinnstillingen som referert i note 13.

156) Jfr. Note 13.

157) Ræders forord

158) Sveaas Andersens forord.

159) Historisk Tidsskrift. B.31.1937-40, s.58 særlig tydelig.

160) Jens Arup Seips opposisjonsinnlegg ved Ottar Dahls disputas er trykt i H.T.Bind.41,1961-62, s.416 ff.Dahls mer utpreget historiografiske produksjon er bedømt ved søknader til topp-stillinger:Av Johan Schreiner til professorat i Bergen,1956, og av Schreiner pånytt til professorat i Oslo,1965.

161) Ottar Dahl: «Norsk historieforskning…». Oslo .1970, s.1

162) Samme sted, s.195.

163)  Fra Jon Elsters foredrag om «De vitenskapsteoretiske fag».Trykt i «Vitenskapsteoretiske fag.En konferanserapportNAVF.»Oslo, april.1976, s.77.

164 )Johan Petter Øyn: «Hovedtrekk i Jens Arup Seips historiesyn».Utrykt hovedoppgave i historie, Trondheim, høsten.1976.

165) Nils Johan Ringdal:»Statsoppfatningen hos Jens Arup Seip «.Oslo 1981.(Levert som hovedoppgave i historie, Oslo, høst.1979)

166) Helge Salvesen «En tradisjons styrke. En historiografisk analyse av den agrarhistoriske forskning i norsk senmiddelalder og tidlig nytid.» Jeg bygger her på et manusutkast fra november,1981.

167) Inga Floto: «Historiografi og paradigmer».1066. Tidsskrift for historisk forskning. nr.5,1980. København.

168) Klas Åmark »Specialisering inom historievetenskapen».Scandia 1991.Vol.57.s.17

169) Jfr.Jacobsen,Rasmussen og Nedergaard i Videnskabsteori. Hans Reitzels forlag.København .2012,kap 8» Strukturalisme og poststrukturalisme».s.289 ff.

170) Inga Floto:Historie.En videnskabshistorisk undersøgelse.4.oplag 2007

171) Op.cit.256

172) Georg Iggers and Q Edward Wang,with constibutiosn from Supria Mukherjee.Utg.på Pearson Longmann I drøyt 20 større byer over hele verden.

173) Jan Eyvind Myhre.2009.Mange veier til historien.Om historiefaget og historikernes historie.Utgitt i serien Tid og Tanke som nr.14.2009.

174) Op.cit.s26-27

175) Utvalget var ledet av den svenske historikeren Bo Stråth og ellers sammensatt av andre ikke norske, men nordiske historikere.

176) Knut Kjeldstadli:»Å evaluere evalutørene».Hist.Tidsskr.2009.s83-103 og Tore Egil Førland:» En kritisk kommentar til historieevalueringens metaramme».samme sted s.105-112

177) Evaluering av norsk historiefaglig forskning.Bortenfor nasjonen i tid og rom: fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historieforskningEvaluering Divisjon for Vitenskap.2008.s 177

178) Jfr s. 2 i denne skissens første del.

179) Kjeldstadli, Knut. 1999. Fortida er ikke hva den engang var. En innføring i historiefaget.2.utg.7.opplag 2013. Kaldal, Ingar. 2002. Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie. Oslo: Det Norske Samlaget. Knutsen,Paul.2001:Analytisk Narrasjon.En innføring i historiefagets vitenskapsfilosofi.Fagbokforlaget

180) Prosjektleder:Professor Jan Eivind Myhre, Universitetet i Oslo.Prosjektets ledergruppe:Professor Gro Hagemann, Universitetet i Oslo.Forsker Fredrik Thue, Universitetet i Oslo.Forsker Eirinn Larsen, Universitetet i Oslo.Forsker Jon Røyne Kyllingstad, Universitetet i Oslo.Øvrige medlemmer av prosjektgruppen:.Professor Øystein Rian, Universitetet i Oslo.Professor emeritus Jarle Simensen, Universitetet i Oslo. Professor Jorunn Sem Fure, Humboldt-universitetet i BerlinProfessor Narve Fulsås Universitetet i Tromsø.Forsker Ola Alsvik Norsk lokalhistorisk institutt.Førsteamanuensis Svein Atle Skålevåg, Universitetet i Bergen.Forsker II Teemu Ryymin, Rokkansenteret Universitetet i Bergen.Forsker Christina Myrvang, Handelshøgskolen BI.Forsker Synne Corell, Universitetet i Oslo.Forsker Marte Mangset, Universitetet i Bergen.Forsker Jan Messel, Høgskolen i Oslo

181) Mye mer kunne her nevnes. Men sentralt står denne oversikten.Hubbard, William H., Jan Eivind Myhre, Trond Nordby og Sølvi Sogner (eds.). 1995. Making a Historical Culture. Historiography in Norway. Oslo: Universitetsforlaget. og .» Frank Meyer & Jan Eivind Myhre (eds.). 2000. Nordic Historiography in the 20th Century. Publikasjonsserien Tid og Tanke, nr. 5. Oslo: Historisk institutt, Universitetet i Oslo.

182) Kobberrød, Jan Thomas. 2004. Sverre Steen – sosialdemokratiets historieforteller. Dr. art. avh., Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, Trondheim 51

183) Fulsås, Narve. 1999. Historie og nasjon. Ernst Sars og striden om den norske kultur. Oslo: Universitetsforlaget.

184) Melve, Leidulf. 2010. Historie. Historieskrivning frå antikken til i dag. Oslo: Dreyers Forlag.

185 )Myhre, Jan Eivind. 2009a. Mange veier til historien. Om historiefagets og historikernes historie. Publikasjonsserien Tid og Tank, bd. nr. 14. Oslo: Unipub..s.17-24.

186) Bjørk,Ragnar och Alf W.Johanson.2009.:Svenska historiker.Från Medeltid till våra dagar.Stockholm.s2o

187) Jfr også Leidulf Melves bokmelding i Historisk Tidsskrift 2/2011.s.313-316: :Intelligensaristokrater och arkivmartyrer.Normerna för vetenskaplig skicklighet i svensk historieforskning 1900–1945

188) Håkan Gunneriusson, Det historiska fältet. Svensk historievetenskap från 1920-tal till 1957, Diss, Studia Historica Upsaliensia, band 204, Uppsala 2002. 257 s .Jfr også Frank Meyers opposjosjonsinnlegg,tykt sombokmelding: «Akademiske intriger» i Svensk Historisk Tidskrift(Sweden)124:1 •2004.s.98-109

189) Jfr presentasjonen av Thue på websiden ved Universitetet i Oslo