Ordet og makten

StenRHelland Historie 4 192 Kommentarer , , , , ,

Bokmelding i DN.15.12.05.av «Virksomme ord-Politiske taler 1814-2005.»

Av Sten Reinhart Helland

Det er ikke bare salig Mao Zedong som har basert seg på at politisk makt «springer ut av geværmunningene». Historisk er demokrati en nymotens innretning. Ryddig maktdeling og frie valg er heller ikke i dag en selvfølge utover den såkalt vestlige kulturkrets. Men i Norge har vi – gjennom snart 200 år – nesten ubeskåret hatt og stadig kunnet utvide et politisk demokrati. Da blir ordene og politisk kommunikasjon den mest avgjørende kilden til makt. Forskerne Anders Johansen og Jens E. Kjeldsen har samlet mellom to permer mer enn et hundretall politiske taler fra Christian Frederiks trontale på Eidsvoll i apri11814 til Shabana Rehmans feiring av «hjertets migrasjon» i Molde i august 2005. «Virksomme ord» er en bok som mange vil ha stor glede av i årtier fremover.

Forfatterne har ikke bare gitt oss en rikholdig kulturhistorisk kildesamling, men også levert analyser til å bli klokere av. Johansen og Kjeldsen finer oss over 700 sider kronologisk gjennom alle sentrale epoker i vårt Lille lands historie. Valget av politiske talere som har kommet med i samlingen, er argumentert godt for. Og nesten alle de mest sentrale stridstemaene er med, som kampen om parlamentarismens innføring, kvinnesakens pionerfase, for eller mot sosialisme/kommunisme, ja eller nei til EU, krigen 1940-1945, Den kalde krigen, Gro Harlem Brundtlands år ved makten og den nye debatten om krig og fred etter 11. september 2001.

Det er helt avgjørende for kildesamlingens verdi at talene ikke står alene. Taler fra vår egen tid av Carl I. Hagen, Kristin Halvorsen eller Jens Stoltenberg trenger nok ikke tilleggsopplysninger for om noen år, men selv en kjent tale som Henrik Wergelands fra 1842 om «Jødesagen i det norske Storthing», er i dag belt ubegripelig uten en kyndig biografisk og historisk innramming. Boken har derfor med nødvendighet en grundig innledning, for denne følges opp med et vell av
supplerende leserveiledning gjennom hele tekstsamlingen.

Forfatterne skriver at de har vært på jakt etter virksomme ord, det vi si talene som reiste  en sak, vippet et flertall, utløste en skandale eller som splittet et parti. Hovedkriteriet formuleres slik: «En politisk tale er jo ikke et kunstverk, men et inngrep i en situasjon, dens verdi ligger i hva den utretter. Derfor har vi valgt ut ordene der noe avgjørende sto på spill, og gått etter ordene som gjorde en forskjell.» Det er altså ikke elegant retorikk som er hovedpoenget ved utvalget.

Med en slik målestokk er det åpenbart at noen politiske situasjoner og noen av de utvalgte talene skiller seg klart ut. Det er i krig, når krig truer og når den politiske kampen på ramme alvor star om demokrati eller diktatur, de virkelig betydningsfulle talene har vært holdt i vårt land etter 1814.

Det betyr ikke at en slik tale nødvendigvis får positive konsekvenser. Tenk for eksempel på Vidkun Quislings radiotale til det norske folk kvelden 9.apri1 1940, der han kunngjør at det Lille og forhatte partiet Nasjonal Samling, under hans ledelse tar over regjeringsmakten etter Johan Nygaardsvold. Quislings selvtekt var uhørt, men hans tale fikk vidtrekkende konsekvenser. To og en halv måned senere sendte Stortingets presidentskap det som har vært kalt det mest skammelige brevet i Stortingets historie. Presidentskapet ba 27. juni 1940 kong Haakon om å abdisere, «av hensyn til folkets velferd og landets framtid». Deretter arbeidet den norske eksil-regjeringen intensivt med utkast til svar i flere regjerings-konferanser, for endelig vedtak i statsråd 3. juli. Kong Haakons tale var derfor veid på gullvekt for han ga sin kategoriske avvisning av en anmodning «som strider mot Norges Grunnlov, og som med makt sakes påtvunget det norske folk». Som politisk tale i en meget kritisk situasjon, var kong Haakons radiotale fra London 8. juli 1940 det makt-politiske motstykket til Quislings proklamasjon kort tid i forveien.

En annen politisk tale med store konsekvenser for samtiden og mange 4fremover, var statsminister Einar Gerhardsens tale til en partiforsamling på Kråkerøy utenfor Fredrikstad i februar 1948. Talen ble holdt bare noen få uker etter at kommunistene hadde tatt makten i Tsjekkoslovakia og under inntrykk av voksende krigsfare. Den vanligvis milde landsfader og tidligere så radikale Gerhardsen var ikke nådig: «Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og for rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig».

Boken inneholder imidlertid, tross intensjonen om å velge de «virksomme ord», også politiske taler som hverken i samtid eller ettertid har fått noen som heist betydning. Ett eksempel er talen daværende partileder Pål Steigan holdt til landsmøtet i AKP (m-1)i 1976. Forsamlingen hadde nettopp fått vite at Mao Zedong var død. Steigan uttrykker «djup sorg» over tapet av den store rormann, og fortsetter: «Men han har etterlatt seg sin helstøpte revolusjonære tenkning, som er udødelig, og han gir oss kart og kompass i den kampen som vi må føre uten han.»

Det er mest nærliggende å assosiere til dikteren Knut Hamsuns ikke helt ulike nekrolog i Aftenposten etter Adolf Hitlers død i de tidlige maidagene 1945.

 

Demninger som brister

StenRHelland Politikk 1 974 Kommentarer , , , , , , ,

Gjestekommentar i Ukeavisen Ledelse, april 2002

Demninger som brister

Av Sten R Helland

Det eneste sikre som gjelder spådommer om norsk politikk i dag – er at det meste er usikkert.

Norsk politikk har i hele etterkrigstiden skilt seg ut som usedvanlig påregnelig og forutsigbar. I løpet av noen få år er dette bildet radikalt endret. Våren 2002 ser det hele mer labilt ut enn noensinne. Det eneste sikre som gjelder spådommer om norsk politikk i dag – er at det meste er usikkert.

Det er mange spørsmål og få udiskutable svar. Hvorfor er Fremskrittspartiet igjen i ferd med å innta posisjonen som landets største parti. Vil Arbeiderpartiet som i dag tilsynelatende ligger med brukket rygg, kunne gjenvinne noe i nærheten av fordums kraft? Hvor lenge makter Kjell Magne Bondevik å holde seg ved Statsministerens kontor denne gangen.?

Velgerne vandrer som aldri før. Målinger like før valget sist høst viste at opp mot 50 prosent av velgerkorpset skiftet partivalg i løpet av kort tid. Valgforskere og kommentatorer har vist til velkjente historisk analogier. Særlig har man sammenlignet det gamle Venstres historiske vekst og fall med Arbeiderpartiets situasjon i dag. Venstre realiserte et stort politisk prosjekt ved innføring av parlamentarismen – deretter ble det som politisk kraft og statsbærende parti brutt ned over tid. Venstres historiske misjon var fullført. Nå er det angivelig Arbeiderpartiet som gjennomgår den samme nedbryting- fordi den historiske oppgaven er tilendebrakt. Velferdsstaten er bygget og holder i sin klassiske form på å gå ut på dato – heter det.

Mine egen faglige bakgrunn som historiker til tross; jeg har minimal tro på verdien av historiske erfaringer som grunnlag for å prolongere seg inn i fremtiden. Det eneste sikre historikerne kan bidra med er kunnskapen om at historien aldri gjentar seg.

Tony Blair, Gerhard Schrøeder og Göran Perssons partier har vært gjennom tøffe kriseperioder, som nesten synes glemt når de i dag er tilbake i godt gammelt slag. Det samme kan utmerket godt komme til å skje med Det norske Arbeiderparti et par år frem i tid.

På den annen side er det all grunn til å legge vekt på det unormale og det særegne i norsk politisk liv. Ingen andre land som vi naturlig sammenligner oss med har en så sterk statsfinansiell situasjon som Norge. Inntektene fra vår olje og gass og oppbyggingen av petroleumsfondet gjør at man i andre land etter hvert betrakter Norge som en litt bortskjemt rentenistnasjon.

I tillegg er Norge preget av samme type omstillings og endringskrefter som de fleste andre land. Globalisering, økt markedsorientering og nedbygging av nasjonal statsmakt er sentrale stikkord.

Disse forholdene fører åpenbart til et sterkere og annerledes press på de etablerte politiske institusjonene, partiene og normene enn tidligere. Ingen spiller friere og lettere i dagens politiske situasjon enn Frp og SV. Begge har voksende appetitt på politisk makt og gjennomslag. Begge bedyrer vilje til regjeringsmakt og til ansvar.

Men ingen av de andre partiene som selv har vandret inn og ut av regjeringskontorene, har på ramme alvor villet inkludere Frp eller SV som aktuelle regjeringspartnere. Derfor er ingen av disse besudlet med ansvar for noe som helst.

Det nye er at anklager om uansvarlighet og appeller til «ansvarlighet» som tidligere raskt satte frispillerpartiene sjakkmatt –ikke lenger virker. Da Jens Stoltenberg som statsminister i valgkampen i fjor høst appellerte til mobilisering mot Frp var han nøye med å understreke at; «Det er viktig å understreke at vi er imot Fremskrittspartiets politikk – ikke deres velgere». Dette gjorde han naturligvis klok av skade fordi det tidligere har utviklet seg en tendens til at hvis de «etablerte» partiene kjørte kritikken mot Frp for hardt, så fornærmet man også store velgergrupper som syntes at Carl I. Hagen slett ikke er så ille.

Den langsiktige utvikling i velgerbefolkningen viser at moralske eller ideologiske appeller om motstand mot fløypartiene i beste fall utløser likegyldighet. I verste fall forsterkes trangen til opprør mot «establishment».

Carl I. Hagen har det naturligvis aller lettest i det nye bildet. Han og hans partifeller har tilsynelatende masse friske penger å hente i statskassen eller i petroleumsfondet til mange aktverdige velferdsoppgaver. Hagens folk har samtidig høy troverdighet som partiet som vil kutte skatter, avgifter og upopulært byråkrati. Et såkalt æresdrap i svenske innvandrermiljøer minner i tillegg mange som tradisjonelt har sognet til Arbeiderpartiet, om at de i slike saker alltid har ment at Frp har hatt mer rett enn de andre partiene.

Da er det ikke noen lett match for Jan Petersen, Lars Sponheim eller Kjell Magne Bondevik som alle tvinges til å manøvrere i ansvarlighetens traurige «sentrum». Aller vanskeligst blir det likevel for Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland som fortsatt får hovedansvaret for den nesten halsbrekkende oppgave det er å skulle gjenreise Aps troverdighet som statsbærende parti og samtidig konkurrere i folkelighet som opposisjonsparti med Kristin Halvorsen og Carl I Hagen.

Politiske demninger brister som aldri før i norsk etterkrigstid. De lar seg kanskje heller ikke demme opp igjen. Ingen bør bli veldig overrasket om Fremskrittspartiet ved kommunevalget høsten 2003 befester en posisjon som landets neste største  politiske parti. Faren for at det skjer er stor dersom ikke de andre partiene bedre løser den største pedagogiske nøtten; Hvordan troverdiggjøre og kommunisere for folk flest at det i det lange løp ikke er så lurt å bruke mye mer av oljepengene til helse og skattelette akkurat nå?

Når diktaturenes venner skal belære om demokrati

StenRHelland Politikk 1 720 Kommentarer , , , , , , , , ,

ARTIKKEL I «TIDENS TEGN».1994

Av Sten Reinhart Helland

Debatten i forlengelse av Per Ahlmarks bok «Venstresiden og tyranniet» har mange sider. Men det er fristende med en viss assosiasjon til den aktuelle diskusjonen om norsk medlemskap i EU. La meg presisere med en gang. Det er mange gode argumenter for både ja og nei. Hovedtyngden av debattdeltakere på begge sider er gode norske demokrater.

Men ikke alle.  Og det er poenget i denne sammenhengen.  Også i 1994 spretter det fram enkelte som alltid har tilhørt diktaturenes beste venner. Nå som før skal de belære det norske folk om demokrati. Det hører med til et reelt folkestyre at de skal ha den retten.  Men det hører også med at noen må kunne sette lys på antidemokratene bak de velklingende slagordene. Men først litt fra historien.

I dag er det vel slik at borgerlig-liberalere som Kristin Clemet og Per Ahlmark aller helst vil konsentrere seg om de totalitære på den såkalte» venstresiden».  Jeg skal ikke mistro motivene for dette.  Men i norsk sammenheng har vi noen klassiske eksempler på borgerlig unnfallenhet overfor ideologiske utskeielser til det ekstreme høyre.  Deler av den borgerlige  pressens forståelsesfulle holdning til Hitlers og Mussolinis regimer i mellomkrigstiden nevnes ofte.  Bondepartiets og deler av Høyres flørting med Vidkun Quislings nydannede Nasjonal  Samling  er  en annen side  av samme  sak.  I etterkrigstiden har vi helt opplagt en rekke eksempler på at den ideologiske og moralske indignasjon ikke har vært like sterk overfor høyreekstreme generaler som overfor de røde diktaturer.

Jeg vil ha dette sagt. For i synet på grunnleggende menneskerettigheter og demokrati er det neppe stort bedre med politisk blindhet på høyre enn på venstre øye.  Borgerlig-liberale og sosialdemokrater har slik sett det samme ansvar for å holde sin sti ren.Men vi sosialdemokrater tar gjerne et særlig ansvar for en klar ideologisk  front mot  den antidemokratiske venstresiden. Det er da også en tung og århundrelang tradisjon for det.  Willy Brandt har i sine memoarer på en utmerket måte beskrevet det grunnleggende skillet mellom det demokratiske venstre og andre «venstrestrømninger. Dette skillet har aldri begrenset seg til et taktisk eller strategisk spørsmål. Dypest sett har de beinharde motsetningene dreiet seg om menneskesyn og holdning til demokrati som styreform og politisk system. Fra et sosialdemokratisk synspunkt har den kommunistiske bevegelsens teori og praksis vært et sammenhengende og historisk feilsteg.  Den marxistisk-leninistiske teorien har i sine ulike varianter vært en konsekvent totalitær og antidemokratisk utskeielse.

Hvorfor skulle man da forbløffes over konsekvensene av dens historiske praksis?  Det være seg i Sovjetunionen fra 1917 til sammenbruddet i 1992 eller i den angivelige Folkerepublikken Kina siden 1949.Folk med historisk hukommelse vil huske at Det Norske Arbeiderparti i årene 1919-23 var innom Lenins Kommunistiske Internasjonale.  Men Martin Tranmmæl  og hans  folk hørte heldigvis  aldri hjemme  der.  Det var nær sagt en ideologisk misforståelse som ble oppklart. De som hørte hjemme i den leninistiske bevegelsen etablerte Norges Kommunistiske Parti.  NKP var som vi vet aldri et nasjonalt og demokratisk parti.  Moskva dikterte og NKP fulgte beredvillig med gjennom de utroligste svinger.  Fra starten i 1923, over storhetstiden de første årene etter 1945 og fram til den faktiske bortgangen tidlig på 1990-tallet.

Fra den utenrikspolitiske opposisjonen i Arbeiderpartiet  fikk vi tidlig  i 1960-årene utskilt Sosialistisk Folkeparti, som senere ble omdannet til SV.  Nå i 1994  sier  så SVs leder  Erik  Solheim at;   «..den største  feilen venstresiden i  Europa har gjort  i  dette århundre,  er å ta for lett på demokratiet.». Jeg formoder at  Solheim her  i  første  rekke  tenker på venstre sosialismen,  som han selv representerer,  og på kommunistpartier  i Vest-Europa.  SV tok selv  opp  i  seg  tyngden av Norges  Kommunistiske  Parti ved partisamlingen  i 1975.  Det problemet  Solheim tar  opp har også fått  en aktuell belysning ved ny-publisert materiell  fra  STASI-arkivene  i  det  tidligere Øst-Tyskland,  DDR. Her finner vi brev fra den senere  SV-lederen Berge  Furre til  redaktøren av det  Østtyske  tidsskriftet Die Weltbuhne.  Brevet  er  fra 1959  og drøfter kollektiviseringen av landbruket  i DDR.  Berge  Furre  skriver;  «Naturligvis  kan  ikke  en slik dyptgripende  forvandling  skje uten vanskeligheter  som man kan kalle  «tvang»  eller  «trykk». Men slike begrep er ikke særlig  relevante  i  denne  sammenheng.  Heller kunne man stille spørsmålet  slik;  Hvordan kunne man gjennomføre  en slik omvandling med  et  minimum av menneskelige  tragedier  og lidelser? (…) Da faller  trolig  en sammenligning mellom metodene  i  DDR og de vestlige  landene ut  til  DDRs  fordel.»

Slik skrev altså en av de ledende ideologene for SFs tredje standpunkt».holdning i forhold  til  demokratiet.  Jeg vil tro  at  Berge  Furre  i  dag må være enig med Erik Solheim i at  dette  tidvis  har kunnet være  et  problem.  Men det  er  lenge  siden SV avsluttet  sin debatt  om leninismens plass  i partiet.  Selv de siste  rester av marxistiske proklamasjoner har havnet  på den politiske  skraphaugen  i  SV.  Ingen behøver å tvile på det  demokratiske  sinnelag hos  dagens venstresosialister.

Det store antidemokratiske problemet på den norske venstresiden ligger fortsatt der de norske Kina-kommunistene i AKP-ml tok over etter Moskva-kommunistene i NKP.  Der vi  fra mellomkrigstiden fikk Peder Furubotn,  Emil Løvlien og  Johan Strand Johansen, fikk vi fra  fra  slutten på 1960-tallet Pal  Steigan,   Tron  Øgrim  og  Sigurd  Allern. For de er tross ytre forskjeller ,alen  av  samme  slag.  Alltid besatt  av  drømmen  om å  virkeliggjøre  den  kommunistiske revolusjon  i eget land. Alltid besatt av illusjonen om arbeiderklassens drømmer.  Alltid besatt av vrangforestillinger om hvilket kapitalistisk diktatur det borgerlige  eller sosialdemokratiske  norske  demokrati  egentlig måtte være. Jeg tenker ikke her på alle de idealistiske og velmenende medlemmer og sympatisører.  Jeg tenker på de ledende kadrene, de ideologiske strategene -eller sektlederne om en vil.

Men er dette noe å bråke om i dag da-vil noen kanskje spørre? Nei-ikke når det gjelder NKP. Det partiet er borte vekk og bør stort sett få hvile i fred. Men det stiller seg litt annerledes med de middelaldrende AKP-erne. De  har fortsatt   politisk innflytelse  i  det  norske  samfunnet.  Den  er  ikke  stor. Men den er der. Her i Tidens  Tegn  har  Jon Michelet,  skrevet  noe  som  liksom  skal være  et AKPs svar på kritikk  fra Kåre Verpe.  Jeg synes ikke Jon Michelet fortjener  slik  oppmerksomhet.

Derimot  vender  jeg  heller  tilbake  til  Pal  Steigan,   Tron  Øgrim og  Sigurd  Allern. Dette er  trioen med  hovedansvaret  for  den totalitære  fiaskoen  AKP-ml.  Med årene har de gått på noen  smeller.  De  har  dempet  seg  litt. Blitt  tilsynelatende  noe  mer ydmyke  og  åpne. Noen  få år før blodbadet mot demonstrerende studenter på den Himmelske  Freds  Plass  i  Peking, –  skrev  Pål  Steigan  en  bok  om  ml-bevegelsen  i  Norge.   Boken heter megetsigende; «På Den Himmelske Freds Plass». Men  selv  i 1985  forsto  Steigan  at  det meste  av  det  partiets  hans  hadde  basert  seg på var gått  i  knas. Nå gjaldt det å redde stumpene med en slags  «sjølkritikk».  Den gikk  ikke  særlig  dypt.  Han  skriver  side  opp  og  side  ned  om  sin  gamle venn  Pol  Pot  og Røde  Khmers  folkemord  i  Kambodsja  i  årene 1975-79.Etter i mange år å ha avfeid all  dokumentasjon på terroren  som vestlig propaganda, har Steigan endelig  forstått  at «Røde  Khmer dreiv terror».  Men han bruker  likevel mest  energi på å tilbakevise  at  tallet  på drepte  er fullt så høyt  som noen  beregninger viser.  Slik han og  andre kommunister  tidligere  brukte mye  tid på å bagatellisere omfanget av grusomhetene under Stalin. Pål  Steigan avslutter  for  sikkerhets  skyld  sin sjølkritiske rundreise medet kapitel  kalt; «Alternativ kommunistisk framtid». Intet  er  lært.  Kampen  fortsetter. Kanskje ikke så mye å bekymre seg over  i 1990-årene. Men  altså,  tidvis veldig  irriterende når slike  folk skal belære andre  om  folkestyre  og demokrati  i  Europa. Jon Michelet antyder noe  om at  han kan ha  fått  «møkk under neglene»,  opp gjennom årene. Det er en mild underdrivelse.

De nordiske fagkonferanser for historisk metode 1965-83

StenRHelland Historie 414 Kommentarer ,

Av Sten Reinhart Helland og Jarle Simensen

Norskspråklig versjon av artikkel, publisert i Scandinavian Journal of History.(Vol.9.1984.s.239-252)

De nordiske historikere har dannet et relativt lukket miljø, deres aktiviteter har vært lite kjent i utenverdenen.  Nærværende tidsskrift er et tiltak for å bøte på dette.  Samarbeidet innen Norden har imidlertid vært betydelig med de treårlige «Nordiske historiker møter» som den viktigste felles institusjon.1) Tilsammen danner de nordiske historikermiljøer et forholdsvis enhetlig faglig fellesskap.  Et av de samarbeidstiltak som kan fortjene internasjonal oppmerksomhet, er de såkalte «Nordiske fagkonferanser for historisk metode» som har pågått siden 1965 og som årlig har utgitt sine forhandlinger i publikasjonen: Studier i historisk metode (bind 1 på Universitets-forlaget i Århus, Danmark, de øvrige bind på Universitetsforlaget i Oslo, Norge).  Den periode Metodekonferansene har pågått er en tid som har vært preget av nye utfordringer og betydelige omdannelser innen historiefaget i de fleste land og publikasjons-serien dokumenterer forsøk på nyorienteringer og etablering av ny identitet i de nordiske historikermiljøer. – I det følgende vil det bli kort redegjort for konferansens organisasjon og tilblivelse.  Hovedhensikten med artikkelen blir deretter å lete fram visse linjer i de diskusjonstema konferansen har tatt opp, samt kort å antyde noe om i hvilken grad konferansens temaer kan tas som indikator på utviklingstendenser i de berørte fag-miljøene.  Men noen utførlig historiografisk redegjørelse for fagmiljøenes utvikling kan det naturligvis ikke komme på tale å gi innen rammen av denne artikkel.2)

Metodekonferansens organisasjon og tilblivelse.

De nordiske fagkonferanser for historisk metode har hatt en meget uformell organisasjon.  De har vært ledet av et arbeids-utvalg med en representant og en vararepresentant fra hvert land (Danmark, Finnland, Norge og Sverige), oppnevnt av konferansen selv og med formannen fra vertslandet for vedkommende års konferanse.  Etter noe varierende praksis de første år er arrangementskostnadene blitt dekket gjennom bevilgninger fra landenes undervisningsdepartementer, og publikasjonen finansiert av forskningsrådene.  Deltakerantallet har vært begrenset oppad til ca.40, hvilket vil si en kvote på to-tre personer fra hvert lærested.  Dette har gjort det mulig å holde konferansen samlet i plenum i alle sesjoner med rimelig mulighet for diskusjonsdeltakelse.  Deltakerne har vært spredt over skalaen av stillingskategorier: professorer, ansatte i mellomstillinger og forskningsrekrutter.  Professorandelen var på første konferanse ca.40 %, men har vært jevnt synkende til ca.15 % på siste konferanse.  Mellomstillingene og rekruttgruppen har på den andre siden økt sin andel.  Hva dette kan indikere, vil vi komme tilbake til i avslutningen.

Hver konferanse har hatt et hovedtema, vedtatt av forrige års plenum etter forslag fra arbeidsutvalget.  Siktemålet har vært å ta opp metodiske og teoretiske spørsmål av almen faglig aktualitet og interesse.  Man har fra starten ikke ønsket å bringe inn realhistoriske tema som sådanne, og man ville unngå a konsentrere de metodiske spørsmål til spesialområder innen historie (Økonomisk historie, ikke-europeisk historie etc.) Metodekonferansens hovedtema har derfor gjennom de 8-10 sesjoner som en 2-3 dagers ramme rommer, vært belyst av innledere fra ulike historiske perioder og spesialdisipliner. Man har dessuten alltid hatt et betydelig innslag av innledere fra tilgrensende fag, ettersom hovedtemaene gjerne har åpnet for tverrfaglig drøfting.  Et siste kriterium har vært en rimelig geografisk fordeling av innlederkvoten mellom de ulike land. Alle disse hensyn har noen ganger naturlig nok gått på bekostning av ønsket om en enhetlig behandling av hovedtemaet.  De innledninger som er trykt i års-publikasjonen spriker som regel betraktelig og har en vekslende kvalitet.  Konferansen har gitt stor plass til diskusjoner, og disse har vært meget livlige, riktignok dominert av en kjernegruppe med spesiell vitenskaps-teoretisk interesse og kvalifikasjoner.  Debattene er fra konferanse nr. 2 og videre referert i publikasjonen, men så kort-fattet (1-2 sider) at referatene har meget begrenset verdi. Med tanke på et utenlandsk publikum er det en stor forsømmelse at det ikke er gitt noen oppsummering av innledningsforedragene på et internasjonalt hovedspråk.  Dett er i seg selv en indikasjon på de nordiske historikermiljøers lite utadgående holdning.

Hovedtemaene for konferansene var som følger(publikasjonen er i hvert tilfelle datert ett år senere enn konferansen).3)

  1. 1965 Historisk metode i forskning og undervisning.  Århus 1966.
  2. 1966 Historiens plass i samfunnsforskningen.  Oslo 1967.
  3. 1967 Opinion och opinionsbildning  som historiska  forsknings-objekt.  Uppsala 1968.
  4. 1968 Historiska forklaringar.  Ekenäs 1969.
  5. 1969 Problemvurdering og prioritering i historie. Odense  1970.
  6. 1970 Analyse               – Syntes- Komparasjon.  Oslo    1971.
  7. 1971 Kallkritikens plats i den moderna historieforskningen. Oslo        1972.
  8. 1972 Marxism och historieforskning.  Oslo     1973.
  9. 1973 Historikeren og samfundet.  Oslo            1974.
  10. 1974 Periferi og sentrum i historien.  Oslo      1975.
  11. 1975 Historisk forandring.  Oslo           1976.
  12. 1976 Fortolkningsproblem i historia.  Oslo      1977.
  13. 1977 Magt, normer og sanktioner.  Oslo         1978.
  14. 1978 Makro-historie.  Oslo    1979.
  15. 1979 Teknologi och samhallsforandring.  Oslo              1980.
  16. 1980 Stat og statsoppfatninger.  Oslo               1981.
  17. 1981 Den «usynlige» historien.            Oslo       1983.
  18. 1983 Tidsoppfatning og historiebevissthet.

(Trykt konferanserapport foreligger ennå ikke.)

Hvorfor startet serien av metodekonferanser nettopp i 1965? Den umiddelbare foranledningen var at det da trådte frem en mindre gruppe historikere i de nordiske land med en spesial-interesse – og kompetanse i historisk teori og metode.4). Det var den danske H.P. Clausen (som tok initiativet til et forberedelsesmøte på Den nordiske historikerkonferansen i Bergen i 1964), den norske Ottar Dahl, den svenske Rolf Torstendahl og den finske Pentti Renvall.  Det er ganske påfallende at alle fire disse årene, hver i sitt land, utga lærebøker i historisk teori og metode.5) Det var da gatt over et halvt århundre siden den moderne kildekritiske metode, med røtter i klassisk tysk og fransk positivisme, slo inn i de nordiske miljøer og bl.a. fikk uttrykk i danske Kristian Erslevs lærebok Historisk Teknik av 1911,en håndbok som fortsatt var i bruk fram på 1960-tallet.  Med utgangspunkt i denne tradisjon var den kildekritiske metode findyrket, da særlig anvendt på middelalder materiale og kilder til den politiske historie.  De nye lærebokforfatterne hadde til felles at de satte kildekritikken inn i en bredere vitenskapsteoretisk ramme.  Flere av dem var klart påvirket av analytiske retninger i moderne nordisk filosofi og dens enhets-vitenskapelige idealer.  Teoridannelsen ble nå gjort til et hovedtema også i den historiske metodelæren, både som en forutsetning for og en videreføring av det kildekritiske arbeidet. En viktig bakgrunn for de nye lærebøkene og oppstartingen av metodekonferansene var den sterkt økende studenttilstrømningen på 1960-tallet, noe som gjorde det nødvendig med mer systematisk metodeundervisning der  flere  lærere ble  trukket med.  Den første konferansens hovedtema var «Historisk metode i forskning og undervisning«,(forf.’s utheving), hvor flere av foredragene nettopp var rettet mot metodeundervisningens problemer, og sluttrapporten inneholdt en bibliografi over «historiemetodisk litteratur».  Med utgangspunkt i et initiativ på konferanse 2/1966, ble det også igangsatt et arbeid med en nordisk lærebok i statistikk for historikere.6)Men med dette unntak kom den pedagogiske målsetting raskt i bakgrunnen for den allment fagteoretiske.  I 1969 fastslo arbeidsutvalget endog dette som en eksplisitt forutsetning: «Konferencerne må ikke overgå til at blive uddannelses-kurser i snævrere forstand…».7)

Historien og samfunnsvitenskapene.

En sentral bakgrunnsfaktor på den tid metodekonferansene ble startet opp var utbyggingen av samfunnsvitenskapene, i første rekke politisk sosiologi og statsvitenskap, i de nordiske land. Deres betoning av eksplisitt teoridannelse og deres systematiske teknikk i innhenting og bearbeiding av data på felter som overlappet med moderne historie, fremsto som en utfordring til de historiske miljøene, i Norden som i andre deler av Vesten. Forholdet til samfunnsvitenskapene ble nå en rød trad gjennom metodekonferansene, dominerende i de første 5-6 år, men stadig med også i det neste tiår. – En grunn til at denne problematikk fikk slikt innslag i historikermiljøene lå i den indre fagutvikling.  Det var på denne tid i ferd med å skje en tyngdeforskyvning over fra politisk til økonomisk og sosial historie, som fortsatt vedvarer.  Disse blir spesialdispliner som knytter mer an til generell teori enn tradisjonelt innen politisk historie. De første større team-forskningsprosjekter så også dagens lys i denne perioden (f.eks. Uppsalaprosjektene om sosiale og finansielle problem på 1600-tallet, de moderne folkebevegelser og den svenske emigrasjon), prosjekter som forutsatte både maskinell behandling av massedata og systematisk arbeid med sammenfattende teori.8)Endelig kan det ha vært  av betydning  at den  økende prioritering  av moderne historie også medførte  en  større  interesse  for  samfunnsvitenskapene,  i  alle fall  i  den  grad  de overlappet  tematisk med historieforskningen. Det var utvilsomt også av betydning at nordisk samfunnsvitenskap i denne perioden fikk en rekke fremstående representanter og at flere av disse, spesielt i Norge, viste betydelig interesse for historisk problematikk (Stein Rokkan, Knut Dahl-Jacobsen, Johan Galtung, Gudmund Hernes).

Tittelen på konferanse                 2/1966 og innledningen til vedkommende publikasjon er typisk for den programmatiske holdning i utgangs-punktet: «Til grunn for utformingen av konferansens program lå erkjennelsen av fellesskapet mellom de  forskjellige deler av samfunnsforskningen,  deriblant historien (forf.’s  utheving),og  ønsket  om å  fremme  et  fruktbart  samarbeid og utvekslingsforhold  innen dette omfattende  forskningsfelt.»9)På denne konferansen var det  særlig  samfunnsvitenskapelig metode og teknikksom ble  satt  i  fokus:  intervjumetoden,  dataarkiver for historisk-sosiologisk  forskning (Rokkan),  problem ved anvendelse  av historisk-  statistisk materiale.  På den neste konferanse, 3/1967, der opinionsanalyse var hovedtema, ble blant annet kvantitativ presseanalyse, både med hensyn til innhold og spredning, satt i fokus. – Spesialiserte miljøer for presseforskning med deltakelse og til dels under ledelse av historikere, ble på denne tiden utviklet i flere nordiske land, kanskje særlig omfattende i Finland.

Problemer omkring teoridannelse i historie, sett i forhold til samfunnsvitenskapene, ble deretter gjort til hovedtema på flere konferanser.  Det skjedde først på konferanse 4/1968, der Hempel/Dray-debatten gjentok seg i nordisk variant, bl.a. etter innledning av den finske filosofen G.H. von Wright med hans betoning av intensjonalitetsforklaringer som grunnleggende i historie, og hans landsmann Erik Allarts redegjørelse for sosiologiske forklaringer.  Konferanse 6/1970 om «Analyse, syntese og komparasjon» tok særlig opp spørsmålet om komparasjon som middel til generell teoridannelse, både sosial-antropologisk synkron komparasjon (Fredrik Barth) og diakron komparasjon, eksemplifisert ved en anvendelse på det athenske demokrati av Easton/Almonds modeller for politisk analyse.  Her bragte man også til diskusjon et større historisk team-prosjekt (grense-forskningsprosjektet i Lund) hvor generell teori både var utgangspunkt og siktemål for forskningen.  Prosjektforskningens praktiske og prinsipielle problem var forøvrig emne for en innledning allerede  på  foregående  års  konferanse,5/1970 (S.  Akermann).

Samfunnsvitenskapelig teoridannelse ble videre belyst gjennom hovedtemaet på konferanse 10/1974 om «Periferi og sentrum i historien».  Her ble diskusjonen særlig interessant fordi man hadde innledninger av sosiologer som gjennom egen forskning hadde anvendt sentrum-periferi-modeller på historisk materiale, bade m.h.t. forhold mellom stater (Galtung) og nasjonale integrasjonsprosesser (Rokkan).  Endelig ble samfunnsvitenskapelige begreper og modeller lagt frem av innledere fra disse fag på konferansene om «Makt, normer og sanktioner» (13/1978) og «Stat og statsoppfatninger (16/1981).  På den førstnevnte konferanse dannet den  norske  «maktutredning»,  vel  det  største  samfunns-vitenskapelige  team-prosjekt  i Norden  i  denne perioden,  et interessant utgangspunkt (Gudmund Hernes).

Hele denne serien av diskusjoner representerer – vi vil tro også i internasjonal sammenheng – en meget interessant dokumentasjon av et historikermiljøs forsøk på å komme til klarhet over sitt fags forhold til de nye samfunnsvitenskaper. Nå må vi igjen ta forbehold om representativitet.  En betydelig del av de nordiske historikere følte neppe utfordringen som særlig påtrengende, men fortsatte sin forskning i en solid etablert fag-tradisjon.  Men for de som var engasjert i forholdet til samfunnsvitenskapene kan det neppe være tvil om at metodekonferansene var et viktig middel til klargjøring.  Vi kan neppe tale om at noen konsensus vokste fram.  Skulle vi antyde noen flertallsoppfatning, måtte det gå i retning av at man var spent innstilt på å utnytte

samfunnsvitenskapelige metoder og datateknikker for egne forskningsformål, særlig aktuelt innen prosjektforskning i sosial og Økonomisk historie.  Til samfunnsvitenskapelig teori ville de fleste stille seg kritisk uavhengige.  Slik teori kunne gi ideer til historiske forskningsopplegg og forklaringsforsøk. Man erkjente behovet for modeller som hjelpemidler til å organisere analysen ved store datamengder av en art som ikke lot seg behandle gjennom tradisjonell historisk metode.  Men historie-fagets indre autonomi ble stadig klarere presisert, mest poengtert kanskje gjennom J.A. Seips kritikk av Galtungs og Rokkans sentrum-periferiteorier på konferanse 10/1975.  Seip advarte her mot «modellenes tyranni», som en tvang for tanken, og argumenterte for en åpen, aktørorientert, pluralistisk tilnærming ut fra historiefagets egen tradisjon.  Seips konklusjon var særlig interessant fordi denne nestor blant norske historikere vedkjente seg at han i utgangspunktet ventet at det var mer å hente hos de generelle samfunnsvitenskaper.  Var hans skeptiske konklusjon, bygd på en grundig gjennomgang av Rokkans forfatterskap innen norsk historie, typisk for en flertallsholdning innen metodekonferansene, hvor man på ny, men kanskje også selv mer teoretisk reflektert, betonte historiefagets autonomi?

Historiens verdielement og sosiale funksjon.

Det er vanskelig å påvise noen klar kontinuitet i metodekonferansens temavalg på 1970-tallet, tilsvarende diskusjonen av forholdet til samfunnsvitenskapene i den første del av konferanserekken.  Almene metodiske spørsmål ble tatt opp, så som «Kildekritikkens plass i den moderne historieforskningen» (7/1971). Den klassiske kildekritikks krav ble her sett i lys av nye perspektiver i historiefaget.  Det ble f.eks. hevdet at stilt overfor de store datamengder i moderne historie, måtte kravet om kildekritisk detaljinnsats av forskningsstrategiske grunner til tider modifiseres til fordel for statistisk metode (Schiller).  Skjematiske forskrifter i den positivistiske kilde-kritikk ble også mer grunnleggende erkjennelsesteoretisk problematisert, bl.a. ut fra en hermeneutisk tradisjon.  Endelig ble det sentrale spørsmål om historiske oversiktsfremstillinger og vitenskapelighet nå reist for første gang (Holmberg). Spørsmålet om forholdet til samfunnsvitenskapene var hovedsakelig sprunget ut av hva vi kan kalle «faginterne» forhold. På 1970-tallet foregikk det imidlertid også i de nordiske historikermiljøer nyorienteringer som til dels hang sammen med «fagekstern» utvikling.  I stikkord kan vi nevne fornyelsen av den vestlige ideologidebatt, tilspisset gjennom studentopprøret i 1968, inspirert av ny-marxisme og tysk «kritisk filosofi», nye folkelige politiske bevegelser (miljø, ungdom, kvinnebevegelser) og en globalisering av det politiske perspektiv i kjølvannet av 1950- og 1960-tallets avkolonisering.  Disse impulser avspeiler seg også til en viss grad i metodekonferansenes program, til dels som en aktualisering av visse sider ved tradisjonell metodeproblematikk.  Et eksempel på dette er spørsmålet om verdi-innslag i historien og historiefagets sosiale funksjon.

 

Spørsmålet om «verdielementer i historiefaget»  ble  tatt opp allerede  på  første konferanse (Langholm)  og på konferanse                 4  og 5 (Rerup  og Maurseth)   i  analyser  av hvordan historikernes verdi-standpunkt  kan påvirke bade  temavalg,  årsaks drøfting,  språkbruk og  eksplisitte vurderinger.

Verdidiskusjonen ble videre konkretisert på en interessant måte under konferanse 5/1969 om «Problemvurdering og prioritering i historie», der blant annet kriteriene for prioritering av forskningsmidler og evaluering av vitenskapelige arbeider ble diskutert.  Formannen i det svenske humanistiske forskningsråd, historikeren Erik Lönnroth, kom her med en ganske uforbeholden erklæring om en ekstern politisk vurdering – ønsket om klarlegging av  samfunnsmessige maktforskjeller  i vid forstand –  som et viktig  forskningspolitisk kriterium for  fordeling av forskningsmidler, uten  at kravet om vitenskaplig kvalitet ved pro-sjektene  dermed  skulle  svekkes.  PA konferanse 10/1974 fikk man en radikal argumentering for at brukerne av lokalhistorie måtte ha rett til å påvirke forskningsopplegg, om nødvendig gjennom beslutninger i politiske organ (Sandnes).  Men samtidig ble det på disse konferansene også argumentert for historiens rent intellektuelle verdi (Helle, 5/1969).

I følge den rådende metodelære med røtter i positivistiske strømninger på slutten av 1800-tallet var verdi-innslagene i historiefaget å betrakte som tvilsomme elementer som burde renskes ut eller i alle fall bringes under maksimal kontroll. I følge 1960-tallets kritiske filosofi (marxisme- hermeneutikk) med betoningen av «den emansipatoriske interesse», kom verdi-problemet i et annet lys.  Det er typisk at dette perspektiv for første gang ble introdusert på metodekonferansen av filosofen Arne Næss (6/1970). Nordiske historikere var på det tidspunkt dominerende angelsaksisk orientert og relativt fjernt fra den kontinentale hermeneutiske tradisjon.  Unntaket var det danske miljø.  Det var da også herfra at forslaget om a to opp hermeneutikk som et hovedtema på konferanse 12/1976 kom.  Men det er typisk at arbeidsutvalget nølte med å sette dette begrepet inn i konferansens tittel, av frykt for at det ville være ukjent i store deler av miljøet. Man annonserte i stedet temaet som «Fortolkningsproblem i historie».  Her fikk man i flere innledninger og i debattene presentert denne tradisjonens positive begrunnelse for det subjektive element i forskningsprosessen, som et nødvendig utgangspunkt for enhver fortolkning.  Skjønnlitteratur og film som historisk kildemateriale ble behandlet under dette perspektiv.  I dansk historisk debatt er denne tematikk senere videreført på en interessant måte.10)

Sterkest ble naturlig nok historievitenskapens verdiforankring understreket av de yngre historikere av marxistisk orientering. Med unntak av det norske miljø hadde marxismen ikke satt dype spor etter seg blant nordiske historikere.  Den radikale studentgenerasjon fra slutten av 1960-tallet har heller ikke i vesentlig grad vunnet fram til nye posisjoner i faget.  Noen har talt om «generasjonen som ble borte».  Dette er en overdrivelse.  I Danmark etablerte yngre marxister et livlig alternativt miljø, rett nok med større innsats i den rene teoridebatt enn i praktisk forskning.  I Sverige var marxistisk inspirasjon av betydning for et kortvarig, ikke helt velartikulert frustrasjonsutbrudd på slutten av 1970-tallet. 11). På metodekonferansen ble «Marxismen og historieforskningen» gjort til hovedtema i 1972.  Et markert skille fremsto da – og i påfølgende nasjonale debatter – mellom på den ene siden de empirisk orienterte marxister, som forutsatte presisering av marxistiske hypoteser og prøving av disse gjennom anerkjent vitenskapelig metode, og på den andre siden de «teologisk» orienterte, som forutsatte at Marx allerede hadde klarlagt det

kapitalistiske samfunns fundamentale vesen og at teorienes sannhet bare ville kunne verifiseres gjennom «praksis». – På senere konferanser, både om makrohistorie, statsoppfatninger og teknologi var det et markert innslag av marxistisk orienterte innledere, i stor utstrekning fra samfunnsvitenskapelige fag, og en til dels meget aktiv gruppe yngre marxistiske diskusjons-deltakere, med de danske som ledende.

Formidling, synteser, makrohistorie.

I den nye fagpolitiske atmosfære ble historieformidling et mer aktuelt og legitimt anliggende.  Den positivistisk pregete metode-lære, befestet også gjennom de nye nordiske lærebøkene, pekte i retning av spesialavhandlinger som den typiske faghistoriske form.  Klassikeren Erslev hadde i sin tid skilt ut historie-skrivningen som en separat virksomhet, mer på linje med dikting. Det er typisk at det var filosofen Arne Ness som på konferanse 6/1970 først ga et forsvar for den tradisjonelle historiske synteseform som en legitim vitenskapelig virksomhet, preget av personlig helhetsfortolkning, relatert til publikum og interesser i tråd med «dagliglivets fortellersynspunkt», en «relasjonisme» vesensforskjellig fra samfunnsvitenskapenes generaliserings-ambisjoner.  I Danmark og Norge ble på denne tid en rekke fag-historikere engasjert i større nasjonale historiske oversikts-verker, 12)og ti år senere var et trettitall nordiske historikere i gang med to større verdenshistoriske serier, produsert gjennom nordisk forlagssamarbeid, 13). Den nye interesse for historiens sosiale og politiske funksjon begunstiget slik virksomhet. «Historikeren og samfunnet» var hovedtema på konferanse 9/1973. Her ble bl.a. historieformidling gjennom skole og TV tatt opp til drøfting,  og grenselinjene mellom formidling og indoktrinering  diskutert.

Men interessen for historiske synteser hadde flere røtter enn den nye betoning av fagets verdielement og sosiale funksjon. I ett henseende var dette en side av problematikken omkring den generelle teoridannelse som på tidligere konferanser særlig var relatert til forholdet til samfunnsvitenskapene.  På konferanse 11/1975 var «Historisk forandring» hovedtema, med vekt på makroteorier for endring både i økonomisk, demografisk og kulturell historie, og med en spesiell paneldiskusjon omkring periodiseringsproblem, særlig belyst ut fra praksis i de ulike nordiske lands historiske oversiktsverker. En annen kilde til interessen for «makrohistorie» var åpenbart globaliseringen av faget, som også i de nordiske miljøer ble merkbar på denne tid, med en ikke ubetydelig forskningsaktivitet innen den tredje verdens historie.  Dette ble reflektert gjennom innledninger med tema fra ikke-europeisk historie både på konferansene om periferi og sentrum, fortolkningsproblemene (hermeneutikk) og stat og statsoppfatninger.  Men det er typisk at man i de historiske fagmiljøer vek tilbake for virkelige makrohistoriske prosjekter, kanskje vaksinert av den negative bedømmelse av navn som Toynbee, Sorokin, Spengler.  Igjen var det fra samfunnsvitenskapelig hold at man ble presentert for de store generaliseringsambisjoner.  Rokkans komparative prosjekt for nasjonal integrasjon i de europeiske land var ett eksempel. Johan Galtung hadde fra slutten av 1960-tallet interessert seg for historie og argumentert for en «diakron/nomotetisk» tilnærming (sammenligning av prosesser) i stedet for den tradisjonelle «singulariserende» historieskrivning. På 1970-tallet startet han opp sitt prosjekt  «Western Civilization»  og dessuten en  serie  tverrfaglige nordiske  konferanser om makrohistorie.14)

Metodekonferansen satte i 1978 «Makrohistorie» opp som hovedtema med Galtung som hoved innleder og forøvrig med innledninger både om Marx og Perry Anderson.  Konferansen satte spor etter seg forså vidt som den ga et grunnskudd til Galtungs teori om en allmenn vestlig kosmologisk «grammatikk», som bl.a. kunne gi et felles utspring både for romersk og moderne europeisk imperialisme(Qviller).  En mer fruktbar impuls til perspektiv-endring var trolig den franske Annales-skolen, som på denne tid, påfallende sent, begynte å bli allment kjent i de nordiske historikermiljøer også utenom Danmark.15)En utvidelse av historikernes grunnleggende kategorier for rom, tid og studieobjekt ble drøftet på konferansen om «Makrohistorie» (Steensgaard). Det kunne med en viss rett hevdes at en påfallende stor del av moderne nordisk historieforskning hadde vært bundet til det nasjonale rom, den lineære tid og de formelle kategorier, først og fremst staten og dens institusjoner samt de inter-statlige forhold.  Men de siste års metodekonferanser viser at dette var i ferd med å endre  seg.

 

VII Perspektivutvidelse og pluralisme.

De seneste 5-6 år har metodekonferansene ytterligere reflektert interessante perspektivutvidelser i historiefaget.  Dette illustreres både om vi ser på valg av hovedtemaer – og på konferanse-innledernes konkrete innfallsvinkler. Tematisk gjelder det først og fremst økende tilknytning til problemer innen økonomisk og sosial historie.  Økonomisk-historiske spørsmål ble nok berørt underveis i løpet av de tidligere konferansene.16) På konferanse 6/197O innledet f.eks. en av Nordens ledende økonomihistorikere til diskusjon om grunnlaget for verifikasjon av synteser innen den økonomiske historie.  Bruken av spesialiserte økonomihistorikere som innledere har senere vedvart, samtidig som en bestemt forskningskonjunktur innen feltet har kommet i fokus i særlig grad.  Det gjelder teknologi-historiens teorigrunnlag, som dels ble tatt opp under konferanse 11/1975, (av Francis Sejersted i tilknytning til norsk forskning omkring økonomisk transformasjon i mellomkrigstiden), og som dernest ble hovedtema – formulert som: «Teknologi og samfunnsforandring» -16b) for konferanse 15/1979.

Konferansenes voksende temaspesifikke interesse har imidlertid i enda større grad – og over et bredere spekter – vært knyttet til den moderne sosialhistoriens teori og metode.  Også sosial-historiske grunnlagsspørsmål kom inn helt fra konferansestart og da mest spesifikt ved konferanse2/1966, med et eget foredrag om klassifikasjonsproblemer innen feltet (Sven Lundkvist). 17)

Et markant gjennomslag for sosialhistorien som genre på metode-konferansene kom imidlertid først ved starten på 1980-tallet. Konferanse 7/1981, med hovedtemaet formulert som «Usynlig historie» var i sin helhet viet sosialhistoriens teoretiske og metodiske problemer, med et bredt spenn fra kvinneforskning over arbeider-historie og til foredrag om studier i «folkekulturens» historie. Her kom altså også en av de viktige eksterne impulser for fag-utviklingen på 1970-tallet særlig klart til syne, ved interessen for å se «historien nedenfra» – for historiens navnløse.  Den seneste konferansen, 18/1983; fulgte ytterligere opp denne tendens ved sentrale foredrag og diskusjoner knyttet til problematisering av tidsbegrepet ved arbeid innen sosialhistorisk forskning.18)

Samtidig med denne tematiske interesseforskyvningen kan vi også spore endringer i grunnholdning til spørsmålet om tverr-faglig kontakt.  Som vi har sett har metodekonferansene helt fra starten hatt et relativt betydelig og permanent tverrvitenskapelig preg.  Men historikernes holdninger har både vært meget innbyrdes ulike og variert over tid.  Sivert Langholm har karakterisert historikernes forhold til de nye samfunns-vitenskapene på de første konferansene som preget av:»… høyst forskjellige holdninger, varierende fra begeistring til avsky».19) Det synes klart at slik sterk indre polarisering blant deltakerne på metodekonferansene gradvis er erstattet av en større konsensus omkring en form for teoretisk og metodisk pragmatisme med hensyn til verdien av tverrfaglig tilknytning.  Spørsmålene ble ved inngangen til 1980-tallet ikke lenger oppfattet slik at man skulle ta stilling til om andre disipliners teorier, modeller eller metoder har verdi for historieforskningen.  Den tverrfaglige kontakt synes nå i langt sterkere grad å være en selvfølge, hvor historikerne – mer selvbevisst enn tidligere – diskuterer hvilke disipliner, og hvilke av deres perspektiver og metoder en til enhver tid kan «låne» impulser fra.  Som vi tidligere har redegjort for, var det i slik sammenheng helt fra konferanse-start og til langt inn på 1970-tallet, statsvitenskap og politisk orientert sosiologi (med vekt på disse disiplinenes «resepter» for teoridannelse – og på kvantitative analyser) som sto i sentrum for interessen.  De seneste årenes konferanser indikerer interessante forskyvninger i forhold til dette.

På den ene side innebar de økonomisk-historiske temaene en sterkere eksponering av de «harde» samfunnsvitenskapelige tradisjoner, med særlig tilknytning til sosialøkonomisk teori. Konferanserapportene tyder imidlertid på vedvarende konflikt-linjer innen dette feltet.  Således var det løpende diskusjon innen teknologihistorie mellom representanter for klassiskpolitisk-økonomi(med Marx som den sentrale referansebasis), for ny klassisk økonomisk teori(Marshall/Walras)         – og for et mellomliggende Schumpeteriansk teoretisk perspektiv.  Diskusjoner av denne type bar nok imidlertid preg av at de ble ført av en begrenset gruppe spesialister og på et grunnlag som den mer tradisjonelt orienterte historiker var lite fortrolig med. 20)

En interesseforskyvning i en helt annen retning er de sistemetodekonferansers påfallende sterke interesse for flere av de «mykere» nabodisipliner som sosialantropologi og etnologi, og for nyere debatt om den kvalitative analysens grunnlag.  I noen grad var dette trolig mer allment vitenskapsteoretisk forberedt av de antipositivistiske og hermeneutiske impulser på 1970-tallet.21). Men i stor utstrekning lå det også i en naturlig forlengelse av fagmiljøenes egen tradisjon innen sosial- og kulturhistorie.  De to seneste konferansene     (17/1981 og 18/1983) ble begge fullstendig preget av denne tendens.  PA konferansen om de «usynlige grupper» var f.eks. flere foredrag knyttet til metodediskusjoner innen «Oral History»22) På et bredere – og mer krevende – teoretisk plan reiste man dessuten spørsmål om grunnlaget for etablering av «… en tverrfaglig historisk antropologi». (Rahbek.-Rasmussen).  Dette siste innebar helt eksplisitt en ambisjon om en disiplinsprengende sosial- og kulturhistorisk forskning. Vi har ovenfor berørt   globaliserings-tendenser på      1970-tallet. En parallell til dette var, hva vi kan kalle, den «indre» internasjonalisering av perspektiv, dvs. hvordan metodekonferansene også indikerer voksende interesse for nasjonale/ nordiske forskningstemaer i lys av den internasjonale forsknings-fronten i faget. Og i Norden – som i det internasjonale historikersamfunn forøvrig – var det særlig det franske Annales-miljøet som ble «oppdaget», og som ga avgjørende impulser for teoretisk og metodisk nyorientering.  Dels henger dette selvsagt sammen med den generelle bevegelse, også i nordiske historikermiljøer, bort fra den tradisjonelt overveiende politisk-historiske orientering henimot den økonomiske og sosiale historie. Dels er det vel dessuten tale om en «mote» – eller forsknings-konjunktur – som nettopp nå står sentralt i bildet for dem som søker referansegrupper internasjonalt.  Hvordan nå dette enn kan forklares, så er det imidlertid ingen tvil om at de to siste nordiske metodekonferanser i dominerende grad har vært preget av den «franske historiens» problemstillinger og perspektiver.23) Illustrerende for dette er det at den siste konferansen hadde problematisering av konvensjonelt tidsbegrep og historisk tids-oppfatning som hovedtema.  Karakteristisk for de aktuelle strømninger er det også at flere av de nasjonale seksjoners forslag til hovedtema for konferansen i 1985, tok opp sentrale Annales-temaer som mentalitetshistorie og aktør-versus strukturorientert historie.

Konklusjonen på grunnlag av gjennomgang av de siste 5-6 års konferanser må således være at de synes å forsterke en klar tendens til større tematisk bredde og teoretisk-metodisk pluralisme innen det nordiske historikermiljø.

En viktig «ytre» forutsetning for dette har trolig vært den institusjonelle ekspansjon og strukturforandring gjennom de ar metodekonferansene har fungert. De institusjonelle rammer for profesjonell historievitenskap i Norden (som i store deler av det internasjonale samfunn (forøvrig) er i etterkrigstid sterkt utvidet i forhold til den lille gruppe førkrigshistorikere. I Norden kom ekspansjonen særlig på 1960-tallet, slik at vi i dag har 14 universiteter, foruten en rekke postgymnasiale høyskoler, hvor det drives historieundervisning og -forskning. Mens nesten all vesentlig nordisk historisk forskning ble utført av et titalls professorer ved århundreskiftet, er det nå anslagsvis et halvt tusen skandinaver som er fulltidsbeskjeftiget med kvalifisert historisk forskning og-skribentvirksomhet.24). På 1970-tallet stoppet riktignok den institusjonelle veksten opp, men i løpet av dette tiåret pågikk en institusjonell strukturendring av stor betydning.  Den foregikk dels i form av en svekking av gamle hierarkiske strukturer og gikk, særlig i Norge, langt i retning av tilnærming mellom ulike stillings-grupper m.h.t. kompetansekrav og forsknings vilkår.  Dessuten ble det i langt større grad enn tidligere vanlig med eksternt finansiert oppdragsforskning.

VIII Metodekonferansenes rolle.

Metodekonferansens rolle i det nordiske historikermiljø er vanskelig å bestemme. Ville fagmiljøenes utvikling artet seg vesentlig annerledes uten denne institusjon? – Vi kan starte med å fastslå konferansenes rolle som kontaktskapende organ, det mest regelmessige i det nordiske historikermiljø – og det eneste som programmessig har bragt sammen folk fra ulikehistoriske genre og perioder.  For historikere med en spesiell vitenskapsteoretisk interesse har konferansene utgjort et verdifullt forum, med mulighet for å forfølge aktuelle teoretiske spørsmål i faget på et relativt avansert nivå.  Deltakerlister og særlig debattreferat viser da også at konferansene i en betydelig grad har vært preget av en slik kjernegruppe med utgangspunkt i initiativtakerne fra 1960-tallet.  Denne kjerne-gruppen på konferansen er riktignok blitt uttynnet gjennom de senere konferanser.  Kan det være tale om at en viss teoretisk metning gjør seg gjeldende for denne gruppens generasjon?  Kan det være at en bestemt problematikk, utfordringen fra de generaliserende samfunnsvitenskapene, har nadd en viss avklaring og at nye perspektivutvidelser i faget tiltrekker nye deltakergrupper?  Er det en viss generasjonsveksling som også begynner å gjøre seg gjeldende?

For de mer anonyme deltakergrupper har metodekonferansene gitt anledning til et møte med aktuell teoretisk og metodisk problematikk i faget.  For noen har dette vært en vekker som har gitt appetitt på videre skolering, bl.a. gjennom senere konferanse-deltakelse.  For andre har konferansedeltakelsen blitt en engangs-foreteelse.  Betydelige deler av det nordiske historikermiljø har ikke vært direkte involvert i konferansene.  Ut fra en forankring i den etablerte fagtradisjon har man oppfattet metode-konferansene som irrelevante, som en spesialisert historie-teoretisk genreinstitusjon.

Men faglige impulser sprer seg i forskningsmiljøene gjennom kompliserte nettverk, og på måter som de enkelte aktører bare i beskjeden grad selv kan overskue.  Den historieteoretiske interesse er i dag åpenbart mer utbredt i de nordiske historiker-miljøer enn tilfellet var for tyve år siden, og vi må anta at de årlige metodekonferansene har spilt en rolle i den forbindelse, strategisk plassert for impulser både inn fra og ut til fag-miljøene.  Noen vil hevde at den historieteoretiske aktivitet ikke gir uttelling i rimelig forhold til innsats: den tar mye tid og kan hemme faglig produktivitet.  På bakgrunn av var gjennomgang av konferansene vil vi sterkere fremheve de positive virkninger: Teori- og metodediskusjoner på konferansene har i meget stor grad vært knyttet til realhistorisk forskning.  Og det er ikke vanskelig å finne interessante eksempler på at den økende teoribevissthet har beriket realhistorisk forskning i de nordiske historikermiljøer.25) Endelig synes det åpenbart at almen vitenskapsteoretisk og historieteoretisk skolering bereder grunnen for nødvendige faglige

perspektivutvidelser og øker evnen til en bestemmelse av fagets identitet, både i forhold til andre fag og til det øvrige samfunn.

NOTER

1) Rapporter fra disse møtene er publisert med ujevne mellom-rom, og til enhver tid avhengig av vertslandets muligheter for å skaffe finansielt grunnlag.

 

2) Det foreligger foreløpig ganske sparsomt med historiografisk forskningsbasert litteratur om det nordiske historikermiljø etter 1960.  Noen referanser kan likevel gis:

– Nils Johan Ringdal: «Komparativt sideblikk til Skandinavia».  Trykt i Ringdal(red.) Frontlinjer i historiefaget – moderne historieskrivning i internasjonalt perspektiv.  Oslo 1984.

– Inga  Floto:  «60-Arenes  dilemma – noget  om at  skrivehistorie.»  Fortid og Nutid.  Bind            26,s.      379-389. København.1976.

– Niels Finn Christiansen: «Tendenser i dansk historieforskning i 1960-erne og 1970-erne.»  Historie og samtidsorientering.                1980.

– Dansk historiografisk prosjektgruppe: Nyere dansk historieforskning.  København 1980.

– Harald Ilsøe og Kai Hørby: København Universitet, bind X. Historie.  København 1980.

– Niels Steensgaard: «Universalhistorie, samfundshistorie-og historisk strukturalisme.»  Dansk Historisk Tidsskrift.Bind                80.          1980,  s.               83-100.

– Ragnar BjOrk: Den historiska argumenteringen.Uppsala           1983.

– Klas Åmark: «Några drag i den svenska historieforskningens utveckling under 1960- og            1970-talen.»  Trykt i Åmark                (red.): Teori-  och metodeproblem i modern svensk historieforskning.  Stockholm        1981.

– Nils Johan Ringdal: Statsoppfatningen hos Jens Arup Seip.  Oslo 1981.

– Helge Salvesen:  «The Strength of Tradition.»Scandinavian Journal of History 1982, s. 77-133.

 

3)De fleste års publikasjoner under serien Studier i Historisk Metode, er fortsatt tilgjengelig fra: Universitetsforlaget, Postboks             2959, Tøyen, Oslo 6, Norge.

 

4) Metodekonferansenes tilblivelse og første  5 års utvikling er beskrevet i Sivert Langholm: «De nordiske fagkonferanser om historisk metodelære i 1960-arene.»  Svensk Historisk Tidsskrift.     1970, s.68-79.

 

5) H.P.   Clausen:  Hvad  er  historie?  København 1963.  Ottar  Dahl:Grunntrekk  i  historieforskningens  metodelære.»  Oslo 1964. Rolf  Torstendahl:   Historia  som vetenskap.  Stockholm 1966. Pennti  Renvall:  Den  moderna  historieforskningens principer. Helsingfors    1965.

 

6) Birgitta Oden og Bernt Schiller:  Statistik  for  historiker.1971

 

7) Arbeidsutvalgets søknad til Nordisk kulturkommisjon av 25.02.1969, jfr. protokoll fra arbeidsutvalgets møte i Odense 1.02.1969.

 

8) Åmark, op.cit. s.         11.

 

9) S.H.M. nr.2,  1967.  Programmatisk formulert i rapportens «Forord».

 

10) Jfr. f.eks.: Bernhard Eric Jensen: «Et bidrag til revisionen af den klassiske metodelære.»  Dansk Historisk Tidsskrift. Bind 76, 1976, s.113-148, og Inga Floto: «Problematiseringen af objektiviteten: Historieskrivningen og den dokumentariske roman.»  Dansk Historisk Tidsskrift.  Bind 78, 1978, s.113-137.

 

11) Ingemar Norrlid:   «Utveckling  eller  utarmning:  Den  historiskaforskningen  i  Sverige  vid  skiljvagen.»  Scandia nr.                44,1975,s.5-24. Sven-Eric Liedman: «Den historiska-kritiska  skolan i  idehistorisk  belysning.»  Scandia 1975, s.249-269.- Et skarpt motangrep fra det «etablerte» miljø ble gitt av Erik Lønnroth:   «Marxism och  historieforskning.»  Artes 1979,s.115-126.  Et annet svar fra Rolf Torstendahl:   «Historiskaskolor  och  paradigm.»  Scandia.1979.

 

12) Forlagene: Politiken (Danmark) og Cappelen (Norge).

 

13) Det ene ved forlagene: Politiken(Danmark), Cappelen(Norge) og Bonnier(Sverige) og det andre ved: Aschehoug(Norge) og Bra Bøcker           (Sverige).

 

14) Jfr.  Johan Galtung/Tore  Heiestad/Erik  Rudeng:   «On the  last 2500  years  in Western History  and  some  remarks  on the coming five hundred.»  New Cambridge Modern History.  Bind 13. Cambridge University Press.  London 1979.  Rapporter fra disse konferansene kan fås fra:  Institutt  for  freds- og konflikt-forskning.  Universitetet i Oslo, Blindern, Oslo 3, Norge.

 

15) På midten av 1970-tallet utga de to Annales-historikerne Jacques Le Goff og Piere Nora i 3 bind en samling artikler med bidrag fra 31 franske historikere under tittelen: Faire de l’histoire.  Forsynt med en innledning av Birgitta °den, ble noen år senere 9 av disse artiklene oversatt til svensk og presentert som en antologi for skandinavisk publikum: Att skriva historia.  Stockholm 1978.  Etter denne tid har ytterligere flere av Annales-historikernes arbeider blitt oversatt og utgitt i Norden.

 

16) Første gang allerede ved konferanse 2/1966.  A.E. Christensen med innledning knyttet til teknisk-metodiske muligheter for moderne databehandling av kildeserier til belysning av skips-fart og sjøhandel mellom Østersjøområdet og Vest-Europa i eldre tid.

 

16b) For en generell presentasjon av det jevnt voksende nordiske miljø innen teknologihistorie, jfr. Bernt Schiller: «Technology-History-Social Change.  A methodological comment and an outline of a Nordic account.»  Scandinavian Journal of History.  Vol.                8, No.2, 1983, p.71-82.

 

17) Gjennom resten av 1960-tallet og utover i  1970-årene fulgte andre sosialhistorisk orienterte innslag ved en rekke konferanser.  Noen eksempler:5/1969.  Sune Akerman om et emigrasjonshistorisk prosjekt, 11/1975.  V. Kaukiainen innen historisk demografi, 12/1976.  Edvard Bull om skjønnlitteratur som sosialhistoriske kilder, 13/1977.  Ingrid Åberg om folke-bevegelsers rolle i makrososiale maktstrukturer.

 

 

18) Særlig Bernhard Eric Jensen: «Historie og tidsbevidsthed.Innledende  begrebsanalytiske  og  socialhistoriske  overvejelser.»

 

19) Langholm, op.cit. s.76.

 

20) Eksempler på slike bidrag:   6/1970: Rolf Adamson, 11/1975:Francis Sejersted, 15/1979: Lars Herlitz, Even Lange,Helge  Nordvik,  Francis  Sejersted.

 

21) Slike impulser ble ved metodekonferansene formidlet spesifikt ved bidrag fra filosofene Von Wright(4/1968), Arne Næss (6/1969)- og fra historikerne Bernhard Eric Jensen og Kristian Gerner      (12/1976).

 

22) Foredrag av historikeren Sune Åkerman, sosiologen Maren Bak og sosialantropologen Eduardo Archetti.

 

23) Programmatisk formulert av Birgitta Oden i hennes generelle innledningsforedrag til konferanse 17/1981.  Jfr. konferanse-rapporten s.             11.

 

24) Ringdal: «Komparativt sideblikk…»

 

25) Ref.   f.eks. Åmark op.cit. s.11.  Jfr. for samme: Stig Ekman:»Sverige under andra varldskriget – erfarenheter  från  arbetet i  ett  prosjekt.»  Svensk Historisk Tidsskrift 1979, hvor forfatteren meget illustrerende skriver: «For oss var det så, att vi så  att  saega  av  nødtvang  påverkades  av den debatt  om  historieforskningen,  om dess  behov att  berika  sig med  teorier  och  metoder  fran  bl.a.  samhallsvetenskapen,  den debatt  Stefan  Bjorklund,  Birgitta  Oden  och  andra  startat vid  mitten  pa 60-talet.  For vi  hade  i  sanning  teori- och metodproblem  infor  upplaggningen  av  framst  de  delar  av projektet som  skulle  omfatta  opinionsbildningen,  de  politiska partierna  och  Krigstidsadministrationen.  De  amnen  som har skulle  angripas,   innefattade  alla  et  ofantligt kallmaterial av  de  mest  skilda  slag –  fran  Per  Albin  Hanssons  dagbok  til material  av  massdatakaraktar.»  Sitert fra s. 79.

Frontlinjer i historiefaget

StenRHelland Historie 363 Kommentarer ,

Sten Reinhart Helland: Frontlinjer i historiefaget (Bokmelding. Historisk Tidsskrift. 1984)

 

NILS JOHAN RINGDAL (red.): Frontlinjer i historiefaget — moderne historie- skrivning i internasjonalt perspektiv. Universitetsforlaget 1984. 164 s.

Vi er vel mange som fortsatt bærer med oss noe fra en foreldet vaneforestilling om at i vårt fag arbeider såpass få og den produktive innsats er så vidt tidkrevende — at hver enkelt har rimelig mulighet til fortløpende å kunne følge med i hva som skjer. Men det er faktisk allerede et halvt århundre siden den unge dosent Sverre Steen, i et historiografisk radioforedrag, resignert slo fast at «ingen levende sjel» kunne ha full oversikt over, enn si ha lest, de anslagsvis 15000 – 20 000 bøker, avhandlinger og artikler om norsk historie som var publisert i de da nærmest foregående 2-3 årtier.(1)

Mot slutten av 1950-tallet kom så Ottar Dahls bok om norsk historieforskning, med bredt spenn fra tidlig 1800-tall og fram til 1940. Den ble et uovertruffen t hjelpemiddel, for den enkelte student som for den etablerte historiker, til å kunne holde et noenlunde helhetlig grep på den nasjonale tradisjonens utvikling med hensyn til forskning innen eget lands historie. Som hjelpemiddel i forhold til fagets mest aktuelle spørsmål og problemer, er det likevel ingen tvil om at den tiår for tiår får vesentlig redusert bruksverdi. Det er selvsagt flere grunner til dette. Dels er det slik at kunnskap om et fags historie som hovedregel har praktisk verdi, for aktuelle behov, proporsjonalt med nærhet i tid. Dessuten forsterkes forholdet avgjørende ved det akselererende endringstempo i moderne vitenskap — historiefaget inklusive. De ytre forutsetninger har gitt en kolossalt voksende tilførsel av økonomiske og materielle ressurser. Bare i vårt lille land formelig eksploderte historie som universitetsprofesjon i løpet av en 30-års periode, — fra en liten selvsupplerende korporasjon av 4-5 historikere ved Det Kongelige Fredriks Universitet i Oslo og fram til et stort nasjonalt disiplinkollektiv, knyttet til 4 forskningsinstitutter. Og tilsvarende har utviklingen vært i de fleste andre industrialiserte land. En slik institusjonell ekspansjon har muliggjort, og befordret, former for faglig spredning, differensiering og spesialisering som profesjons-pionerne neppe hadde kunnet forestille seg. Historikere i Norge og andre land har vist stadig større appetitt på å underlegge seg nye forsknings- temaer. Dette har ført til en forskyvning av interessesentrum fra politisk til økonomisk og sosial historie. Nye kildegrupper, en vesentlig utvidelse av fagets metodiske register og en sterkere tilknytning til andre fagdisipliners perspektiver og teorier har fulgt i kjølvannet. Parallelt med dette har histories tradisjonelle karakter av å være en genuint nasjonalt basert vitenskap, i betydelig grad blitt svekket. Den moderne historikers mest sentrale referansegruppe kan like gjerne være kolleger i andre land, som dem i nabokontorene ved eget institutt.

Denne rivende faglige utvikling er selvsagt umåtelig stimulerende for de fleste,

1 Senere trykt som artikkel:   «Siste slektledds historiegransking., i boken; Trin i norsk historieforskning, Oslo 1935.

 

 

 

192     Bokmeldinger

av dem som står midt oppe i den. Men den er heller ikke problemfri. For begynnerstudenten som for den etablerte historiker, vil det gjerne melde seg en voksende følelse av fortvilelse over mangel på oversikt, over mangel på nettopp mulighet for å kunne ha et helhetlig grep på fagets aktuelle stilling.

Det seneste tiår har man i Danmark og Sverige utvilsomt vært mer aktive enn i Norge, med hensyn til å møte de voksende behov for hjelp til aktuell faglig orientering — i form av forskningsoversikter, debattartikler, oversatte utgivelser av internasjonale «nyheter» innen faget og modernisert håndboks litteratur. La meg gi noen eksempler: Ett gjelder svenske Birgitta Odens raske initiativ for oversettelse av bidrag fra den store franske antologi-presentasjon av de såkalte Annales-historikere.(2)Et annet eksempel gir danske Niels Steensgaards perspektivrike— og provoserende — artikkel i Dansk Historisk Tidsskrift, 1980Universalhistorie, samfundshistorie og historisk strukturalisme»(3)

Et særlig verdifullt tilskudd kom dessuten, også i 1980, med den danske oversettelsen av tysk-amerikaneren Georg G. Iggers bredt orienterte

historiografiske håndbok: New Directions in European Historiography, i sin danske versjon med tittel: Moderne historievidenskab.(4)

Nå foreligger det altså en ny bok — en artikkelsamling med tittel: Frontlinjer i historiefaget, — moderne historieskrivning i internasjonalt perspektiv.     Men denne gang skjer det på grunnlag av et norsk initiativ. Det dreier seg om en bok utgitt av Universitetsforlaget med Nils Johan Ringdal som redaktør. Eksklusivt norsk er bokprosjektet likevel ikke. Inkludert redaktøren selv har boken 3 norske bidragsytere, 4 av de øvrige er svenske, og ytterligere 2 er danske.

Jeg vil i det følgende, utover det rent presenterende, også gi noen momenter til en mer kritisk lesning og bruk av boken.

I Ringdals forord og Birgitta Odens generelle innledningsartikkel får vi vite at boken er ment som en elementær presentasjon av moderne strømninger i internasjonal historieforskning. Men samtidig vender forfattergruppen seg til historiestudenter i de skandinaviske land, så vel som til «etablerte historikere og til forskere innen fag som grenser opp til historiefaget» (forordet). Sterkt programmatiske er Ringdal og Oden når det gjelder formål ved sin betoning av boken som et bidrag for »av nasjonalisering av historiefaget». Det vil den blant annet være ved å gi hjelp til å kunne motvirke den form for provinsialisme som kjennetegnes ved at egen forskning — stadig ifølge Ringdal — styres av»(…) det som tilfeldigvis foregår i ens nærmeste faglige miljø». Nå gjelder det altså om å kunne orientere seg på høyde med den internasjonale forskningens “frontlinjer».

Hvordan har man så komponert en bok med så vidt krevende ambisjoner?

Boken spenner i alle fall meget bredt; geografisk, tematisk og med hensyn til forfattere. Som allerede nevnt er det Birgitta Oden som trekker opp de samlende perspektiver i en engasjert og engasjerende innledning. Dernest presenteres, land for land, aspekter ved etterkrigstidens fagutvikling innen de geografiske omrader

 

2 Omtalt av Finn Fuglestad her i H.T. nr.      4, 1979, s. 460-462 og av Helge Salvesen i

Heimen nr. 1,  1980, s. 333-334.

3 D.H.T. bind 80, s.   83-103.

4 Enkelte vitenskapsteoretiske aspekter ved denne boken ble drøftet av Nils Johan Ringdal     i en artikkel her i H.T. nr. 1, 1981;. Perspektiv pi historiografien., s. 84-88.

 

 

Bokmeldinger      193

som vi også mer tradisjonelt har vist faglig interesse. Nils Johan Ringdal skriver om amerikansk «historieskrivning», svenske David Gaunt om hva han kaller faglige “trender. i Storbritannia, danske Jens Christian Manniche om Frankrike og hans landsmann Bernhard Eric Jensen behandler det moderne historiefag i begge de to tyske stater. Jensens — riktignok meget knappe — omtale av historieviten skap i DDR viser imidlertid, sammen med Jens Petter Nielsens bidrag om sovjetisk historieforskning, at bokens faglige «internasjonalisme» overskrider den tradisjonelt vestlig euro-amerikanske horisont. Denne overskrides ytterligere ved bidrag knyttet til latin-amerikansk og afrikansk historie. Det første av disse er ført i pennen av svenskene Magnus Morner og Roland Anrup, mens Tore Linne Eriksen er ansvarlig for det andre. Det hele relateres til våre egne miljøer, ved bokens siste artikkel som er benevnt som et «komparativt sideblikk»› til nyere skandinavisk historievitenskap. Også dette bidraget kommer fra Nils Johan Ringdal.

Ved vurdering av en slik bok kan det lett stilles mange spørsmål— og fordringer. Ikke alle vil være like rimelige. Hvis en overhodet aksepterer at det har noen verdi å publisere artikler som hver over 12-15 sider (gjennomsnittsomfang i denne boken) skal presentere «hovedtendenser» innen store kulturnasjoners eller kontinenters, historieforskning gjennom flere årtier — da må selvsagt også kravene tillempes en slik ramme. Verken afrikanisthistorikeren eller en spesialist på britisk sosialhistorie, kan regne med å finne noe som de ikke allerede er langt mer inngående fortrolige med — innen sine respektive forskningsfelter. De vil heller ikke ha vanskeligheter med å se svakheter ved de ulike bidrag. Forventninger og fordringer til en bok som «Frontlinjer» må imidlertid i første rekke knyttes til boken som en helhet. Er det realiserte bokprosjekt i rimelig samsvar med sitt program? I hvilken utstrekning gir denne boken en noenlunde dekkende historiografisk oversikt med en viss indre sammenheng? Ett problem gjelder valg av bærende disposisjonsprinsipp for hele artikkelsamlingen. Synlig som problem blir dette ytterligere ved måten Birgitta Oden tar det opp til drøfting i sin innledning (s. 12). Både Ringdal og Oden ser ut til å mene at boken mest ideelt burde vært gjennomgående tematisk ordnet — men at det praktisk ble nødvendig å holde seg til det tradisjonelle geografiske kriterium. Den praktiske tvang sies å dreie seg muligheter for å finne egnede forfattere, og med at faget ennå ikke kan anses «tilstrekkelig» internasjonalisert. Jeg er likevel ikke sikker på om noen av disse momentene har vært ufravikelig tvingende. Og jeg vil bestemt mene at en bok som dette ville være i bedre samsvar med sitt offensive program om den hadde presentert internasjonale frontlinjer innen enkelte sentrale forskningsfelter — eller subdisipliner — på tvers av nasjonalstatlige og geografiske grenser. Framfor land for land, eller kontinent for kontinent, kunne vi da kanskje mer sammenhengende fulgt internasjonale hovedtendenser innen økonomisk-, sosial-, kultur- og politisk historie. Eller, som Birgitta Oden selv antyder som alternativ mulighet; innen aktuelle og spennende «mote»-felter som historisk demografi, familiehistorie, urbanhistorie og den fransk-inspirerte mentalitetshistorie?

Nå er det imidlertid hverken god tone eller i nærheten av denne anmelders mening, å insistere på at det burde ha foreligget en belt annen bok til omtale. Jeg finner det derimot berettiget å forfølge problemstillingen på et annet vis ettersom boken, også innen den valgte hovedramme, rommer begrensende spenningsforhold mellom program og produkt. Dette viser

 

 

 

  1. Bokmeldinger

seg dels ved at flertallet av forfatterne konsentrerer sin behandling om de regionalt/nasjonalt avgrensede forskningsmiljøers arbeid med sin «egen» historie og bare i beskjeden grad tar opp spørsmål om faglig interaksjon med andre land. Særlig markert gjelder dette bidragene om britisk, amerikansk og sovjetisk historieforskning. For de øvriges del varierer bildet sterkt. Jens Chr. Manniche har, i sin ellers meget kyndige artikkel om det franske Annales-miljøet, i alle fall en kvart sides avsluttende linjer om hvilken sentral inspirasjonskilde dette miljøet har for etterkrigstidens historieforskning i andre land (s. 32). Noe mer tilfredsstillende vektlagt er de ulike former for faglig interaksjon mellom BRD og DDR som B.E. Jensen behandler. Dette gjelder i forste rekke en mangeårig uhyre interessant form for kritisk dialog mellom de to vest-tyskerne Hans Ulrich Wehler og Jurgen Kocka på den ene og det langt mer homogent (politisk) regulerte Øst-tyske fagmiljø på den annen side. Internasjonaliserende perspektiv preger naturlig nok i enda noe sterkere grad de to kontinentorienterte artiklene. Ett uttrykk for dette er det at man i begge disse artiklene behandler sentrale forskeres bidrag til utforskningen av afrikansk og latin-amerikansk historie uten hensyn til vedkommendes egen nasjonalitet. Av disse to bidragene er det likevel bare Morner og Anrup som i egentlig forstand drøfter spørsmål om internasjonal spredning og sirkulasjon av faglige impulser. Morner/Anrup legger f.eks. særlig vekt på hvordan yngre Latin-amerikanske historikere følger oppmerksomt med i, og lar seg inspirere av, historisk og samfunnsvitenskapelig forskning i Vest-Europa og USA (s. 108 og 112).

De to bidragsyterne som imidlertid uten sammenligning går mest inn i slik drøfting er Oden (i hennes innledning) og Ringdal (i hans skandinaviske «sideblikk»).
Begge preges av engasjement for å bringe Norden sterkere med i internasjonal historikersammenheng — og utålmodige vurderinger av i hvilken grad Norden allerede er med. Oden er den mest varsomme og balanserte av de to. Likevel hevder hun f.eks. at nordisk historieforskning overveiende har vært så vidt innadvendt at den knapt overhodet er påaktet «(…) på den internationella historiker-arenan». Som indikasjon på dette refererer hun blant annet til at Georg Iggers og Harold Parkers 450 siders nye: Internasjonal Handbook of Historical Studies, overhodet ikke omtaler Skandinavia (s.10). Derimot poengterer begge, som Ringdal formulerer det — hvordan (…) imidlertid skandinaviske sosiologer og statsvitere refereres ofte, også i historiske kontekster. (s. 143). Selvfølgelig har de noe rett i sine veklager her. Men nordisk periferistempel definert ut fra de større kontinenter kan vel like gjerne forstås som en tradisjonell geografisk og kulturell lukkethet i sentrum? Og det gir i seg selv intet grunnlag for slutninger om i hvilken grad moderne nordiske historikermiljøer selv arbeider internasjonalt orientert. Ringdal drøfter dette spørsmålet og gir en del eksempler på at i alle fall noen åpner seg ut: Sivert Langholm og Sune Åkerman innen sosialhistorie, — Ståle Dyrvik, David Gaunt og Sølvi Sogner innen historisk demografi, — samt agrarhistorikere som Eva Østerberg og Kaare Lunden. Ringdals og bokens avsluttende tekstavsnitt er likevel mer karakteristisk gitt benevnelsen «Det nasjonale syndrom». (s. 143-144). Her er Ringdal provokatorisk klar i sin generelt kritiske bedømmelses av skandinavisk historievitenskap. Etter mitt syn går han for det første alt for langt i å betone «nasjonal avsondring» og angivelig passiv «kopiering «av historieforskningen ute.. Og helt urimelig blir

 

 

Bokmeldinger      195

han i sin neglisjering av den forskning som skandinaver yter innen ikke-nordisk historie. Dels skjer dette ved at han ikke konkret omtaler noe av denne forskningen, eller noen av de forskere som faktisk har bygget opp slik kompetanse. Og den 6-linjers omtale som i alle fall streifer dette går på at den «lille brøkdel» av lærestoler som er viet ikke-nordisk historie fortsatt henger i en nasjonal binding ved at man legger «sentral vekt på Skandinavias forhold til Asia eller Afrika». Jeg kan ikke forstå dette annerledes enn at Ringdal må bygge sine karakteristikker på utilstrekkelig oversikt over hva som her har skjedd de seneste 10-15 år.(.5).

Dette forer over til det annet av de spørsmål jeg har anført som sentrale ved en melding av boken. Hvordan står den vurdert som noe mer enn en samling enkeltstående historiografisk orienterende artikler? I hvilken grad makter den å tegne et noenlunde helhetlig og sammenhengende bilde av moderne internasjonal historie-forskning? Valg av forfattere gir en innfallsvinkel her. Grovt sett kan forfatterne deles i to grupper. Den første består av fagets mer «profesjonelle» vitenskapshistorikere eller historiografer.

Oden, Manniche, Jensen, Nielsen og Ringdal må alle regnes med her. De øvrige — Morner, Anrup, Linne Eriksen og Gaunt — faller da i den andre gruppe som bidrar vesentligst ut fra en realhistorisk spesialist-kompetanse innen det forskningsfelt de skriver om. Dette gir ulike typer forutsetninger for det aktuelle oppdrag og det gir bidragene ulikt preg. Ringdal, Manniche og Jensen illustrerer et bredt orientert historiografisk grep som søker å favne hele det regionale fagmiljøet. Det innebærer altså noe mer enn en beskrivelse av institusjonelle rammer omkring miljøene, noe som kun er helt fraværende i Linne Eriksens bidrag. I tillegg får vi her presentert nær hele spekteret av sentrale faglige strømninger; teoretiske diskusjonstemaer og smaksprøver fra enkelte realhistoriske monografier. Særlig vellykket i så henseende er Bernhard Eric Jensens artikkel om tysk faghistorie. Den teoretiske profesjonalitet kan muligens være et pedagogisk problem for begynnerstudenter, men artikkelen må ellers imponere ved sin faglige kvalitet.

Den andre typen bidrag illustreres klarest ved Gaunt og Linne Eriksen. Sistnevnte markerer en streng — og forståelig — avgrensing allerede ved tittelen: «Avkolonisering av afrikansk historie. Et historiografisk riss». I sin innledning presiserer han ytterligere avgrensninger; geografisk til det østlige og sørlige Afrika, dernest til de «(…)a1ler siste års» faglige utvikling og dessuten til den engelskspråklige litteraturen. David Gaunts bidrag er tilsvarende beskåret og ledsaget av heller uhøytidelige og personlige begrunnelser for dette. Han gjør det klart at han er lei den tradisjonelle historieskrivningen om «kungar och krig,

5 Avgrenset til det norske miljø innen afrikansk historie kan enkelte tall eksemplifisere: 3 fast universitetsansatte historikere, derav 2 i toppstilling, har sin forskningsbakgrunn     hovedsakelig i afrikansk historie. 4 norske historikere har ester 1970 oppnådd doktor-

Grad på arbeider om afrikansk historie. NAVF har gjennom flere år gitt finansiell støtte til team-prosjekter. Det er dessuten skrevet omlag 30 hovedoppgaver med tema fra afrikansk historie — her er da ikke inkludert de ulike analyser av norske holdninger til sider ved afrikansk historie. En fullstendig dokumentasjon av omfanget av skandinavisk historieforskning/historiekompetanse innen ikke-nordisk historie vil bli fremlagt ved det Nordiske historiker-møte i Odense i august 1984.

 

 

 

196     Bokmeldinger

politik och interna uppror». Gaunt vil heller skrive om de opposisjonelle historikerne, avantgardistene som bare kanskje «tillhor morgondagen (. . .) men de tiltalar mig». Deretter gir han hva han også selv karakteriserer som en “rapsodisk presentation» av noen fa britiske trender: Debatten(e) om engelsk arbeiderklasses vekst og fall, historisk demografi i Cambridge (ved den internasjonalt ledende «Cambridge Group for the History of Population and Social Structure»(6) og forsøk på «korsbefruktning» mellom historie og sosialantropologi.

Det må selvsagt være helt legitimt — som altså Linne Eriksen og Gaunt mest utpreget gjør— å avgrense med hard hånd og å velge ut de strømninger en selv kjenner best til og har lettest for personlig identifisering med. Men det svekker den indre sammenheng i boken som en helhet. Personlig vil jeg for en håndbok som dette nok foretrekke den brede oversikt framfor de rapsodiske utsnitt.

Andre trekk som bryter den indre struktur i boken er av en helt annen karakter — og vel også sterkere saklig begrunnet. Først og fremst gjelder dette ulike aspekter ved forholdet mellom fagvitenskap og samfunn. Artiklene om fransk, britisk, amerikansk og skandinavisk historieforskning særpreges her ved at slike problemstillinger stort sett er fraværende. Perspektivet er utvetydig innen -vitenskapelig. Og sammenhenger mellom f.eks. samfunnsutvikling og faglig reorientering fra tradisjonell politisk begivenhetshistorie til økonomisk og sosial strukturhistorie, eller samfunnshistorie, er i høyden antydet. (Jfr. Odens. 14 og 15). Etter min oppfatning burde slike spørsmål kunne stilles på en mer aktiv måte. På den annen side reflekterer kanskje disse bidragene nettopp fraværet av større debatt om fag og samfunn i de omskrevne landenes fagmiljøer? Verdinøytralitet står fortsatt sentralt som vitenskapelig norm, og forskningsmiljøene er dessuten vant til nær ubegrenset «frihet» og autonomi i forhold til samfunnet utenfor.

De øvrige artiklene bærer imidlertid ytterste interessante og tydelige preg av andre vitenskapsnormer og av andre samfunnsbestemte rammevilkår for historieforskning. Det gjelder dels bidragene om Afrika og Latin-Amerika hvor moderne historieforskning i betydelig utstrekning ses som instrument for politiske og ideologiske mål. (Jfr. f.eks. s. 14 og 107). Bernhard Eric Jensen legger dessuten stor vekt på det moderne Vest-tyske trauma omkring forholdet mellom vitenskap og politikk — et trauma som særlig har bakgrunn i spørsmål omkring tysk vitenskaps rolle før og under nazi-regimet. Jensen gir et skarpt bilde av de sterke spenninger innen dagens vest-tyske historikermiljø. (oppsummert s. 85). Mot representanter for tradisjonell verdinøytralitet (en ellers meget faglig heterogen en gruppe historikere) stilles Wehler-Kocka som ledende talsmenn for fagets «politiske didaktikk» eller kritisk-emansipatoriske funksjon i samtidens samfunn.
Uten noen nevneverdig indre spenning av slik karakter og med en desto sterkere konsentrasjon om historiens politiske nyttefunksjon framstår historiefaget i Sovjetunionen og Øst-Tyskland. Jeg synes det er svært verdifullt at vi i denne boken presenteres for faglige miljøer og fag i land hvor vitenskap er samfunnsmessig og ideologisk regulert på en helt annen måtte enn i vest. Jens Petter Nielsens velinformerte og meget kritiske artikkel om Sovjet legger da også hovedvekten på

 

6 Omtalt ved bokmelding bl.a. av Solvi Sogner her i H.T. nr.                               1 1981, s. 89-92.

 

 

  1. Bokmeldinger.

å vise «(…)samspillet mellom historie og politikk (…) fordi dette er grunnleggende for å kunne forstå en hvilken som heist historisk lærebok eller spesialisert avhandling».(s. 104). Skulle en peke på svakheter (eller savn) ved Nielsens bidrag, må det være at det likevel blir for lite historie og for mye politikk. Vi får lite eller intet vite om den type teoretisk og metodisk debatt, samt innen-faglig liberalitet som tross alt finnes innen de trange rammer — og som f.eks. svenske Kristian Gerner tidligere har formidlet til det nordiske historikermiljø.(7)

 

Dette bringer oss til enkelte mer spredte og avrundende bemerkninger til den foreliggende boken. Det er for det første et gjennomgående trekk at omtale av forskning innen moderne historie dominerer urimelig sterkt på bekostning av eldre historie. Det vesentligste unntaket er av naturlige grunner artikkelen om Annales-miljøet som jo nesten ikke har beskjeftiget seg med nyere tids historie overhodet. Det ligger nær å minne om hvordan Nils Johan Ringdal i en anmeldelse av Georg Iggers håndbok for noen få år siden f.eks. selv etterlyste historiografisk oversikt over siste generasjons spennende nyorienteringer innen antikkhistorisk forskning(8).

Mange små pirk kunne gjøres inn i de enkelte artikler. Denne anmelder reagerer f.eks. med en viss undring over å lese at latin-amerikanske forskere kan importere «nymarxistisk teori» fra Paris og fra Annales-skolen (s. 112). Franske impulser far de vel gjerne fra Annales, men nymarxismen vesentligst annetsteds fra? Jeg er heller ikke overbevist om relevansen av de «generasjonsmotsetninger» som Ringdal innledningsvis konstruerer i artikkelen om USA—, i alle fall ikke på bakgrunn av hans egne modifikasjoner og måten han dernest gjennomfører den faglige presentasjon. Det er heller ikke uten videre klart for meg hvordan han avgrenser sitt begrep om «etterkrigstiden» når han på s. 34 skriver om visse faglige forhold «både før og senere enn» denne.

En mer vesentlig innvending er at boken verken har noe emne- eller personregister, og heller ikke biografisk presentasjon av forfatterne. Begge deler er uheldig for en bok av denne typen. På kreditsiden skal det derimot føres at den har en relativt fyldig litteraturliste og tidsskriftbibliografi trykt bakerst i boken.

Hva jeg har gitt i min omtale av boken er altså i det vesentlige å forstå som noen forslag til kritisk lesning av en bok som absolutt bør leses og brukes. Boken gir et verdifullt tilskudd som hjelpemiddel til bruk i undervisning. Den vil også være en nyttig og inspirerende bok for den enkelte historiker. Ringdals initiativ og hele forfatter-gruppens innsats er svært prisverdig.

 

Sten Reinhart Helland

 

 

 

 

 

 

 

 

 

7 Jfr. Gerners artikler; «Clio i samhallets tjanst. Historieforskning i Sovjetunionen.” Scandia, Bind 39,1973, s. 159-200 — og «Den kollektiva manniskan och historievetenska- pen: en studie i hermeneutisk marxism”, trykt i Studier i Historisk Metode nr. 12,1977,s. 101-139. S Ringdal, op. cit. s. 85.

Marxisme og historieforskning

StenRHelland Historie 344 Kommentarer , ,

Sten Reinhart Helland:

Forelesningsmanuskript til undervisning for hovedfagsstudenter. Januar 1982. Universitetet i Trondheim.(NTNU)

 

TEMA:MARXISME OG HISTORIEFORSKNING.

  1. Marxisme, politikk, vitenskap og pedagogikk

Den  danske  historiker  H.P.  Clausen  åpner  sin  lille  historie-teoretiske  oversiktsbok  «Hvad  er  historie?»- med  en  setning  om det  19. århundre  som det  «historiske  aarhundrede  par  excellence».1) Han  fortsetter  med  et  resonnement  om  hvordan  det  særlig  er  vest-europeiske  historieoppfatninger  som  etterhvert  har  kommet  til å bre  seg;  til  andre  kontinenter,  ut  over  andre  verdensdeler. Og  mer  spesielt,  for vår sammenheng, skriver  Clausen: «Marxismen, en  karakteristisk  vesteuropeisk  historiefilosofi,  inspirerer  i  dag  det  kinesiske  folks  ledere  i  deres  samfundsoppfattelse og  deres  syn  pa  fremtiden. Vesteuropiske  historikere  vil  neppe alle  uden  videre  skrive  det  siste  på  historieforskningens  kreditside.»1)

Eric  Hobsbawm,  marxist  og  professor  i  sosialhistorie  ved Universitetet  i  London,  formulerer  seg  på  en  temmelig  annerledes måte  om marxismen  før  og  nå.    I  en  om tale  av  vitenskap på  1800-tallet  skriver  han  bl.a.  dette:      «Den  eneste  av  tidens  tenkere som  utviklet  en  forståelig  og  fremdeles  respektert  teori  for sosial             struktur  og  sosiale  endringer  var (…)  Karl Marx. Denne samfunnsrevolusjonære  nyter  den  dag  i  dag  økonomers, historikeres  og  sosiologers  beundring,  eller  i  hvert  fall  aktelse. Det  er  litt  av  en  fortjeneste, for  hans  samtidige (unntatt  noen økonomer)  er  nå  glemt.(…).Det  som  slått  oss  er(…) at  de menn  som  ble  betraktet  som  tidens  «Aristoteles-er»  praktisk  talt er  forsvunnet  ut  av  synsranden.»3)

I  denne  lille  collage  av  to  samtidige,   kjente  og  anerkjente historikere,   illustreres  flere  av  problemene  ved  temaet  «Marxisme og  historieforskning». Her  er  politikk  og  vitenskap  uvanlig åpent  sammenfiltret og  her  er  en  uvanlig  godt  opplyst  skueplass for  faglige, eller  innen- vitenskapelige motsetninger. Vi  fornemmer  ‘ klart  den  kritiske  undertone  av  politisk  karakter  ved  Clausens  hentydning  til  dagens  Kina  som  diskrediterende  for  sider  ved  den vesteuropeiske  historieforskningens  tradisjon. Tilsvarende  er  den  radikale  Hobsbawms  politiske  undertone  klar  ved  den  begeistrede kobling  av Marx  som  «samfunnsrevolusjonær»  og  som  «beundret»  eller «aktet»  samfunnsforsker. På  det mer  avgrenset  faglige plan merker  vi  likeledes  forskjellen mellom Clausens vage,  distanserende  begrep  om marxismen  som en  «historiefilosofi» og Hobsbawms ord  om  en  fortsatt aktuell og  tverrfaglig»  teori  for  sosial struktur  og  sosiale  endringer».

Hvordan  skal man  sa  behandle  et  slikt  tema  i vår sammenheng? Og  hvordan  skal man  selv  plassere  seg? I  første  omgang,  gjennom denne  forelesningen,  blir  dette  altså min utfordring.

Mine  svar  er  begrunnet dels pedagogisk,  dels  faglig  og dels ut  fra personlige  politiske oppfatninger. Disse  begrunnelsene  henger  selvsagt også  sammen på mater  som  jeg håper  dere lettere fanger  opp underveis. Jeg  regner  med  at  det blant  dere  er  ganske  ulike  politiske  emosjoner  knyttet til  begrepet  «marxisme»,  og  at  de  kunnskapsmessige  forutsetninger  også  er  forskjellige. Forelesningen  blir  derfor  først og  fremst et  forsøk  på  a  gi  en  forholdsvis  bred  oversikt over  problemfeltet. Tanken  er  at  det gjennom  dette  skal  være  lettere  å orientere  seg videre  for  dem  som  har  interesse  av  det,  og  at en  slik oversikt  kan  tjene  som  liten  advarsel mot de  tidvis  nokså  enkle og emosjonelle  for-/mot-argumenter  i  debatten om marxisme og historieforskning.

Noen  stikkord  om disposisjonen  for  det  som  følger:               Jeg  starter med  spørsmålet  om  hva  «marxisme»  egentlig  er  for  noe. Deretter blir  det  skissemessig   noen  trekk  fra internasjonal  «marxologi»  og  marxisme,  et  historiografisk  riss omkring marxismens  innflytelse  i  norsk  historieforskning, –  og endelig  en  liten  oppsummerende  vurdering.

  1. Hva er marxisme»?

Begrepet  brukes  ytterst mangetydig  og  forskjelligartet. Politisk  assosieres  begrepet  selvsagt  først  og  fremst med  den internasjonale  kommunistiske  bevegelsen. En  bevegelse  som politisk  behersker  land  i  meget  store  deler  av  verden. Bevegelsen er  nok  splittet,  men  knytter  likevel   sitt fundament til Marx  og «marxisme». Kommunistiske  og  venstresosialistiske  strømninger har  dessuten  både  historisk  og  i  vår  samtid  betydelig  innflytelse i  mange  land  med  andre politiske  regimer. I  seg  selv  er  dette en sentral  begrunnelse  utenfor  vitenskapen, for  å  vie marxismen  bred  historisk  og  samfunnsvitenskapelig  oppmerksomhet.

Til vårt  formål  skal  jeg  likevel  stramme  begrepsbruken og begrunnelsen  vesentlig  inn. Om  vi  i  første  omgang  strammer  inn til  det  vi  kan  kalle vitenskapshistorisk  sammenheng  er  spørsmålet om  begrepsbruk fortsatt  problematisk  nok.

Vitenskapelig  debatt om marxisme  berører  alle  fag  og  fagområder, særlig  tydelig  om  vi  ser  dette  historisk  og  inkluderer  forskningsmiljøer  utenfor  de  såkalt  vestlige  lands. Jeg  skal  konkretisere dette  litt  nærmere  underveis  i  det  som  snart  følger. Men  som  de fleste  av  dere  nok  er  fortrolige  med;  marxismen  er  i  første rekke  av  interesse  for  økonomer,   sosiologer  og  historikere. Marxismens  grunntema  er  ganske  udiskutabelt         som  vi  siterte  fra Hobsbawm «Sosial  struktur  og  sosiale  endringer»,  eller  litt bredere  formulert;  om  samfunnsstruktur  og samfunnsmessige  endringer.

Jeg  har  nå  altså  antydet  noe  om marxismebegrepets mulige omfang – og  jeg  har  begynt  a  stramme  det  inn. Det  kan  være  nyttig å fortsette  en  ytterligere  presisering  og  konkretisering  ved  en slags  «studie-teknisk»  innfallsvinkel. Den  trolig mest rasjonelle  maten  å  tilegne  seg  kunnskap  om –  og  forståelse  av «marxismen»,  er  å  nærme  seg  historisk  og  vitenskapshistorisk. Det  betyr  for  det  første,  at  jeg  tror at  både  må oppleves  som  vanskelig,  og  virke  forvirrende,  om  en  uten  videre  gir  seg  til  å  lese  i  Marx’  egne  tekster. Og  til -svarende  om  en  uforberedt  og  uten  en  viss  elementær  oversikt kobler seg til  en «fristende» aktuell  marxistisk  retning  eller  en  aktuell og  mer  avgrenset  debatt.

Det  blir  da  rimelig- slik  det  ofte  gjøres  blant de  mest  kyndige på  omradet                – så  og  si  å  skille  mellom:  Marx,  marxologi  og marxismen  etter  Marx. En  utmerket  orientering  og  oversikt på dette  grunnlaget  er  skrevet  på  norsk-  og  av  en  nordmann. Artikkelen er  trykt  i  Gyldendals  Fakkel-bok: »Marx  i  dag»  og er skrevet  av  Jon  Elster,  dosent  i  «samfunns-  og  historiefilosofi» ved  Universitetet  i  Oslo.4)

Når  det  først  gjelder  Marx  selv  er  det viktig  å  ha  flere  forhold i  mente. Det  er  utgangspunktet selvsagt,  og  forså vidt  trivielt ,at  han        – som  levde  fra 1818  til 1883- må  forstås historisk  som  en  tysk-jødisk  intellektuell  i  en  bestemt  historiskepoke  og  i  det  alt  vesentlige  preget  av  erfaringer  fra  Tyskland, Frankrike  og  England. Tilsvarende  er  han  vitenskapshistorisk karakterisert -av  Lenin  forøvrig-  som  tredobbelt  preget  av tysk  filosofi(særlig  Hegel),  engelsk  sosialøkonomi  (Adam  Smith og  Ricardo)  og  av  fransk  sosialisme(Saint  Simon,  Fourier  o.a.) 5) Mindre  trivielt  og  helt  sentralt  er,  som  Elster  skriver  et annet sted,  at Marx  i  sin  begrepsbruk  kunne  være  «…utrolig  slurvet» 6) og  at  han:   «…tok   (…) ofte  feil,  skiftet mening,  uttrykte seg  uklart,  generaliserte  på  spinkelt grunnlag-«.7).Og  svært viktig-  i  forlengelse  av  dette-  er  at  det  bortsett  fra forskerne  ved Marx-Engels  Instituttet  i  Moskva  faktisk  ikke  er noen  som  vet  hva  Marx  egentlig  skrev  i  sitt  uhyre  produktive  liv. Tidligere  ukjente  manuskripter  har helt  fra Marx’  død  og  opp  til i dag, blitt  offentliggjort med  uregelmessige  mellomrom. Ved flere  av  disse  anledningene  har  Marx  sa  og  si  blitt  ny tolket og vesentlige  nye  innfallsvinkler  funnet.8) Instituttet  i  Moskva har  for  noen for få siden  startet  utgivelsen  av  det  som vil  bli Marx’ og  Engels’ tilnærmet  samlede  verker. Framfor  dagens  Øst-tyske  utgave  i 39  bind(9)vil  den  nye  bli  på  100  bind  og  foreligge komplett  rundt  år   2000.

Med  andre  ord: Det  er  ikke  mulig  for  noen  av  oss  å  bare  lese litt  i  Marx  og  ellers  litt marxismedebatt-  for  så å  regne  med at  vi  har  tatt  de  vesentlige  poengene. Her  trenger  vi  nok  hjelp fra  marxologien,  dvs.  fra  det  egne  forskningsfelt  som  nettopp beskjeftiger  seg  med  det  historiske  og  analytisk-systematiske  studiet  av  Marx  se1v. 10)

Til  dette  kommer  naturligvis  at  vi  trenger  kunnskap  om marxismen etter  Marx,  det  vil  altså  si  kunnskap  om  hovedtrekkene  i  de nær sagt  utallige  varianter  av  forsøk  på  vitenskapelig  a  bygge  på og  å  videreføre  Marx. Det  er  disse  jeg  i  det  videre  stoff  stort sett  vil  benevne  som marxisme-retninger  eller  marxisme-tradisjoner.

 

 

Nåvel-  la  oss  sa  gå  fra  denne  «studietekniske»  innfallsvinkel og  enda  litt  videre  for  å  kretse  inn  marxisme-begrepet. Først noen  ord  om  ulike  tolkninger  av marxismens vitenskapelige status  og  pretensjons omrade. Her  spenner  oppfatningene uhyre vidt. Den  mest  vidtgående  regner  marxismen  som et allment filosofisk  system,  med  pretensjon  om,  ved  hjelp  av den  såkalt «dialektiske  materialismen»,  å  skulle  beskrive-som  det gjerne heter  innen  tradisjonen-:»…naturens, menneskesamfunnets  og  tenkningens  almene  utviklings-  og  bevegelseslover.)11

I dette  ligger altså  ikke  bare  en  ambisjon  om  å  skulle  dekke  alle  vitenskaps omrader,  men  også  et  universelt omfattende  vitenskapsteoretisk program.

Noe  mindre  ambisjonsfylt  er  de  tolkninger  som  reduserer  marxismen til  en  generell  teori  om  lovene  for  samfunnsutvikling,  fra ur- samfunnet  og  fram  til  det  kommunistiske  og  klasseløse  samfunnet. Andre  har  ytterligere  valgt  a  se Marx  og  marxismens pretensjons omrade  begrenset  til  en  vitenskapelig  teori  om kapitalismens  opprinnelse  og  utvikling. Dernest  har  vi  dem  som primært  forstår  marxismen  som  en  historisk  og  samfunnsvitenskapelig  metode. Og  endelig  den  aller  mest  beskjedne  Marxisme-fortolkning,  hvor  marxismen  stort  sett  ikke  oppfattes  som  noe mer  enn  et  temmelig  løst  og  uforpliktende  inspirasjonsknippe for  historisk  og  samfunnsvitenskapelig  forskning. Jeg  skal snart  eksemplifisere  litt  av  dette. 12)

Men  la  meg  nå  bare  først si  litt,  om marxismens  opprinnelige «historieteori»  og  dens  sentrale  begreper,  slik  dette  foreligger ganske  elementært og   ukontroversielt  tolket.En  benevnelse  for  denne  teorien  er  «den  materialistiske  historie- oppfatning»,  en  annen  og  mer  vanlig  er  «historisk  materialisme «.13)De  mest  sentrale  begreper  her  er: produktivkrefter,  produksjons-forhold og  produksjonsmåte.                Et  samfunns  produktivkrefter  omfatter i  hovedsak  det  teknologiske  Niva,  dvs. verktøy,  maskiner, teknisk  kunnskap –  og  menneskelig  arbeidskraft.   Et  samfunns produksjonsforhold  har  i  første  rekke  å  gjøre  med  dets  eiendomsstruktur,  dvs.  med  eiendomsrett  til produksjonsmidlene  og formene  for  regulering  av  produksjonslivet. Et  samfunns produksjonsmåte  er  ment  å  karakterisere  helheten  av  produktivkrefter  og  produksjonsforhold.

Marx’   teori  er  så  et  forsøk  å  forklare  historisk  endring  primært  på  følgende mate: Innenfor hver  historisk  produksjonsmåte  kan man  grovt  skjelne  mellom  to faser. I  den første  fase  er  det  et  naturlig  samsvar  mellom produktivkrefter  og  produksjonsforhold  men  i  neste  fase  blir det  en  stadig  sterkere  motsigelse  mellom de  to  elementene  her. De  gamle  produksjonsforhold,  den dominerende  eiendoms-  og  makt-fordelingsstruktur  kommer  så og  si  på etterskudd , blir  til hva Marx  kalte  «lenker»  for  produktivkreftenes  utvikling. Denne  motsigelsen  tar  konkret  form gjennom  klassekamp.      Selve klassebegrepet  konstitueres  eller  bestemmes  i  første  rekke  ved henvisning  til  produksjonsforholdene. Hovedklassene  under f.eks. kapitalismen  blir borgerskapet,  eierne  av produksjonsmidlene,  de  som  utbytter,  og  proletariatet,  de  eiendomsløse  som blir  utbyttet  og  lever  av  å  selge  sin  arbeidskraft. Slik  blir det  altså at  ved  en  voksende  motsigelse  mellom produktiv-krefter  og  produksjonsforhold  vil  en  periodes  herskende  klasse identifisere  seg  med  de  gamle  produksjonsforhold  hvor  den  ser sine  vitale  interesser. Og  den  stigende  klasse  kjemper  for  revolusjon,  for  nye  produksjonsforhold,  hvor  den  ser  sine grunnleggende  interesser. Den  historiske  materialismen  betoner altså  de  materielle  produktivkreftenes  stadige  utvikling  som den  fundamentale  historiske  drivkraft. Denne  drivkraft  endrer de  samfunnsmessige forutsetninger  for  det  økonomiske  og  sosiale livs  former. Samfunnets  klasser  reagerer,  vi  får  klassekamp, revolusjoner  og  nye  produksjonsmåter,  nye produksjonsforhold.

Ut  fra  denne  grunnteorien  om  historisk  endring må vi  også  se begrepene  om  basis  og  overbygning.

«Basis»  er  et  annet  navn  for  produksjonsmåten. Den  betegner altså  helheten  av  produktivkrefter  og  produksjonsforhold  eller hva  Marx  omtalte  som  et  samfunns  «…reale Basis».14)»Overbygning»  er  det  begrepet  som  skal  dekke  samfunnets  politiske, rettslige,  religiøse  og  sosiale  institusjoner -og  tilsvarende dets  forestillinger  om  politiske,  rettslige,  religiøse  og sosiale  normer. Som  jeg  snart  skal  vende  tilbake  til  har  man Na  diskutert  meget  intenst  i  snart 100  ar  om  hvordan Marx  egentlig  forestilte  seg  forholdet  mellom  basis  og  overbygning. Jeg  skal  her  derfor  bare  meget  grovt  sla  fast  at  han  i  alle fall  regnet  basis  som  mest  avgjørende.  Retorisk  og  slagordmessig  har  Marx  et  sted  formulert  dette slik :

«I  hver  epoke  er den  herskende  klasses  tanker  de  herskende  tanker,  dvs.  den klasse  som  er  samfunnets  herskende  materielle makt er  også dets herskende  åndelige  makt.» 15)

Slik  er  det derfor  primært forholdene  i  basis  som  påvirker  forholdene  i  dets  overbygning, og  ikke  omvendt. Av  dette  følger  også  hovedgrunnlaget  for den  marxistiske  statsteori. Den  herskende  klasse  vil  til  enhver tid søke  å holde  fast  ved de makt- og eiendomsforhold  som  den  selv ser  seg  best  tjent  med. 16).Den  vil  følgelig  legge  stor  vekt  på kontroll  over  statsapparatet. Staten  er  slik  ikke  en  klasse-nøytral  og  uviktig  institusjon  i  overbygningen. Tvert imot  vil temperaturen  i  klassekampen  nettopp  kunne  måles  i  tilknytning til klassenes kamp  om  staten,  det viktigste  politiske  maktapparat.

Til slutt  i  denne  delen om  Marx’  og  sentrale  marxismetradisjoners  form  for  periodisering-  eller  typologisering.17)av  historisk  utvikling. Marx  skjelner  nemlig  mellom 4  produksjonsmåter etter  de  såkalte  ur samfunn. Alle  disse 4  produksjonsmåters hviler på  utbytting  og  «klassevesen»  i  en  eller  annen form. Det  er  den  asiatiske  produksjonsmåten,  der  motsetningen går  mellom  despoten  og  hans  byråkrater  på  den  ene  side  og bøndene,  organisert  i  landsbykommuner  på  den  andre .Det  er dernest  den  antikke  produksjonsmåte  preget  av motsetninger  mellom slaveeiere  og  slaver. Den  tredje  sentrale  historiske  produksjonsmåten  er  føydalismen  hvor  man-retorisk  formulert-  har skillet  mellom  slottsherre  og  livegen.                Og  den  fjerde  produksjonsmåten  er  altså  kapitalismen  med  skillet mellom  kapitaleier  og lønnsarbeider. Under  kapitalismen  skjelner  Marx  ytterligere mellom  to  faser. Den  første  er  manufakturfasen  som  så  og  sianvender  kapitalistiske  produksjonsforhold  på  det  historisk overleverte  tekniske  grunnlag. Den  neste  fase  er  da  den storindustrielle,  som  er  den  som virkelig  virker  til  å  settefart  i  produktivkreftene-  i  første  rekke  teknologiens-utvikling. Marx’   prognose   – og  politiske  ambisjon               – var  selv-sagt  at  en  sosialistisk  og  deretter  kommunistisk  produksjonsmåte skulle  følge  etter  kapitalismen. På  et meget  høyt utviklet produktivkraft nivå  skulle  produksjonsmidlene være  felles ,samfunnsmessig  eiendom Klassekampen  skulle  erstattes  av  felles samvirke  og  menneskene  for  første  gang  bevisst  og  planmessig kunne  beherske  sitt  forhold  til  naturen  og  sitt  samfunnsmessige liv.18)

 

 

Nåvel-  dette  er  da  skissen, eller  et meget  grovt  skjema over kjernen  i  marxismens  opprinnelige  «historieteori».                Her  er  da utelatt mange  andre  begreper,  nyanseringer,  problemer  omkring Marx’   egne  uklarheter  og  selvmotsigelser,- og  her  er  utelatt problemene  ved  hans  egen  utvikling. En  måte å  bøte  på  dette  er å  gå  litt  inn  i  de  internasjonale   Marxisme-retningers  utvikling og  forgreninger.

  1. Noen trekk fra  internasjonal marxologi  og  marxisme.

Statsviteren  og  sosiologen  Rune  Slagstad skriver  i  en  artikkel  om marxismen  skrevet  følgende:

«Den  avgjørende  omforming  av marxismen  fra  kritisk  samfunnsteori  til  fasttømret  filosofisk system  fant  sted  i  tidsrommet  fra  Marx’  død  i 1883  til  Engels’ død  i 1895.           Hovedtalsmenn  for  den dogmatiserte  marxismen  var Engels  selv,  mens  Kautsky  og  Plekhanov var  dens  fremste  tyske og  russiske  representanter.„19)

Etter mitt skjønn formulerer  Slagstad  her  på  en  god  måte  formulerer  noe  helt sentralt. Friedrich  Engels  var  riktignok  gjennom mange  år  Marx’ sin helt  uvurderlige  venn  og  medarbeider. De samarbeidet meget  nært og  skrev  f.eks.   flere  viktige  arbeider  sammen  uten  at  noen senere  har  klart  å fullt ut  identifisere  hva  som  var  Marx’  og  hva  som kunne  være  Engels’   bidrag.20)             Men  Engels  arbeidet  også  selvstendig, og  på  måter  mange  altså  ser  som  fortolker  for  en «utvidelse”  av marxismens  pretensjonsområde  langt  utover  det Marx  selv  hadde  til  hensikt  med  sitt  arbeid.21).Engels’   ambisjon-  i  trad  med  tidens  strømninger               –  var  å  innarbeide  den  nye naturvitenskapelige  utviklingslæren  i  marxismen. Slik  ble marxismen  opprinnelig  pretendert  som  et gedigent filosofisksystem-  eller  også som  et  allmennvitenskapelig  forklaringssystem  for de  såkalte  natur-  og  samfunnsmessige  lover. 22).

Og  det  er -helt  urimelig  vil  jeg  og  mange mene – denne  versjonen av marxismen  som  historisk  har  blitt  den  helt dominerende  innenfor  det  vi  tradisjonelt  benevner  som  den  internasjonale kommunistiske  bevegelse. Grunnene  kan  være  mange,  men  forholdet beror  vel  i  første  rekke  på  den tette  koplingen mellom marxismen som  vitenskapelig  arbeid  og  som  middel  for  politisk  arbeid. Enkelt  og  billedlig  uttrykt  kan  vi  si  at  det  gar  en  rett  linje fra  Engels  til  Plekhanov,  Lenin,   Stalin  og  for  den  saks  skyld til  Bresjnev  og  Mao.

Dette  har  selvsagt  ikke  latt den  «marxistiske»  forskningen upåvirket. Jeg  tenker  nå  i  første  rekke  på  forskning  og særlig historieforskning  i  land  som  Sovjet, og  de øst-europeiske  stater etter 1945.I  hovedsak  har  det ganske  udiskutabelt funnet sted en meget  stram  og  direkte  politisk  styring  av  forskning. Her  har «marxismen-leninismen»  etter mitt skjønn først og  fremst fungert  som  en  statslegitimerende  tvangstrøye  for  den vitenskapelige  aktivitet. Jeg  skal  gi  noen  lett  tilgjengelige eksempler  på  litteratur  hvor  dette-  i  alle  fall  for  meg            –  synes rimelig  begrunnet  og  dokumentert. I  nr.9  i  serien  «studier  i Historisk  Metode»  er  trykt  en  artikkel  av Niels  Erik  Rosenfeldt. Artikkelen  er  gitt  overskriften  «Videnskab  og  samfund  i  Stalin-tidens  Rusland»  og  er  en  analyse  av  hvordan  endrede  politiske  behov  også  ga  seg  stadige  og  direkte  utslag  gjennom  såkalte «linjeskifter»  innen  de  fleste vitenskaps omrader,  og  naturligvis ganske  særlig  innen  historieforskningen.23)

En  annen  interessant  artikkel  er  trykt  i  Scandia1973, skrevet  av  den  svenske

historikeren Kristian Gerner under tittelen  «Clio  i  samhallets tjenst.  Historieforskning  i  Sovjetunionen.«24)En  siste referanse  er  Georg  Iggers ‘ kapittel  om  «marxismen  og  den  nyere socialhistorie..25)

Hvis  jeg  sterkt  konsentrert  skal  karakterisere  kritikken  av denne  form  for  ideologisk-marxistisk  historieforskning  må  det bli  slik :

  1. Den opererer med marxismen som en universell historieteori med pretendert «objektiv gyldighet» for alle typer samfunn og alle historiske fase.
  2. Den underlegger historieforskningen- som Jon Elster formulerer det– «… en tvangstrøye av kunstige periodiseringsskjemaer».26)
  3. Den presenterer ofte meget grove, såkalte «gjenspeilingsteorier», dvs. svært enkle oppfatninger om at forholdene i et samfunns overbygning til en hver tid så og si direkte reflekterer forholdene i dets basis. Her er ingen problematisering og ingen antydning om vekselvirkninger mellom ulike samfunnsmessige nivåer. Noe som man derimot finner atskillig av hos Marx selv.26)
  4. Endelig rammer kritikken det paradoksale forhold at denne type «marxisme» av politiske og ideologiske grunner ofte i praktisk historieskrivning legger en bemerkelsesverdig- og 27)såkalt «borgerlig» konvensjonell – vekt på personer og ideer, Iggers refererer f.eks. fra forordet til det store øst-tyske 8 binds verk om tysk arbeiderbevegelse og -klasse. Her heter det nemlig at man foruten Marx’, Engels og Lenins skrifter, primært bygger på «…resolusjonene fra arbeiderklassens parti talene og artiklene av den tyske arbeiderbevegelses ledende funksjonærer.»29)

 

Når jeg  har  nevnt  såpass  mye  om  denne  variant  av  internasjonal marxisme  er  det  av  flere  grunner: Den  har  for  det første  så og  si  «kvantitativt»  preget  en meget  betydelig  del  av internasjonal  samfunns-  og  historieforskning  i  dette  århundre. Den  har  også  i  vesentlig  utstrekning  influert  på  ikke-marxistiske historikeres  oppfatning  av marxismen  og  dens  vitenskapelige  verdi.

Dette  siste  mener  i  alle  fall  jeg  er  meget  uheldig,  fordi  det bare  kan  forgrove  en  debatt  om marxisme  og  fordi  andre marxisme-retninger  må  kunne  ses  som  langt mer  fruktbare. Marxisme fortjener  etter  mitt  syn med  Hobsbawms  ord-  i  alle  fall langt høyere «aktelse»  enn  den  full-ideologiserte  varianten  kan gi  grunnlag  for. Jeg  skal,  helt  stikkordsmessig,  derfor  også  si  litt  om  såkalt «vestlig  marxisme». Dette  begrepet  er  ikke  mitt  påfunn. Derimot ble  det  lansert  i  Moskva,  gjennom Pravda,  tidlig  på 1920-tallet. Karakteristikken  var  den gang  utvetydig  ironisk ment  som  del  av  en  kritikk-kampanje  mot  bestemte marxisme-fortolkninger  i  vest-europeiske  land.30)

 

De  tre  fremste teoretikerne  her  var  italieneren  Antonio Gramsci,  tyskeren  Karl Korsch  og  ungareren  Georg  Lukacs. Bøker  av  alle   disse  ble  på 1970-tallet  oversatt  til, og  utgitt  på norsk. Felles  for  dem er  en  meget  kritisk  holdning  til  den  Engels-inspirerte  versjon av  marxismen. De  forskyver  alle  interessen til  Marx’  egne sosialfilosofiske  resonnement  i  hans  tidligere  forfatterskap. Dette  fører  igjen  til  en  oppfatning  om  et  mer  avgrenset  pretensjonsområde  for  marxismen  og  til  nye  innfallsvinkler. Særlig  interessant  i  denne  sammenhengen  er  Lukacs,  bade  av faglige  grunner  for  historikere  og  fordi  han  vel  var  den  som senere  sterkest  har  influert  og  inspirert  senere  forskning. I boken «Historie  og  klassebevissthet»  fra 1923  hevder  Lukacs at  det  avgjørende  i  marxismen  hverken  var             teorien  om den materielle  produksjonens  bestemmende  innflytelse  på  historisk utvikling, eller  klassekampens  betydning. Det  sentrale  var derimot  av  en  spesiell  vitenskapsteoretisk  art. Stikkord  er begrepet  om  «totalitet».   Marxismens fortjeneste  lå  med  andre ord  ikke  i  en mekanisk,  historisk  materialisme,  men  i  dens ambisjon  om  å  forstå  samfunn  i  sin  totalitet,  dvs.   som  en kompleks  helhet  hvor  der  går  impulser  i  flere  retninger. 31) Ved  studiet  av  denne  helhet  nyttet det  da  ikke  med  ferdige skjemaer  og  enkle  fasiter  på  forhand. Det viktige  var  åpenhet kombinert med  innsikten  om  at  sosiale  systemer  var  noe  annet,  og mer,  enn  summen  av  dets  delelementer

Blant  dem  som  skriver  om  disse  vitenskapshistoriske  sammenhengene  synes  det  å være  bred  enighet  om  at  Lukacs  marxisme-fortolkning  markert  har  preget  og  inspirert  det  som  fra 1930-tallet  og  opp  til  var  tid  er  kjent  som  «Frankfurter-skolen»(Horkheimer,  Adorno,  Marcuse,  Habermas  o.a.)  og  andre  ledende vestlige  intellektuelle.32)Slik  kom  man  til  å  legge  mindre vekt på  analyser  av  samfunnets  basis  og  større  på  dets  overbygning. Marxismen kom  gjennom  det  sa  og  si  til  å  «strømme  inn» i  fag  som  psykologi,  litteratur –  og  kunstvitenskap,  og  inn  i nyere  sosialfilosofi. Poenget  er  her  ikke  at  akkurat dette preget  jevnt  over  slo  spesielt  tydelig  inn  i  vestlig  historieforskning. Det  gjorde  det  vel  neppe. Poenget  er  snarere å antyde  noe  om  en  gradvis  tendens  til  vestlig  oppmyking,  og  det som  er  benevnt  som  «humanisering»,  av  marxismen.

Men  vestlig  historieforskning  har  da  sannelig  på  andre måter merket  fornyet  interesse  for  marxisme  og  voksende  innflytelse for  nettopp  flere  varianter  av marxisme. Her  kan  jeg  f.eks. vise  til  Iggers  bok  hvor  vi  far  presentert  en  rekke  ledende marxistiske  historikere  i  England  og  Frankrike.33)I  England  er det  s ærlig  navn  som  Eric  Hobsbawrn og  E.  P.  Thompson  for det 18. og  det       19. århundre,  og  Christopher  Hill  for  det 17.  århundres historie .Det  er  tidsskriftet  «Past  and  present»  som  har  vær viktigste  talerør  og debattforum  for  disse. Et  meget  levendedebattforum  etter  Iggers  gjennomgang  å  dømme. Fransk  historieforskning har  i  mange  år vært  sterkt  preget  av  den  såkalte  Annales-skolen.

Jeg  skal  ikke  her  si  noe  spesielt  om denne  historikeretradisjonen. Det  er  det  meningen  å  spare  til  en  egen  forelesning. Der  var helt  fra 1920-tallet  åpenbart  naturlige  berøringsflater  mellom ledende  Annales-historikere  og  marxismens  interesseområder. Men  disse  historikerne  var  likevel  i  mangt  svært  kritiske  tildet  de  oppfattet  som marxisme.Det  nye  som  har  skjedd  de senere år  er  nettopp  tendenser  til  å  bryte  ned  de  gamle  skiller mellom  Annales  og  marxisme.Sæ rlig  godt  kjent  er  her  en  såkalt programartikkel  fra1971  av  Pierre Vilar. Artikkelen  er  over-satt  til  svensk  og  trykt  under  tittelen  «Marxistisk  historia; en  vetenskap  under  uppbyggnad «34) Av  andre  kjente  marxistiske historikere  kan kanskje  særskilt nevnes revolusjonshistorikerenAlbert  Soboul  som  har  flere  bøker  oversatt  til  norsk.35)

Også  i  USA  har  faktisk  marxistiske  historikere  vunnet  en  viss anerkjennelse  og  innflytelse. Jon  Elster  har  bl.a.   skrevet dette  om  to  av  disse  amerikanske  historikerne :»I  USA  har historikere  som  Barrington  Moore  jr.  og  Eugene  Genovese vunnet en  posisjon  som  for få  siden  ville  vært  utenkelig  for  en marxistisk  historiker.»36) De  som  har  kjennskap  til  debatten om  «den  kalde  krigen»  vil  likeledes  ha  støtt  på  andre  marxistisk inspirerte  amerikanske  historikere  som  David  Horowitz,  Gabriel Kolko  og  William Appleman  Williams.37)

Jeg  skal  ikke  forlenge  denne  referanselisten  stort. Mulighetene for  å  forlenge  er  riktignok mange,  men  jeg  skal avrunde her  med bare  å  gi  to  nye  typer  henvisninger. Det  gjelder  for  det  første en  åpenbart  meget  betydelig  marxistisk  inspirasjon  i  historiske studier  av  forholdet mellom  den  rike  og  den  fattige  del  av verden. Samt mer  spesielt  i  studiet  av  utviklingslandenes historie. For  de  som matte  vare  nærmere  interessert  i  dette vil  jeg  gi  anbefaling  om  to gode,  norske  oversikter. Det  er for  det  første  Jarle  Simensens  artikkel  om:»Den  radikale retning  i  u-landsstudiene». 38) Den  er  trykt  i  Historisk  Tidsskrift for     1977.Dernest  er  det  Øyvind  Østeruds  bok  om» Utviklingsteori  og  historisk  endring «39)

Det  siste  feltet  for  henvisning  går  tilbake  hvor  vi  startet, til  sovjetisk  og  østeuropeisk  historieforskning. Den  meget kritiske  karakteristikk  som der  ble gitt  bør  utvilsomt nyanseres  og æmodifiseres  endel.Slik  f.eks.  Georg  Iggers  ser dette  har  særlig  polsk  historieforskning etter 1956  og  fram til  i dag vært  preget  av  en meget  levende  og  uortodoks  form  for marxisme.40) Tendenser  til  en  viss  tilsvarende  oppmyking  og større  elastisitet  i  forhold  til  de  ideologiske  betingede skjemaer  synes  også  finne  sted  i  Sovjet. Ganske  særlig  eksemplifiserer Kristian Gerner  her  med  Skandinavia-spesialisten Gurevitj. 41)

Sammenfattende  ser  vi  altså  idig  en marxistisk  inspirert  internasjonal  historieforskning  med  mange  forgreininger, i  åpenbar  vekst  og  preget  av mye  som  bryter  med  den  ideologiske skjemamarxismen. For  en  endelig  avsluttende  vurdering  av  dette  vil  jeg  nå  gi  et  historiografisk  lite  riss  av marxismens posisjon  innen  vår  egen,  norske  historieforskning.

 

  1. Marxismen- eller den  historiske  materialismen i  norsk historieforskning

Ganske  generelt må  det  være  god  dekning  for  å  hevde  at marxismen-  eller  den  historiske  materialismen           –  har  spilt  en  betydelig rolle  i norsk  historieforskning. Først  og  fremst  vil  vi  da tenke  på  Edvard  Bull  d.e.  og  på  Halvdan  Koht. Jeg  skal  ikke her  gå  nærmere  inn  på  noen  av  dem. Det  vil professor Per  Fuglum  senere i  semesteret  bruke  det meste  av  en  forelesning  til.

Litt  omtrentlig  formulert  skal  jeg  her  bare  understreke  det forhold  at  våre  to  mest  innflytelsesrike  historikere  fra  tiden like  etter  århundreskiftet  og  helt opp  til  annen  verdenskrig, var  meget  klart marxistisk  inspirert. Dette  er  greit  analysert og  dokumentert  i  Ottar  Dahls  bok  «Historisk  materialisme, Historieoppfatningen  hos  Edvard  Bull  og  Halvdan Koht.»42)

De var   begge  meget  aktive  politisk  innenfor  Det  Norske Arbeiderparti,  og  i  perioder  hvor  også  dette  partiet var  nært programmatisk  knyttet  til marxismen. Edvard  Bull  var  f.eks. utenriksminister  i  Arbeiderpartiets  Hornsrud-regjering  i 1928 og  han  var  partiets  nestformann ved  sin  død  i              1932. Halvdan  Koht var  som  vi  alle  vet  deretter  utenriksminister  i  Nygaardsvold-regjeringen  fra           1935  til1940.  Samtidig  er  det  nok  også  viktig  å poengtere at bade Koht og Bulls  form  for  historievitenskapelig marxisme  var  temmelig uforpliktende  og  personlig  preget. Ingen  av  dem  refererte større  til  Marx  eller  andre  av den  internasjonale marxismens klassikere  i  sine  arbeider. Heller  ikke  syntes  noen  av  dem opptatt  av  den  spesifikt  marxistiske  begrepsapparaturen. Begge  syntes  dessuten  i  stor  grad  også  å  ha  hentet  impulser

fra  andre  historikere  og  teoretikere. Sofistikerte  marxister som  stiller  strenge  krav  til vilkår  for  etiketten vil nok smile litt  av  Bull  og  Koht  som  marxister. Likevel  har  en  yngre  norsk marxist  som  Odd  Bjørn  Fure  ved  Historisk  Institutt  i  Bergen, skrevet  følgende:

«Den  posisjon  Koht  og  Bull  og  derved  marxistisk  historieforskning  hadde  i  mellomkrigstida  setter norsk  historieforskning  i  en  særstilling  i  europeisk  sammenheng i  dette  tidsrom. I  de  øvrige  land  kom  aldri marxister  i  nærheten  av  universitetsstillinger.„43)

Så  langt  altså  om  Bull  og  Koht .I  forlengelsen  av  tradisjonene dannet  kom  der  flere  slike-  i  alle  fall marxistisk inspirerte-  historiske  materialister.      Jeg  skal  bare an tyde ved  navn  som   Johan  Schreiner og  Andreas  Holmsen. Begge   virksomme langt inn  i  vår  egen  tid. Holmsen  er  som pensjonist  forså vidt  stadig  virksom.

Likevel  er  nok  norsk  historieforskning  i  det meste  av  etterkrigstiden  i  større  grad  preget  av  de  kritiske  reaksjoner  på den  historiske  materialismen            –  eller  marxismen fra  Koht  og Bull.Jens  Arup  Seip,  som vel  er  den  norske  historiker  som sterkest  har  influert  tendensen  i  nyere  tid,  var  tidlig  ute  i så  måte. I  en  artikkel  fra1940,  kalt  «Problemer  og  metode  i norsk  middelalderforskning”,  tok  han(riktignok  forsiktig)   til orde  for  en  oppmyking  av  de  marxistiske  modeller  som fram  til da  hadde  dominert  denne  forskningen. Kritikken  var  særlig rettet  mot  Johan  Schreiner. Og  resepten  framover  var  ytterligere  raffinering  av  begreper  og  sterkere  konsentrasjon om arbeid  med  empiri,  dvs.  at møysommelig  arbeid  med  primærkildene  matte  få større  plass  enn  tidligere. 44)

Og i 1961 (21  år  senere) kom  så Knut  Helle  med  en  tilsvarende  programartikkel  kalt: «Tendenser  i  nyere  norsk  hoymiddelalderforskning».45)  Han skjerpet  kritikken og  distanseringen  til den  historisk materialistiske  posisjon  betydelig. Helt  direkte  går  Helle her  ut med  kritikk  av  det  han  kaller  «spekulative  helhets-oppfatninger» (46) og  «…tanken  om en  økonomisk  determinert samfunnsutvikling»47). Helt  i  tråd  med  denne  utviklingen  må vi  så  se  Ottar  Dahls  «Grunntrekk  i  historieforskningens  metodelære»  fra 1964. Med  den  fikk  det  norske  miljøet  en lærebok  i  historisk  teori  og  metode  hvor  det vel må  sies  at den  marxistiske inspirasjon er bortimot helt fraværende. Ottar Dahl  som  den  fremste  norske  historieteoretiker  hadde  riktignokskrevet  sin  hovedoppgave  om  Bull,  Koht  og  marxismen.                 Men  han var  vitenskapsteoretisk  influert  og  inspirert  først  og  fremst av  Karl  Popper,  en  av  de  best  kjente,   internasjonale marxismekritikere.

 

Mitt  historiografiske  riss  over  den  historiske  materialismens innflytelse  kan  likevel  ikke  avsluttes  her .Det  må  selvsagt også  ha  med  noen  streker  fra              1970-tallet.Den  voksende  tverrfaglige  og  internasjonale  interessen  for  Marx og  marxisme  fra midt  på  1960-tallet  og  inn  i 1970-årene  kom  påny  til  å  aktualisere temaet  i  norsk  historieforskning. Ett  uttrykk  for dette  var  at «Marxisme  og  historieforskning»  ble  tatt opp  som  eget  tema på den nordiske metodekonferansen  i 197248). Det  trykte  referat  fra  konferansen og  flere  etterfølgendedebatt-innlegg  i  Historisk  Tidsskrift illustrerer  meget  tydelig den  nye  situasjonen.49)

 

 

Den  «gamle»  diskusjonen  omkring Koht/Bull-tradisjonens  marxisme  var nå  passe og  avviklet. Den nye  ble  fort  på  et  klart mer  teoretisk  sofistikert  plan,  med nye  temaer  og  åpenbart  langt  mer  i  kontakt med  aktuell, internasjonal marxismeforskning. Dette  var  selvsagt  ikke  alenenorske  historikeres  fortjeneste. Men  viktig  i norsk  sammenheng var  det  utvilsomt  at  en  internasjonalt  anerkjent marxolog  som Jon  Elster  kom  inn  i  det  faglige  miljø,  og  sammen med  ham en rekke  yngre  marxister  i  rekrutteringsstillinger. Na  skal  ikke jeg  konkretisere  mine  personlige  vurderinger  av  disse  i  noen særlig  grad  her. Jeg  skal  nøye  meg  med  a  karakterisere  Jon Elster  som  en mer  solid  ambassadør  for  det  fruktbare ved nyere  marxisme  enn  hva  f.eks.  Harald  Berntsen,  Lars  Ivar  Hansen og Åsmund  Egge  framsto  som  gjennom  flere  av  disse  diskusjonene på1970-tallet.

Slik  har  vi  i  dagens  norske  historikermiljø  en  betydelig  spennvidde,  en  spennvidde  som  nok  er  større  enn  noen  gang  tidligere. Marxismen, eller  den  historiske  materialismen,  er  slett  ikke dominerende  som  i  tidligere  perioder. Men  den  har  nok  gjennom en  hel  liten  gruppe  av  yngre  folk  muligheter  for  på  litt  sik tå  øve  større  innflytelse  igjen,  på  delvis  nytt grunnlag.

  1. En oppsummerende  vurdering

Jeg  velger  å  avrunde  her  ved  å  samle  noen  tråder  og  med  en personlig  sammenfattende  vurdering. For  det  første  har  jeg altså  valgt  denne  historiografiske  oversiktsformen  ut  fra  en tanke  om  at  man  best  kan  forholde  seg  til marxismen  som  tema ut  fra  en  slik  litt  bred  oversikt. Og  ikke  umiddelbart  på bakgrunn  av  nærstudier  i  spesialiserte  Marx-tekster  eller marxisme-diskusjoner. Et  annet  hovedpoeng  er dessuten å  vise at marxisme-begrepet  kan være  svært  mangetydig  og  derfor  ikke noe  vi  bør  ta  raske  standpunkter  til  ut  fra  politiske  emosjoner  eller ideologiske preferanser.

På  den  ene  side  mener  jeg  nok  derfor  at  det  er  viktig  å ha mest mulig  klare  begreper  i  en  diskusjon. Men  samtidig  er  jeg  ikke så  veldig  opptatt  av  etiketter.      Det  er  ikke  det  samme  som ikke  a  ville ta standpunkter.

Jeg  har  derfor  allerede  presentert atskillig  kritikk  av  det  jeg  oppfatter  som dogmatiske  og  vitenskapelig  fullstendig  verdiløse utgaver  av  såkalt marxisme ‘:Men  jeg  har  også  ment  å  fa  fram at  jeg  finner  inspirerende  i  andre  former  for marxistisk  historieforskning. Slik   marxisme  er  verdifull  av flere  grunner: Den  bidrar  til  raskere  å bryte  ned  de  mest foreldede  former  for  trang, politisk  elitehistorie. Den  bidrar til  åpent  blikk  framfor  alt  mot  økonomisk  og  sosial  historie som  helt sentrale  studiefelter  for  historieforskningen. Den bidrar  i  utpreget  grad også  til  å  stimulere  totalitets-perspektivet, dvs.   til  a  se  sosialt  liv  helhetlig  og  strukturelt,  og  ikke  bare som  en  løst  sammenhengende  masse  av  individer  og  brokker  av sosialt  liv. Slik  marxisme  bidrar  også  verdifullt med  sine  konfliktperspektiver  som  nyttig  motvekt  mot  ofte mindre realistiske  harmoniseringsforestillinger. Og  endelig  bidrar  den positivt  ved  å  insistere  på  mer  bevisst  bruk  av  teori  i historieforskningen.

NOTER  TIL  FORELESNING         «MARXISME  OG  HISTORIEFORSKNING»

1) H.P. Clausen:»Hvad  er  historie». København              1974,  s.7

2)  Samme  sted.

3).Eric  J.   Hobsbawn: «Kapitalens  tidsalder.1848-187.»   bd.2,Oslo         1978,   s.409-410.

4) «Marx  i  dag.»  Oslo 1973,  Jon  Elsters  artikkel: «Marx, marxologi,  og  marxisme  idig.»  s.141-151.

5) Samme  steds.146  og  tilsvarende  f.eks.   hos  Sven-Eric Liedman:   «Marxism  och vetenskapsteori.»(Trykt  i»Positivism,  marxism  och  kritisk  teori.» Stockholm.               1973.se  s.68.)

6) Jon  Elster,   Innledning  til  «Karl  Marx.Verker   i  utvalg. 2.skrifter  om  den  materialistiske  historieoppfatning.»Oslo,1970,   s.14.

7) Fra  artikkelen  i   «Marx  idag»,   s.151.

8) Se  f.eks.   Elster  samme  som  ovenfor,   s.   141-143.Og  likeledes  Rune  Slagstad  i  hans  artikkel  «Marxisme», trykt   i Pax  Leksikon .Bind         4,  Oslo 1980.     Se  s ærlig   s.244.

9) Max-Engels  Werke. BerlinDietz  Verlag. 1953              (MEW)

10)  Elster  gir  en  ganske  fyldig  bibliografisk  tilvising  og kommentar  i  «Marx  idag.» Se  s. 145-147.

12)  Referanser   vil  likeledes  følge  fortløpende.

13) For  en  elementær og   kyndig  orientering,   jfr.   f.eks. Jon  Elsters  artikkel              «Historisk  materialisme»  i  Pax leksikon,  Bind3,  Oslo 1979,   s.78-80.

14).Karl  Marx.  «Verker i  Utvalg.   Bd.   2;  s.216.Oversatt  fra hans   «Zur   Kritikk  der  Politischen  Okonomie.»(1859)

15) Samme sted,  s.89.  Fra   «Den  tyske   ideologi.»

16) Samme  sted.  s.23. Fra  Jon  Elsters  innledning.

17) Om  begrepsbruken  her  ref.  Elster   samme  sted,   s.42-49.

18) Samme  sted,   s.43-44.

19)  Rune  Slagstads  artikkel  om  «Marxisme»   i  Pax  Leksikon,   s.240.

20) Ref.   f.eks.  Sven  Eric  Liedman  i   «Positivism,          …»,  s.70.

21) Ref. f.eks. Jon Elsters  artikkel  «Marx,   Karl»,  i  Pax  Leksikon,Bind 4,  Oslo 1980,   s.251.252.

22)For  mer   filosofisk  funderte  drøftinger  av  Engels  se  f.eks. Stein  Rafoss  i   «Innledning»   til   «Sosialistiske  klassikere, Friedrich  Engels. Filosofiske  skrifter.»  Oslo1974.s. 7-59.

Her  er  ogsa  en  ganske  omfattende  litteraturliste ,  presentert,  s.57-59.

23) S.H.M.nr.9. «Historikeren  og  samfunnet.» Oslo.1974,s.21-36.

24)  Scandia,1973,  s.159-200.

25) Georg  G.  Iggers. «Moderne  historievidenskb».  København 1980,  s.99-112.

26)  Fra  «Marx  i  dag.»  s.150.

27)  Sven  Eric  Liedman.               «Positivism  …»,  se  f.eks.  s.72  og 82.

28 )Iggers.»Moderne   …»,  s.108.

29) Rune  Slagstads  «Marxisme»-artikkel  i  Pax Leksikon,  s.242.

30.

31) For  dette  se  også  Liedman  «Positivism…»,  s.        72-73 og  Berge  Furre  i  «Historie  og  objektivitet».       (Trykt  i « Pedagogisk  Periferi».    Oslo.1973,  s.46-50.)

32) Tydelig  formulert  i  de  refererte  artikler  av  både Liedman  og  Slagstad.

33) Iggers «Moderne  …»,  s.112.133.

34)Trykt både  i  «At skriva  historia.»  Stockholm 1978,  s.106-160  og  i  «Haften  far  kritiska  studier.»  nr.           3-4         1974, s.            58-94.

35) Albert  Soboul:»Den  franske  revolusjon.»  Bind1  og 2. Oslo.1969  og 1970.

36) Jon  Elster  i  «Marx  i  dag.»  s.150.

37) Se  f.eks.   i  Helge  Pharo:    «USA og  den  kalde  krigen», Oslo           1972.

38) Historisk  Tidsskrift  1977,   s.365-396.

39) Utgitt  i  Oslo.1978.

40) Iggers,»Moderne  …»,  s.109-112.

41) Kristian  Gerner:»Clio  i  samhallets  tjanst.»  Scandia.1973, og  «Den  kollektiva manniskan  och  historievetenskapen: en  studie  i  hermeneutisk  marxism»,Trykt  i  S.H.M.  nr.    12,s.101-139.

42) Utgitt  i  flere  opplag.Senest  Oslo. 1974.

43)  Odd  Bjørn  Fure,  Upublisert  notat: «Vitenskapsteoretiske tendenser  i  norsk  historieforskning  i  etterkrigstiden.»s.7.Holdt  som  foredrag  ved  et  vitenskapsteoretisk seminar,  Dragvoll,  UNIT 6.4.81.

44) Historisk Tidsskrift,  1940,  s.123.174.

45) Historisk Tidsskrift,  1961,   s.384-410.

46)  Samme  sted,  s.410.

47) Samme  sted,   s.      47.

48).  S.H.M. nr.8, Oslo.1973.

49)(1)Scocozza,  Elster og Helle:               «Marxisme og  historie-forskning»,  Historisk  Tidsskrift nr.4-1972,  s.428-437.(2) Åsmund  Egge: «Empirisme  eller marxisme»,  Historisk Tidsskrift nr.4-1974,  s.332-352.(3) O.  Dahl og Å.  Egge:»Marxisme og  empirisk  forskning.»Historisk  Tidsskrift nr.        1.,1975,  s.67-81.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Metavitenskap, humaniora og historiografi.

StenRHelland Historie 343 Kommentarer , , , , , , , , , , , , , , ,

EN UFERDIG SKISSE FRA 1985- OG ET POSTSCRIPT INN I 2014

1

METAVITENSKAP, HUMANIORA OG HISTORIOGRAFI.

Av Sten Reinhart Helland

«Det sies stundom at vitenskapen selv, dens metodiske prinsipper, hviler på verdier.(…)Dens vitenskapelige «moral» er en instrumentell moral av samme art som logiske og matematiske regler. (… )

Vi bærer som historikere med oss impulser til å la normer av etisk art spille inn i vår forskning og fordreie resultatene.

Denne byrde er stor nok om vi ikke også skal legges til last normer som er en nødvendig forutsetning for forskningen selv.

Disse verdier er ingen byrde, ingen tyngende vekt, de er vinger.»

Jens Arup Seip.(1)

  1. ET FORSKNINGSPOLITISK BAKTEPPE

Hva er vitenskap? Hva skiller god fra dårlig forskning? Hvordan forvaltes en vitenskapelig fagdisiplin?

Personer med beskjeden kjennskap til vitenskap og forskningsmiljøer vil gjerne tro at de fleste forskere selv kan gi umiddelbare svar på slike spørsmål. Denne skissen har imidlertid tatt sitt utgangspunkt i en forutsetning om noe helt annet. Den forutsetter at forskere jevnt over vil oppfatte denne type spørsmål både som kompliserte og kontroversielle. Et slikt utgangspunkt begrunner at det her dreier seg om noe som er verdt nærmere omtanke og undersøkelse. Men det gir også grunnlag for varsomhet og en viss beskjedenhet, ved forsøk på å skrive kvalifisert og gi noen meningsfylte svar.

Min interesse for slike spørsmål ble særlig inspirert av en bredere tverrfaglig aktivitet for å styrke norsk vitenskapsteoretisk kunnskap og kompetanse. Retningslinjer for en slik aktivitet ble trukket opp ved en større nasjonal konferanse i NAVF-regi, allerede i 1975. Her deltok representanter fra forskningsrådets administrasjon, fra de spesifikt vitenskapsteoretiske fag, fra de enkelte fag innen medisin, naturvitenskap, samfunnsvitenskap- og innen humaniora. Konferansen konkluderte med å peke på et særlig behov for mer arbeid med:

«humanistisk forsknings grunnleggende begrep og metoder»

og for det som ble kalt:

«en vitenskapsteoretisk informert utforskning av norsk vitenskapshistorie».(2)

Min personlige bakgrunn innen humaniora og som historiker har gjort det særlig naturlig å forsøke å gå noe tettere på hva som ligger i dette.

En slik spesiell vekt på de humanistiske fagenes historiske og teoretiske grunnlag må forstås på bakgrunn av ulike forhold. Ved konferansen i 1975 var det den rent faglige, eller innen- vitenskapelige, argumentasjon som sto i sentrum. I årene som siden har fulgt har spørsmål omkring humanioras basis i alle fall ikke blitt mindre aktuelle, men perspektivet utvilsomt bredere. Samfunnsmessige og økonomiske strukturforhold har aktualiserte debatt ikke bare om de metodiske og teoretiske problemer. På 1980-tallet har de humanistiske forskningsmiljøene, i Norge og i andre land, fått et enda sterkere behov for å markedsføre seg samfunnsmessig, eller for å begrunne nytten og relevansen av sin virksomhet overhodet.

Tilnærmet stillingsstopp ved universitetene, synkende studenttilgang og overføring av stillinger til andre fagområder fører til at det ikke lenger fordrer spesiell vitenskapsteoretisk orientering å skulle interessere seg for slike spørsmål.

Den aktuelle interessen for humaniora har fått en hyppig anvendt og tilspisset form som et spørsmål om «krise» for de humanistiske disipliner. Diagnosen er likevel ikke alltid like presist stillet, som den er skarpt formulert. Legitimeringsproblemer utad og stagnasjon med hensyn til tilførsel av økonomiske ressurser tas gjerne uten mer inngående problematisering som uttrykk for at humaniora parallelt opplever en indre faglig, eller vitenskapelig, krise. Ofte søkes det også påvist sammenhenger mellom de ytre og de indre krisefenomener.3

I norsk sammenheng ble sentrale deler av dette problemfeltet, for noen få år siden, heftig debattert i en dagsavis. Utgangspunktet var at filosofen Jon Elster, gjennom 2 artikler i Dagbladet, forsøkte å begrunne følgende påstand: (3)

«Det er neppe for mye sagt at humanistisk ‘forskning i dag er inne i en identitetskrise. Satt på spissen kan man si at det som gjerne kalles humanistisk forskning, enten ikke er humanistisk, eller ikke er forskning.»(4)

Elsters påstand var i særlig grad rettet mot enkelte estetiske disipliner som litteraturfag og kunsthistorie. Ingen av disse kunne representere forskning;

«… i den vanlige betydning som går ut på å forklare observerte fenomener gjennom prøvbare hypoteser.» De burde derfor også gi opp sine pretensjoner om å være vitenskapelige og sine mislykkede forsøk på; «å låne begreper og teorier fra de egentlige vitenskaper.» (5)

Elsters etablerte prestisje som vitenskapsfilosof måtte naturligvis gjøre et slikt offentlig utspill spesielt effektfullt. Hans mange opponenter viste imidlertid ingen større forståelse hverken for Elsters grunnleggende begrep om vitenskap og forskning, eller for hans argumenter. En av dem formulerte sin oppfatning om debattens kjerne slik;

«… hvem (…) skal formulere teoriene og bestemme metodene? Er det de som selv driver forskningen i fagene, eller er det vitenskapsfilosofen(e)? I siste fall-hvor har de hentet sin autoritet?»(6)

På denne måten ble det almene publikum presentert for en aktuell vitenskapsintern kontrovers om – og innen – norsk humaniora. Den kunne gi et innblikk med hensyn til grunnleggende meningsforskjeller om forholdet mellom fagområder, og innen det humanistiske fagområde. Og den ga indikasjoner på en vesentlig forskyvning innen norsk vitenskapsteoretisk debatt. Forrige gang en debatt av tilsvarende type ble ført i norske avisspalter var det samfunnsvitenskapenes plassering i spenningsfeltet mellom naturvitenskap og tradisjonell humaniora som sto i sentrum for interessen. Det var den såkalte «positivisme-debatten» i siste del av 1960- og første del av 1970-årene. Om denne ikke alltid var like praktisk fruktbar og forankret – så kan den i ettertid i alle fall betraktes som en illustrasjon på sammenhengen mellom bedre internasjonal vitenskapsteoretisk orientering og større interesse for norsk vitenskaps eget grunnlag.(7) Den bidro utvilsomt også til en viss utvikling innen de norske samfunnsvitenskapelige miljøer med hensyn til teoretisk og metodisk refleksjon, og til større grad av innen-faglig toleranse og pluralisme.(8) Det er imidlertid påfallende i hvor liten grad denne diskusjonen berørte de tradisjonelle humanistiske disipliner. Og når dette skjedde var det vesentligst i form av at humanistiske fag ble omtalt eksemplifiserende som «myke» og hermeneutisk forankret mot den dominerende «harde» positivistiske forankring i fag som sosiologi, sosialøkonomi, rettsvitenskap, psykologi og pedagogikk.(9)

Humanioras behov på 1980-tallet har derfor vært større grad av avklaring på egne premisser. Det må selvsagt skje på flere måter. Denne skissen er ment som ett bidrag innen en slik overordnet perspektivramme. Tanken har også vært at en empirisk studie av sentrale sider ved moderne norske historikeres profesjonelle virksomhet og selvforståelse kan være spesielt nyttig i så henseende. Historiefaget må kanskje sterkere enn noe annet fag i utgangspunktet forventes oppleve spenninger med hensyn til sin identitet som vitenskapelig disiplin?

Jeg forestiller meg altså at min skisse kan ha interesse på to plan. Dels vil den berøre problemer og temaer som i stor grad er felles for all humanistisk forskning. Og dels gjelder det fagspesifikt et problemfelt av prinsipiell interesse for det faghistoriske miljø på tvers av spesialområder og sub-disipliner.

I det følgende først en viss generell vitenskapsteoretisk –eller om en heller vil : en Meta vitenskapelig – tiknytning

  1. EN VITENSKAPSTEORETISK- ELLER METAVITENSKAPELIG- RAMME

a.En historikers særlige behov til begrunnelse for å starte med «teori»

Vitenskapelige disipliner kan ha meget ulike konvensjoner for hvordan et forskningsarbeid bygges opp og presenteres. Historikermiljøer har en tradisjon for sterkt måtehold med hensyn til presentasjon av generell teori som utgangspunkt for empiriske undersøkelser. Denne skissen vil slik i noen grad bryte med sedvane innen min «egen» disiplin. Det berettiger en begrunnelse. Jens Arup Seip har her- som i så mange sammenhenger- gitt de mest slående formuleringer til en typisk historikerholdning. Midt på 1970-tallet,i en polemikk med de to samfunnsviterne Stein Rokkan og Gudmund Hernes, begrunnet Seip inngående sin skepsis overfor hva han benevnte som «modellenes tyranni».(10) Framfor samfunnsviternes krav om en teoretisk «forhåndsmodell» og klare begreper om «dikotomier» stiller Seip alternativet om at forskningsprosessen skal;

» (…) begynne med det åpne sinn, elle rom dette uttrykk vekker anstøt, begynne med flere sinn.»(11)

Det er naturligvis ikke noe som tilsier at en slik modell for den gode forskning behøver å implisere at en simpelthen starter med et åpent sinn. Slik sett behøver den heller ikke å stå i motsetning til et ønske om en «vitenskapsteoretisk informert» empirisk utforskning av norsk vitenskaps historie.(12) Det er likevel her særlige grunner for – om ikke å starte på grunnlag av en teoretisk modell, så i alle fall -å knytte an til enkelte teoretiske perspektiver som er eksplisitt formulert. Formålet må være å få hjelp til et noenlunde synliggjort og presisert grunnlag for antakelser om generelle sammenhenger og om hvilke spørsmål som er vesentlige å stille.

Dette har med forskningsfeltets aktuelle situasjon og dets spesielle karakter å gjøre. Tradisjonell lærdomsdomshistorie i oversiktsframstillingens form, eller akademisk personalhistorie, vil nok fortsatt kunne ha interesse som varianter av vitenskapshistorie.(13) Men moderne norsk vitenskapshistorisk forskning bør ha et annet arbeidsgrunnlag- og stille problemer også på nye og på flere måter enn tidligere. Slik forskning har i vårt land foreløpig bare vært drevet i ganske beskjeden utstrekning.(14)Det er derfor hverken utviklet noe eget miljø for vitenskapshistoriske studier eller produsert avhandlinger som i større omfang kan gi kunnskap og impulser. Samtidig stilles det altså krav om et bredere vitenskapsteoretisk perspektiv til dem som skal arbeide innen feltet.

En slik forventning er fruktbar nettopp fordi en mer generell vitenskapsteoretisk tilknytning vil kunne gi den type impulser som ellers savnes. Og den er meget rimelig pd bakgrunn av de seneste tiårenes omfattende debatt og utvikling innen internasjonal vitenskapsteori.

b.Hva er metavitenskap- eller vitenskapsteori?

Det vil være et sentralt mål for denne skissen å problematisere begrepene om vitenskap og forskning. Heller ikke begrepet om vitenskapsteori/metavitenskap er uten videre presist og entydig. Vi skal likevel begrense var drøfting her – og ut fra et mer praktisk formål velge en bruksdefinisjon.

En enkel og grunnleggende bestemmelse vil være re at vitenskapsteori har vitenskapen selv som sitt objekt. Vitenskapsteoriens arbeidsområde, eller studiefelt, vil altså være vitenskap i alle dens aspekter.

Det kan imidlertid være problematisk at begrepet ofte tolkes urimelig trangt- og at det lett forekommer misvisende. Det første skjer særlig ved at en i forskningsmiljøer assosierer sterkt avgrenset til tradisjonell «vitenskapsfilosofi». Begrepet kan dessuten være misvisende ved at det gjerne tolkes bokstavelig som om det virkelig bare var tale om «teori» om vitenskap. Det brukes da også tidvis et alternativt begrep; metavitenskap. Dette er nok språklig noe klarere ved at det faktisk og bredere impliserer ulike former for refleksjon, utsagn og undersøkelser om vitenskap.(15) Termen vitenskapsteori er likevel etterhvert sa innarbeidet i nordisk faglig kommunikasjon at vi i det følgende fortsatt vil nytte denne – og forstå den som synonymt med metavitenskap. Denne begrepsbruken gjør det derfor mest naturlig a karakterisere studieteltet nærmere ut fra hvilke spørsmål sum stilles, hvordan man arbeider innen feltet og hvordan det er organisert som forskningsvirksomhet.

Det følger av det som er nevnt til nå at studier av vitenskap kan ha meget ulike siktepunkt. En sentral og meget generell måte å differensiere er mellom normative og deskriptive -eller analytiske formål.(16) Dette innebærer med andre ord et skille mellom utsagn om hvordan vitenskap bør være og om hvordan den faktisk drives -eller har vært drevet . Distinksjonen er nyttig.

Men verken teoretisk eller praktisk vil det være fullt ut mulig å holde fra hverandre normative og analytiske aspekter i vitenskapsteoretisk arbeid. Dette vil gjelde uansett faglig sammenheng og nivå.

Den formodentlig best reflekterte vitenskapsteori vil imidlertid være den som i dag skjer innen rammene av et eget tverrfaglig og internasjonalt forskningsfelt. Gjennom de seneste 50 år har profesjonell vitenskapsteori blitt utviklet til mye mer enn det en ganske liten gruppe filosofer og idehistorikere tidligere hadde som sitt spesielle område. På 1980-tallet finnes det internasjonalt eksempelvis noe nær 200 vitenskapsteoretiske fagtidsskrifter.

Tallet på egne vitenskapsteoretiske forskningsinstitutter kan tilsvarende anslås til i overkant av 100.(17) I Norden har vi fortsatt lite av denne typen vitenskapsteoretisk institusjonalisering. Størst blant det som finnes er; Institutionen for vetenskapsteori ved Göteborgs Universitet. Denne har under ledelse av svensken Håkan Tørnebohm, virket som en informasjons- og idesentral for atskillig av den mindre spesialiserte vitenskapsteoretiske virksomhet i de nordiske land.(18)

Den institusjonaliserte vitenskapsteoretiske forskning har gjennom de seneste tiår differensiert ytterligere i en rekke disipliner. Dette skjer forså vidt som en naturlig konsekvens av spesialiseringen innen feltet : disiplinorienteringen springer derved i første rekke ut fra de meget ulike typer av spørsmå1 som etterhvert stilles. Men den henger også i betydelig grad sammen med vesentlige endringer av selve studieobjektet; det vil altså si av endringer innen vitenskap som aktivitet og som institusjon. Den tradisjonelt mest sentrale vitenskapsteoretiske disiplin er vitenskapsfilosofi. Her vil hovedinteressene være spørsmål om vitenskapens erkjennelsesteoretiske problemer (epistemologi), dens logiske struktur, det vitenskapelige sprakets karakter -og ulike sider ved vitenskapens verdigrunnlag. Som disiplin er vitenskapssosiologi langt yngre og vesentligst opptatt av helt andre aspekter. Dens spørsmål vil primært knytte seg til empiriske studier av de moderne vitenskapelige institusjoner internt og av forholdet mellom disse og «samfunnet» utenfor. Den tredje av det vi i dag mg karakterisere som vitenskapsteoriens hoved disipliner er vitenskapshistorie. Også denne har sterke tradisjoner, særlig i form av såkalt lærdoms- og idehistorie .Samtidig er det nok vitenskapshistorien som har tatt sterkest preg av «moderniseringen» innen vitenskapsteoretisk forskning. Foreløpig kan vi derfor nøye oss med å slå fast at det er vitenskapens faktiske rolle og bevegelser over tid som er den konstituerende fellesinteresse. Det vil si vitenskap som studieobjekt ,undersøkt i sin historiske kontekst. Slik sett kan det være naturlig å definere vitenskapshistorie som mest «naturlig» en historisk subdisiplin.

Vitenskap behandlet ut fra filosofiske, sosiologiske og historiske perspektiver er riktignok – både faglig og institusjonelt- det sentrale grunnlag for den vitenskapsteoretiske disiplinorienteringen.Men den omfatter også flere som f.eks. vitenskapspsykologi, vitenskapsetikk og vitenskapsøkonomi. Vest-tyskeren Ina Spiegel-Røsing ga allerede i 1973 ut en kommentert bibliografisk oversikt som kunne gi et nyttig bilde av den veldige mengde internasjonal litteratur som fram til da var produsert innen de vitenskapsteoretiske hoved disipliner – og innen de nye spesialiteter som har fulgt i kjølvannet.(19) Det er med andre ord ikke uproblematisk å relatere en empirisk undersøkelse til teoretiske perspektiver og strømninger innen alt dette. Jeg vil likevel presentere og drøfte enkelte tendenser som i særlig grad må antas å kunne gi en fruktbar tilknytning for mitt utgangspunkt og formål.

  1. Ett perspektiv på strømninger i almen vitenskapsteori

Flere forhold gjør det nødvendig a presisere at dette avsnittet vil avgrense seg til ett perspektiv – og til strømninger i almen internasjonal vitenskapsteori. Det finnes selvsagt andre og delvis konkurrerende innfallsvinkler og forståelsesrammer. Diskusjoner om forholdet mellom ulike fagområder eller vitenskapstyper, vil dessuten med hensikt komme etter en drøfting av den almene vitenskapsteoretiske debatt. Denne debatten har på sin side i helt overveiende grad tatt sine utgangspunkt i natur- og formalvitenskapenes problemer.

Dette siste forholdet forklarer langt på vei bade det eksterne og det interne grunnlag for vitenskapsteoriens voksende aktualitet. Det eksterne Jigger i natur- og formalvitenskapenes åpenbare betydning som samfunnsmessig produksjonsfaktor, eller med en annen term; som – produktivkraft. Det interne ligger i disse vitenskapsområdenes etablerte prestisje som antatt særlig eksakte og derved som særlig vitenskapelig «avanserte». (20)

Det er imidlertid en rekke kritiske spørsmål, knyttet til dette tradisjonelle bilde av de fremste « status vitenskaper», som sterkest har preget den nyere vitenskapsteoriens dreining. Moderne naturvitenskap anklages i vår tid også for sitt potensiale som samfunnsmessig destruksjonskraft. Og dens grunnlag for a kunne gi nøytral, presis og «objektiv» kunnskap om virkeligheten forekommer langt mer problematisk enn det tidligere var vanlig å forestille seg. Slike tendenser til skarpere kritisk søkelys på et hevdvunnet bilde av vitenskap har primært utspring i de store vestlige industri- og forskningsland. Men de reflekteres også i vår lille nasjonale sammenheng. Fra det tidlige 1980-tall kan nevnes, som sentrale eksempler, filosofen Arne Næss’ bok: (21) og rapporten om: Forskning og etisk ansvar, fra Hovedkomiteen for norsk forskning. (22)

Den nyere internasjonale debatten omkring fenomenet vitenskap har fra et teoretisk perspektiv for en stor del vært knyttet til begrepene; legitimitet, autonomi og rasjonalitet. Dette gjelder – enklere formulert -spørsmål om hvorvidt det er mulig å legitimere eller begrunne vitenskapelig kunnskap, som en form for tilnærmet sikker kunnskap som i som særlig grad er samfunnsmessig uavhengig og rasjonelt fundert. Eller; hva er det som berettiger et skille mellom vitenskapelig kunnskap og andre kunnskapsformer hvor slike finnes, f.eks. gjennom ideologi, religiøs tro og såkalt hverdagsfornuft? (23)

Hvilke svar har man så kunnet gi på slike spørsmål innen den vitenskapsteoretiske forskning og debatt?

Jeg vil antyde noen, ved et riss over det jeg oppfatter som en av de mest interessante utviklingstendenser. Dette gjelder en utvikling gjennom de seneste tiår, som jeg finner det rimelig å karakterisere som en gradvis form for konvergens mellom to kunnskapsteoretiske tradisjoner. Men det dreier seg i utgangspunktet om vidt forskjellige tradisjoner, med røtter tilbake til tiden like etter århundreskiftet.

Den første av disse er en rasjonalistisk kunnskapsteori som arbeidet i forlengelsen av den klassiske kunnskapsfilosofis søken etter den gyldige kunnskapens muligheter og natur. Dette henspiller pi den vitenskapsfilosofiske strømning som senere er benevnt vekselvis som logisk positivisme :eller logisk empirisme- og særlig knyttet til 1920-tallets såkalte Wiener-krets rundt navn som Moritz Schlick, Rudolf Carnap og Otto Neurath.(24)Den logiske positivismens inspirasjon var de moderne naturvitenskapenes framvekst- og dens motstander var hva man oppfattet som pseudovitenskapelige og spekulative strømninger i tiden. Målet var å bringe vitenskapen mer definitivt over på sikkert og rent rasjonelt grunnlag. Denne skolens -og senere vitenskapsteoris rasjonalismebegrep overskrider imidlertid den klassiske kunnskapsfilosofiske dikotomisering av «rasjonalisme» mot «empirisme».(25) I moderne versjon er termen ment å inkludere både fornuftsbestemt rasjonalitet og empirisk forskningsmetodologi.(26) Den logiske positivisme forsøkte derfor på et slikt grunnlag å utvikle kriterier for å kunne skille klart mellom vitenskap og ikke-vitenskap. Slike kriterier ble dels søkt avledet fra moderne formallogikk (27), ved forsøk på utvikling av et «teorinøytralt» vitenskapelig språk- og ved å legge avgjørende vekt på verifikasjon eller empirisk kontroll av vitenskapelige teorier og hypoteser.

I delvis opposisjon mot dette arbeidet Karl Popper på samme tid.(28)Han avviste formodningene om at det kunne være mulig a utvikle et teorinøytralt vitenskapelig språk- og han avviste at empirisk verifikasjon skulle kunne anses som det sentrale demarkasjonskriterium for å kunne skille mellom vitenskap og ikke-vitenskap. For Popper sto det faktisk slik at de fleste vitenskapelige teorier eller hypoteser kan forsynes med en i og for seg tilforlatelig empirisk basis. Derved kunne f.eks. både Marxismen og psykoanalysen på-berope seg empirisk støtte – noe Popper fant helt urimelig i sitt felttog mot nettopp disse av tidens strømninger, som han karakteriserte som moderne pseudovitenskap. Ikke empirisk verifikasjon, men omvendt; at vitenskapelige terrier og hypoteser var empirisk falsifiserbare og ble søkt falsifisert- eller avkreftet – var det som kunne klargjøre skillet mellom vitenskap og det som ligger utenfor denne. Slik var Poppers kritiske rasjonalisme (som er den vanlige termen for hans program) i det vesentlige å forstå som i kritisk- og modifiserende forlengelse av den logiske positivismens program.

Nå er det selvsagt slik at den logiske positivismen har tapt sin opprinnelige kraft i vitenskapsmiljøene for atskillige tiår siden, og heller ikke Karl Popper er på langt nær så aktuell i dag som for 20 år siden.

Mine vesentlige poeng her er imidlertid å forstå i en annen retning. Hva den logiske positivisme og Karl Poppers vitenskapsfilosofi mer grunnleggende hadde felles har utvilsomt hatt en veldig innflytelse i forskningsmiljøene langt utover filosofenes rekker og er ikke på noe vis uttømt som sentral vitenskapsteoretisk problemstilling. Dette gjelder de analytiske og normative bestrebelser på å presisere kriterier for god forskning og for å kunne definere skillet mellom vitenskap og ikke-vitenskap. (29) Det dreier seg altså nettopp om forestillinger og pretensjoner om vitenskap som et fundamentalt rasjonelt foretagende og som en spesielt pålitelig form for kunnskapsproduksjon. Ut fra moderne vitenskapsteori er dette med andre ord den rasjonalistiske posisjon som betoner at vitenskap i høy grad må anses som autonom, eller uavhengig av samfunnsmessige og sosiale faktorer. Det er derfor også sentralt for denne posisjonen å skille mellom «context of discovery» og «context of justification». Denne distinksjonen ble opprinnelig formulert av Hans Reichenbach, en av den logiske positivismens ledende teoretikere.(30) Senere har den hatt betydelig kraft som en form for « teoretisk parole» innen vitenskapsteoretisk debatt. Med denne ville man innen de rasjonalistiske skoler markere et klart skille mellom studier av forskningens logiske, kognitive og intellektuelle aspekter på den ene side – og dens psykologiske, sosiologiske og historiske rammebetingelser på den annen.

Det kan nå være naturlig for et øyeblikk å slippe denne sterke versjon av vitenskapsteoretisk rasjonalisme – for å gi en tilsvarende skisse av den kontrasterende kunnskapsteoretiske tradisjon. Med dette tenker jeg på ulike varianter av relativistisk eller sosiologisk kunnskapsteori.

Dens utspring ligger med størst tyngde hos kontinentale klassikere som Marx, Emile Durkheim – og ikke minst; hos Karl Mannheim. Mannheims hovedverk; Ideologie and Utopie fra 1930-tallet, regnes også som kunnskapssosiologiens opprinnelige standardverk. (31) Meget konsentrert kan kunnskapssosiologiens sentrale problemstillinger og teser sies å være knyttet til forestillingen om at kunnskap primært må forstås som samfunnsmessig-, det vil si som historisk og sosialt betinget. Jeg vil ytterligere presisere; den kunnskapssosiologiske tradisjon legger hovedvekt på at kunnskap determineres sosialt ikke bare i sin form, men også i sin kognitive substans eller – enklere formulert – i sitt innhold. Na er det imidlertid vesentlig betone at kunnskapssosiologien beskjeftiger seg med alle former for kunnskap – og ganske særlig med slike som knytter seg til politiske ideologier, religiøse forestillinger og hverdagsfornuftige oppfatninger om fysisk og sosial virkelighet. Det ligger likevel i den kunnskapssosiologiske tradisjon en klar teoretisk faring i relativistisk retning også med hensyn til forståelsen av vitenskap og vitenskapelige kunnskapsprodukter. På den annen side- og det er sentralt i denne sammenhengen- har man innen denne tradisjonen over tid vedvarende modifisert sine teser om vitenskap. Dette markeres på en meget interessant og tydelig måte hos Karl Mannheim. Han beskriver de moderne samfunns intellektuelle som et sosialt sjikt som i en helt spesiell grad får vilkår og utvikler forutsetninger for, å frigjøre sin tenkning fra sosiale og historiske bindinger. Slik lanserte han også et program for vitenskaps sosiologisk og vitenskapshistorisk forskning med markert betoning av å ville studere vitenskapens relative autonomi i forhold til det ytre samfunn, eller til de vitenskapseksterne faktorer. Det sosiologiske studium- som var Mannheims hovedinteresse- av vitenskap matte følgelig primært knyttes til denne som en spesifikk type sosial institusjon og med særegne former for indre liv. (32)

Den som imidlertid må regnes som pioneren innen et slikt empirisk forskningsfelt er den amerikanske sosiologen Robert K. Merton .(33)Han forsto seg helt fra1940-tallet som i forlengelse av Mannheims program. Empirisk vitenskapssosiologi ble definert som en kunnskapssosiologisk subdisiplin – og de amerikanske vitenskapsinstitusjoner ble gjort til gjenstand for analyser ut fra tidstypiske struktur-funksjonalistiske perspektiv. Den Mertonske vitenskapssosiologi konsentrerte seg særlig om de sosiale normer innen forskningsmiljøene.(34) De teoretiske resonnement som lå bak Mertons opprinnelige analyse kan sammenfattes slik; som sosial institusjon er vitenskapens mål en kontinuerlig utvidelse av menneskehetens arsenal av mest mulig sikker kunnskap.(35) Det er følgelig en grunnleggende betingelse for å nå dette målet at forskerne har holdninger og en atferd som er i samsvar med bestemte systemfunksjonelle normer. Dette dreier seg altså om institusjonaliserte normer som er betinget og begrunnet ut fra sin funksjonalitet i forhold til de vitenskapelige institusjoners primære formål. Forskernes adferd, hvilke problemer de velger å behandle, hvordan de velger å kommunisere med hverandre, hvilke konflikter som oppstår og hvordan anseelse blir internt fordelt, forklares derfor i første rekke ut fra de mest sentrale funksjonelle normer

Merton opererte opprinnelig med 4 slike normer for vitenskap: universalisme, kommunisme, upartiskhet og organisert skepsis. I en senere artikkel (1957) fremhevet han to til, uten å gjøre krav på fullstendighet: originalitet og ydmykhet(Merton 1973, særlig s. 297-305). Betydningen av de 5 første normer som preger det vitenskapelige arbeid i uavhengige grunnforskningsmiljøer, kan det være rimelig å sammenfatte slik: :

1) Upartiskhet (disinterestedness):

Det er påstanders sannhetsverdi som skal telle, ikke hvilke andre interesser de eventuelt kan tjene, om nå disse er av religiøs, politisk eller økonomisk karakter. Heller ikke skal man være styrt av usaklige ønsker om f.eks. å fremheve et bestemt fag, fagmiljø, institusjon eller nasjonal tradisjon. Sannhetsverdien prøves gjennom diskusjon mellom likeverdige bidragsytere på det aktuelle felt, den såkalte kollegakontrollen eller fagfellekontrollen.

2) Organisert skepsis (organized scepticism):

Vitenskapssamfunnet skal være organisert slik at det må være anledning til å stille spørsmål ved alt. Det finnes ingen hellige meninger eller forutsetninger som det er tabu å ta opp til kritisk drøfting. Alt kan og skal kunne kritiseres og det er en plikt å svare på begrunnet kritikk. Det er en vitenskapelig dyd å være skeptisk. Det dreier seg altså om organisert, kritisk prøving av tilnærminger og teser.

3) Originalitet:

Det er en institusjonell verdi å frembringe ny viten, ikke bare opprettholde den eksisterende. En av de sentrale betingelser for å utvikle ny kunnskap, er å kunne skape nye spørsmål og å begrunne dem i mest mulig presise problemstillinger, slik at de kommer inn på det aktuelle fagområdets vitenskapelige dagsorden. Originalitet gis belønning i form av særskilt anerkjennelse tilden den som kommer først med ny kunnskap).

Mertons originalitetsnorm kan tjene som påminnelse om at vitenskapens etablerte meritteringssystem hører med i en adekvat forståelse av vitenskapens sosiale dynamikk. Vi finner originalitetsnormen tydelig uttrykt i de fleste doktorgradsreglementer ved universitetene.

4) Universalisme:

Det skal ikke spille noen rolle hvem som hevder et synspunkt. Det er argumenter og dokumentasjon som teller.

5) Vitenskapelig kunnskap offentlig tilgjengelig:

Det er ikke privat eiendomsrett til kunnskap og innsikt i grunnforskningssystemet. Vitenskapelig kunnskap er i prinsippet offentlig (kollektiv). Det kan ikke finnes noen privat vitenskap, noe som også kommer til uttrykk i Mortons insistering på at det her dreier seg om institusjonelle, kollektive imperativer; som naturligvis også setter seg gjennom i og med den enkelte forskers vitenskapelige samvittighet.

Senere har Mertons elever – og delvis også Merton selv – i flere hensender modifisert og supplert denne opprinnelige modell for normer i moderne vitenskap. Det som særlig ble problematisert var modellens forutsetning om samsvar mellom vitenskapens institusjonelle mål og normer på den ene side- og de individuelle forskeres mal og motiver på den annen.(36) En av de som her med størst innflytelse reviderte Mertons modell var Warren C. Hagstrom. I hans alternative bytteteoretiske modell forutsettes ikke at forskerne individuelt identifiserer seg med vitenskapens institusjonelle mal og normer. Derimot kan forskningssystemet kontrollere at forskerne fyller sine ønskede funksjoner gjennom at informasjon byttes mot ulike former for materiell belønning, faglig anseelse og sosial status. Hagstrom forutsetter da at forskning er et yrke på linje med andre yrker og at utøverne innen forskning i utpreget grad rivaliserer om slik belønning(37)

Den funksjonalistiske vitenskapssosiologi har nok slik gradvis bidratt til å utvide var forståelse av vitenskap som sosial institusjon. I den nyere debatten har det imidlertid i større grad vært fokusert på dens begrensninger fra et noe bredere vitenskapsteoretisk perspektiv. Det er her særlig betonet hvordan Merton og hans elever på sett og vis vek tilbake for a knytte sammen vitenskapens sosiale og kognitive felt. Eller formulert på en enklere måte; den funksjonalistiske skole tok ikke egentlig opp den almene kunnskapssosiologiens program om å studere sammenhengene mellom kunnskapens sosiale basis og dens kognitive substans. Isteden aksepterte man indirekte den rasjonalistiske forestilling om at vitenskapens intellektuelle aspekter bor analyseres atskilt fra spørsmål omkring dens sosiologiske og historiske funksjons vilkår.(38) Implisitt var dette derved også en akseptering av det tradisjonelle vitenskapsteoretiske skille – eller en etablert form for arbeidsdeling – mellom filosofisk forankret erkjennelses-teori og empirisk orientert vitenskapssosiologi eller vitenskapshistorie på den annen side.

Her faller det naturlig å binde tilbake til tesen om en gradvis form for vitenskapsteoretisk konvergens mellom rasjonalistisk og sosiologisk, eller relativistisk, interesseorientering. Dette har delvis skjedd gjennom kontinuerlige modifiseringer av opprinnelig kunnskapsfilosofiske utgangs-punkter, slik som vi allerede har skissert noen av disse og enkelte faser i denne utviklingen.

Det kvalitativt avgjørende sprang kom imidlertid først med debatten som ble utløst av den amerikanske fysiker og vitenskapshistoriker Thomas S. Kuhn. Hans bok; The Structure of Scientific Revolutions fra 1962, har mer enn noe annet enkeltbidrag virket til å prege og vitalisere den vitenskapsteoretiske aktivitet de to seneste decennier.(39)

En påfallende stor del av interessen for Kuhns bok har vært knyttet til hans spesielle paradigme-begrep og til det meget kontroversielle sykliske skjema for periodisering av naturvitenskapenes utvikling gjennom; normalvitenskap, anomali, krise, vitenskapelig revolusjon,ny normalvitenskap osv. syklusen påny. Kuhn har i den grad blitt viet oppmerksomhet innen den bredere vitenskapsoffentlighet at hans spesifikke synspunkter her turde forutsettes relativt godt kjent .En meget konsentrert versjon kan derfor være tilstrekkelig for vart formal.(40) Det er altså for det første,et sentralt poeng for Kuhn å skulle behandle spørsmålet om endringer innen vitenskap. Hans spesifikke «modell» for forklaring av naturvitenskapenes utviklingsprosesser innebærer da også et teoretisk brudd med tradisjonelle forestillinger om vitenskapelig utvikling som kumulativ eller evolusjonær (slik dette siste blant annet forutsettes innen Karl Poppers kritiske rasjonalisme). Kuhns egen tese tilsier at endring og derved utvikling skjer gjennom kvalitative eller revolusjonære sprang. Dette foregår i form av relativt bra og fundamentale perspektivforskyvninger. Det er her paradigmebegrepet anvendes som betegnelse for slike grunnleggende faglige perspektiv eller helhetssyn; av teoretisk, metodisk og pedagogisk art. Modellen kan derved gis en formelaktig beskrivelse; i enhver periode av normalvitenskap arbeider flertallet av forskerne i et bestemt forskermiljø innenfor rammen av ett etablert og anerkjent paradigme. På et visst tids-punkt viser det seg imidlertid de første tendenser til krise for dette paradigmet. Det oppleves ikke lenger like selvsagt fruktbart overfor uløste problemer og nye spørsmål. Noen vil derfor gi seg til a stille fundamentalt kritiske spørsmål ved selv paradigmet, eller ved de bærende tankerammene for miljøets virksomhet. Ansatser til et nytt- og alternativt – paradigme utvikles og dette erobrer til slutt, ofte etter harde stridigheter mellom forskere (og forskergenerasjoner), plassen som forskermiljøets dominerende tenkemåte og arbeidsgrunnlag. En vitenskapelig revolusjon har funnet sted, og vi får på det nye grunnlag en periode av normalvitenskap. Kuhns særpregede kombinasjon av sosialpsykologiske, sosiologiske og historiske innfallsvinkler til studiet av den kognitive substans i et utpreget teoretisk-eksakt fag som fysikk, måtte selvsagt provosere.

Forsåvidt kan det være nærliggende å hevde at en slik provokasjon bare kunne få virkning ved at den ble fremsatt med en slik tyngde at den kunne tillegges «injurierende» kraft innen sentrale vitenskapsmiljøer. Deler av diskusjonen som siden har fulgt har da også vært sterkt polarisert og utvilsomt fått en viss karakter av stereotyp eksersis. Denne har dels dreiet seg omkring en rekke mulige betydninger av paradigmebegrepet. I særlig grad har man dessuten diskutert hvorvidt dette begrepet og Kuhns periodiseringsskjema kan ha empirisk gyldighet – det være seg innen- som utenfor det pretendert naturvitenskapelige fagområdet.(41)

En trolig mer interessant og fruktbar tolkning av Kuhns bidrag vil imidlertid legge hovedvekten et annet sted. Jeg tenker da på betoningen av at Kuhns vesentligste fortjeneste er hans ansats til et systematisk kontekstuelt eller integrativt vitenskapsteoretisk perspektiv. I dette ligger altså en ambisjon om å bryte med det klassisk teoretiske grunnlag for den tradisjonelle vitenskapsteoretiske arbeidsdeling. Alternativet ligger nettopp i for alvor å skulle studere og forstå sammenhengene mellom vitenskapens teoretisk -kognitive og dens historisk-sosiale karakter. The Structure ok Scient ific Revolutions vil slik leses som en relativt utpenslet programerklæring, eller- skisse i så henseende.(42) Flere av Kuhns senere arbeider og hans svar til kritikere synes å bekrefte en slik lesemåte.(43) Vi skal derfor se litt nærmere på dette og denne del av diskusjonen .

Et åpent «sammenstøt» mellom Kuhn og hans ledende kritikere fant sted ved et symposium i London i 1965.Symposiets foredrag og debatt er senere publisert som bok i bearbeidet form; Imre Lakatos and Alan Musgrave (ed):Criticism and the Growth of Knowledge.Denne gir et meget illustrativt inntak til Kuhn-debattens kanskje mest interessante aspekter.(44) Det som ofte blir forstått som en total konfrontasjon mellom vitenskapsteoretiske grunnposisjoner – mellom rasjonalister og relativister- synes på dette grunnlag også A kunne tolkes i en vesentlig annen retning .Det er derved snarere grunn til å peke på hva «rasjonalistene» Karl Popper og hans videreførende elev Imre Lakatos den ene side – og «relativisten» Thomas Kuhn på den annen, hadde felles.(45) Popper og Lakatos hevdet på sin side en så modifisert variant av rasjonalisme at det med rimelig grunn kan stilles spørsmål ved om det terminologiske valg lenger er særlig hensiktsmessig eller dekkende. Begge gikk – under inntrykk av Kuhns argumentasjon – langt i retning av å akseptere en moderat form for erkjennelses-teoretisk relativisme, dvs. i retning av å akseptere at det ikke kan være teoretisk mulig å operere med definitivt sikre og universelt gyldige kriterier eller normer for vitenskapelig rasjonalitet, – og Kuhn har på sin side i denne debatten meget energisk avgrenset seg fra anklager om at hans teoretiske posisjoner skulle innebære en ytterliggående relativisme på linje med den amerikanske vitenskapsfilosofen Paul Feyerabend.(46) Kuhn avviste følgeriktig med styrke enkelte opponenters affektladde beskyldninger om at han, med sin teoretiske forståelse av vitenskap, kom til å stimulere «irrasjonalisme» og mobb-psykologisk klima i forskningsmiljøene.(47) Den britiske vitenskaps-sosiologen David Bloor har i en artikkel om denne del av Popper/Kuhn-debatten gitt en inngående og informativ fortolkning av hvilken aystand det egentlig var mellom posisjonene bak denne type polemiske utfall.(48) Bloor påviser her hvordan de mest sentrale aktorer har utviklet et felles grunnlag i avvisningen av at vitenskap allment kan studeres fruktbart eller karakteriseres dekkende som formaliserte og aksiomatiske systemer, slik som den logiske positivisme og tradisjonell rasjonalistisk vitenskapsfilosofi pretenderte. Det er her med andre ord konsensus mht. at moderne vitenskapsteori et mer konkret nivå bor forholde seg til vitenskapens historie og til aktuell vitenskapelig hverdagspraksis.Thomas Kuhn, Karl Popper og Lakatos har alle denne rammenfelles. Derimot opererer de hver for seg med vesentlig ulike modeller for hva det mer spesifikt er som likevel gjør vitenskap til en særlig rasjonelt forankret sosial institusjon.(49)

Det som i den første kritikkbølgen mot Kuhn ble stilt som et spørsmål om enten «reason and proofs» (logisk-rasjonell argumentasjon og empirisk tilknytning) eller «persuasjon» (overtalelse, eller sosial kamp mellom teoretiske påstander) (50) som den moderne vitenskapens basis, synes i ettertid derfor å ha mistet sin retoriske kraft.(51) Dette innebærer med andre ord en felles forståelse av det uholdbare i å absoluttere spesifikke logiske slutningsregler og metodiske prosedyrer som modell for den vitenskapelige rasjonalitet. Vitenskap kan ikke reduseres til et isolert spørsmål om logikk og metodologi. Vitenskap og vitenskapelig rasjonalitet må forstås en bredere sammenheng og konkret knyttes til personer, institusjoner og historiske tradisjoner. Den indre vitenskapelige form for rasjonalitet vii alltid prinsipielt måtte hvile på valg og beslutninger, hos den enkelte forsker og innen forskersamfunnet i sosiologisk forstand.(52)

Slik kan vi altså se hvordan det som utvilsomt må karakteriseres som uttrykk for hovedstrømmen i moderne almen vitenskapsteori, har skapt grunnlag for i alle fall å myke vesentlig opp den tradisjonelle arbeidsdeling – eller oppsplitting – mellom vitenskapsteoretiske spesialdisipliner. (53) Gjennom en gradvis tilnærming mellom opprinnelig meget ulike kunnskapsteoretisk tradisjoner, er det med andre ord skapt større teoretisk forståelse for å studere den vitenskapelige aktivitet og vitenskapelige kunnskap ut fra et bredt kontekstuelt perspektiv. Spørsmålet om hva vitenskap er, krever svar som viser til konkrete sammenhenger mellom – på den ene side visse uomgjengelige psykologiske, sosiologiske og historiske bindinger – og på den annen side dens utvilsomt høye grad av intern rasjonalitet.

Jeg vil senere mer inngående komme tilbake til dette med å fastholde forestillingen om at det vitenskapelige foretagende – eller mer presist; den moderne vitenskapelige institusjon – i en unik grad er preget av rasjonalitet. Dette vil gradvis videreutvikles som ett overordnet problemaspekt for undersøkelsen. Det kontekstuelle perspektivets fruktbare muligheter ligger slik ikke i en historisk, sosiologisk eller psykologisk relativisert oppløsning av det som må være kjernen i et nær sagt hvilket som heist vitenskapsbegrep.(54)Verdien ligger derimot i at den gir utgangspunkt for en nødvendig problematisering av et mer tradisjonelt, trangt avgrenset og vesentligst formålsbestemt rasjonalitetsbegrep. Det er også denne utfordringen som på ulike måter har preget flere av de mest interessante vitenskapsteoretiske bidrag som er levert i forlengelse av den tidligste fase i debatten om Thomas Kuhns arbeider. Foruten Imre Lakatos er det her særlig grunn til a nevne Larry Laudans; Progress and its Problems fra 1978, W.M. Newton Smiths; The Rationality of Science fra 1981, foruten arbeider av Stephen Lukes – samt også av vår egen norske Nils Roll-Hansen.(55)

Det som til nå er formulert kan slik sett også være a oppfatte som et metodologisk program for moderne vitenskapsteoretisk forskning. 56Men det er i sin foreløpige fasong et meget allment formulert program.Og det er et program som på sine egne premisser fordrer en videre konkretisering og spesifisering. Det er dette jeg vil søke å utvikle gradvis i de fire hovedavsnittene som følger.

  1. Humaniora og humanvitenskaper – Forsøk på en vitenskapsteoretisk plassering
  2. En av den tradisjonelle vitenskapsfilosofiens mest sentrale problemstillinger gjennom det seneste sekel, har vært knyttet til forholdet mellom ulike vitenskapsområder. Finnes der grunnlag for en enhetsvitenskapelig/ eller fellesvitenskapelig metode og forskningslogikk? Eller må en differensiere mellom vesensforskjellige vitenskapstyper ut fra om forskningsobjektet er knyttet til mennesket som sosialt vesen, til naturfenomener – eller f.eks. til formallogikkens problemverden? 57 14

Denne problemstillingen er i utgangspunktet ikke mindre aktuell fra et nyere og bredere vitenskapsteoretisk inspirert perspektiv. Også en moderne vitenskapshistorisk undersøkelse vil naturlig måtte legge vekt på å plassere sitt studieobjekt mest mulig konkret i relasjon til slike spørsmål. Formålet med dette avsnittet vil derfor være å drøfte hvordan human-vitenskapene kan plasseres innen en mer almen vitenskapsteoretisk ramme. Dette er også ment som grunnlag for det etterfølgende avsnitt hvor det vil bli gitt en foreløpig og generell karakteristikk av historie som vitenskapelig disiplin.

  1. Spørsmål om plassering av humanvitenskapene vil mest nærliggende ta sitt utgangspunkt i de tradisjonelle og fortsatt mest vanlige distinksjoner mellom ulike vitenskapsområder. Vi kan da aller først knytte an til skillet mellom formalvitenskaper og real- eller empiriske vitenskaper. De første er vesentligst knyttet til disipliner som logikk og matematikk. Og den annen gruppe samler alle de vitenskaper som har en art objektiver-bart studieobjekt .Disse vil med andre ord spenne over hele feltet fra de hardeste naturvitenskaper til de mykeste humanistiske disipliner. Vi skal la problemer som kan følge av en slik terminologi ligge. Dette er problemer som faller utenfor hovedformålet for denne undersøkelsen. Vi vil derfor i den videre fremstilling anvende betegnelsene formalvitenskaper og empiriske vitenskaper, som om dette var en uproblematisk distinksjon. 58

Det andre vanlige hovedskillet ligger i tredelingen av de empiriske viten-skaper; naturvitenskap, samfunnsvitenskap – og humanistisk vitenskap, eller humaniora. Ut fra dette som også svarer til norsk universitetsadministrativ deling mellom vitenskapsområder – vil vårt problem her være å skissere humanioras særtrekk og spesielle status i relasjon til de to andre områder. Alternativt kan vi – ut fra en annen tradisjonell problemstilling – søke å betone det som er, eller bør være, felles for all vitenskap og derved redusere betydningen av det som måtte skille.

Jeg vil imidlertid søke en tredje vei inn i dette. Gjennom denne vil jeg også gi et noe annet svar på problemet enn de to ovennevnte mest naturlig leder til.

Det er i utgangspunktet langt fra uproblematisk på hvilket grunnlag vi skal søke å bestemme forholdet mellom de ulike vitenskapsområder. Flere kriterier kan være mulige:

  1. a) Korte definisjoner.
  2. b) Forskningstradisjoner.
  3. c) Vitenskapsteoretiske tradisjoner.
  4. d) Aktuell forskningsutvikling.

Det kan derfor være rimelig å knytte en drøfting til hvert av disse kriteriene.

3.Avgrensing av vitenskapsområder gjennom korte definisjoner kan på sin side igjen ta flere former. Det enkleste her ville nok være, uten videre problematisering, å definere ethvert enkelt fagområde eller hver enkelt forskning spesialitet ut fra dets administrative og institusjonelle tilknytning. Dette vil imidlertid i vår hjemlige kontekst f.eks. bety at en disiplin som sosialantropologi ved Universitetene i Bergen og Oslo defineres som samfunnsvitenskap, mens den i Trondheim er å forstå som en humanistisk vitenskap. Filosofi vil likeledes være en samfunnsvitenskapelig aktivitet i Tromsø, mens den ligger innenfor humanioras felt ved de 3 øvrige norske universiteter. Og for historieforskningen- som skal stå i fokus for denne undersøkelsen – vil bildet bli enda mer forvirrende. Historie har i Bergen og Oslo permanent hatt en administrativ tilknytning til de humanistiske fakulteter. I Trondheim beveget faget seg, i 1978, tilsvarende fra samfunnsvitenskapelig til humanistisk, mens det i Tromsø har lagt under Institutt for Samfunnsvitenskap helt fra starten i 1973.(59) Definitoriske ringslutninger av denne typen kan altså ikke være mye til hjelp for vært formål her.

Den annen form for avgrensning gjennom definisjoner, burde derimot kunnerekke vesentlig lenger. Jeg tenker med dette på definisjoner som avgrenser vitenskapsområder ut fra deres studieobjekter. Den svenske vitenskaps-filosofen Lennart Nordenfelt gjør et interessant og illustrerende forsøk i sin bok om humanioras grunnlagsspørsmål. Han avgrenser i utgangspunktet det humanistiske studiefeltet slik;

«humanisten studerer mennesket som kulturvesen, menneskelige handlinger og produktene av disse handlingene, særlig de som er å betrakte som kulturprodukter».(60)

Nordenfelt presiserer imidlertid omgående at dette bare kan til nytte som en «preliminær avgrensning.På den ene side vil den riktignok hjelpe et vesentlig stykke på vei ved at den, selv i sin preliminære versjon, kan avgrense humanistisk vitenskap fra naturvitenskapelige studier av mennesket, innen fag som medisin og biologi.(61) Men definisjonen løser i alle fall ikke umiddelbart forfatterens primære problem, som er en tilsvarende avgrensning mellom humaniora og samfunnsvitenskap.(62) Han går derfor videre ved forsøk på klargjøring av hva som kan legges i hoved-begrepene; kultur, kulturvesen og kulturprodukter. Av dette framkommer i alle fall tre ulike kulturbegreper. Det første er tradisjonell «finkultur», knyttet til virksomheter som kunst, litteratur, musikk, religion og vitenskap. Kultur i den andre betydningen blir et klart bredere definert fenomen og satt på formel som; «all produktiv eller sosialt normstyrt virksomhet». Denne vil derfor, foruten de tradisjonelle aktiviteter som er nevnt ovenfor, også inkludere alle former for menneskelig arbeid, lek, sport og «sosialt samkvem i sin alminnelighet». Nordenfelts tredje kultur-begrep utvider imidlertid ytterligere begrepsrammene. Vi får i denne forstand et makro-orientert fenomen som formuleres dels som sivilisasjons-kulturer av typen vestlig-, romersk- eller kinesisk kultur. Og dels får vi formler av en art som; «… en historisk og geografisk avgrenset totalitet av menneskelig virksomhet i vid betydning.»(63) Men heller ikke noen av disse, alle i og for seg rimelige, forsøkene på å presisere betydninger av kulturbegrepet synes egnet til g kunne avgrense det som vanligvis er humanioras område fra samfunnsvitenskapenes studiefelter. Den første presiseringen- kultur som «finkultur»- får riktignok med noen av de tradisjonelt humanistiske kjerneområder, så som de estetiske disipliner(musikk, kunst, litteratur)- foruten filosofi, idehistorie og religionsvitenskap. Presiseringen er likevel altfor snever ved at den i betydelig grad ekskluderer den dominerende emneorientering innen f.eks. språkvitenskaper og, ikke minst, innen historie som forskningsdisiplin. samme vis er begrepet faktisk også for bredt ved at fenomener som kunst, religion og vitenskap i vesentlig utstrekning også studeres innen samfunns-vitenskapelig definerte disipliner som sosiologi og sosialantropologi. Dette problemet blir selvsagt ytterligere åpenbart ved de to bredere kulturbegreper. Særlig vil studier av «all produktiv og sosialt normstyrt» menneskelig virksomhet ligge midt i kjernefeltet for moderne samfunnsvitenskapelig forskning, og på tvers av alle fagdisipliner innen denne.

Det synes med andre ord meget problematisk ved hjelp av definitoriske bestemmelser av studieobjekt å skulle avgrense humaniora noenlunde distinkt fra samfunnsvitenskap. Nordenfelts forsøk er trolig typisk i så mate. Det som har som formal å avgrense ved hjelp av knappe definisjoner, utvikles isteden raskt til kompliserte presiserings-ekskurser som bare ytterligere åpenbarer problemer.

  1. Et annet mulig avgrensningskriterium kan være hva vi innledningsvis refererte til som de ulike vitenskapsområdenes spesifikke forskningstradisjoner. Dette vil altså kunne innebære at de respektive fagfelter karakteriseres og avgrenses på grunnlag av deres historiske forskningspraksis. Her kunne vi f.eks. tenke oss en presisering av slik forskningspraksis ved at en samlet karakteristikk skulle dekke sentrale elementer som; studieobjekter, problemorientering og spesifikk art vitenskapelig metode. På denne måten ville en, i alle fall hypotetisk, kunne etablere mønstre som var bedre egnet til å diskriminere mellom ulike vitenskaps områder og mellom vitenskapsdisipliner, enn de definitoriske formler. Det er imidlertid først og fremst grunn til å betone forbehold også overfor et slikt avgrensningsgrunnlag. Dels er det et vesentlig spørsmål hva vi egentlig skal legge i begrepet historisk tradisjon, eller snarere om hvilke tradisjoner det kan være tale om. Den typiske oversiktstramstilling av humanioras historie vil f.eks. på obligatorisk maner starte med oldtidens greske kultur, bevege seg videre til europeisk middelalder renessanse for så å ende opp med humanvitenskapenes sentrale profesjonaliseringsfase på 1800-tallet.(64)Dels er det selvsagt heller ikke uproblematisk å akseptere selve det grunnpremiss at historisk forskningspraksis skal være det som mer allment avgjør en bestemmelse av vitenskaps områders relative plassering. Det vil i så fall være et ufullstendig premiss – og dessuten lett fungere som en konserverende binding for aktuell vitenskapelig selvforståelse. Et mer avgjørende problem er det imidlertid at det faktisk ikke foreligger slikforskningshistorisk litteratur av en art og i et omfang, som kan gjøre en tilfredsstillende sammenlignende plassering mulig. Og ganske særlig gjelder dette for de humanistiske fagenes historie. Tore Nordenstam formulerer det såvidt sterkt som at slik egnet litteratur; «… glimrer ved sitt fravær».(65) Den danske vitenskapsfilosofen, Søren Kjørup, har en annen innfallsvinkel til det samme. Han hevder således at det som vanligvis

omtales som litteratur om humanioras forskningstradisjoner, snarere er fremstillinger av humanioras «metavitenskapelige» diskusjoner, gjennom de seneste århundrer.(66)

5.Vi er med dette naturlig ved vitenskapsteoretiske tradisjoner som et tredje avgrensningskriterium. Dette er et kriterium som dels må være å forstå som en nødvendig komplettering til det forskningshistoriske .Dels vil en viss drøfting ut fra dette også lettes av den rikholdig foreliggende litteratur – foruten at det uten videre begrunnelse må forventes a skulle stå sentralt for en undersøkelse som den her foreliggende.

Briten C.P. Snow har med ; «The Two Cultures», fra 1959,lenge gitt en yndet innfallsvinkel til den vitenskapsteoretiske diskusjonens klassiske hovedtema her. Snows essay var riktignok av begrenset interesse vurdert på grunnlag av teoretisk-analytiske kvaliteter. Men ved sin spesielle pedagogiske og stilistiske form maktet han å vekke en betydelig oppmerksomhet med sitt debattskrift om forholdet mellom naturvitere og humanister. Tittelen henspiller således til et angivelig antagonistisk forhold mellom to vitenskapelige kulturer.(67) En tilsvarende indikasjon på spenning og avstand ligger i internasjonal terminologi på dette feltet. Det er således i engelsk språkverden fortsatt slik at «science» stort sett viser til naturvitenskap, mens «the arts» er betegnelse for de humanistiske disipliner som i dag regnes som innen humaniora. Den kontinentale terminologi illustrerer tilsvarende hva Gerard Radnitzky karakteriserer som typiske variasjoner i den «intellektuelle geografi».(68) Slik gjør en i fransk språk en tilsvarende distinksjon som i det Anglo-saksiske omradet; mellom «Sciences» og «lettres».Men samtidig gir en på fransk dessuten åpning for en likestilt term som; «les science humaines».Og på tysk og skandinavisk er således distinksjonen i dag helt borte ved at en bare nytter begrepene «Wissenschaft» og «vitenskap» om alle arter profesjonell forskning.Grovt skissert viser disse terminologiske variasjoner til 2 kontrasterende vitenskapsteoretiske tradisjoner. Disse avviker ikke bare vesentlig med hensyn til oppfatninger om forholdet mellom naturvitenskap og humanvitenskap, men også mer generelt med hensyn til kriterier for vitenskapelig rasjonalitet og metode overhodet. Det er derfor påkrevet å gå litt nærmere inn på dette. Den første av disse tradisjoner knytter an til tesen om at alle vitenskaper har, og bør ha, et grunnleggende logisk-strukturelt fellesskap. Dette er vanligvis karakterisert som det enhetsvitenskapelige program, og har generelt tilknytning til ulike varianter av «positivistiske» strømninger i vitenskapshistorien.(69) Slik kan enhetsvitenskapelige idealer knyttes så vel til den klassiske positivismen, med særlig forankring hos Auguste Comte (1798-1857) og John Stuart Mill (1806-1873), – som til den såkalte ny positivismen i vårt hundreår, med Wienerkretsens logiske positivisme som inspirasjonssentrum.

Den finske filosofen, Georg Henrik von Wright, har i sin; Explanation and Understanding (70) på en interessant måte sammenfattet hva som kan forstås som kjernen i den positivistiske enhetsvitenskapens program. Han finner slik tre sentrale karakteristika:

  1. Metodologisk monisme, det vil si forestillingen om at all legitim vitenskapelig metode prinsipielt er av samme art, – og følgelig også uavhengig av hvilke områder som undersøkes.
  2. De mest eksakte naturvitenskaper har forbilledlig status for andre vitenskapsdisipliner, Modeller for vitenskapelighet, eller metodologiske idealer, kan derved i første rekke hentes fra en disiplin som teoretisk fysikk.

III. Den vitenskapelige virksomhetens fremste oppgave er å gi forklaringer på fenomener av vidt forskjellig art. Slike anses oftest som synonyme med kausalforklaringer – og innebærer dessuten at enkeltfenomener forklares med henvisning til (subsumeres under) hypotetisk antatt almene naturlover. Slike lover refererer ikke bare til den fysiske natur – men inkluderer også i bredere forstand «menneskelig natur». De mest sentrale utforminger av dette synet på vitenskapelige forklaringer er alle knyttet til såkalt hypotetisk-deduktiv metode.(71)  Men de er gjerne gitt ulike betegnelser, så som; subsumsjonsforklaringer eller deduktiv-nomologiske forklaringer, i von Wrights terminologi.(72)

Den vitenskapsteoretiske opposisjon mot de enhetsvitenskapelige idealer har tatt mange former. Det von Wright omtaler som antipositivistiske og hermeneutiske strømninger har imidlertid enkelte sentrale forestillinger felles. Den klassiske tradisjonens utgangspunkt var saledes en metodologisk dualisme, – ved en betoning av humanvitenskapenes egenart og av det som skiller snarere enn det som forener i forhold til naturvitenskapene. Dette gjelder med hensyn til studieobjekt, så vel som til vitenskapenes formal og metode. Snarere enn enhet og fellesskap er det tale om vesensulike vitenskapelige kulturer, ifølge de klassiske representanter for denne tradisjonen.

Dette markeres for det første allerede ved de generelle terminologiske valg og distinksjoner. Heinrich Rickert og andre nykantianere skilte f.eks. mellom natur- og «kulturvitenskaper».(73)Wilhelm Dilthey dikotomiserte tilsvarende ved sitt begrep om die Geisteswissenschaften, eller «åndsvitenskapene».(74)Den tredje av de største blant klassikerne for siste århundreskifter var Wilhelm Windelband. Hans sentrale begreper peker ytterligere inn til kjernen i denne tradisjonens vitenskapsteoretiske posisjoner, ved skillet mellom nomotetiske og idiografiske vitenskaper.(75) De første var naturvitenskapene som gjennom sitt studieobjekt naturlig måtte ha et generaliserende formål. Det vil altså si at deres primære oppgave var å forklare de enkelte fenomener med referanse til tids- og stedsuavhengige naturlover.(76) Humanvitenskapene behandlet derimot fenomener som nettopp ikke kunne relateres til almene lover, men som bare kunne studeres og behandles i tilknytning til en spesifikk historisk og geografisk kontekst. Deres formal var følgelig i en slik forstand individualiserende.(77)  Windelband ,Rickert og Dilthey avviste derfor også – på noe ulike premisser (78) – med stor kraft forestillingen om at naturvitenskapene representerte den eneste legitime form for vitenskapelig metode. Humanvitenskapenes hermeneutiske metode måtte være av en prinsipielt annen karakter enn de eksperimentelle naturvitenskapenes metode Kulturforskernes primære oppgave kunne ikke være å forklare, men derimot å søke forståelse (Verstehen) av menneskelige handlinger, ytringer, meninger og – av kulturelle institusjoner. Slik forståelse kan innen den hermeneutiske tradisjon primært nås gjennom fortolkning av mening og meningssammenhenger på grunnlag av det filosofen Ingemund Gullvåg karakteriserer som: menneskelige handlingsspor i vid forstand: tegn, tekster og inskripsjoner, håndverksprodukter og redskaper, kunst, litteratur og musikk, byggverk og menneskeskapte forandringer i landskapet.»(79) De positivistiske strømningers tradisjonelle motvilje overfor ulike utforminger av hermeneutisk fortolkende eller «meningsanalyserende» (80) metode har mange grunner. Von Wright legger særlig vekt på hvordan termen «forståelse» har en psykologisk assosiasjonsklang som termen «forklaring» ikke har. Enkelte hermeneutiske teoretikere har da også fokusert spesielt på dette, ved betoning av at humanvitenskapelig fortolkning skjer gjennom «empati» eller innlevelse og gjenopplevelse av individuelle aktorers tanker, følelser og motiver. Den norske historieteoretikeren Ottar Dahl har karakterisert de sterkeste utslag av denne type metodiske holdning som; «… prinsipielt intuitiv-mystisk i skarp motsetning til de øvrige vitenskapers rasjonelt-empiriske erkjennelsesmåte».(81) Det er imidlertid ingen tvil om at en sentral hermeneutisk klassiker som Dilthey i flere viktige henseender prinsipielt overskred en slik intuitiv-psykologisk og individsentrert metodologi.Han insisterte selv på strenge krav til empirisk forankring og metode, samtidig som han poengterte at humanvitenskapene i første rekke måtte forstå individuelle livsytringer i deres kollektive og bredere historiske kontekst. (82)

Framover i vårt århundre er hermeneutisk metodologi dessuten vesentlig videreutviklet, i tradisjonen fra Dilthey og i første rekke innen tysk transcentendalfilosofi. Eksistensfilosofen Martin Heidegger sto mest sentralt og var nærmest i tid. Dernest kom hans elev Hans Georg Gadamer i1962 med sin; Wahrheit und Methode, den moderne hermeneutikkens standardverk. 83 Og mot slutten av 1960-tallet bidro særlig Jørgen Habermas, en av den såkalte Frankfurterskolens ledende representanter, med arbeider om den hermeneutiske metodes betydning for psykoanalytisk teori og for de moderne samfunnsvitenskaper.(84)spesifikt om aspekter ved Dilthey som hermeneutisk metodolog.

Slike og andre, former for vitenskapsteoretisk «modernisering» illustrerer imidlertid på samme tid den tidligere diskusjonens begrensninger med hensyn til de sporsmå1 som naturlig står mest sentralt for min drøfting her.

Forsøk på å bestemme forholdet mellom vitenskapsområder på grunnlag av de klassisk vitenskapsteoretiske posisjoner, vil således for det første måtte ta form som valg mellom gjensidig utelukkende posisjoner. Disse impliserer altså på den ene side et restriktivt positivistisk enhetsvitenskapelig ideal, forankret i naturvitenskapelig vitenskapsfilosofi. På den annen side har vi dernest en motsvarende streng todeling mellom natur- og humanvitenskaper, med primær forankring i humanistisk vitenskapsfilosofi. Et slikt valg er i dag lite rimelig av flere grunner: Ett forhold er, som vi allerede har skissert, at selv de tradisjonelle forestillinger om naturvitenskapelig forskningsmetode – og særlig klart stilisert innen det enhetsvitenskapelige program – er grunnleggende problematisert i nyere vitenskapsteoretisk debatt.(85)  Mer sentralt i vår sammenheng er det dessuten at den alternative tradisjon- den spesifikt humanvitenskapelige – ikke opererte med noen form for sondring mellom samfunnsvitenskapelige og humanistiske disipliner.(86) Derved kan den heller ikke i seg selv gi veiledning med hensyn til grunnlaget for den todeling av de gamle «kulturvitenskaper» som har vært særlig markert i vårt århundre. Denne delingen har i vår tid fått store konsekvenser; administrativt og forskningsmessig – foruten at den så og si har konstituert en av de mest sentrale vitenskapsteoretiske diskusjoner i etterkrigstiden. Den internasjonale «positivisme-debatten» på 1950- og 60-tallet dreide seg idet mest vesentlige nettopp om det teoretiske og vitenskapshistoriske grunnlag for de moderne samfunnsvitenskapenes plassering i spenningsfeltet mellom naturvitenskaper på den ene side – og tradisjonell humaniora på den annen. Langt på vei var den således en debatt om positivistisk versus hermeneutisk orienterte vitenskapsidealer i samfunnsforskningen.(87)  Slik sett var dette en tradisjonell konflikt – i modernisert form – som dreide seg om plasseringen av en gruppe vitenskapelige disipliner som opprinnelig sprang ut av de klassiske humanvitenskaper, men som senere i betydelig grad hadde vært dominert av en positivistisk vitenskapsoppfatning.

To spørsmål synes umiddelbart nærliggende i vår sammenheng. For det første gielder det hvorvidt denne nyere humanvitenskapelige todeling kan anses som substansielt vitenskapsteoretisk begrunnet. Neppe mange vil gå så langt som den svenske idehistorikeren Sven Eric Liedman, når han hevder at den moderne distinksjonen i avgjørende henseender er mer administrativt enn rasjonelt betinget.(88) Liedman gir imidlertid også en meget interessant- og pretendert tilspisset – formulering om det vitenskapshistoriske grunnlaget for utviklingen;

«den store konflikten innen 1800-talets humanvitenskaper kom til en løsning bare gjennom at den tradisjon, som hentet sina idealer i naturvitenskapene, kom til å dominere en stor blokk av fag, mens den andre tradisjonen, den som hevdet at det menneskelige måtte studeres med sine spesifikt egna metoder, fikk en passende (om enn stadig kontroversiell) posisjon innenfor en annen fagblokk. Det som var ett enhetlig problemfelt for(…)filosofer historiker, sosiologer og nationaløkonomer (…) er splittet i to..»(89)

Lennart Nordenfelt konkluderer sin drøfting av grunnlaget for skillelinjer på en tilsvarende måte. Han avviser at det kan være teoretisk basis for en streng dikotomisering og framholder at det har oppstått;

«… en sorts metodologisk snarere an ontologisk grinslinje mellan samhalllsvetenskap och humanistisk forskning».90)

Nordenfelts formulering innebærer med andre ord en oppfatning om at det intet er ved humanvitenskapenes studieobjekter som i seg selv kan begrunne de sterke innbyrdes ulikheter. De faktiske ulikheter dreier seg i isteden om ulike vitenskapshistorisk betingede konvensjoner, eller normer, med hensyn til vitenskapelig metodologi.

Jeg vil foreløpig anse dette som en rimelig oppfatning om den moderne distinksjon mellom samfunnsvitenskap og humaniora. En av den seneste positivismedebattens mer varige virkninger har trolig nettopp vært å bidra til økt innsikt om det teoretisk problematiske ved å begrunne som endegyldige forestillingene om en «generaliserende» samfunnsvitenskap klart atskilt fra «individualiserende» humanistisk forskning.(91) Det kan med andre ord ikke anses som tvingende teoretisk begrunnet; at visse av humanvitenskapene så og si programmatisk skal være sosialt lovmessighetssøkende, kausalforklarende og sterkt kvantifiserende eller statistisk metodisk orientert – mens andre blant humanvitenskapene motsvarende imperativt skal måtte definere seg motsvarende som historisk-individualiserende, hermeneutisk-forstående og med ensidig tilknytning til meningsfortolkende eller kvalitativ metode.(92)

Denne påstanden leder over til det annet av de spørsmå1 som nettopp ble antydet som sentrale i sammenhengen. Kan det i det hele tatt være mulig å gi en generell og definitiv karakteristikk av humanvitenskapenes identitet på grunnlag av spesifikke vitenskapsteoretiske posisjoner?

På grunnlag av det foregående mg svaret bli negativt. Man kan selvsagt på presumptivt rasjonelt og velbegrunnet vis veie og velge blant vitenskaps-teoretiske alternativer. Men som grunnlag for en samlet karakteristikk av humanvitenskapene vil ikke dette kunne være tilfredsstillende .Tore Nordenstam har gitt en meget dekkende formulering for det avgjørende problemet her:

«De klassiske metodekampene om forklarende og forstående vitenskaper, om lov forklaringer og forståelse av enkeltting (…) utspiller seg i dag innenfor det humanistiske området. De humanistiske fagene har ikke den enhetlighet som mange mente at de hadde omkring århundreskiftet. (…) De tradisjonelle kampene om humanvitenskapenes og naturvitenskapenes eventuelle særpreg er nå flyttet inn i de forskjellige humanistiske fagene.»(93)

Ut fra en slik oppfatning vil det derfor ikke være rimelig å hevde at det foreligger et vitenskapsteoretisk begrunnet enhetsvitenskapelig univers som humanvitenskapene udiskutabelt kan plasseres innenfor. For det andre ser vi at det hel]er ikke er mulig å skjelne distinkt mellom to vitenskap-typer, i.e. mellom naturvitenskap og humanvitenskap. Og for det tredje har vi drøftet det problematiske ved en markert vitenskapsteoretisk tre-deling; mellom natur-, samfunns- og humanistisk vitenskap.

Med utgangspunkt i Nordenstams beskrivelse vil vi derimot så og si måtte forvente som «normalt» å finne vitenskapsteoretisk rivaliserende strømninger innen hele det humanvitenskapelige felt – og innen hver enkelt disiplin. Konflikt, mangfold – og former for sammensmeltning mellom elementer fra ulike tradisjoner – vil slik trolig være typisk, snarere enn full konsensus med hensyn til normer for vitenskapelig metodologi .Kjennskap til det vitenskapshistoriske og intellektuelle grunnlag for de ulike vitenskapsteoretiske hovedstrømninger og tradisjoner vil nok være en utvilsom forutsetning for å kunne forstå slike brytninger om – og innen- de enkelte disipliner. Men en beskrivelse og analyse må selvsagt også gå mer spesifikt inn i disse. Det gjelder både med hensyn til de metavitenskapelige posisjoner – og til de profiler som avtegnes gjennom den faktiske forskningsutvikling i fagene.

  1. Tilsvarende problematisk vil det derfor også være å gi en generell karakteristikk av humanvitenskapenes identitet på grunnlag av aktuell forskningsorientering, noe som tidligere ble antydet som et fierde mulig avgrensningskriterium. I enda større grad enn når det gjelder forskningshistorisk litteratur(94) vil vi dessuten mangle systematisk empirisk underlag for en slik drøfting. Forsøk på dette vil derfor lett få karakter av mer og mindre kyndige resonnement, overveiende basert på personlige inntrykk av aktuelle tendenser og strømninger. Den kolossale ekspansjon i moderne forskningssystemer har muliggjort – og befordret – former for faglig spredning, spesialisering og differensiering som profesjons-pionerene neppe hadde kunnet forestille seg.Dette gjelder i Norge så vel som i de fleste industrialiserte land. Denne utviklingen gir samtidig mye av forklaringen på at noenlunde helhetlige oversikter over aktuelle strømninger mest foreligger i form av utredninger til bruk for løpende administrative og forskningspolitiske beslutninger. I vår sammenheng er det derfor her særlig aktuelt a knytte an til Forskningsrådets (NAVF) to store utredninger om nyere norsk humanistisk forskning.

Den første av disse «Humaniora»-utredninger ble gjennomført i 1973-75 og den andre i 1983-84.(95)  Begge var I det vesentl ige basert på analyser av utsendte spørreskjemaer til alle som ble antatt å være profesjonelle forskere innen det fagområde som dekkes av Rådet for humanistisk forskning(RHF).) Disse inkluderte således ikke noen av de disipliner som – i

samsvar med vanlig norsk forskningsadministrativ deling – sorterer under Rådet for samfunnsvitenskapelig forskning (R.S.F.). Hovedrapporten fra1975, konkluderte likevel med at; «… Den mest dominerende og generelle av (…) hovedtendenser er den økende interesse for «samfunnsorientert «forskning».(96) Denne – fra et tradisjonelt humanistisk synspunkt- paradoksale påstand ble dessuten spesifisert noe nærmere på denne måten:

«De hovedtendenser materialet synes å vise, lar seg stikkordsmessig sammenfatte slik: økende interesse for tverrfaglig forskning og spesielt undersøkelser som trekker inn synsmåter og tilnærmingsmåter fra samfunnsvitenskapene – økt «samfunnsorientering»; videre økt engasjement i samtidsstudier – økt «samtidsorientering» til dels på bekostning av mer fortids-rettede prosjekter.»(97)

Senere har riktignok pendelen i enkelte henseender begynt å svinge tilbake. Det er her imidlertid større grunn til å betone det påfallende i at en bredt anlagt utredning om status og perspektiver innen spesifikt humanistisk forskning, fikk som hovedresultat at denne forskningen over bred front utvikles som «samfunnsvitenskapelig». Tilsvarende trend-undersøkelse foreligger ennå ikke for den «egentlige» samfunnsvitenskapelige forskning i Norge.Det er likevel en rekke indikasjoner som så og si peker i motsatt retning for denne forskningens vedkommende. Den omfattende norske vitenskapsteoretiske diskusjonen på 1960- og 70-tallet, ga de samfunnsvitenskapelige miljøer åpenbart en betydelig stimulans til sterkere interesse for tradisjonell «humanistisk» orientering – både med hensyn til bruk av kvalitative metoder og til historisk-individualiserende problemstillinger.(98) Tidlig på 1980-tallet har dessuten sentrale norske samfunnsforskere som Gudmund Hernes (99), Ottar Brox (100) og Øivind Østerud (101), alle gitt interessante indikasjoner på at dette dreier seg om vedvarende tendenser.

Sammenfattende synes det derfor rimelig å anta at nyere norsk forskningsutvikling tenderer i retning av voksende «overlapping» mellom ulike humanvitenskapelige disipliner med hensyn til; problemstillinger, metode-repertoar og teoretiske perspektiver .Formulert på en annen måte kan vi si at konvensjonelle skillelinjer mellom samfunnsvitenskap og humaniora gradvis svekkes også i praktisk forskning .En tredje konsekvens vil dessuten gjerne være større faglig spennvidde innen de enkelte forskningsfelt og disipliner.

Dette illustrerer imidlertid ytterligere behovet for å gå mer spesifikt til verks ved forsøk på karakteristikk av de enkelte vitenskaps-disipliners identitet og relative plassering. Jeg skal derfor i neste avsnitt avgrense ytterligere, med et kort og foreløpig forsøk på å drøfte relevansen av de generelle synspunkter som til nå er lagt fram, med henblikk på historieforskningen som vitenskapelig disiplin.

  1. Historie som vitenskapelig disiplin – En foreløpig karakteristikk.

1.

I diskusjoner om de humanistiske fagenes grunnlag har det jevnlig vært reist tvil om deres status som vitenskapelige disipliner overhodet. En sentral humanistisk disiplin som historie , har ikke vært unntatt i en slik henseende. Forestillinger om historikeren vesentligst politisk pamflettskriver, dikter – eller som filosof. Har gjerne ligget nær. Det har også vært produsert bindsterke intellektuelle begrunnelser for slike forestillinger.(102) .Et av de nyere bidrag kommer f.eks. fra amerikaneren Hayden White som avviser at historiefaget noensinne vil kunne gis en holdbar teoretisk begrunnelse for å anse sin virksomhet som vitenskapelig. Ifølge Hayden White finnes det ikke noe annet grunnlag for historisk tenkning enn språklige konvensjoner og dikterisk fantasi. Det finnes således heller ingen «vitenskapelig» form for historie atskilt f.eks. fra «historie-filosofi «.Valg mellom ulike former for historie er derfor, slik White ser det;

«(…) i siste instans estetisk og moralsk, snarere enn erkjennelsesteoretisk begrunnet«.(103)

Motsatt en slik hyper-skeptisk holdning vil en på den annen side avvise grunnlaget for enhver vesentlig problematisering av det faghistoriske vitenskapsbegrep . Faghistorikernes profesjonalitet og fagområdets vitenskapelige identitet vil så og si regnes som faste størrelser, gjerne ved henvisning til anerkjente lærebøker i fagets metodelære.Slike ytterposisjoner er nok fortsatt representert i forskningsmiljøene. Fruktbare som utgangspunkt for en aktuell diskusjon om disiplinens forskningsprofil og teoretiske grunnlag, er de imidlertid neppe.

2.

Blant de kritiske, men mer aktuelle, innfallsvinkler vil en derimot kunne reise spørsmå1 om hvorvidt tradisjonelle distinksjoner mellom humananvitenskapelige disipliner lenger har forskningspraktisk forankring. Eller ved om distinksjonenes etablerte teoretiske begrunnelser holder for en mer inngående prøving. Et «moderne» utgangspunkt kan eksempelvis være en påstand om at historieforskning og annen samfunnsvitenskapelig virksomhet slett ikke foregår som en funksjonell arbeidsdeling mellom teoretisk vel-definerte og distinkt atskilte disipliner. Dette kan implisere at en snarere oppfatter disiplinene som; «… samlebetegnelser på kryssende tilnærmingsmåter, forskningstradisjoner og fagprofiler».(104)  De mest analytisk interessante skillelinjer vil følgelig kunne trekkes gjennom, og på tvers av, de tradisjonelle disiplingrenser – eller fagbetegnelser. Det følger av de synsmåter som er lagt fram gjennom de foregående avsnitt, at jeg oppfatter dette som ett rimelig utgangspunkt for en vitenskapsteoretisk diskusjon og undersøkelse.

På denne måten kan en likevel lett komme i skade for å underbetone faglige begrunnelser for, og den faktiske betydning av, den vitenskapelige disiplinorienteringen. Den mest avgjørende historiske og sosiologiske forming av vitenskapelige miljøer ligger trolig fortsatt innen de institusjonelle rammer som den akademiske disiplinavgrensningen gir. En slik forutsetning har da også vært med på å begrunne denne undersøkelsens konsentrasjon om historie som akademisk organisert vitenskapelig disiplin. Historie er et tradisjonsrikt, stort og sentralt plassert fag innen det humanvitenskapelige arbeidsfelt. Slik er det en fagdisiplin som i utpreget grad også har utviklet interne miljøer med særtrekk og reelle skillelinjer i forhold til andre disipliner. En adekvat karakteristikk av historie som vitenskapsfag mg derfor dels dekke slike disiplininterne særtrekk – foruten at den mg fange opp elementer _som ikke i seg selv er disiplinspesifikke, men som likevel har hatt vesentlig betydning i de historiefaglige miljøer.

3.

Innen nyere internasjonal vitenskapsteori har dessuten spørsmålet om «framskritt» i vitenskap stått sentralt. Dette følger av den tiltakende problematisering av de tradisjonelle rasjonalistiske forestillinger om vitenskap som en stadig sikrere form for kunnskapsproduksjon. En internasjonalt ledende historiograf som tysk-amerikaneren Georg Iggers aksepterer da også at dette er problemstillinger med aktualitet for et åpenbart vitenskapseksternt influert fag som historie. Iggers hevder imidlertid samtidig at det; «… likevel finnes noe man kan kalle «framskritt i erkjennelse» innen historievitenskapen, i det minste i den forstand at en rasjonaliserings- og vitenskapeliggjøringsprosess (…) setter seg gjennom. De vitenskapelige krav i historieforskningen er blitt vesentlig skjerpet siden 1800-tallet.»(105)

Kan så en slik, temmelig upresist formulert, tese om voksende grad av rasjonalitet og vitenskapelighet innen historieforskningen, være et fruktbart utgangspunkt for en generell karakteristikk av den? Og hvordan vii denne stå i forhold til påstanden om at de mestsentrale vitenskapsteoretiske brytninger i dag utspilles innen rammene av den enkelte human-vitenskapelige disiplin?

4.

En utvilsom form for profesjonalisering og et disiplinspesifikt vitenskapelig «framskritt blant historikere, kom i alle fall – fra midten av forrige århundre mcd utviklingen av den kildekritiske metode. Med denne fikk historikerne formentlig et instrument for ambisjoner om å kunne tre ut av den tradisjonelle rolle som ideologiske hoffleverandører. Nå skulle de, i langt sterkere grad enn tidligere, være g betrakte som uavhengige fagfolk – eller som produsenter av vitenskapelig fundert kunnskap om fortiden. Profesjonell kildekritikk ble slik i voksende grad definert som synonymt med historievitenskapelig metode.(106)

I utgangspunktet var imidlertid den historiske kildekritikk utviklet i forlengelse av filologisk tekstkritisk metode.(107)Det gir også en del av forklaringen på at det for de «nye» historikerne ble de skriftlige kilder som kom til å stå i sentrum for interesse- og arbeidsfelt.(108) Historiefagets profesjonelle identitet ble derigjennom i første rekke knyttet til arkiv-studier, dokumentbehandling og kildekritikk. Fortiden ble dessuten overveiende søkt rekonstruert i form av begivenhetsforløp, som skritt for skritt skulle kunne dokumenteres gjennom kildematerialet; administrative, politiske og diplomatiske skriv ,møtereferater, dagbøker og samtidige notater. Raffinering og gradvis skjerping av de kildekritiske krav fikk derved konsekvenser i flere retninger. Dels innebar den i betydelig utstrekning sanering eller destruksjon i forhold til tradisjonelle historiske forestillinger og faglige arbeidsmåter. Muntlig tradisjonsstoff, foruten skriftlige sagn og andre beretninger av antatt svak eller usikker kilde-verdi, ble -i alle fall programmatisk – forvist fra historikerens arbeids kammer. Det ble således lagt avgjørende vekt på å skille vekk mest mulig av sekundært kildestoff – og på å lete fram det primære kildemateriale. Dels gjaldt det dessuten at kravene til den egne rekonstruksjon i stor grad ble konsentrert om arbeid med å klarlegge primærkildenes historiske vitneverdi. Det sentrale ble følgelig det systematiske arbeid omkring kildenes ekthet, tilblivelsesforhold, overlevering, forfatterskap, datering, avhengighet i forhold til andre kilder o.a.

Det avgjørende gjennomslag for denne metodiske revolusjon blant historieskrivere blir oftest tilbakeført til tyske strømninger, med B.G. Niebuhr (1776-1831) og Leopold von Ranke (1795-1886) som de ledende navn. Niebuhr forte an med sin; Roemische Geschichte (109), som gjerne karakteriseres som et mønsterdannende eksempel på en praktisk overføring av den tekstkritiske filologiens prinsipper til historisk kildekritikk.(110) Hans elev Ranke fulgte opp – og utvidet rammene. Det skjedde dels ved at han la til rette for «moderne» historisk forskning gjennom publisering av grunnleggende kildeserier innen nyere tysk historie.(111)Ranke leverte også egne bidrag til historiske omfortolkinger, foruten at han i;»Zur Kritik neuerer Geschichtsschreiber»,(112) ga en eksplisitt metodisk begrunnelse for sin tradisjonskritikk. Rankes mest omtalte bidrag til historiefagets profesjonalisering var likevel den form for forskerskolering, gjennom kildekritiske seminarer, som han instituerte ved det nyopprettede universitetet i Berlin.

Ut fra var tids forutsetninger står Niebuhr og Ranke fortsatt som metodiske pionerer – eller snarere som de fremste historiografiske symbolbærere. Men det var først med Rankes elevgenerasjon at den spesifikt historiske kildekritikk ble gitt en teoretisk systematikk og begrunnelse. I det tyske miljø kom tidligst I.G. Droysens lille; Grundriss der Historik.(113) og deretter Ernst Bernheims vesentlig mer mer omfattende og substansielle; Lehrbuch der Historischen Metode.(114) Ved århundreskiftet kom det franske standardverk av Ch.Langlois og Ch. Seignobos; Introduction aux Etudes historiques (115)- og tiåret deretterer fulgte dansken Kristian Erslev med sin; Historisk Teknik.(116) Disse nye lærebøker i historisk metode var av betydning på flere plan. Dels representerte de i seg selv noe vesentlig med hensyn til disiplinens voksende evne til teoretisk selvrefleksjon – og til å formulere prinsipielle krav til det vitenskapelige arbeid. Bøkene markerte dessuten at den kilde-kritiske metode ved århundreskiftet hadde vunnet en slik status, at den innen de profesjonelle fagmiljøer- i alle fall prinsipielt- kunne anerkjennes som kjernen i historisk vitenskap. Historisk metodelære var derfor noe som nå forholdsvis ukontroversielt kunne presenteres i en autoriserende og generelt normativ form.

De metodiske forskrifter ble dessuten gradvis skjerpet. De metodiske lærebøker åpenbarte etter hvert også betydningsfulle ulikheter mellom nasjonale- og da i første rekke de tyske og franske fag-miljøer.(117) For vårt formål er det likevel større grunn til å legge vekt på det som lenge forble noenlunde stabilt og samlende.

I et bredere vitenskaps sosiologisk perspektiv må en først og fremst betone kildekritikkens betydning som middel til å skape en profesjonell identitet- og til et grunnleggende normfelleskap i det internasjonale historiker-Samfunn.(118)  For flere generasjoner av historikere inn i vårt århundre har følgelig den felles opplæring og sosialisering til det faghistoriske miljø, som noe selvsagt sentrert omkring kildekritikkens teknikk og normer. Dette kunne nok lenge også oppleves som et betryggende grunnlag for den vitenskapelige selvforståelse. Kildekritikken kunne allment gi historie-forskningen status som en empirisk forankret disiplin. Og de mer spesifikke teknikker og metodiske krav matte ytterligere anses å heve dens vitenskapelige nivå. I tiden omkring århundreskiftet gjorde det seg derfor gjeldende en stork optimisme på fagets vegne. For mange sto det slik at de eksperimentelle naturvitenskapene hadde vist vei- og at historieforskningen nå fulgte etter, som en stadig mer eksakt vitenskapelig aktivitet.(119)

5.

Kildekritikken kunne likevel ikke vedvarende forstås som et tilstrekkelig metodisk og fagteoretisk grunnlag for historikerne. Dens begrensninger var nok slik sett merkbare og påaktet meget tidlig. I utgangspunktet gjaldt dette s ærlig spørsmål omkring den historiske teoridannelse, som ble naturlig å reise i umiddelbar forlengelse av kildekritisk metodikk og analyse. Sterkt forenklet kan vi si at den tidlige kilde-kritiske metodelære manglet en teori – eller tilsvarende vitenskapelig begrunnede forskrifter – for oppbyggingen av den historiske syntese.

Dette var således et fagteoretisk problem som besto uavhengig av hvor langt man kom med hensyn til raffinering eller forfining av den kildekritiske teknikk.(120) Å skulle gi en uttømmende historiografisk karakteristikk av de eldre- historikermiljøenes intellektuelle forestillinger her, er utvilsomt en meget komplisert oppgave. Det er imidlertid liten tvil om at den praktiske historiker så vel som fagets internasjonale metodikere, ved århundreskiftet i betydelig grad var preget av det Ottar Dahl har karakterisert som; visse typer av «empirisme» eller «positivisme» som på en altfor enkel måte mener a kunne etablere isolerte kjensgjerninger eller data og avlede teorier av disse.»(121)

Ifølge Dahl ytret dette seg nettopp i forlengelse av den klassiske metodelære som en sterk tendens til;»… å betrakte «kildekritikken» isolert fra teoridannelsen som helhet, og til å oppfatte de historiske teorier som vesentlig en sekundmr oppsummering eller ordning av selvstendig etablerte «fakta».(122)

Ottar Dahls karakteristikk synes meget treffende, av flere grunner. For det første er de terminologiske formuleringer om «visse typer » av empiristiske eller positivistiske fore-stillinger, velvalgte nettopp ved sin vage og omtrentlige form. Det er de fordi det her kun dreier seg om avgrensede elementer av mer omfattende vitenskapsteoretiske grunnsyn. Tendensen til å anse teoridannelsen som en ukomplisert sammenkopling av historiske fakta, etablert gjennom kildekritisk behandling av primærkilder, er av erkjennelsesteoretisk art, – og er ikke logisk nødvendig knyttet til ontologiske forutsetninger, dvs. til forestillinger om den utforskede virkelighetens beskaffenhet. Dette skillet gir også grunnlaget for at den type er-kjennelsesteoretiske forestillinger som vi nå drøfter, i den nyere historiografiske litteraturen gjerne karakteriseres med termer som avgrenser og spesifiserer i en bestemt retning. Her brukes følgelig, om prinsipielt samme fenomen, vekselvis begreper som; « empirisme», «kildepositivisme»(123), «fakta positivisme» (124) foruten at svensken Rolf Torstendahl, i en begrepspolemikk ,alternativt nytter termen» faktahermeneutikk «.(125)

Det er imidlertid ikke vanskelig å finne eksempler på at sentrale representanter for den kildekritiske tradisjon selv var oppmerksomme på at det her forelå et fagteoretisk problem av stor betydning. Løsningsforsøkene gikk i ulike retninger. De franske Langlois & Seignobos la riktignok stor vekt på betydningen av forskerens hypoteseformuleringer og på syntesen som historie-forskningens endelige mål, men var påfallende uklar med hensyn til hvordan dette kunne nås- og desto mer spesifisert streng når det gjaldt kravene til kildekritisk etablering av de historiske «data».(126)

Kristian Erslev som mer enn noen annen enkelt historiker kom til å prege den metodiske tenkning i det nordiske fagmiljø, var derimot på en helt annen måte logisk konsekvent .Han polemiserte således åpent mot Bernheim og Langlois &Seignobos i denne sammenhengen. Det var nok enighet om at «historieskrivning» før den kildekritiske metodens gjennombrudd kun var å betrakte som en litterær genre- og ikke på noen måte som en « vitenskapelig» virksomhet. Den tyske og de franske klassikere hevdet imidlertid at kildekritikken også hadde satt den profesjonelle historieskrivning i en prinsipielt ny stilling- slik Erslev tolket synspunktet-som;»… intet andet end historievidenskabens litterære  fremstillingsform.» (127)

Selv avviste Erslev denne oppfatningen. Historikerne hadde riktignok nådd fram til å etablere en vitenskap på den kildekritiske teknikkens grunn. Deres vitenskapelige arbeid var derigjennom knyttet til kildekritiske spesialstudier og punktanalyser av meget begrenset rekkevidde. Dette ville utvilsomt gi et stadig bedre grunnlag for den egentlige historieskrivning, dvs. for utformingen av den historiske syntese, eller konstruksjon, i en bredere forstand.(128) Men vitenskapelig kunne historieskrivningen heller ikke nå gjøre krav på å være. Man måtte derfor- ifølge Erslev heretter operere med et prinsipielt skille mellom historisk forskning og historieskrivning. Historieskrivningen var, med andre ord, fortsatt å anse som en art litterær og kunstnerisk virksomhet, riktignok spesielt nært knyttet til den historiske forskning – men uten vitenskapens metodiske og teoretiske fundament.(129)

6

Senere generasjoner av historikere har imidlertid i voksende grad sett behov for andre måter å forholde seg til den historiske teoridannelsens problemer. Et overveiende intellektuelt motiv har nok gitt mye av grunnlaget for dette .Parallelt har dessuten den praktiske forskning i faget på vesentlige felter endret karakter. Det er derfor først etter den annen verdenskrig, fra 1945, at historievitenskapens metodiske og teoretiske problemer, i en mer omfattende forstand ,for alvor har blitt aktualisert og tatt opp til systematisk drøfting.

Tidsskriftet History and Theory gir ett sentralt eksempel, innen det som etterhvert har blitt en meget omfattende historie-teoretisk litteratur og debatt. Det utkom første gang i 1962 og var helt fra starten ledet av en internasjonalt sammensatt redaksjonskomite av historikere og fagteoretikere. Her er senere publisert en jevn strøm av artikler, bokmeldinger, monografier -og omfattende bibliografiske oversikter. (130) Den fagteoretiske spennvidde som illustreres gjennom dette kan på flere vis også ses som et bilde av fagets utvikling mer generelt Det redaksjonelle program har således vært systematisert omkring fire hovedfelter(131). Det første er benevnt meget generelt som;» theories of history » – og ytterligere tematisk differensiert til de mest sentrale, og almene, vitenskapsteoretiske problemstillinger som;»…cause, law ,explanation, generalization, determinism». Det andre hovedfelt;»historiography» har vært mer konkret avgrenset som en seksjon for vitenskapshistorisk introspeksjon, hvor formålet i første rekke skulle være; «… studies of historians, historical philosophers, historical figures and events which illuminate general historiographical problems». En ytterligere avgrensning og problem-differensiering har vært knyttet til det tredje av tidsskriftets redaksjonelle hovedfelter;»method of history».Her er imidlertid tradisjonelle teknisk-kildekritisk spørsmål erstattet av spesifikke erkjennelsesteoretiske problemstillinger som; «…interpretation, selection offacts,objectivity, social and cultural implications of the historian’s method».En tilsvarende form for modernisering illustreres ved det fjerde hovedfelt;- «related disciplines». Her gjelder det, med andre ord, problemer knyttet til forholdet mellom historie som vitenskapelig disiplin og tilgrensende disipliner. Symptomatisk for utviklingen er det her ikke lenger gamle humanistiske spesialiteter (som litteraturhistorie, religionshistorie, arkeologi eller klassisk filologi) som står i sentrum for interessen, -men den langt mer aktuelle tilknytning til;

» relationships of problems in historical theory and method to those of economic, psychological and other social sciences.»

I nyere nordisk historikermiljø har de årlige metodekonferanser fra 1965 blitt nedfelt i en lignende publikasjonsserie; Studier i Historisk Metode. Disse konferansene startet forsiktig, med tilknytning i første rekke til pedagogiske problemer ved undervisningen i historisk metodelære. Denne rammen ble imidlertid sprengt meget raskt (132),og den samlede publikasjonslisten etter nær 20 års virksomhet (133),viser at det har vært en betydelig spennvidde også i den nordiske fagdebatt om teoretiske og metodiske spørsmål.(134) Den illustrerer dessuten en nær sammenheng mellom den internasjonale og den hjemlige diskusjon.(135) Det samme gjelder for den «serie» av lærebøker i historievitenskapelige grunnlagssporsmal som ble utgitt i de nordiske land på 1960-tallet, og som fikk funksjon som moderniserte erstatninger for danske Kristian Erslevs gamle metodeskrifter.(136)

Det kan derfor neppe være tvil om at disiplinens teoretiske og metodiske refleksjonsnivå ut fra enhver rimelig begreps-bruk- må anses vesentlig hevet gjennom denne utviklingen.

Men hvordan kan en så noe nærmere karakterisere den fagprofil som er avtegnet på grunnlag av den nyere teoretisk orienterte diskusjonen – og av den faktiske forskningsutvikling?

En rekke felles karakteristika og generelle utviklingstendenser synes ganske åpenbare: Moderne historikere knytter nok fortsatt sentrale metodiske fordringer til den kildekritiske tradisjon. Men de metodiske og teoretiske problemstillinger er på samme tid vesentlig utvidet. Dette har utvilsomt sammenheng med utviklingen innen den internasjonale historieteoretiske debatt og analyse. En gradvis dreining med hensyn til den praktiske forskningsinteresse har imidlertid også& vært av avgjørende betydning. Den tradisjonelle ensidighet i emnevalg, med fokusering omkring politisk historie i forholdsvis snever forstand, er i betydelig grad svekket. Dette har skjedd ved en forskyvning av interessesentrum til økonomisk- og sosial historie. Nye kildegrupper, en vesentlig utvidelse av fagets praktisk-metodiske register, – og en sterkere tilknytning til andre fagdisipliners problemstillinger, metodiske grunnlag og teorier har fulgt i kjølvannet. Parallelt med dette har de nye impulser også svekket historiens tradisjonelle karakter av å være en genuint nasjonalt orientert vitenskap. Vår tids historiker kan som sin mest sentrale referanse-gruppe like gjerne ha kolleger i andre land, som dem i nabokontorene ved eget institutt.(137)

Så langt er en karakteristikk av utviklingen forholdsvis uproblematisk. Men i hvilken grad har de vitenskapelige historiker- miljøer også utvidet grunnlaget for den type intellektuelt normfellesskap som den tradisjonelle kildekritikk tidligere ga? Georg Iggers tolkning her er klar– og meget interessant. Han legger således hovedvekten på fraværet av ett samlende historievitenskapelig «paradigme».

Snarere er det bevegelighet og mangfold som preger bildet av moderne internasjonal historie-forskning. Disiplinen karakteriseres slik i første rekke av varierende former for samarbeid ,rivaliserende sameksistens og åpen konflikt – mellom ulike strømninger.

Iggers sondrer i utgangspunktet mellom tre hovedretninger, med hva han betegner som;»…sterkt divergerende erkjennelsesinteresser»,(138) – og benevnt som;den hermeneutiske, den nomotetiske og den dialektisk-materialistiske, eller den marxistiske.

Hverken Iggers’ spesifikke tolkning eller hans terminologi er uproblematisk. Ganske særlig gjelder dette med hensyn til den marxistiske- eller snarere; de marxistiske, strømninger. Det er selvsagt ingen tvil om at marxistisk inspirasjon har gjort seg i betydelig grad gjeldende innen nyere tids historieforskning. Det gjelder også om vi avgrenser fra de land som opererer med andre samfunnsbestemte rammevilkår for forskning ,enn de vi kjenner fra USA og Vest-Europa. De marxistiske strømninger er dels meget uensartede, noe Iggers selv klart påpeker (139)- og dels av en slik karakter at de neppe kan begrunne en særkilt vitenskapsteoretisk eller historieteoretisk status. De ulike varianter av marxisme vil derimot skiftevis kunne plasseres innen rammene av de to øvrige hovedretninger.(140) Slik forstått vil de mest sentrale spenninger innen moderne historie-vitenskap også i vår tid, kunne tilbakeføres til den klassisk kulturvitenskapelige konflikt mellom hermeneutiske og positivistiske, – eller mellom idiografisk og nomotetisk orienterte strømninger.

Denne grovformulerte dikotomisering er analytisk fruktbar ved at den peker inn til kjernen i det som også for historikere har vist seg som det grunnleggende metodologiske dilemma:

På den ene side dreier det seg om oppfatningen om at mennesket bare i begrenset grad er rasjonelt og underlagt strukturer eller «lover» utenfor seg selv. Dette gir igjen begrensninger med hensyn til anvendelse av kausallogisk analyse og empirisk-rasjonell metode i historieforskningen. Den historiske erkjennelse må følgelig legge stor vekt på en art innsikt- i form av innlevende eller forstående tolkning, som ikke lar seg omsette til en fullt ut stringent logisk-metodisk formel

På den annen side har en så hatt et permanent trykk nettopp i retning av å skulle heve disiplinens vitenskapelige status ved styrking av det empirisk-metodiske grunnlag og ved klarere formulering av logisk-rasjonelle-premisser for historikerens tanke-operasjoner. Interessen for «massenes» historie har dessuten ytterligere disponert i retning av å legge vekt på den kollektive eller strukturelle kontekst -framfor individuelt menneskelige motiver, ytringer og handlinger.

Denne type brytninger representerer, som vi har omtalt tidligere hverken noe nytt eller noe som i generelle trekk er særegent for historie som disiplin. Den indre historievitenskapelige debatt og polarisering har imidlertid – i en bredere internasjonal sammenheng –skilt seg ut fra andre disipliner ved sin intensitet og ved at slike teoretiske spenningsforhold gjennomgående har preget de mest sentrale deler av historiker-miljøene .

Det har således ikke -som i enkelte andre disipliner- dreiet seg om, en marginal, konjunkturpreget vitenskaps-teoretisk «opposisjon» mot et relativt stabilt og dominerendedisiplinteoretisk grunnlag: Historievitenskapelig spesifikt er også bestemte former for konvergens eller sammensmelting mellom teoretiske ytter-posisjoner. Ay slike former er det i første rekke tradisjonen fra Ranke som har preget disiplinen. Ranke og den tidlige kildekritiske skole tok den naturvitenskapelig inspirerte positivismens ene hovedpilar; dens fakta orientering og empirisk-metodiske systematikk. Men man holdt igjen overfor den samfunnsvitenskapelige positivismens ambisjoner om å skulle avdekke sosiale lovmessigheter de brede historiske generaliseringer. En relativt streng kilde-empirisme ble slik isteden kombinert med en hermeneutisk, eller «historistisk» vitenskapsfilosofi.(141)

  1. Eldre og nyere perspektiver på historiografien-eller på historiefagets egen vitenskapshistorie

Rammen for siste del av denne skissen vil dels være å legge fram noen synspunkter på «historiografi» som forskningsgenre, dels å risse opp en fortolkning av visse generelle perspektiver som har vært anlagt på historiografi- og særlig norsk historiografi ,i vårt århundre.

Siktemålet er –som fra starten av denne skissen – å kretse inn ett overordnet perspektiv på det forskningsrådet har etterlyst som « en vitenskapsteoretisk informert vitenskapshistorie».

I utgangspunktet da – nær sagt som ritualet tilsier- noen ord om hva jeg her forstår med begrepet om historiografi. Historiografi er forskningshistorien like lite- som historie er historievitenskapen. Dette er trivielt, men i vår praktiske omgang med begrepene kan vel noen hver av oss være fra begrepet om forskningen som aktivitet og dens produkter.

Med historiografi vil jeg altså – innenfor historiefagets rammer- forstå arbeid med og framstillinger av historievitenskapens historie. Historiografi i en slik betydning har vi – selv i vårt lille land- atskillig av. Tenk bare på all den historiografi som ligger innbakt gjennom forskningsoversikter i realhistorisk orienterte monografier, eller i såkalte «programartikler» innen bestemte forskningsområder, eller tenk på alle de historiografiske bidrag som er ytt løpende gjennom bokanmeldelser, nekrologer over fagfeller, bidrag i festskrift og andre jubileumsskrifter. Det er neppe noen enkelt norsk historiker som kan ha full oversikt over alt dette.

Når jeg derfor vil risse opp en fortolkning av visse grunnperspektiver innen norsk historiografi er utvalget sterkt begrenset , til de største historiografiske arbeid og knyttet til de historikere som har tatt historiografi mest på alvor som forskningsgenre. Tanken er at det er en slik innfallsvinkel og avgrensning som vil være mest interessant for en aktuell diskusjon om veien videre for empirisk-historiografiske studier i norsk sammenheng. Mitt eget ståsted vil hele tiden umiskjennelig være preget av inspirasjon fra nyere almen vitenskapshistorie og fra andre lands historiografiske debatt- som det torde fremgå av de foregående deler av denne samlede skissen.

Spørsmålet om forholdet mellom eldre og nyere perspektiver innen historiografien besvares i andre land ofte enten ved betoning av kontinuitet og gradvis utvikling – eller/fra en såkalt moderne historiografisk synsvinkel, motsatt ved sterk betoning av brudd, dvs. av markant overgang fra en temmelig naiv og teori løs forståelse av faghistorien til en langt mer reflektert og teoribevisst forståelse. I alle fall for norsk historiografis del tror jeg at et rimelig svar må være dels å peke på en form for pendelsving, dels på klare endringer over tid og endelig på en gradvis utvikling med hensyn til teoretisk-metodisk grunnlag. Jeg vil forsøke å konkretisere et slikt synspunkt med utgangspunkt i en stilisert versjon av to ytter-posisjoner innen generell kunnskapsteori.

Den ene er hva Arne Næss – etter mitt skjønn-treffende har karakterisert som «kunnskapssosiologisme».(142) Dette er således en posisjon som går svært langt i retning å se kunnskapsproduksjonen som historisk, kulturelt og samfunnsmessig betinget .Vitenskapens interne rasjonalitet og muligheter for uavhengighet av det eksterne samfunn tones kraftig ned – og spørsmålet om de vitenskapelige resultaters innhold eller gyldighet anses som bortimot irrelevant. Applisert på historievitenskapen skulle dette innebære at våre forskningsresultater er interessante som ideologiske produkter, mens det derimot har mindre interesse hva de matte utsi som rekonstruksjon av fortidig virkelighet.

Den annen av disse ytter-posisjoner kan karakteriseres motsvarende som en spisset form for »kunnskapsrasjonalisme». En sterk markering av slik rasjonalisme vil betone framveksten av profesjonalisert vitenskap som stadig mer uavhengig av ytre samfunnsmessige forhold. Dens resultater framstår som sikre ,kumulativt byggende og fundert primært i vitenskapsintern logisk rasjonalitet og empirisk tilknytning. 31

Konflikter og pendling mellom slike sosiologistiske og rasjonalistiske forklaringer har så og si vært selve grunntemaet innen almen vitenskapshistorie de seneste 50-60 år.(143)

Men hva nå med norske perspektiver på historiografi i en slik sammenheng? For eldre norsk historiografi har spørsmålet neppe vært særlig reflektert som et eksplisitt vitenskapsfilosofisk eller kunnskapsteoretisk problem. Svaret har simpelthen gitt seg mer umiddelbart. Da Stensen forlag i 1935 ga ut en trykt versjon av 3 historiografiske foredrag – fra universitetets serie med radioforedrag – ga daværende dosent Sverre Steen flere meget illustrerende formuleringer av tenkemåten. Mens professorene Halvdan Koht og Jacob Worm-Mueller tidligere hadde skrevet biografiske oppslag om P.A.Munch og Ernst Sars, var den unge Steen gitt i oppdrag å skrive om sin egen og foregående generasjoners norske historieforskning. Her la nok Steen betydelig vekt på den forskningsinterne utvikling i form av metodiske forbedringer gjennom moderne, radikal kildekritikk. Men samtidig var han også nøye med å understreke et annet aspekt. Det gjorde han blant annet på denne måten;

«Det er ingen tvil om at den historiske forskning tar farve av sin samtid(..) Selve emnet er slik at det må skje. Koht har påvist at Snorre var bundet av sin tids syn, og at hans fremstilling ikke er fri for tendens. Vi fornærmer ingen ved nevne den kjensgjerning at var egen tids historikere er bundet av vår tids syn på mangfoldige måter, langt sterkere enn de kanskje selv aner(…)Og denne bundethet må de kjenne som skal bruke deres verker.«(144)

Denne historiografiske betraktningsmåten selvfølgelig-gjør ett perspektiv, som faller datidens beste historikere ganske naturlig : Den slår for det første simpelthen bare fast historievitenskapens særlige og åpenbare preging fra det ytre samfunn .I ettertid kan vi altså si at så enkelt måtte det vel være for de praktisk arbeidende historikere, til forskjell fra f.eks. forskere innen formal- og naturvitenskapene som på en helt annen måte kunne synes å befinne seg innen internt rasjonalistisk lukkede forskningsmiljøer. Men betraktningsmåten som Sverre Steen gir illustrasjon til henfaller altså på den annen side heller ikke til den rene historievitenskapelige relativisme. Troen på gradvis større sikkerhet i resultat og på utvikling mht. intellektuelt rasjonalitet gjennom den moderne kildekritikkens strenge krav var entydig.(145)

At Sverre Steens oppfatninger her var representative for det lille norske historiker-miljø ser vi bekreftet på flere vis. Noe bakover i tid ser vi det gjennom bidragene til det store historiografiske jubileumsskriftet for Den Norske Historiske Forening i 1919. Her skrev de historiografisk/om sider ved de foregående femti års historievitenskap, alle de som i de etter- følgende tiår var norske professorer i faget; Oscar Albert Johnsen, Halvdan Koht, Edvard Bull d.e. og Jacob Worm-Mueller.(146) Denne «historiske» måten å tenke historiografisk kommer også til uttrykk på andre måter fra midt på 1 930-tallet og senere i tiårene nærmere vår samtid.

For den historiografiske skriving som til nå er omtalt var altså alle skrevet av kyndige, praktisk arbeidende realhistoriskere. Men ingen av dem drev med historiografi annet enn så og si som mindre bestillingsoppdrag ved spesielle anledninger, i tillegg til det de måtte oppfatte som naturlig å bake inn i sine egentlige forskningsaktiviteter.

Hva så med dem som mer på alvor drev med historiografisk forskning? Hvis vi avgrenser til historiografiske doktoravhandlinger og historiografiske hovedoppgaver blant sentrale historikere blir det naturligvis færre.

Den første historiografiske doktordisputas kom i 1937 med Trygve Ræders avhandling om Ernst Sars,(147) og den andre kom i 1962 med Per Sveaas Andersens mammutavhandling om Rudolf Keyser som «embetsmann og historiker».(148) Utover dette ser vi utover fra rundt 1950 en markert voksende interesse for historiografisk forskning ved en hel serie av hovedoppgaver fra en rekke av dagens etablerte historikere. Per Sveaas Andersen skrev om den amerikanske historiker Frederick Jackson Turner.(149) Per Fuglum skrev om den engelske 1700-talls-historiker Edvard Gibbon(150), Knut Mykland om Ernst Sars(eldre norsk historiografis yndlingsobjekt)(151) og Ottar Dahl skrev sin velkjente hovedoppgave om historieoppfatninger hos Edvard Bull og Halvdan Koht, foruten det senere store arbeid om «Norsk historieforskning i 19.og 20. århundre».(152) Alle disse var på ulike vis stimulert ved sine forskningsvalg av etablerte realhistoriskere i toppstillinger, av Sverre Steen, Johan Schreiner og av Jens Arup Seip.

Dette indikerer en vel forbløffende stor interesse for historiografisk forskning i et så vidt lite forskermiljø.

Hvis vi foreløpig holder Ottar Dahl utenfor er det flere felles karakteristika ved all denne historiografiske forskningsaktivitet. Den hviler for det første ganske åpenbart på et nokså bredt eksternalistisk perspektiv, ved at den i en ganske vag forstand forutsetter historikernes arbeid som grunnleggende preget av utenom-vitenskapelige forhold. For det andre gjelder at problemvalget derfor mest naturlig sentreres omkring historikernes historiesyn ,dvs. deres mer almene syn på de store linjer og historiens drivkrefter. Og for det tredje ser vi at de anlegger en biografiskinnfallsvinkel, de driver historiografi på individnivåa.

Men når historiografien pretenderer å være forskning, ja da blir den selvsagt også vurdert og stilt krav til; som forskning. Det er derfor av interesse for formålet i denne sammenhengen å se litt på hvordan de to doktoravhandlingene ble bedømt innen historiker-miljøet, ved disputasopposisjon og ved søknader til professorat. Begge – Ræder og Sveaas Andersen- blir bedømt inngående og ut fra et bredt sett av kriterier.

Ræders monografi om Ernst Sars kommer hele veien svakest ut, også i forhold til krav til elementær kildekritisk metode, 153mens Sveaas Andersen på dette omradet gis betydelig kreditt for grundighet og vederheftighet.(154)  Mer interessant og viktigere er at de begge utsettes for kritikk mht. krav om analyse i bredere forstand og særlig i forhold til de bærende historiografiske problemstillinger. Den gamle Halvdan Koht omtaler i 1 955 Ræders avhandling-ikke særlig flatterende som; «i hovedsaka forteljing og referat», mens Jens Arup Seip ved samme anledning omtaler avhandlingen som «essayistisk» og tilføyer: «Som forskning står den ikke sterkt».(155)

Klart sterkere ble utvilsomt Sveaas Andersens avhandling ansett for å være. Rolf Danielsens kritikk i1969, mot arbeidet om Rudolf Keyser, går likevel rett inn i kjernen (av det som også er mitt hovedpoeng her). Danielsen formulerte seg blant annet slik;

«Jeg har vanskelig for å forstå hvordan det kan legges slik vekt på den ytre biografi samtidig med at forfatteren ikke bare avholder seg fra a stille Keyser i relasjon til tenkere og tanke- strømninger i hans samtid, men stort sett også i isolerer ham i forhold til den øvrige forskningsinnsats i norsk historie både i fortid, samtid og ettertid».(156)

Som vi ser er det innen miljøet ingen som i utgangspunktet prinsipielt anfekter eksternalistiske perspektiv. Ræders opplegg for å vise «…korleis historikaren og politikaren i han arbeidde hand i hand».(157) og Sveaas Andersens ambisjon om «…å klarlegge forholdet mellom liv og forskning i en vitenskapsmanns utvikling»(158) er ikke problemet .Men gjennomføringen anses ikke som overbevisende analytisk gjennomført og dokumentert.Innvendingene dreier seg her mer konkret, derimot om for brede og løse koplinger mellom historikernes liv, levnet ,samtid og deres forskning.

Slik reises det også eksplisitt og skarp kritikk for underbetoning av de forskningsinterne forholds betydning. Oscar Albert Johnsens opposisjonsinnlegg mot Ræder i 1937, kan ikke annet enn leses som et sammenhengende forsøk på å «rehabilitere» Sars fra en status primært som politiker og spekulativ historiefilosof til en ny status som en skolert og «moderne vitenskapsmann».(159) Dvs.. Som kildekritiker og empiriker.

Den som uten sammenlikning best tilfredsstilte «vitenskapelige» krav fra miljøet vis a vis historiografi var Ottar Dahl .Dette er tydelig både gjennom miljøets bedømmelse av hans arbeider og om vi ser direkte på hans historiografiske produksjon.(160) Dahls eget historiografiske program og praksis er eksplisitt formulert i innledningen til boken- fra slutten av1950-tallet – om norsk historieforskning i 19. og 20.århundre.Her heter det at;

«Historikeren er i sitt arbeid avhengig av andre, av sitt miljø, av tradisjonen, enten i tilslutning eller i opprør. Dette gjelder i en omfattende forstand (…) i forhold til (…) almen sosial(e) og kulturell(e) bakgrunn, og det gjelder mer spesielt hans forhold til fagfeller (…) og til forskningens egne institusjoner».(161)

Samtidig presiserer Dahl et annet sted i boken hvor tyngdepunktet ligger i dette historiografiske grunnsyn ved å framholde at;

«… Under et lengre perspektiv danner derfor forskningens utvikling en relativt selvstendig strøm, hvor retningen først og fremst bestemmes av de vitenskapelige tradisjoner og normer i stadig brytning med nye ider.»(162)

Det som særpreger Ottar Dahl i forhold til tidligere norsk historiografisk forskning er altså for det første en nedtoning av det eksterne perspektiv og tilsvarende sterkere betoning av det vitenskapsinterne, dels gjennom sin innfallsvinkel til et forsker-miljø eller historieforskning på kollektiv nivå. Og dels skjer det ved en primer interesse ikke for historikernes historiesyn, men mer avgrenset for deres vitenskapssyn eller normer for vitenskapelig metode.

Samtidig er det grunn til å understreke at vi med Ottar Dahl i Norge for første gang får en historiograf og historiker som er bredt vitenskapsteoretisk skolert og eksplisitt artikulert. Slik får vi også for første gang en bevisst kopling mellom generelle vitenskapsteoretiske strømninger og norsk historiografi. Det er slik en nøye sammenheng mellom Dahls dobbelte interesse for analytisk filosofi og Karl Poppers såkalt kritiske rasjonalisme på den ene og hans historiografiske perspektiv på den annen sid

Om Ottar Dahl gjennom sin sylskarpe kompetanse fikk enkelte til å avstå fra historiografi og historisk teori, skal forbli et åpent spørsmål. Mest trolig ga Dahl også inspirasjon til å forsøke seg i forlengelse – eller i opposisjon til ham selv. På 1960- og 1970-tallet fikk vi i alle fall et betydelig antall nye historiografiske hovedoppgaver på forskjellige felter. De fleste velger fortsatt den biografiske innfallsvinkel. Flere skriver om enkelthistoriker(norske som utenlandske)historiesyn, ofte som mer tradisjonell ,men ofte nyttig idehistorisk analyse på grunnlag av vedkommendes trykte produksjon. Men noen trekker nok i retning er av den type som Jon Elster en anelse odiøst har betegnet som; «Synet på Svarte-dauden i norsk historie i mellomkrigstiden».(163)

Jeg skal konsentrere min omtale til noen få forhold her. Det ene gjelder hvordan den historiografiske interessen – ganske naturlig – etterhvert dreier slik at også norske etterkrigs-historikere blir objekter for undersøkelse. Som Sars var det mest sentrale objekt for eldre norsk historiografi ser det foreløpig ut som om Jens Arup Seip blir det tilsvarende for nyere norsk historiografi.

Det foreligger allerede to gode hovedoppgaver om ham, Johan Petter Øyn om Seips historiesyn (164), og Nils Johan Ringdals historiografiske perle om Seips (165) »Statsoppfatning».

Likeledes har Odd Bjørn Fure i noen år vært underveis med en historiografisk undersøkelse, som – om jeg har forstått dette riktig – særlig er sentrert om historieteori og vitenskapssyn hos Seip og Ottar Dahl, med en ambisjon også om å relatere dette til perspektiver innen moderne tysk sosialhistorie og den franske Annales-skole. La meg til slutt i denne sammenhengen også ha nevnt en av de artikler som var grunnlaget for Helge Salvesens doktordisputas i Tromsø for kort tid siden. Her skrev Salvesen nemlig historiografisk om norsk agrarhistorisk forskning med hovedvekt på Andreas Holmsen og senere sentrale historikere som Jørn Sandnes, Kåre Lunden, Rolf Fladby og Halvard Bjørkvik.(166)

Om vi sammenligner denne nyere norske historiografi med tilsvarende nyere dansk og svensk, ser vi visse interessante forskjeller. For det første er det, påfallende at dansk og svensk historiografi ikke fokuserer på etterkrigshistorikere, men tvert imot meget intenst på de fremste representanter for den radikale kildekritikk i tiårene etter århundreskiftet, dvs. på svenske Lauritz Weibull og de danske Kristian Erslev og Erik Arup. For det andre er den historiografiske interessen og aktiviteten utvilsomt større enn hos oss. Og for det tredje synes tilknytningen til nyere strømninger innen almen, internasjonal vitenskapsteori og vitenskapshistorie å være klart mer eksplisitt. Den danske Inga Floto skrev i en artikkel så sent som i 1981 at man før 1975 egentlig ikke hadde noen historiografisk litteratur i Danmark, men meget illustrerende fortsatte hun slik:

» Til gengeld er det i dag nesten umuligt at aabne et fagligt tidsskrift uden at møde mindst een artikkel i genren. Hvis man gaar disse artikler og bøger nærmere etter i sømmene, vil man opdage at de alle sammen kredser omkring begrebet paradigme(…).»(167)

Dette siste henspiller altså på den særlige inspirasjon som den amerikanske vitenskapshistoriker T.S.Kuhn har gitt med sine teorier – sterkt vitenskapssosiologis orientert – om såkalte paradigmerevolusjoner, eller stadige endringer av helhetsrammene for tenkning innen de vitenskapelige miljøer.(Jfr. min relativt inngående drøfting av Kuhn og hans Paradigme-begrep og teorier om vitenskapelige revolusjoner i naturvitenskapene).

Dette betyr selvsagt ikke at en i norske miljøer er ukjent med moderne vitenskapshistorie eller andre lands historiografiske diskusjon. Ringdal, Fure og Salvesens opplegg er helt klart preget av denne historiografiske forskningsfronten.

Min oppfatning er like fullt at vi i Norge i dag henger noe etter ved at vi vel egentlig ikke har noen debatt om historiografiens grunnlag eller, formulert på en annen måte, om dens teoretiske og metodiske forutsetninger. Selv hører jeg nok til dem som mener at moderne vitenskapshistoriske grunnperspektiver egentlig ikke er så grense-sprengende – for historikere- det skulle fremgå av hva jeg tidligere har utpenslet i den foregående del av denne skissen.

En åpen balansering mellom sosiologiske og rasjonalistiske, mellom eksterne og interne perspektiver framstår som ganske innlysende for en historikers fag forståelse.Poenget i denne sammenhengen er derimot at også vi ved en internasjonalt inspirert debatt om vitenskapshistorie bør kunne bevege oss mer kvalifisert ,presist og målrettet videre -nettopp når vi driver empirisk historiografi.En empirisk studie av normer og normering i norsk historievitenskapelig miljø etter 1930.

Jeg avslutter denne skissen med noen stikkord om opplegget for min egen pågående undersøkelse. Ambisjonen er altså en «vitenskapsteoretisk informert vitenskapshistorisk» studie med arbeidstittel: «Normer og normering i norsk historievitenskapelig miljø etter 1930.»Samlet dette er ment å indikere både et overordnet teoretisk perspektiv og den sentrale empirisk orienterte problemavgrensning. Jeg har da som metodisk innfallsvinkel valgt å studere moderne norsk historievitenskap på kollektiv nivå. Det vil si at mitt objekt for undersøkelse er det profesjonelle, norske historikermiljø ved universitetene, gjennom en mange årtiers periode preget av en kolossal institusjonell ekspansjon mht. økonomiske ressurser, antall stillinger og vekst fra 1 lite til 4 store forskningsinstitutter.

En slik ekspansjon – finansiert og tilrettelagt gjennom ytre almen politiske, forskningspolitiske og universitetspolitiske prosesser har selvsagt på mange måter også virket inn på historieforskningens interne preg.

Det samme gjelder den parallelle framvekst av andre fag, og ganske særlig de nye samfunnsvitenskapene som i norsk sammenheng er et etterkrigsfenomen.

Norsk historievitenskap vil da på mange måter matte ses i nær sammenheng med både forskningseksterne og fageksterne forhold, den blir i større grad enn tidligere- vil jeg tro – utsatt for «press» fra ulike hold. Men historievitenskapen har selvsagt også – som betont underveis tidligere – sin egen indre eller faginterne dynamikk. Gjennom etterkrigstiden ser vi dette på den ene side som en form for fragmentering, ved en kontinuerlig utvidelse av emneområder, faglig spesialisering, stadig utvidelse av det metodiske register og metodiske teknikker, tenk bare på EDB-ens betydning i denne siste sammenhengen.

En av mine arbeidshypoteser er at summen av det ytre «trykk» og den indre tendens til fragmentering over tid har akkumulert et nye behov for noe samlende- der hvor den kildekritiske kritikkens skinnfell ikke lengre er tilstrekkelig til å dekke det hele.

Den lille selv-supplerende korporasjon av 4-5 historikere før1940, ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Oslo, hadde det nok slik sett lettere- enn et stadig voksende nasjonalt profesjonskollektiv eller en profesjons-organisasjon av historieforskere.

Og her er da spørsmål omkring normer og normstrukturer-slik jeg nå kan se det -grunnleggende. Hvilke normer av fellesvitenskapelig eller «universell» karakter slår inn i og er sosialisert også i historievitenskapen? Hvordan skilles det mellom vitenskapseksterne og vitenskapsinterne normer? Hvilke er de sentrale disiplin-spesifikke normer i historiker -miljøet? Hvordan formuleres profesjonsnormene over tid ? Er der konflikt omkring normer- og hvordan foregår hva vi kan kalle normdanning og normering?

Slike spørsmål er selvsagt ikke enkle å gi svar på. Mitt forsøk vil dels hvile på en framstilling av det norske historikermiljøets institusjonelle ekspansjon, og dets forsknings-utvikling mht.. emnevalg og forskningsregister mht. teoritilknytning og metodevalg.. Den sentrale del av fremstillingen vil dernest søke å gi en vitenskaps sosiologisk orientert analyse av de fremste bedømmelses- eller normerings-institusjonene innen faget, og av de normer for bedømmelse som produseres innen disse institusjonene. Det primære grunnlag for min undersøkelse av profesjonsnormer i det moderne norske miljø vil således bli bedømmelsesinstitusjonene i forbindelse med stillingsbesettelser og ved doktorgradsutnevnelser.

Jeg har samlet og systematisert materiale fra om lag 200 stillingssaker og 60 doktorgradssaker, det skulle være meget nær komplett arkiv i så henseende. Det samme gjelder det vi kan kalle viktige «programartikler» fra praktisk arbeidende historikere underveis i perioden og visse av de mer prinsipielle debattene i periodiske publikasjoner, festskrifter o.a materiale av det vi kan kalle «faglig» art. Annet materiale s å som forskjellige typer av trykte Årsmeldinger, de historiske instituttenes årlige budsjettforslag og ulike typer kilder fra de4 universitetenes arkiver er også gjennomgått og systematiser .Jeg skal ikke gå i detalj her. Samlet er det et rikholdig kildemateriale. Dette er under bearbeiding og tilrettelegging for analyse og skriving. Jeg er i dette orientert dels mot en ganske elementær form for statistisk/kvantifiserende bearbeiding av materiale, men søker primært å arbeide på grunnlag av en mer kvalitativt orientert metode.

Denne skissen som her samlet er presentert er ment, mer og mindre, som et arbeidsnotat for å kretse inn et spesifikt vitenskapshistorisk – eller historiografisk forskningsarbeid.

Et PostScript inn i 2014

Det drøyde altså en gjennomsnitts- generasjon fra jeg la den tidligere upubliserte skissen- eller arbeidsnotatet-fra meg i mai 1985 og til jeg knappe 29 år senere har plukket den frem, lest den påny – og uten endringer nå i 2014 legger den ut på den vidunderlige nye verdensveven Internett.

Noen ord om hvorfor jeg gjør det- og om hvorfor er PostScript oppleves som nødvendig.

Den svenske historikeren Klas Åmark har i en velskrevet artikkel fra 1991(om spesialiseringen i historievitenskapen)satt ord til en trolig ganske utbredt forestilling blant historikere om deres produkter:

«Formidlingen av forskningsresultatene (…)skjer langt fra bare gjennom bøkene til de direkte leserne, men derimot i en lang og utspredt prosess med mange forgreninger over en lengre tidsperiode. Den grunnforskning vi gjør i dag bør kunne stå seg og anvendes i femti år.» (168)

Dette utrykker øyensynlig et ganske optimistisk og kumulativt syn på bygging av kunnskap .Gradvis rykker historikerne frem til stadig mer utvidet og ny kunnskap om fortiden. Slik kunne jeg lene meg til denne type utsagn og innbille meg at min skisse fra 1985 heller enn å forbli ukjent og nedlåst – nå kanskje kunne til nytte i alle fall i en generasjon fremover.

Det gjør jeg selvsagt ikke .Min skisse eller arbeidsnotatet var – som det fremgår klart- ikke et ferdig forskningsarbeid. Det var en forsøksvis systematisering og analyse av internasjonale og norske meta-vitenskapelige strømninger, som ansats til en empirisk studie av norsk historievitenskapelig miljø etter 1930.

På den annen side. Det har gjennom vitenskapshistorien mange ganger vist seg at både høyst uferdige og ikke publiserte manuskripter har påkalt betydelig interesse, i meget sen ettertid. Ett eksempel kan være den sveitsiske filosofen Ferdinand Saussure (1857-1913). Hans upubliserte forelesningsmanuskripter fra årene 1907-1911,ble av en venn samlet og utgitt posthumt, i 1916 og altså 3 år etter Saussures død. Dette ble dermed i ettertid til Saussures hovedverk:» Cours de linguistique generale», som i dag studeres og diskuteres mer enn noen gang, med status som den såkalte strukturalismens og senere (kjært barn har mange navn) poststrukturalismen kanskje mest sentrale klassiske inspirator.(169)

Jeg skal imidlertid og umiddelbart komme meg ned fra vitenskapshistoriens store høydedrag og tilbake til «saken». Spørsmålet er hvordan min skisse fra 1985 – og den planlagte empirisk historiografiske studien ser ut i dag, i 2014.

En nærliggende referanse kan være den danske historiografen Inga Floto. Hun publiserte i 1985 en historiografisk bok som sammenliknet historieforskningens utvikling Tyskland, Frankrike, England og USA- fra tidlig 19.århundre og frem til 1980-tall. I 1996 kom boken ut i et nytt opplag.(170) Denne gang også med et «Efterskrift», som hun åpner slik:

«Det er 10 år siden denne bog udkom første gang, og 10 år er lang tid i den moderne videnskabelige verden.Vi står midt oppe i en eksplosion, hvis konsekvenser er nærmest umulig at overskue.(…)Man kan(da) vælge historikerens altid sikre udvej: at lade tiden gå.»

Slik velger da også Inga Floto i noen grad å senke skuldrene og la tiden gå. Hennes innholdsrike og oppdaterende etterord ,ble således trykket uendret i fjerde opplag av boken i 2007.Stadige og klassiske pendelsvingninger mellom «motepregede» forskningsfronter bevegende seg i en langsom spiral, gir tilsynelatende rasjonelt grunnlag for det. Om noen skulle være disponert for denne typende langsiktig prosess-tålmodighet, må det vel innenfor samfunns- og humanvitenskapene, være historikerne.

Flotos forsøk på en sammenfatning av historievitenskapens utvikling etter 1985 er samtidig tankevekkende og beskriver en vitenskapelig spiral som beveger seg stadig hurtigere og lengre fra utgangspunktet:

«Den moderne historievidenskap er kalejdoskopisk og fragmenteret som ingensinde, men samtidig er den for alvor internasjonal. Det giver ikke mere mening i å beskrive den i nationale «skoler»,højst er det muligt at pege på nogle kraftcentre, hvorfra inspiration er udgået til selv de fjerneste avkroge.»(171)

Denne forståelsen er også det som grunnleggende preger analysen fra tysk-amerikaneren Georg Iggers (en av de internasjonalt mest anerkjente historiografer) i verket fra 2008:A Global History of Modern Historiography.(172)

Hva så med norsk/nordisk historievitenskap og historiografisk fagutvikling i årene siden 1985.Det første svaret må være at ufattelig mye har skjedd. Ett uttrykk for dette eksemplifiserer en av de ledende nordiske historikere og historiografer Jan Eyvind Myhre i sin bok, med den megetsigende tittel: Mange veier til historien.173 Myhre skriver om at en hovedfagsstudent på slutten av 1970-tallet

«(…) ville skrive om det store hamskiftet i Oppdal, kunne foruten Krokann greie seg med å lest Steen, Tveite, Try og et par artikler, blant andre av Holmsen.(…)

I dag måtte en slik student(…)måtte hogge seg gjennom en rad bøker, en skog av artikler og en håndfull hovedoppgaver, for ikke å snakke om en stor internasjonal teoretisk og empirisk litteratur om modernisering i bondesamfunn.»(174)

For en som har vært ute av faget i noen årtier ,og så kommer tilbake inn på 2010-tallet, er forskningsrådets omfattende :Evaluering av norsk historiefaglige forskning, fra 2008, et oppslagsverk og en gullgruve uten like.(175)  På normalvitenskapelig maner ble deretter «evaluatørene » selv evaluert i Historisk Tidsskrift av de 2 sentrale norske historikerne Knut Kjeldstadli og Tore Egil Førland.(176)

For mitt særlige anliggende her er det påfallende å se hvordan Evalueringsutvalget konkluderte i noen av sine viktigste sine anbefalinger for veien videre i norsk historieforskning- og med uttrykkelige påpekning av at initiativ/støtte fra Forskningsrådet vil være påkrevet:

 «Forsterke selvrefleksjonen omkring historisk metode og teori og dessuten om historieforskningens «nytte». Drøftingen av disse spørsmålene burde skje i kritisk tverrvitenskapelig diskusjon med andre samfunns- og kulturvitenskaper. Ikke minst skal debatten lede til en problematisering av forenklede tids- og romteorier. Selvrefleksjonen bør initieres av og også munne ut i eksplisitte forskningsstrategier. En sikring av forskningsresultatene fra større prosjekter på måter som fører til at grunnleggende refleksjoner om metode- og teoriutvikling samles og forankres bredt i fagmiljøene.

 En økt innsats på svakt representerte eller strategisk viktige fagfelter, perioder og tolkningsrammer: 1. metodologi, historisk teori og historiefilosofi, 2.tidligmoderne tid og 3. økonomisk historie. En større nysgjerrighet på nyere historiografiske ansatser internasjonalt, slik som for eksempel begrepshistorie, mikrohistorie og historiebruk.»(177)

Dette i en viss utstrekning en deja vu -opplevelse for meg i 2014. Tankene går lett tilbake til det daværende norske forskningsrådets konferanse i 1975 og initiativ for å styrke den teoretisk og metodiske selvrefleksjon i humanistisk forskning.(178)

Mitt inntrykk av status i 2014 at dette i alle fall har vært fulgt opp i en ikke ubetydelig utstrekning – i alle fall gjennom de seneste 20 årene. Tilbudet av nye lærebøker i Historisk teori og metode er en indikasjon. Knut Kjeldstadlis:Fortida er ikke hva den en gang var, er vel den som har erstattet Ottar Dahls gamle metodelære, selv om det nå står en liten kø av andre bokutgivere bak Kjeldstadli.179

Det samme kan sies om arbeid med og utvikling av historiografi som en egen vitenskapshistorisk genre Jan Eyvind Myhre ledet starten prosjektet : «Historievitenskapens grenser. Et forskernettverk omkring historiografi og historiebruk på tvers av disipliner»180.Nettverket samlet tung kompetanse, utløste en forholdsmessig omfattende aktivitet og har resultert i en rekke faglige arbeider.(181)

Det er de siste årene også publisert en rekke historiografiske monografier og avhandlinger av stor interesse og med høy kvalitet. Nevnes her skal blant andre Jan Thomas Kobberrøds avhandling om Sverre Steen (182) ,Narve Fulsås sin avhandling om Ernst Sars,(183) og Leidulf Melves oversiktsbok om:Historieskriving frå antikken til i dag.(184)

Jan Eyvind Myhre skiller i sin Mange veier til historien, på en interessant måte mellom ikke færre enn 11 typer historiografiske former.(185).En annen tilnærming gir den svenske historiker og historiografen Ragnar Bjørk i en historiografisk antologi fra 2009.(186)

Bjørk skiller mellom 3 aktuelle forskningsinnretninger innen historiografien nå:

  1. En analytisk-historiografisk, med inspirasjon fra filosofi og vitenskapsteori, der vitenskelighetsinnslag, metode og teoribevissthet, begrepsanvendelse osv. analyseres.

Svenske Simon Larsson har med sin dr.avhandling fra 2010:Intelligensaristokrater och arkivmartyrer.Normerna för vetenskaplig skicklighet i svensk historieforskning 1900–1945,gitt et ferskt eksempel på denne første innretningen,med, sin empiriske studie av bedømmelsesinnstillinger til toppstillinger,gjennom undersøkelsesperioden.(187)

  1. En profesjonaliseringsteoretisk, der generell profesjonaliserings-tenkning i sosiologi appliseres på utskillingen av historikerne som gruppe, som skoledannere ,disiplinformere, forskersamfunn, distinkte nettverk o.a

I denne kategorien er svenske Håkan Gunneriussons dr.avhandling ,fra 2002 et svært interessant uttrykk for ganske dristige nye teoretiske innfallsvinkler.(188)

III .En bruksinnrettet,,med tilknytning til etnologi, medieteori, litteraturvitenskap, retorikk og didaktikk. Altså det feltet der bruken av historie i offentlighet og i ulike sosiale og politiske grupper studeres.

Ragnar Bjørk gjør selv oppmerksom på at det er flytende overganger mellom kategoriene I og II i hans tredeling av historiografiske forskningsretninger. I Norge blir dette kanskje tydeligst illustrert ved Fredrik W. Thues spennvidde og produksjon innen-som han selv formulerer det:» Historiografi, universitetshistorie, samfunnsvitenskapenes historie, vitenskapsteori»(189)

Derved er mitt PostScript ved denne anledning, så å si ved veis ende. Mye har skjedd siden 1985. Mange moteretninger i «forskningsfronten» har kommet og gått. Jeg omtalte selv (i min skisse den gang, s.29.note 103) amerikaneren Hayden Whites, særlig senere så vidgjetne, bok Metahistory,fra 1973, men uten å feste meg ved annet enn White som en forholdsvis ytterliggående relativist. Senere har han blitt oppfattet som vesentlig mer interessant i internasjonale og i det nordiske historikermiljøet.

Den gang var det mest marxismen i mange ulike fasonger, Annales-skolen, forholdet til sosiologien og den «nye» strukturorienterte sosialhistorien det gikk mest om. Senere har mye annet passert revy. Det har gått i postmodernisme og språklige vendinger i en del år. Nå er båten kanskje mer interessant i farvann omkring den «nye» kulturhistorien og mikrohistorien i globalt og komparativt perspektiv?

Jeg skriver ikke dette ut fra nostalgi – eller mangel på genuin interesse for alt det nye som skjer. Det handler mer om at jeg etter 30 år borte fra historiefaget, fortsatt føler at jeg kjenner meg ganske godt igjen. Ikke alle debatter og konfliktlinjer er genuint nye og annerledes hver gang de påny aktualiseres.

Dette er grunnen til at jeg velger og våger å ytre meg litt- igjen. Min hensikt er derfor også å komme litt tilbake med i alle fall noen deler av den empirisk-historiografiske undersøkelsen som jeg lot hvile veldig lenge. Forhåpentlig bedre sent enn aldri.

1) Fra artikkelen; «Ekte» og «uekte» vurderinger».

Hist. Tidsskr.1976, senere gjentrykt i; Problemer og metode

i historieforskningen. Oslo, 1983.s.183.

2) Vitenskapsteoretiske fag. En konferanserapport, NAVF. Oslo.1976.s.5.

3) To artikkelsamlinger fra Danmark og Sverige kan tjene til å illustrere

slike strømninger: Tomas Forser, Humaniora pa undantag? Humanistiske forskningstraditioner i Sverige. Stockholm.Pan/Norstedts,1978.276 s.- og Thomas Bredsdorff, Mihail Larsen, Ole Thyssen:Til glæden.Om humanisme og humaniora.København. Gyldendal.1980.166 s.

4) Dagbladet 2/12-82 «Estetiske fag- vitenskap eller kunst» var den første av artiklene som også ble innledet med den siterte påstanden. Den andre artikkelen var trykt3/12-82: «Vitenskap eller kunst?»

5) Sitatene stadig fra Elsters første artikkel.

6) Sitert fra Ivar Havneviks artikkel; «Blindebukk i havnehagen.»D.bl.10/1-83.- Noen andre referanser til innlegg i debatten(samtlige trykt i Dagbladet):17/12-82.Ivar Havnevik; «Uvitenskapelig dosering av Jon Elster.» 20/12-82.Marit Werenskiold; «Jon Elsters krise.»

22/12-82.Arne Skouen; «Uventet».23/12-82.Kjell Madsen; «Humanistisk forskning .Hvorfor ikke?»27/12-82.Fredrik Engelstad;»Humanistisk forskning i krise?»30/12-82.Jon Elster; «Krise -men for hvem?»10/1-83.Fredrik Engelstad; «Forskning og tolkning».3/2-83.Arild Haaland; «Humaniora,logikk og kritikk».26/3-83. Aksel H. Hillestad; «Hva er vitenskap?»

7) For en lett tilgjengelig oversikt over denne debatten se: Rune Slagstad (Red.); Positivisme, Dialektikk, Materialisme.- Den norske debatten om samfunnsvitenskapenes teori.Oslo.1976.s. 9-82.Jfr. også:Eyvind Dalseth; Sosiologi og filosofi.Debatten om sosiologiens grunnlag.Oslo.1972.En gruppe bibliotekstudenter har dessuten utarbeidet en meget omfattende bibliografisk oversikt; Turid Hansen og Svein Sundø; Positivismedebatten 1954-79.Bergen. 1982.

8) Som en særlig interessant og klar indikasjon på dette kan vi se artikkelsamlingen: Harriet Holter og Ragnvald Kalleberg (red.);Kvalitative metoder i samfunnsforskningen. Universitetsforlaget 1982.218 s.Jfr.spesielt bokens forord og de to redaktørenes artikler s.9-18 (Holter) og s.19-35(Kalleberg).

9) Jfr. f.eks. Slagstad, op.cit. s.39-48.

10) Studier i Historisk Metode. (S.H.M.) nr. 10. Oslo. 1975.s.101-128.

11) Seip/Leiken/Albrektsen: Hva er makt? Oslo.1978.s.9-46.

12)Jfr. overfor s. 1.

13) Et norsk eksempel på vitenskapshistorie i en typisk tradisjonell form kan være professor Leiv Amundsens arbeider .Jfr. hans; Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo 1857-1957.Bind I.Oslo 1957.622 s. og bind II. Oslo 1960.857 s.- hans omfattende bidrag til jubileumsskriftet; Universitetet i Oslo 1911-1961. Oslo 1961, s.1-142, 251-474,- og av spesiell interesse for faghistorikere hans; Instituttet for sammenlignende kulturforsking,1922-72.Oslo,1972.150 s.

14) Dette betyr ikke at vi i norsk sammenheng mangler vitenskapshistorisk ekspertise. Blant de mest «profesjonelle» er det naturlig å særskilt nevne Jon Elster, Nils Roll-Hansen og Per Strømholm. Deres sentrale arbeider er imidlertid knyttet til andre lands lærdoms-/vitenskapshistorie .Jfr. f.eks. Jon Elsters; Rasionalitet og rasjonalisme.Økonomi, filosofi og vitenskap fra Descartes til Leibniz. Oslo 1977. 206 s.og Roll Hansens; Forskningens frihet og nodvendighet. Pasteurs teorier i vekst og forfall. Oslo 1974-132 s. Både Roll-Hansen og_Strømholm er dessuten naturvitere og derved konsentrert om dette fagområdets vitenskapshistorie. Strømholm har forøvrig hatt ansvar for en meget nyttig bibliografisk oversikt; Norsk vitenskapshistorie.En bibliografi for naturvitenskap. NAVF’s Utredningsinstitutt.Notat nr.3. april 1975. 46 s.

Norsk historieforskning har dessuten produsert en god del vitenskapshistorisk- eller historiografisk- litteratur om sitt eget fag. Denne litteraturen vil jeg imidlertid komme tilbake til, i form av en mer inngående presentasjon og drøfting i et senere tekstavsnitt.

15) For en diskusjon av begrepsbruken her jfr.;Stig Lindholm; Vetenskap,verklighet och paradigm. Uppsala 1981.S. 66-71.

16) Selv foretrekker jeg analytisk framfor deskriptiv som term her. Det motsatte har imidlertid vært vanlig.Jfr. f.eks. Ottar Dahl i hans doktoravhandling: Om årsaksproblemet i historisk forskning. (Senere referert som 0.Dahl.Om årsaksproblemet …)Oslo 1956.S.9.- og dansken Knud Haakonsens diskusjon om forholdet mellom T.S. Kuhn og Karl Popper, trykt som innledning til; T.S. Kuhn; Vitenskabens revolutioner. Odense 1973.S.7-28. Strengt tatt må alle kvalifiserte utsagn om hvordan vitenskap har vært eller er,etter mitt skjønn implisere en analytisk forståelse som ikke kan være rent deskriptiv annet enn i den mest enkle og trivielle forstand.

17 )Jeg baserer anslagene på den norske vitenskapshistorikeren Per Strømholms innledning ved et NAVF-seminar om vitenskapsteori, på Voksenåsen i Oslo.22/10-1981.

18) Håkan Tørnebohm har presentert sine oppfatninger om den profesjonelle vitenskapsteoriens profil og oppgaver bl.a. i Filosofisk tidsskrift;»Hur forhåller sigvetenskapsteori till filosofi?»Stockholm.Nr.2,1980.S.14-21.Jeg vil senere i avsnittet komme noe nærmere tilbake til påstanden som er referert i teksten her. 42

19) I.S.Spiegel-Rosing: Wissenschaftsentwicklung und Wissenschaftssteuerung – Einfuhrung und Material zur Wissenschaftsforschung. Frankfurt 1973.309 s.Et bilde av den eksplosjonsartede produksjonsvekst og disiplindifferensiering presenteres også gjennom rapporten fra NAVF-konferansen i 1975.Jfr. s. 1 her.

20) Jfr. Knut Erik Tranøy: «Vitenskap og velferd. Tanker om «de to kulturer»- forholdet mellom naturvitenskap og humaniora.»Forskningsnytt.Nr.8.1975.S.2-7.

21) Universitetsforlaget. 1980. 141 s.

22) Oslo 1981. 165-s

23) Noen referanser til nordisk vitenskapsteoretisk litteratur som behandler dette fra tilsvarende innfallsvinkler; Thomas Brante; Vetenskapens struktur och forandring. Lund 1980.S.9-10,90-92, (senere referert som Brante; Vetenskapens struktur…)- og Arne Næss; Vitenskapsfilosofi. Univ.forlaget, 1980.3 rev. utg.S.9-19.

24) For en av de mange kyndige elementære presentasjoner av den logiske positivismen, jfr. f.eks.Ingvar Johansson: «Anglosaxisk vetenskapsfilosofi «,trykt i Johansson/Kalleberg: Positivism, marxism och kritisk teori.(Stockholm.1972}.En god samling av denne retningens original-arbeider er i A.I. Ayer(ed):Logical Positivism.(New York1959).

25 Jfr.f.eks.Lennart Nordenfelt; Kunskap,vurdering, forståelse.Helsingborg.1979.S.-og forøvrig slik dette behandles i en nesten hvilken som helst filosofihistorisk innføringsbok. Den klassiske rasjonalismen stiliseres slik gjerne med utgangspunkt i Platon og dernest med vekt på 1600-tallsfilosofen Rene Descartes. Og empirismen tilsvarende knyttet til Aristoteles,1500-tallets engelske Francis Bacon, og 1700-tallets britiske empirister John Locke, Berkeley og Hume.

26) Ibid.S.18f.f.I utgangspunktet innen rammen av analytisk filosofi.

27) Attributtet «logisk» angir nettopp den støtte fra nye landevinninger innen formalvitenskapene som mellomkrigstidens neo-positivisme mente å ha fått- og som derved skulle innebære en kvalitativ forbedring i forhold til den klassiske(1800-talls-)positivismen .Denne sterke påvirkning fra nyere symbolsk logikk ble symptomatisk knyttet til retningens store filosofiske forbilde; Gottlob Frege, den tidløse gyldighets fremste teoretiker på 1800-tallet.

28) For Karl Poppers vitenskapsfilosofi jfr. f.eks lett tilgjengelig presentasjons- og kommentarlitteratur som: Bryan Magee; Karl Popper.(København.1973)og Peter Skagestad; Fornuft og feilbarlighet. Karl Poppers kritiske rasjonalisme.(Oslo.1980).Et utvalg fra Poppers originale arbeider er nylig utgitt på norsk; Karl Popper;Fornuft og rimelighet som tenkemåte.- Poppers vitenskapsfilosofiske hovedverk er utvilsomt hans: Logik der Forschung, fra 1934(Wien.1934) som i en vesentlig utvidet form første gang ble utgitt på engelsk i 1959: The Logic of Scientific Discovery.(London.1959).

29) Denne form for poengtering av den moderne rasjonalismens primære anliggende behandles p& en instruktiv måte av Brante i; Vetenskapens struktur…

30) Hans Reichenbach; Experience and Prediction. University of ChicagoPress.Chicago 1938.P. 6-7.

31) Jfr. Brante s.122,149-187.En lett tilgjengelig presentasjon av den kunnskapssosiologiske tradisjon er svensken Bo Andersons «Några kunnskapssociologiska perspektiv». (Trykt i Johan Asplund(red.):Sociologiska teorier,Studier i sociologiens historia. Stockholm1967,s.148-163).

32) Jfr.den engelske utgave av Mannheims verk: Ideology and Utopia, (1.g.utg. London 1936. Foreløpig siste utg. London.1972), s.136-146.

33) Robert Mertons sosiologiske hovedverk fra 1949 inkluderer også flere av hans opprinnelige vitenskapssosiologiske arbeider: Social Theory and Social Structure. Enlarged Edition.London/New York(1968).Jfr. s. 483-681.

34) Ibid. Jfr. særlig kapitlet; «Science and Democratic Social Structure».s.604-615.

35) Ibid. s.606.»The institutional goal of science is the extension of certified knowledge».

36)De mest sentrale referanser her er:Barber and Hirsch(ed.) The Sociology of Science.(Glencoe.1962), Warren 0. Hagstrom: The Scientific Community.(New York.1965), Norman W. Storer: The Social System of Science,(New York1966).Lewis A.Coser(ed.): The Idea of Social Structure.Papers in Honor of Robert K. Merton.(New York.1975).De seneste og klareste uttrykk for Mertons egen utvikling gis i hans bok: Sociological Ambivalence, fra 1976.(The Free Press.1976),s.32-63.

37) Hagstroms teori er her søkt sammenfattet på grunnlag av hans hovedverk som er referert ovenfor. 43

38) For et illustrerende inntak til nyere kritisk selvrefleksjon innen amerikansk Vitenskapssosiologi: R.Whitley;Social Processes of Scientific Development.London and Boston,1974.For ytterligere diskusjoner av dette jfr. f.eks. Brante, s.124 f.f. og Ina Spiegel Rosing; Wissenschaftsentwicklung and Wissenschafts-steuerung,(Frankfurt.1973) s.33-56.En lett tilgjengelig presentasjon på norsk gis av John Lundstøl; Vitenskapen og vår. hverdag.(Oslo.1977), s.33-39.

39) Kuhns bok er oversatt både til dansk; Videnskabens revolutioner, (København.1973)og til svensk. Om Kuhns bok som helt sentral katalysator for omfang og karakter av senere debatt jfr. blant mange andre Thomas Brante, s.10.Nærmere referanser til sentrale delerav debatten gis nedenunder.

40) For en utmerket nordisk-språklig konsentrert presentasjon, jfr. KnudHaakensen;»Erkendelsesteori eller videnskabssociologi».Trykt i Videnkabens revolutioner.Op cit.s.72 .

41 Jeg vil berøre noe av dette i drøftingen under neste hovedavsnitt.Jfr. pkt. d.s.

42) Jfr. Spiegel-Rosing,s. 57-81, Brante, s.245-253 og ytterligere referanser fortløpende nedenunder.

43) F.eks.; «Reflections on my Critics»,(trykt i Lakatos/Musgrave. Cambridge 1970) og senere; The Essential Tension (Chicago 1977).

44) Cambridge University Press.London 1970. 282 s. Bidragsyterne var- foruten Kuhn selv – alle blant de mest sentrale internasjonale vitenskapsteoretikere i etterkrigstid; Karl Popper, Imre Lakatos, Paul Feyerabend, Margaret Masterman, Stephen Toulmin, John Watkins og L. Pearce Williams.

45) De respektive bidrag som de er spesifisert i boken; Kuhn: «Logic of Discovery or Psychology of Research?»S.1-24,Popper: «Normal Science and its Dangers».S.51-58, Laktos: «Falsification and the Methodology of Scientific Research Programmes».S.92-196, og endelig Kuhns oppsummerende: «Reflections on my Critics».S.231-278.

46) Jfr. ibid. Feyerabend: «Consolations for the Specialist».S.197-230, og hans meget kontroversielle; Against Method, London 1975 I svensk oversettelse: Ned med metodologin. Stockholm1977.326 s.

47) Lakatos, op.cit. s. 178:»Thus in Kuhn’s view scientific revolution is irrational, a matter for mob psychology».

48) Trykt i tidsskriftet; Social Studies of Science, 1971. David Bloorsartikkel; «Two paradigms for scientific knowledge?», er en anmeldelse/ omtale av Lakatos-Musgrave’s bok. En lignende og interessant artikkel om det urimelige i de sterke betoninger av prinsipielle-teoretiske motsetninger er skrevet av den amerikanske historiker David Hollinger, «T.S. Kuhn’s Theory of Science and Its Implications for History».American Historical Review,1973,88, p.370-393).

49) Derimot kan det være rimelig å forstå Feyerabend som en som plederer «irrasjonalisme» i vitenskap. Han hevder likefrem at de mest vellykkede vitenskapelige undersøkelser aldri har fulgt noen form for rasjonell logikk eller metode. Han forsøker å illustrere denne påstanden med en mengde eksempler fra vitenskapshistorien. Jfr. Against Method op.cit. hvor hans konklusjon er at en kunnskapsteoretisk anarkisme bor erstatte de ulike varianter av vitenskapsteoretisk rasjonalisme. Dette vil innebære at man prinsipielt avviser all autoritativ vitenskapelig metodologi og erstatter en slik med den frie forskers personlige kreativitet og fantasi. Det eneste prinsipp som derved- ifølge Feyerabend- ikke hemmer vitenskapens utvikling er at i forskning; «må alt være tillatt og mulig».Jfr.også hans artikkel; «Science .The Myth and its Role in Society».Inquiery,18.1975.

50) Bloor, op.cit. s.106,111-112.

51) Ibid. s.115.

52)Jfr. også Arne Næss: Vitenskapsfilosofi.Oslo.1974, s.64-65.

53) Utover de referanser som til nå er gitt til den internasjonale original-litteratur, kan det her være verdt å nevne en svensk-produsert antologi som gir en meget kyndig drøfting av disse strøm-

Ningene ;Bengt. Hansson: Metod eller anarki.Moderne teorier om vetenskapens vesen och metoder.Lund.1980.140 s.

54) En interessant artikkelsamling om vitenskapsbegrepets historisk utvikling er for øvrig ;A.Diemer (red):Der Wissenschafsbegriff,Frankfurt .1970

55) Laudans bok utgitt i London.Newton-Smiths bok; Rationality of Science,er utgitt av forlaget Routledge & Kegan Paul.London and Henley1981.294 s. For Stephen Lukes, jfr. hans; «Some problems about Rationality» i Wilson (ed) Rationality. Oxford 1970.For Nils Roll-Hansen; «Læren om teorimangfoldet- en dårlig begrunnet tvil pg vitenskapens konklusjoner?»Norsk Filosofisk Tidsskrift. 3-1984. S.137-149, og «The Death of Spontaneous Generation and the Birth of the Gene: Two Case Studies of Relativism».Social Studies of Science.Vol.13.1983.S.481-519.Jfr. også Arne Næss op.cit. 64 som refererer noe bredere til en hel rekke vitenskapshistoriske studier etter 2. verdenskrig som har «rokket ved vitenskapens antatt snevre rasjonalitet».Ness eksemplifiserer bl.a. med verker av John Agassi, J.D. Bernal,Herbert Butterfield, Q.W. Friedrichs og Michael Polanyi -forutenav Feyerabend og Kuhn. Vi vil senere i ulike sammenhenge rkomme nærmere tilbake til samtlige av de vitenskapshistorikerne som Næss her viser til.

56) Jfr. Hollinger, op.cit. s. 389-393.- Bloor, op.cit. s.393- og Brante op.cit. s.308.

57)

58) Jfr. f.eks.

59) Jeg vil komme langt mer innggende tilbake til dette i neste kapittel.

60) Nordenfelt op.cit s.24.Jeg har selv oversatt det jeg siterer fra den svenske teksten.

61) Ibid. «humanbiologien (inklusive medicinen) (…) studerar primært manniskan som kropp, som biologisk eller materiell varelse».

62) Dette følger av bokens formal som altså kun sikter mot å belyse humanioras «teori och metod».Dette er Nordenfelts spesiale gjennom mange år Hans stilling ved Universitetet i Stockholm er knyttet til teoretisk filosofi og hans mest sentrale faglige arbeider behandler ulike aspekter ved humanistisk vitenskapsteori. Jfr. hans; Explananation of Human Actions, 1977.1974 og Events, Actions and Ordinary Language,

63) Ibid. s.24 og25.

64) Som et illustrerende eksempel kan jeg vise til Tore Nordenstams artikkel; «Hva er humaniora?»S.13-21.Artikkelen er av Nordenstam selv benevnt som et «notat», datert oktober 1983,- og presentert som grunn-

lagsmateriale for den såkalte Humanioraprøven ved Universitetet i Bergen. Denne prøven ble etablert haøsten 1983 og innebærer at alle studenter ved det historisk-filosofiske fakultet enten skal avlegge en eksamen i «de humanistiske fags historie, målsetting og samfunnsmessige funksjon» eller en lignende prove i lingvistikk.

65) Ibid s. 1.Det som her sies innebærer altså ikke at det mangler på god og perspektivrik vitenskapshistorisk litteratur, det være seg allment eller mer spesifikt for humanioras del. Premisset for vurdering er her hvorvidt litteraturen mer samlet gir grunnlag for komparative og helhetlige karakteristikker av humaniora i relasjon til moderne samfunnsvitenskap og naturvitenskap. Det foreligger imidlertid betydelige mengder forskningshistorisk litteratur – internasjonalt såvel som nasjonalt – som behandler avgrensede disiplingrupper eller enkeltdisipliner spesielt. Fra nyere norsk litteratur av denne typen kan f.eks. nevnes; Siri Meyer; Kunsthistoriens forhistorie i Norge.Magisteravhandling. Bergen .1983 .Artikler av Tor Bastiansen,Kjell S. Johannesen og Tore Nordenstam i; Teater-vitenskapelige Studier,nr.1.Univ. i Bergen,1983.Arne Martin Klausen; Antropologiens historie, Oslo.1981,180 s. Referanser til norsk og nordisk forskningshistorisk litteratur om historiefaget vil jeg dessuten mer inngående og spesifisert komme tilbake til i senere deler av undersøkelsen ettersom perspektivet gradvis strammes til. Noen referanser til sentrale verker som mer generelt behandler humanioras historie; Philip K. Mitti; History of the Arabs.London.1937,(om akademiet i Alexandria og de islamske universitetene i middelalderen).Anders Pilz; Medeltidens lards varld.1978. Thomas Forser; Humaniora pa undantag.Humanistiske forskningstradisioner i Sverige.Stockholm,1978.276 s.Sven Eric Liedman; Motsatsernas spel.Bo Cavefors.1977.Vol I.Særlig kap.8; «Humanvetenskaperna»s. 209-239(om profesjonalisering og spesialisering innen humanvitenskapene på 1800-tallet).

66) Jeg bygger her på en innledning Kjørup holdt om «Formidlingen av humaniora til samfunnet»,ved Vitenskapsteoretisk Forum.Dragvoll.Universitetet i Trondheim,20/3-1984.Søren Kjørup innehar et professorat i de humanistiske vitenskapers vitenskapsteori, ved Roskilde Universitets-Center i Danmark(RUC).

67) C.P. Snow: The Two Cultures and the Scientific Revolutions. 1959.Boken ble senere utgitt på norsk i serien Cappelens upopulære skrifter; De to kulturer.Oslo.1963.s.Mitt forbehold med hensyn til teoretisk-analytiske kvaliteter har nok dels å gjøre med at jeg for lesning hadde større forventninger til en bok som i den grad har vært et referansepunkt for senere vitenskapelig debatt om disse problemene. Dessuten er det helt åpenbart at naturviteren Snow -som riktignok var en pasjonert kjenner av kunst, litteratur og musikk- fortegner bildet av den humanistiske vitenskapens kultur. Eller at han snarere forveksler humanistisk dannede personers kulturelle interesser med normer og krav innen den humanistiske forskningskultur. Betegnende nok er hans sentrale begrep om humanister; «the literary intellectuals».Jfr. den norske utgaven,om «de litterære intellektuelle».

68) Gerard Radnitzky: Contemporary Schools of Metascience. Vol. I Anglo-Saxon schools of metascience.Vol. II Continental schools of metascience.Akademiforlaget.Goteborg.1968.- Senere gitt ut i en noe revidert utgave, som annet opplag. Gøteborg.1970.Begrepe jjeg refererer blir av Radnitzky diskutert på s. XXVIIog- som tittelen antyder- anvendt som strukturerende utgangspunkt for hele framstillingen som er en kyndig og meget systematisk drøfting av metavitenskapelige tradisjonslinjer på 1800- og 1900-tallet.

69) For en lett tilgjengelig problematisering av positivisme-begrepet, jfr. Lindholm,op.cit.s.88-98. Jfr. også: Søren Kjørup; Positivismen og dens kritikere. Hefte 2.Roskilde 1982, .Kompendium i «videnskabsteori for mediestuderende «.Roskilde s.2-20.

70) G.H. von Wright: Explanation and Understanding. International Library of Philosophy and Scientific Method, Routledge & Kegan Paul.London 1971.

71) Ifolge de eksemplariske framstillinger av hypotetisk-deduktiv metode skjer forskning gjennom en trinnvis serie; iakttakelse av visse fenomener, hypotesedannelse, deduksjon av konsekvenser, prøving av forutsigelse, korreksjon og modifikasjon av hypotesen, ny deduksjon av konsekvenser osv. Hypotesene søkes dernest føyet sammen til større teoretiske systemer, dvs. til «hypotetisk-deduktive systemer».Jfr.Arne Næss; Innføring i logikk og metodelære, Oslo19,s.Vitenskapsfilosofi, Oslo 1974, s. 35-64, samt Dagfinn Føllesdal og Lars Walløe; Argumentasjonsteori og vitenskapsfilosofi, Oslo.1977,s.52-107.

72) Jeg kommer nærmere tilbake til dette senere i avsnittet, ved drøfting av ny positivismens forklaringsresepter for historieforskningen.

73) Heinrich Rickerts (1863-1963) vitenskapsteoretisk hovedverk hadde symptomatisk tittelen; Die Grenzen der naturwissenschaftlichen Begriffsbildung.Verket ble første gang utgitt i 1902.For en kyndig presentasjon av nykantianismen – og av de vitenskapsteoretiske klassikere som her omtales, jfr. Gunnar Aspelin; Tankens vagar.En oversikt av filosofiens utveckling.Lund,1979, s.297-308.

74) Wilhelm Diltheys(1823-1911) hovedverk fokuserte nettopp på dette i sin tittel; Einleitung in die Geisteswissenschaften. Utgitt første gang i   1883.

75) Jfr. Wilhelm Windelband(1848-1915); Geschichte and Naturwissenschaft.Utgitt første gang i 1894.

76) Begrepet nomotetisk er konstruert på grunnlag av den opprinnelige greske betegnelse «nomos» for lov.Termen nomotetisk anvendes i dag som synonymt med «nomologisk».Jfr. omtalen av deduktiv-nomologiske forklaringer.

77) For en god drøfting, fra et historie-teoretisk synspunkt, av slike distinksjoner, jfr. Ottar Dahl; Om Arsaksproblemer.Oslo1956, særligs.72-79.

78) Aspelin, op.cit. s.301,307-308.

79)Ingemund GullvAg:»Tegn, mening, forståelse.Grunnlagsproblemer ihumanistisk forskning». Norsk Filosofisk Tidsskrift.1982, s.149-178, sitert fra s.149.

80) Termen brukt av GullvAg, ibid, s. 149.

81 )Dahl, op.cit.s.74.Jeg vil komme nærmere tilbake til noe av dette ved drøftingen av historieforskningens spesifikke vitenskapsteoretiske

plassering.

82) Aspelin, op.cit. s.305-308.Jfr. også les Barsøe Adolphsen og Steen Busck; Historievidenskabens teori.Kompendium i fagrelevant filosofi for historikere. Aarhus, 1973,3 opplag,s. 19-33.Bernhard EricJensen; » Wilhelm Dilthey som hermeneutisk historiker».Studier i Historisk Metode, nr.12.Oslo, 1977, s. 9-36, og samme forfatter:»Formidlingen mellem historiefilosofi og historievidenskab i Wilhelm Diltheys «Kritik Der Historischen Vernunft». «Dansk Historisk Tidsskrift.1977, s.115-134.Jfr. også Gullvåg, op.cit s.149-151

83) Jfr. H.C. Wind; Filosofisk Hermeneutikk.Trykt i serien BerlingskeLeksikon Bibliotek.København1975,175 s.Mats Furberg; Verstehen Oc h forstå.Funderingar kring ett terra hos Dilthey, Heidegger och

Gadamer.Doxa.Lund.1981,127 s. Wilhelm Køster; Hermenevtikens Historia – ett drama i fem akter.Rapport 92,1977.Avdelningen for Vetenskapsteori, GOtenborgs Universitet.20 s.

84) Jfr. særlig Habermas’; Erkenntnis und Interesse.Frankfurt am Main, 1968, og Technik und Wissenschaft als Ideologie.Frankfurt am Main, 1968.Den siste av disse er oversatt til norsk; Vitenskap som ideologi Oslo.1969 og 1974.En oversiktlig drøfting gis av den norske ide-historikeren Guttorm Fløistad: Kritiske Forståelsesformer.Oslo.1969.132 s.En nyttig og mer helhetlig presentasjon av Frankfurterskolen gis 46 dessuten av den norske sosiologen Ragnvald Kalleberg: «En introduktion til Frankfurtskolans vetenskapsteori».Trykt i Johanson/Kalleberg(red.): Positivism, marxism och kritisk teori.Stockholm.197 s.113-139.

85) Jfr. forrige aysnitt,mht. omtalen av Thomas Kuhn og debatten omkring hans perspektiver på naturvitenskapenes utvikling og naturvitenskapelig forskning generelt. Jfr. også flere interessante uttrykk for dette i norsk sammenheng; Ragnar Fjelland: Vitenskapsteori.Univ.foriaget, 1981,188 s.Dette er en ny innføringsbok vitenskapsteori til Examen Philosophicum og i første rekke nettopp rettet mot; «natur-vitenskapelig orienterte studenter».Et annet og langt tidligere uttrykk for tilsvarende er Nils Roll-Hansens artikkel; «Hans Skjervheim og naturvitenskapen». Trykt i Norsk Filosofisk Tidsskrift. 1966,s. 65-68.Roll-Hansen polemiserer her nettopp mot transcendental-filosofisk inspirerte norske filosofer, for at de tar den positivistiske vitenskapsfilosofi for gitt som «gyldig» for naturvitenskapene. Roll-Hansen skriver således: «Forøvrig er denne oppfatningen av naturvitenskapen som selve «erke-positivismen» karakteristisk for hele den «eksistensialistiske» bølge i dagens norske åndsliv. Man synes å gå ut fra at all naturvitenskapelig virksomhet bygger på populærutgaver av de mest håpløse læresetninger fra en avleggs logisk empirisme eller naiv mekanisk materialisme.(…)I praktisk naturvitenskapelig forskning spiller imidlertid slike «positivistiske» prinsipper minimal rolle.De er altfor omfattende og løse til å kunne gi noen veiledning i de spesielle problemstillinger som slik virksomhet byr på.»Sitert fra s.65.

86) Jfr. Nordenstam «Hva er humaniora?» s.5, Liedman: Motsatsernas spel,s.210-212, og Nordenfelt, op.cit. s.26.

87) Standardoversikten over den sentrale tyske positivismedebatten er;Theodor W. Adorno (red.):Der Positivismusstreit in der Deutschen Soziologie. Berlin,1969.Boken er senere oversatt til engelsk; Adorno & Albert et.al.: The Positivist Dispute in German Sociology.Heinemann.London.1976.Jfr. også den tilsvarende oversikt og antologi fra den norske debatten: Rune Slagstad(red.): Positivisme. Dialektikk.Materialisme.- Den norske debatten om samfunnsvitenskapenes teori. Oslo.1976.For en meget omfattende bibliografisk oversikt over samme; Turid Hansen og Svein Sundo: Positivismedebatten 1954-1979. Bergen 1979. – En interessant oversikt over den moderne vest-tyske hermeneutikkdiskusjonen gis dessuten i; Hermeneutikk and Ideologiekritik. (Med bidrag av Karl-Otto Apel, Claus v. Bormann,Rudiger Bubner, Hans Georg Gadamer, Hans Joachim Giegel, Jurgen Habermas).Suhrkamp Verlag.Frankfurt am Main, 1975.

88) Liedman, op.cit. s.210.

89) Ibid. s. 210-211.

90) Nordenfelt, op.cit.s28.

91) Jfr. også drøftingen ovenfor s. 30-33.Jeg vil senere komme mer inngående tilbake til problemene her,særlig i tilknytning til den empiriske analysen .

92) For en nyttig oversikt over utviklingstendenser mht. sosiologiens selvforståelse i slike henseender, jfr. Ragnvald Kalleberg: «Kvalitative metoder i sosiologisk forskning». Trykt I Holter og Kalleberg(red.):Kvalitative metoder i samfunnsforskning. Univ.forl.1982,s. 19-35.3

93) Nordenstam; «Hva er humaniora?» s.24.

94) Jfr. ovenfor s. 34.

95) NAVF presenterte i 1975, ni delrapporter og en samlende hovedrapport: Humanistisk forskning i Norge, fra den første utredningen. Rapportene fra den seneste utredningen vil foreligge høsten 1984.

Rubrisert på følgende vis; Historiske fag: Arkeologi, folkeminnevitenskap, folkelivsgransking- og historie.Estetiske fag.: Musikkvitenskap, kunsthistorie, arkitektur, litteratur- og teatervitenskap.

Språkvitenskapene: Nordisk,engelsk, tysk, f ransk, o.a. Idefag: Religionsvitenskap, filosofi og idehistorie.

96) Op.cit. s.6.

97) Ibid. s.5.

98) Holter og Kalleberg, op.cit s.9-35Jfr.også; Vilhelm Aubert:Sosiologi.1.Sosialt samspill Univers.forlaget,1979. s. 11-47.

99) Gudmund Hernes: «Tilbake til samfunnet». Tidsskrift for samfunnsforskning, nr.1.1982, s.3-30.

100) Jeg bygger her særlig på synspunkter i et upublisert manuskript til et foredrag ved Vitenskapsteoretisk Forum i Tromsø.21/2-1984; «Om produksjon og forbruk av generaliseringer». 47

101) Tilsvarende vil jeg her vise til Øyvind Østeruds innledning om; «Tidsproblemet i historieforskning og samfunnsvitenskap», ved den 18.nordiske fagkonferanse i historisk metode, Vestre Slidre 26-29 august 1983.Foredragene vil trolig foreligge trykt i serien Studier i Historisk Metode i 1985.

102) Jfr. referanser til den seneste norske debatten på slikt grunnlag, i innledningen til dette kapitlet.

103) Hayden White: Metahistory.The Historical Imagination in Nineteenth- Century Europe. Baltimore.1973, s.427 og XII.

104 )Østerud. Manuskript, op.cit. s. 2.

105) Her referert fra; Moderne Historievidenskab.Socialhistorie efter1945:Forudsetninger.Hovedlinier.Perspektiver.København.1980,s.136-137.Jeg har selv oversatt fra dansk til norsk .Den danske versjon er på sin side i hovedsak en oversettelse fra Georg Iggers;NewDirections in European Historiography. Middleton.Conn.: Wesleyan University Press.1975. Enkelte mindre avsnitt deriblant fra konklusjonen som jeg her refererer til – er imidlertid inkorporert fra den ajourførte og utvidete tyske utgaven; Neue Geschichtswissenschaft. Deutscher Taschenbuch Verlag, 1978. Også senere henvisninger til Iggers vil derfor mest hensiktsmessig kunne knyttes til den danske utgivelsen.

106) Dansken H.P. Clausen gir en sterkere, men ikke utypisk historiografisk formulering for det samme i sin; Hvad er historie? København .1974; «Det 19. årh. blev takket være den systematiske kritik en oprydningens og nybruddets tid. (…) Vesentlig for historieforskningens udvikling (…) var netop anerkendelsen av historien som en selvstendig disciplin, der kunne dyrkes uden didaktiske, propagandistiske eller andre bagtanker.Det blev almindeligt, at historikeren var en forsker, der brugte hele sin tid til at skaffe viden om fortiden og fremlægge kilder. Historikeren vant en position som fagmand.» S. 32-33.

107) Jfr. f.eks. Birgitta Odell; Laurits Weibull och forskarsamhallet.Lund 1975, s. 177-178.

108) Andre forklaringsforhold vil gradvis antydes i det følgende.

109) B.G. Niebuhr: Roemische Geschichte. 1.ste gang utgitt i Berlin 1811.

110) Jfr. En typisk historiografisk versjon i; Clausen, op.cit. s. 31.Georg Iggers, op.cit. s. 21, antyder derimot noe mer om den bredere idehistoriske ramme som Niebuhr arbeidet innenfor. Det refereres her dessuten særlig til F.A. Wolfs; Prolegomena ad Homerum (1795), hvor denne forsøkte å løse problemet om de homeriske dikts forfatter(e). Iggers karakteriserer dette arbeidet som en kritisk-filologisk mønster danner for flere av de antikkhistorikere som fulgte like etter, med Winckelmann og Niebuhr som de mest sentrale.

111) Særlig kjent er; Monumenta Germaniae historica,fra1826.

112) «Zur Kritik …» var opprinnelig trykt som et avsluttende kapittel i Rankes første større verk; Geschichte der Romanischen and Germanischen Volker, som utkom i1 utg. 1824.

113) l.ste gang utgitt i Berlin, 1868.

114) l. gang utgitt i Berlin, 1889.

115)  l. gang utgitt i Paris, 1898.

116) l. gang utgitt i København, 1911.

117 Jfr. f.eks. Iggers op.cit., s. 42-43, og Jens Christian Manniche;»Tysk-kritisk skole og fransk-kritisk skole». Dansk Historisk Tidsskrift.1975.Bind75.Hefte1, s.39-59.

118) En tilsvarende synsvinkel i Bernhard Eric Jensens; «Et bidrag til revisionen af metodelærens grundlag».Dansk Historisk Tidsskrift.1976. Bind.76, s.113-148.Se særlig s.113-115.

119) Jfr. f.eks. Povl Bagge: «Om historieforskningens videnskabelige karakter.»Dansk Historisk Tidsskrift, 1940, s. 355-384. Særlig s.363-364.

120) Jfr. H.P. Clausen, op.cit. s.17.

121) Ottar Dahl: Grunntrekk i historieforskningens metodelære. 2.utg.2.oppl. Oslo,1976. Sitert fra «Innledning» s.11 .Jfr. Dahls eget programmatiske utsagn s.13.Ibid. s. 11

122) .Ibid. s.11 48

123) F.eks. hos dansken Karsten Thorborg:»Arbejdspapirer til historisk metode». Hefte .1København.2. udg.1977,s.(la)2

124) Nordenstam.»Hva er humaniora?»Op.cit. s.20-21.Nordenstam gir her en interessant idehistorisk vinkel for i alle fall å kunne tredele det mangetydige og belastede positivisme-begrepet. Den første begrepsvariant knyttes da på klassisk vis til den spesifikke type utviklings-filosofi som henføres til Auguste Comte i 1830-arene. Den andre variant knyttes deretter særlig til erkjennelsesteoretiske strømninger i tradisjonen fra 1800-talls filosofer som John Stuart Mill og inn på 1900-tallet med de logiske positivister som toneangivende.Dernest skriver Nordenstam om «faktapositivisme» som den tredje variant, knyttet til utviklingen av den kildekritiske tradisjon; «En typisk fakta-positivist legger sterk vekt på kilde-kritikk og kritisk prøvning av de forsiktige hypoteser som det gitte materialet kan tillate. Han avviser forsøk på a lage store synteser eller vidtgaende hypoteser og teoriersom uvitenskapelig spekulasjon.Til det uvitenskapelige området for spekulasjon hører(…) også all refleksjon over hva den egne virksomheten som forsker innebærer, med unntak for redegjørelse for kildekritikkens prinsipper og lignende mer håndfaste metoderegler.»

125) Rolf Torstendahl; «Historiska skolor och paradigm.» Scandia nr.2-1979, s.151-170. Artikkelen er også trykti en antologi,redigert av Klas Åmark:Teori-och metod- problem i modern svensk historieforskning. Stockholm.1981,s.92-115. Den refererte begrepsdiskusjon finnes i de respektive utgaver på s.154 og96.

126) Jfr. Manniche, op.cit. s.40 ff.Iggers, op.cit. s.42 og Odin, op.cit. s. 184, for nyere historiografiske tolkninger av den franske tradisjon.Ref. ogsa Ottar Dahl;Grunntrekk…, s. 11, hvor han nettopp betoner den kildekritiske fakta-orienteringen som; «… særlig sterkt framtredende hos Langlois & Seignobos».

127) Kristian Erslev; Historieskrivning. Grundlinier til nogle Kapitler af Historiens Theori.Kjøbenhavn.1911, s.8.

128) Ibid. s.18; «Vor historieforskning er ikke i første Rekke en Gjenfortelling af tidligere Historieskrivning, men en Genopførelse helt fra Grunden af. Og bagved Historieskrivningen ligger da i vore Dage et teknisk Forarbejde af et Omfang og en Dybde som en tidligere Tid ikke kendte til.»

129) Ibid. s.7.

130) Jfr. f.eks. de 2 index-oversiktene for årene 1962-71 som ble gitt ut av History and Theory, på Weslyan University Press, i respektive 1966 og 1971.Foruten ordinære bibliografiske registre, finnes her noen meget nyttige index-summaries fra publikasjonens sentrale monografi- og artikkelstoff.

131) History and Theory’s «program» er for hver utgivelse å finne på siste omslagsside.

132) For dette, ref.; Sivert Langholm: «De nordiske fagkonferanser om historisk metodelære i 1960-årene.» Svensk Historisk Tidsskrift.1970, s.68-79.

133) Hovedtemaene for konferansene er som følger (publikasjonen er i de fleste tilfelle datert ett år senere enn konferansen).

1 1965 Historisk metode i forskning og undervisning.Århus 1966.

  1. 1966 Historiens plass i samfunnsforskningen.Oslo 1967.
  2. 1967 Opinion och opinionsbildning som historiska forskningsobjekt. Uppsala 1 1968.
  3. 1968 Historiska forklaringar. Ekengs 1969.
  4. 1969 Problemvurdering og prioritering i historie.Odense .1970.
  5. 1970 Analyse – Syntese – Komparasjon. Oslo 1971.
  6. 1971 Kallkritikens plats i den moderna historieforskningen.Oslo 1972.
  7. 1972 Marxism och historieforskning. Oslo 1973.
  8. 1973 Historikeren og samfundet. Oslo 1974.
  9. 1974 Periferi og sentrum i historien. Oslo 1975.
  10. 1975 Historisk forandring. Oslo 1976.
  11. 1976 Fortolkningsproblem i historia. Oslo 1977.
  12. 1977 Magt, normer og sanktioner. Oslo 1978.
  13. 1978 Makro-historie. Oslo 1979.
  14. 1979 Teknologi og samfunnsforandring. Oslo 1980.,
  15. 1980 Stat og statsoppfatninger. Oslo 1981.
  16. 1981 Den «usynlige» historien. Oslo 1983.
  17. 1983 Tidsoppfatning og historiebevissthet.(Trykt konferanserapport.1985). 49

134) En samlet historiegrafisk oversikt og drøfting av utviklingstendenser i løpet av konferansenes historie hos Jarle Simensen og Sten Reinhart Helland; «The Nordic Historians’ Conferences on Historical Method,1965-1983.» Scandinavian Journal of History, No.3.Vol.9,1984, s.239-253.

135) Påpekt som en gjennomgående tendens, av Jarle Simensen og Sten R.Helland. En lett registrerbar indikasjon på denne sammenhengen ble gitt allerede ved den første publikasjonen som ble forsynt med en omfattende internasjonalt orientert bibliografisk oversikt; H.P. Clausen, Poul Enemark og Otto Larsen; «Et udvalg af historiemetodisk litteratur.» Studier i Historisk Metode, nr.1, s.77-91.

136) H.P. Clausen: Hvad er historie? København.1963.Ottar Dahl: Grunntrekk i historieforskningens metodelære.Oslo.1964.Rolf Torstendahl: Historia som vetenskap.’Stockholm,1966.Pennti Renvall: Den moderna historieforskningens principer. Helsingfors,1965. Sivert Langholm:Historisk rekonstruksjon og begrunnelse.En innføring ihistoriestudiet.Oslo 1967.

137) Et særlig stimulerende og perspektivrikt riss over de generelle utviklingstendenser er gitt av dansken Niels Steensgaard; «Universalhistorie, samfundshistorie og historiskstrukturalisme.» Dansk Historisk Tidsskrift.Bind 80.1980, s.83-100.Jfr. tilsvarende Birgitta Odens: «Innledning» til artikkelsamlingen; Frontlinjer i historiefaget. Oslo 1983, s.7-17.En «tyngre» og langt mer systematisk forankret oversikt hos; Georg Iggers & Harold T. Parker; International Handbook of Historical Studies. Contemporary Research and Theory. London,1980.

138) Iggers, op.cit s31

139) Ibid, s.35-38.

140) Jfr. dessuten, for en kritisk drofting av Iggers skjema vis a vis marxismen; Kristian Gerner: «Den kollektiva manniskan och historievetenskapen: en studie i hermeneutisk marxism.» Studier i Historisk Metode, nr. 12. Univ.forl.,1977, s. 101-133.

141) Iggers, op.cit. .s.20-30.

142) Jfr f.eks. Næss’ artikkel om «Vitenskap» i Pax Leksikon, Bind 6, Oslo 1981, s.502-505.

143) Jfr. Nils Roll Hansens artikkel om «Vitenskapshistorie», samme sted, s.505-508, for en elementær presentasjon av «konflikten mellom rasjonalistiske og sosiologiske forklaringer innen almen vitenskapshistorie, og likeledes Ness ovenfor s.502.

144) «Trin i Norsk Historieforskning», Oslo 1935, s.52.

145) Samme sted, f.eks.41-43 og s.56.

146) «Norsk Historisk Videnskab i Femti Aar.1869-1919.Kristiania 1920.

147 )Trygve Ræder; «Ernst Sars», Oslo1937.

148) Per Sveaas Andersen; «Rudolf Keyser.Embetsmann og historiker».-Oslo 1961.

149) Per Sveaas Andersen: «Westward is the Course of Empires.» Oslo 1956.

150) Per Fuglum:»Edvard Gibbon’: His View of life and Conception of History». Oslo 1953.

151) Knut Mykland: «Grandeur et decadanse. En studie i Ernst Sars historiske grunnsyn». Oslo 1955.

152) Ottar Dahl: «Historisk Materialisme». Oslo 1979(nyeste utgave) og «Norsk historieforskning…» Oslo 1970.

153) Oscar Albert Johnsens opposjonsinnlegg ved Ræders disputas er trykt i Historisk Tidsskrift. Bind 31,1937-40, s.50 ff. Kritikk av Ræders svakheter her særlig s.51-53.Ræders avhandling ble dessuten bedømt av Halvdan Koht og Jens Arup Seip da han var en av søkerne til det ledige professorat ved NLHT(Trondheim) etter Arne Bergsgård i 1955.

154 Ottar Dahls opposisjonsinnlegg ved Sveaas Andersens disputas er trykt i H.T- Bind.41,1961-62, s.416 ff.Sveaas Andersen dessuten bedømt(av norske historikere) ved en hel rekke anledninger i forbindelse med søknad på toppstillinger i Oslo og Trondheim. Birgitta Oden,Ingrid Semmingsen og J.A.Seip til professorat i Oslo,1968- av Alf Kaartvedt og Magne Skodvin til dosentur i Oslo,1970- av Lars Hamre, H. Bjørkvik og E.Bull til dosentur i Oslo,1974- av Knut Helle til professorat i Oslo,1976- og endelig av Andreas Holmsen,Ottar Dahl og Rolf Danielsen til professorat i Trondheim,1969. 50

155) Sitert fra den uttrykte bedømmelsesinnstillingen som referert i note 13.

156) Jfr. Note 13.

157) Ræders forord

158) Sveaas Andersens forord.

159) Historisk Tidsskrift. B.31.1937-40, s.58 særlig tydelig.

160) Jens Arup Seips opposisjonsinnlegg ved Ottar Dahls disputas er trykt i H.T.Bind.41,1961-62, s.416 ff.Dahls mer utpreget historiografiske produksjon er bedømt ved søknader til topp-stillinger:Av Johan Schreiner til professorat i Bergen,1956, og av Schreiner pånytt til professorat i Oslo,1965.

161) Ottar Dahl: «Norsk historieforskning…». Oslo .1970, s.1

162) Samme sted, s.195.

163)  Fra Jon Elsters foredrag om «De vitenskapsteoretiske fag».Trykt i «Vitenskapsteoretiske fag.En konferanserapportNAVF.»Oslo, april.1976, s.77.

164 )Johan Petter Øyn: «Hovedtrekk i Jens Arup Seips historiesyn».Utrykt hovedoppgave i historie, Trondheim, høsten.1976.

165) Nils Johan Ringdal:»Statsoppfatningen hos Jens Arup Seip «.Oslo 1981.(Levert som hovedoppgave i historie, Oslo, høst.1979)

166) Helge Salvesen «En tradisjons styrke. En historiografisk analyse av den agrarhistoriske forskning i norsk senmiddelalder og tidlig nytid.» Jeg bygger her på et manusutkast fra november,1981.

167) Inga Floto: «Historiografi og paradigmer».1066. Tidsskrift for historisk forskning. nr.5,1980. København.

168) Klas Åmark »Specialisering inom historievetenskapen».Scandia 1991.Vol.57.s.17

169) Jfr.Jacobsen,Rasmussen og Nedergaard i Videnskabsteori. Hans Reitzels forlag.København .2012,kap 8» Strukturalisme og poststrukturalisme».s.289 ff.

170) Inga Floto:Historie.En videnskabshistorisk undersøgelse.4.oplag 2007

171) Op.cit.256

172) Georg Iggers and Q Edward Wang,with constibutiosn from Supria Mukherjee.Utg.på Pearson Longmann I drøyt 20 større byer over hele verden.

173) Jan Eyvind Myhre.2009.Mange veier til historien.Om historiefaget og historikernes historie.Utgitt i serien Tid og Tanke som nr.14.2009.

174) Op.cit.s26-27

175) Utvalget var ledet av den svenske historikeren Bo Stråth og ellers sammensatt av andre ikke norske, men nordiske historikere.

176) Knut Kjeldstadli:»Å evaluere evalutørene».Hist.Tidsskr.2009.s83-103 og Tore Egil Førland:» En kritisk kommentar til historieevalueringens metaramme».samme sted s.105-112

177) Evaluering av norsk historiefaglig forskning.Bortenfor nasjonen i tid og rom: fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historieforskningEvaluering Divisjon for Vitenskap.2008.s 177

178) Jfr s. 2 i denne skissens første del.

179) Kjeldstadli, Knut. 1999. Fortida er ikke hva den engang var. En innføring i historiefaget.2.utg.7.opplag 2013. Kaldal, Ingar. 2002. Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie. Oslo: Det Norske Samlaget. Knutsen,Paul.2001:Analytisk Narrasjon.En innføring i historiefagets vitenskapsfilosofi.Fagbokforlaget

180) Prosjektleder:Professor Jan Eivind Myhre, Universitetet i Oslo.Prosjektets ledergruppe:Professor Gro Hagemann, Universitetet i Oslo.Forsker Fredrik Thue, Universitetet i Oslo.Forsker Eirinn Larsen, Universitetet i Oslo.Forsker Jon Røyne Kyllingstad, Universitetet i Oslo.Øvrige medlemmer av prosjektgruppen:.Professor Øystein Rian, Universitetet i Oslo.Professor emeritus Jarle Simensen, Universitetet i Oslo. Professor Jorunn Sem Fure, Humboldt-universitetet i BerlinProfessor Narve Fulsås Universitetet i Tromsø.Forsker Ola Alsvik Norsk lokalhistorisk institutt.Førsteamanuensis Svein Atle Skålevåg, Universitetet i Bergen.Forsker II Teemu Ryymin, Rokkansenteret Universitetet i Bergen.Forsker Christina Myrvang, Handelshøgskolen BI.Forsker Synne Corell, Universitetet i Oslo.Forsker Marte Mangset, Universitetet i Bergen.Forsker Jan Messel, Høgskolen i Oslo

181) Mye mer kunne her nevnes. Men sentralt står denne oversikten.Hubbard, William H., Jan Eivind Myhre, Trond Nordby og Sølvi Sogner (eds.). 1995. Making a Historical Culture. Historiography in Norway. Oslo: Universitetsforlaget. og .» Frank Meyer & Jan Eivind Myhre (eds.). 2000. Nordic Historiography in the 20th Century. Publikasjonsserien Tid og Tanke, nr. 5. Oslo: Historisk institutt, Universitetet i Oslo.

182) Kobberrød, Jan Thomas. 2004. Sverre Steen – sosialdemokratiets historieforteller. Dr. art. avh., Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, Trondheim 51

183) Fulsås, Narve. 1999. Historie og nasjon. Ernst Sars og striden om den norske kultur. Oslo: Universitetsforlaget.

184) Melve, Leidulf. 2010. Historie. Historieskrivning frå antikken til i dag. Oslo: Dreyers Forlag.

185 )Myhre, Jan Eivind. 2009a. Mange veier til historien. Om historiefagets og historikernes historie. Publikasjonsserien Tid og Tank, bd. nr. 14. Oslo: Unipub..s.17-24.

186) Bjørk,Ragnar och Alf W.Johanson.2009.:Svenska historiker.Från Medeltid till våra dagar.Stockholm.s2o

187) Jfr også Leidulf Melves bokmelding i Historisk Tidsskrift 2/2011.s.313-316: :Intelligensaristokrater och arkivmartyrer.Normerna för vetenskaplig skicklighet i svensk historieforskning 1900–1945

188) Håkan Gunneriusson, Det historiska fältet. Svensk historievetenskap från 1920-tal till 1957, Diss, Studia Historica Upsaliensia, band 204, Uppsala 2002. 257 s .Jfr også Frank Meyers opposjosjonsinnlegg,tykt sombokmelding: «Akademiske intriger» i Svensk Historisk Tidskrift(Sweden)124:1 •2004.s.98-109

189) Jfr presentasjonen av Thue på websiden ved Universitetet i Oslo

 

 

 

 

 

Den franske Annales-skolen

StenRHelland Historie 400 Kommentarer , , ,

Sten Reinhart Helland: Forelesningsmanus til historie hovedfag. NTNU. Mars 1982

«Internasjonale strømninger i historieforskningen: Den franske»Annales-skole».»

Den gresk-amerikanske historiografen Traian Stoianovich har for noen få år siden formulert en oppfatning om en utvikling av internasjonal historieskrivning og – forskning gjennom tre hovedstadier:1) Det første er hva han benevner som: det greske paradigme, eller altså den form for historiesyn og – skrivning som ble introdusert av de greske oldtidshistorikerne Herodot og Thukydid, om lag 2500 år tilbake i tiden. Det andre stadium kom med det tyske paradigme, det vil særlig si med Leopold Ranke og hans preg på 1800-tallets historievitenskapelige profesjonalisering. Bare drøyt hundreår etter Ranke er den internasjonale historie-forskningen imidlertid på full fart inn i det tredje og det franske paradigme, eller hva Stoianovich oftest omtaler som Annales-paradigmet.

For at ikke bruken av paradigmebegrepet skal distrahere noen fra å ta selve det poeng som jeg nå kretser inn- la meg også gi to andre variasjoner over samme tema. Den engelske historiker H.R. Trevor-Roper har formulert seg slik: «Ingen forskergruppe har hatt større innflytelse, eller en mer fruktbar virkning, på historiske studier i vårt århundre enn de franske historikere knyttet til Annales-skolen». 2)

Og vår egen Erik Rudeng skriver i sin oppslagsartikkel i det nye Pax Leksikon: «I den utstrekning en kan snakke om  noe  ledende sentrum  for  vestlig  historieforskning  etter  den  andre  verdenskrig, så  er  dette  den  såkalte  Annales-skolen,  forskerne  omkring  det franske  tidsskriftet  Annales,(… )  de  fremste  bærere  av (… )hovedtendenser  i  moderne  historievitenskap.» 3)

Hvorfor så  all  denne  historiker-patos,  hvorfor  slik  bred  penn  og slike  sterke  ord? Jeg  skal  i  det  som  følger  forsake  å  gi  svar  gjennom  en  oversikts-presentasjon  av  dette  franske  historikermiljøet. I utgangspunktet vil  jeg  risse  noen  streker  omkring  den  historiske  bakgrunnen  for, og  utvikling  av  Annales-skolen. Dels  vil  jeg  da  berøre-  for  en sammenlignende  ramme           –  den  nettopp  omtalte  Ranke-tradisjonen, samt  de  mer opposisjonelle»  strømninger  i  Tyskland,  USA  og andre  land. Og dels  vil  jeg  si  litt  om  Annales-skolens  start ,den  senere  utvikling,  og  noen  ord  om  bruken  av  begrepet  «skole».

Hovedvekten vil deretter bli lagt på en – nødvendigvis ganske stikkordsmessig presentasjon – av de mest sentrale perspektiver og begreper som knyttes til Annales-skolens forskning. Forelesningens siste  del  vil  ta  opp  litt  av  kritikken  mot  de  franske  historikere, antyde  litt  om  forholdet  til  skandinavisk  historieforskning,   for så å  ende  opp  i  en  knapp  sammenfattende   vurdering.

 

Først dette med en historisk og sammenlignende ramme. Her kunne en selvsagt litt overflatisk fristes til resonnement om Annales-historikerne som representanter for en slags sykliske bevegelser i selve den historiefaglige utvikling. Eller om stadige pendlinger mellom de temmelig trange og de meget brede, former for definisjon av historikernes emneområde. Det er ingen tvil om at en av de viktigste «hovedtendenser» Annales-skolen i dag står som eksponenter for, er en slik meget bred definisjon. Men- som vi i utgangspunktet vet- der har pendelen vært også flere århundrer tilbake.            Den var der under den såkalte «opplysningstiden» på 1600- og 1700-tallet, summarisk antydet ved navn som Voltaire, Montesquieu, og (nær sagt kollega Per Fuglums) Edvard Gibbon. Danske H.P. Clausen skriver f.eks. om Voltaire at han mer enn noen bidro til å utvide: «—historieskrivningen til at omfatte andre aspekter af menneskelivet end det politiske» og likeledes at Voltaire ga den: «(…)første sammenfattende skildring af et samfunds mangeartede og indbyrdes forbundne livsytringer. «4)

Likevel forstår vi i dag, under en bredere historiografisk synsvinkel, disse filosofiske historikerne som representanter for historieskrivningen i siste del av dens «førvitenskapelige» fase. Første del i dens vitenskapelige fase kom altså deretter med den tyske Ranke-skolen fra tidlig på 1800-tallet. Med den kom en klart positivistisk inspirert empirisme, og det innebar forhistoriefaget en sterk konsentrasjon om historiens «fakta», dens kilder. Med den kom, logisk følgeriktig, særlige og standardiserte regler, eller metoder, for behandling av kildene. Vi fikk den profesjonelle, historiske kildekritikk. Nå skulle historikerne ikke lenger bedrive filosofisk spekulasjon, men rekonstruere den historiske fortid «slik som den virkelig var». Logisk nødvendig var ikke sammenhengen, men den profesjonelle kilde- kritikk og idealet om vitenskapelig objektivitet ble innen Ranke-tradisjonen knyttet til en meget snever definisjon av historie-forskningens emneområde. Historieforskning ble, på grunnlag av skriftlige kilder, i det vesentlige en forskning om de politiske eliters, de politiske institusjoners og diplomatiets historie. Og på samme vis som emneområdet ble smalt, la det også en form for nærsynthet i fokuseringen på det unike ved enkeltstående, historiske begivenheter og på de historiske individer.  Dette er selvsagt en generell og unyansert formel for det som raskt ble mønsterdannende og dominerende innen profesjonell, vestlig historieforskning. For vårt begrensede formål får den likevel stå slik, særlig fordi det nettopp var slik den ble oppfattet-og angrepet — av parallelt framvoksende internasjonale historiker-strømninger.               Jeg omtalte helt innledningsvis disse strømningene som «opposisjonelle». Med det mener jeg det forhold, at også de på den ene side pretenderte å være (og utvilsomt må karakteriseres som) profesjonelt vitenskapelige, samtidig som de på den annen side hadde fundamentale innvendinger mot Ranke-tradisjonens historie- og vitenskapssyn.

Omkring århundre-skiftet, ved overgangen til 1900-tallet, fikk man i Tyskland Karl Lamprecht som pioner for den såkalte «kulturhistoriske» orientering, i USA het de fremste Charles Beard og Fredrick J.Turner. Og marxismen vokste fram som et tilsvarende opposisjonelt historievitenskapelig grunnsyn. Forutsetningene for framveksten av slike strømninger er selvsagt mange. Dels ligger de selvsagt i ytre, samfunnsmessige og politiske forhold, gjennom industrialisering og begynnende nedbryting av gamle, autoritære politiske institusjoner og idealer. Dels lå forutsetninger utvilsomt også i mer innen-vitenskapelige forhold. Jeg tenker her særlig på den nye positivistiske sosiologiens ambisjoner om samfunnsvitenskapelige generaliseringer, dens ambisjoner om å skulle avdekke» sosiale lovmessigheter». Slik ser vi at Ranke-tradisjonen tok positivismens ene hovedpilar; dens strenge ideal om empirisk forankring, men ikke dens annen pilar om generaliseringer og bredt perspektiv. De Ranke-opposisjonelle knyttet omvendt mer positivt an i alle fall til positivismens brede perspektiv, samtidig som de var meget skeptiske til det de definerte som empirisk og kildekritisk nærsynthet.5)

La meg også vil sitere den tysk-amerikanske historiografen Georg Iggers, for en sammenfattende karakteristikk av de opposisjonelle strømninger: «Disse kritikere anklaget den historiske vitenskap (i sin Ranke-versjon) for ikke lenger å oppfylle de krav, som de moderne samfunn og den moderne vitenskap stilte.(…) En historieforskning, der overveiende beskjeftiget seg med individers rolle i politikk, diplomati og krig måtte avløses av en komparativ sosial- og kulturhistorie, som studerte den brede befolknings levevilkår, og som ikke begrenset(seg til å undersøke individers handlinger, men også forsøkte at analysere anonyme, kollektive tendenser i samfunns-utviklingen.»6)

Dette gir da det større vitenskapshistoriske og historiografiske perspektiv også på den franske Annales-skole.                 Annales-historikerne vendte seg tilsvarende mot den dominerende Ranke-inspirasjon innen det franske historikermiljø og knyttet an til de nye strømningers generelle program for et alternativt historie- og vitenskapssyn i historieforskningen. Men samtidig ble Annales-miljøet noe mer og noe annet enn de marxistiske, kulturhistoriske og andre strømninger. – Hvori består så dette særpreg?

Jeg vil starte en nærmere innkretsing med noen rammedata om den institusjonelle forankring og utvikling. Det aller tidligste var her filosofen Henri Berr og hans tidsskrift fra år 1900: «Revue de synthese historique.» Hans ambisjon var å overskride både den tradisjonelle historievitenskap og den – etter hans oppfatning- ahistoriske sosiologi. Nå kom ikke hverken Berr eller hans tidsskrift til i det lange løp å bety så mye. Viktigst var inspirasjonen og at de to egentlige Annales-pionerer gjennom flere av sine yngre år arbeidet for, og med, Berrs tidsskrift. Det gjaldt Lucien Fevbre fra 1907 og Marc Bloch fra 1912. Med utgangspunkt i provinsuniversitetet i Strasbourg var det Fevbre og Bloch som i 1929 grunnla tidsskriftet Annales.

De første tiårene var det  så  dette  tidsskriftet  som  var  basis for  det  historikermiljø  som  ganske  gradvis  ble  betydelig  større og  som  slik  etterhvert  helt  kom  til  a  forrykke  «balansen»  mellom ulike  historie,…vitenskapelige  posisjoner  i  Frankrike. Fra å være en liten ignorert og opposisjonell krets rundt tidsskriftet i Strasbourg, har Annales-skolen etter 1945 nær fullstendig erobret de historiske forskningsinstitusjoner over hele Frankrike. Samtidig har tyngdepunktet innen miljøet forskjøvet seg fra tidsskriftet og til selve de forskningsinstitusjoner som de nå altså kom til å beherske. Særlig sentralt har her stått den såkalte «Sjette Seksjon»(for økonomiske og samfunnsvitenskapelige studier), i Paris ved Ecole Pratique des Hautes Etudes. Denne ble opprettet i 1947 og ledet av Lucien Fevbre fram til hans død i 1956. Etter 1956 og til ut på 1970-tallet ble seksjonen ledet av Fernand Braudel, den tredje av Annales-pionerene. Jeg skal snart- i en  annen  sammenheng –  gå  litt  nærmere  inn  på  virksomheten  ved  Sjette  Seksjon  i  Paris.

Det  samme  gjelder  spørsmålet  om  den  internasjonale  spredning  av impulser  fra  Annales-historikerne. La meg nå derfor bare gi ett symboliserende eksempel. Jeg tenker på den klare form for institusjonell eksport som fant sted ved åpningen av et nytt forskningssenter ved State University  of  New York,  i  april 1977. Med omlag hundre ledende historikere fra mange land tilstede åpnet man da hva som ble kalt; «Fernand  Brandel  Center  for  the Study  of  Economies,  Historical  Systems  and  Civilizations.»7)

Så stort som det franske Annales-miljøet etterhvert altså har blitt, gir det her ingen mening å skulle referere lange lister over navn.          Jeg har nevnt pionerene Fevbre, Bloch og Braudel. Viktige navn som har kommet til senere må heller nevnes hvor det faller naturlig i sammenhengen. Derimot må det være viktig med en gang å spørre om hva man egentlig kan legge i begrepet om en «Annales-skole». Da må jeg på den ene siden og framfor alt betone stikkord som: mangfold og bredde. Dette gjelder for det første med hensyn til politisk forankring. Annales-historikerne spenner i dag, litt populært formulert, fra Pierre Chaununs konservatisme på ytre høyre til Pierre Vilars marxisme på ytre venstre.8) Og tilsvarende gjelder; mangfold og bredde, med hensyn til det historiefaglige grunnlag.

Ut fra dette er det selvsagt meget nærliggende å spørre om det finnes rimelighet i det å likevel skulle karakterisere et så sammensatt miljø med  termen  «skole»,  og  om  det  virkelig  her  er mulig  å  finne noe samlende særpreg av større betydning?

Når jeg bestemt mener at begge deler er rimelig er det av flere grunner. Jeg  skal  nå  illustrere  dette  ved  å  presentere de  mest  sentrale  perspektiver  og  begreper  som  knyttes  til Annales-historikerne. Det blir 5 stikkord her:

  • Totalhistorie
  • Tverr-/flerfaglighet
  • Strukturbegrepet
  • Tidsbegrepet
  • Mentalitetshistorie.

Det første er uten tvil det som klarest viser inn til selve kjernen. Annales-historikernes insistering på totalhistorie peker dels på det grunnleggende felles i historie- og vitenskapssyn. Med hensyn til historiesyn innebærer dette at man oppfatter de historiske og samfunnsmessige prosesser som sammensatte og kompliserte helheter. Det innebærer også at historikernes emneområde er, og må være, nær sagt ubegrenset. Helt generelt og retorisk har Marc Bloch formulert dette slik: «Når historikeren sporer lukten av menneske-kjøtt, vet han, at der ligger hans problem.» 9)Med hensyn til vitenskapssyn ligger det i totalitets-begrepet en oppfatning om at helheten alltid er noe annet og mer enn summen av dens mindre deler. Den historiske og samfunnsvitenskapelige erkjennelse kan derfor ikke tilfredsstillende skje gjennom en såkalt, metodologisk atomisme. Det erkjennelsesteoretiske grunnsyn er preget av metodologisk holisme, dvs. at egentlig innsikt bare kan vinnes om forskerne gjør seg helhetlige, bevisste forestillinger om sammenhenger mellom de enkelte historiske fenomener, og bearbeider sine kilder ut fra slike forestillinger(eller teorier om en vil kalle dem det). På denne maten får vi ikke bare den meget brede definisjon av historieforskningens emneområde. Viktig er også det poeng at man som enkeltforsker, eller innen rammen av forskningsarbeid på lag, ser det som helt fundamentalt å motvirke trang spesialisering og nærsynt empirisme.

På dette helt generelle plan kan vi nok allerede se avstanden til Ranke-tradisjonen. Men det gir foreløpig ikke Annales noe spesielt preg i forhold til f.eks. den tyske og amerikanske kulturhistorie, eller til marxismen. Det holistiske eller syntetiserende historiesyn, samt en grunnleggende interesse for økonomisk og sosial historie til fortrengsel for den politiske historie, er felles. Den opprinnelige avstand mellom f.eks. Annales og marxismen lå fremst i at den franske skole ikke opererte med teorier om en generell historisk stadieutvikling, eller med bestemte generelle oppfatninger om hvilke samfunnsmessige nivåer som var mest «avgjørende». De tidligste Annales-historikerne oppfattet derfor marxismen som en form for materialistisk determinisme som de erklærte seg fremmed overfor. De begrunnet dette med at den historiske utvikling ikke er underlagt generelle lover, men tvert imot alltid i varierende former knyttet til tid (eller epoke) og til sted (eller geografisk område).11)

Annales’ særpreg kommer klarere og mer konkret fram om vi går litt videre på den lille listen over sentrale stikkord. Det andre var her tverr-/eller flerfaglighet.  Annales’ parole om å sprenge faggrensene springer naturlig ut av ambisjonen om totalhistorie. Et ubegrenset emneområde, og fenomenene behandlet innen rammen av de større sammenhenger, måtte stille krav til en fundamental utvidelse av den profesjonelle historikers repertoar med hensyn både til kildetyper og metodiske innfallsvinkler. Annales-kretsen har derfor hele veien lagt vekt på at historikerne dels selv måtte arbeide som «fagimperialister» og dels at de i størst mulig grad måtte inngå i forskersamarbeid med andre disipliner. Det franske Annales-miljøet har således – som Morten Aasland så malende har beskrevet det – «… hentet kunnskaper, lånt modeller, stjålet hjelpevitenskaper og annektert emner. Det har vendt seg mot geografi, klimaforskning, økonomi, antropologi, sosiologi og psykologi. Det har(også) forsynt seg           (…) i de kommunikasjons-vitenskapelige og estetiske fagene, lingvistikk, litteratur, folkeminne, billedkunst. Og det har mer eller mindre lagt under seg deler av nabofagene slik som etnologi».12)

Ønsket om tverrvitenskapelighet er selvsagt ikke noe enestående for Annales-historikere, hverken tidligere eller enda mindre i dag. Det som likevel gir Annales et særpreg også her, er dels den uvanlig sterke vektlegging og- ikke minst gjennomføringsevnen -i deres egen forskningspraksis. Mange av Annales-historikerne har dokumentert tverrfaglighet bl.a. gjennom – slik vår norske historiske demograf Sølvi Sogner formulerer det       – «… svære monografier publisert etter års arbeidsinnsats av enkeltforskere i den mest kravfulle av doktorgradsinstitusjoner, fjernt fra noe teamwork’s prinsipp». Samtidig må Annales-miljøet betraktes som historievitenskapelige pionerer nettopp også med hensyn til slikt tverrfaglig teamarbeid. Ved den tidligere omtalte Sjette Seksjon i Paris har f.eks. Annales-historikerne dannet kjernen i hva Georg Iggers karakteriserer som et samfunnsvitenskapelig «laboratorium». Her finner vi antropologer, lingvister, jurister, økonomer, geografer og sosiologer i samarbeid, under historikernes ledelse.14)

Sammenhengen mellom totalhistorie og tverrvitenskapelighet er nok logisk nær på en meget klar måte. Fullt så umiddelbare er ikke forbindelseslinjene til Annales-skolens struktur- og tids-begreper. Disse begrepene bør på sin side nok mest naturlig omtales samlet. Det er vel også i tilknytning til disse begrepene vi tydeligst ser Annales-miljøets særpreg og hvorfor profilen i deres forskningsinnsats ser ut som den gjør.

Annales-miljøet har til tider utøst noe nær forakt overfor  hva  det oppfatter  som  tradisjonell  historieforsknings  konsentrasjon  om  de historiske  begivenheter. Framfor de historiske overflatekrusninger  i  form  av  de stadige  individuelle  begivenheter skulle historikerne  trenge  dypere  inn  i  historiens  materie.15) Det skulle  da  bl.a.   skje  ved  at  en  systematisk  søkte  etter  strukturene i  historien,  dvs.  de  ulike  økonomiske,  demografiske,   sosiale  og  kulturelle  strukturer,  eller  mer  sammenheng A monstre. Dette  måtte  på  sin  side  også  skje  i  sammenheng  med  et  brudd  med  den tradisjonelle  historieforskningens  såkalte  aritmetisk-kronologiske  tidsbegrep.16) Interessen for de mer  flyktige  begivenheter hang  naturlig  sammen  med  en  slik  tradisjonell,  kronologisk  forståelse  av  tid. Interessen  for  de  mer  dyptgående  strukturer  ga –  ifølge  Fevbre,  Bloch, og  ganske særlig  Fernand  Braudel -behov  for  en  klart  alternativ  tidsforståelse.

Her  var  de  helt åpenbart  inspirert  av  sin  landsmann,  filosofen  Henri  Bergsson. Jeg  kan  selvsagt  ikke  nå               gå  inn på  dette  noe nærmere,  men heller  skissemessig  eksemplifisere  litt. Det  arbeid  som  den historiografiske  kommentarlitteraturen  oftest  bruker  som  eksempel  her  er  Fernand  Braudels  store  arbeid  fra  slutten  av 1940-arene  om  Middelhavet  og  Philip  II. Boken  er  oversatt  til engelsk  under  tittelen:   «The  Mediterranean  and  the  Mediterranean world  in  the  age  of  Philip  II».18). En nært  tilgjengelig  omtale, av  Braudels  struktur-  og  tidsbegreper ,er  forøvrig  en  artikkel av  dansken  Nils  Steensgaard  i  serien  Studier  i  Historisk  Metode nr. 14  om  «makrohistorie».Braudel  går  i  dette  arbeidet  om Middelhavsområdets  historie  på 1500-1700-tallet,  meget  radikalt  til  verks. Her skjelner  han mellom  tre  hovedtyper  av  historiske  tider. Den  første  er  en geologisk  tid,  den  andre  er  hva  han  omtaler  som  «samfunnsinstitusjonenes  lange tid» (la  longue  duree)   og  den  tredje  er  begivenhetenes  «korte  tid». Denne  siste  tid  vektlegger  han  altså  minst, det  er  den  som  stort  sett  fanger  opp  den  politiske  historie. Avgjørende  blir  ifølge  Braudel  derfor  de  rammer  som  den  nesten ubevegelige,  geologiske  tid  setter  gjennom  natur-geografiske  og klimatiske  forhold. Begrenset  av  disse  rammer  får  vi  så  samfunnsinstitusjonenes  lange  tid  gjennom  de  meget  langsomme  forandringer  i  Middelhavslandenes  økonomiske,  sosiale  og  kulturelle strukturer. Nåvel,  jeg  lar  det  være  med  dette  som  en  liten smaksprøve  på  den  meget  ukonvensjonelle  koblingen  av  interesse for   historiske  strukturer  og  et  alternativt  tidsbegrep. Det mest sentrale      poeng  ved  en  generell  vurdering  av  Annales-miljøet er  i  denne  sammenhengen  en  logisk—naturlig opptatthet  av  de lange  historiske  spenn,   i  perioder  med  stor  grad  av  stabilitet, eller liten  grunnleggende  bevegelighet. Dette  kaster   tilsvarende  lys  over  Annales-historikernes  helt  dominerende  konsentrasjon  om  førindustriell, og  ganske  særlig  middelalderens  agrarhistorie .Jeg  skal  snart  vende noe  tilbake  til  dette  i  forbindelse med  kritikken mot Annales-skolen.

Så  til  det siste  av de 5  stikkordene;  om mentalitetshistorien. Interessen går  her  i  retning  av befolkningers kollektive  tradisjoner,  deres  politiske  og  religiøse  ideer  eller  forestillinger, de  såkalt  «mentale  strukturer»  i  form  av  holdninger og virkelighetsoppfatninger  i  stort  som  i  smått).22). Også  her er  grunnforestillingen  i Annales-miljøet at mentalitetene er noe meget  lite dynamisk,  eller  i  alle  fall  svært  tungt bevegelig. Jacques Le  Goff  formulerer  dette bl.a.  slik:

«Tregheten  som er en  viktig  historisk  kraft,  berører  ånden  i  høyere  grad enn materien, for  den  siste  er  oftere  raskere  enn den  første. Mennesket bruker  de  maskiner  det har  skapt,  men beholder  den mentalitet det hadde  for  maskinene  kom (…) Mentaliteten  er  det  som  forandrerseg  sist. Mentalitetens  historie  er  historien  om historiens langsomhet.»23).

Av  de  tidlige  Annales-historikere  var  bade Marc  Bloch og-  ganske  særlig-  Lucien  Fevbre  i  flere  av  sine større  arbeider  meget  opptatt  av mentalitetshistorien. Av  de yngre  er  kanskje  Le  Roy Ladurie  best kjent med  sine bøker  om «Bøndene  i  Lauguedoc»  og  «Montaillou».Den  første  er  oversatt til  engelsk, 24) men  er  annonsert  å skulle  oversettes  også  til norsk  nå  i  ar.  Den  andre  av disse  bøkene  utkom  i  svensk  oversettelse  i 1980.25)Jeg vil   skal  jeg  derfor  avrunde dette med  en  eksemplifiserende  smaksprøve  fra  Laduries  bøker. Arbeidet  om bøndene  i  Launguedoc  er  et  forsøk på  en  lokal-totalhistorie omkring  et mindre,  sørfransk  bondesamfunn over en  omlag  tre  hundre  ars periode  fra 1400-  til 1700-tallet. Her er  ett  av de  sentrale  poeng  hvordan mentaliteten på 1600-tallet på  en meget  kritisk  mate  blokkerte  for  teknologisk  utvikling. Folketallet  økte  atskillig  raskere  enn  jordbruksproduksjonen,  med sult,   sykdom og  større dødelighet  som kritisk  konsekvens. Mulighetene  for  teknologisk  og  økonomisk  omlegging  var  der,  men de mentale  strukturer  bremset  altså .Først  ut  på             1700-tallet kom de  mentale  strukturer  i  en  viss  bevegelse,  og  da  kom også umiddelbart derpå  gjennombruddet  for  en  større  omlegging  av  den lokale  økonomien,  for  vindyrking,  tekstilindustri  og  handelsvirksomhet. Laduries  andre  bok, om Montaillou,  tar  for  seg  livet i  en  liten  landsby  i  Pyreneene,  over  en  kort periode  fra 1294 til 1324. Hovedkilden  er  her  noen  bemerkelsesverdig  detaljerte rettsprotokoller.   Vår  rektor,  Jorn Sandnes,  har  i  en utmerket artikkel  i  fjorårets  Heimen,  skrevet om denne  boken  at den: kan  i  sin  helhet  leses  som en  skildring  av mentalitetenes treghet  i  et  landsbysamfunn;  i  synet på  religion,  på  arbeid moral, liv og  død,  barndom og  andre  livsaldre,  i  det hele  tatt slike  grunnleggende  spørsmål  som angår  alle  mennesker.»26)

Hvordan er det så rimelig å  karakterisere Annales-skolens metodiske profil gjennom årene  fra  starten  for drøyt  femti  år  siden og  fram  til  i dag. Jeg tror det må være riktig å operere  med  et  skille  mellom årene  for  og etter 1945.Den  første  var  dominert  av det  Le  Roy  Ladurie har  benevnt  som  «kvalitativ  strukturhistorie «.I  perioden  etter 1945  har  man  sa  i  betydelig  større  grad  bedrevet  «kvantitativ strukturhistorie». Dette  siste  har  selvsagt  sammenheng  med bruk  av EDB,  med voksende  interesse  for  historisk demografi og med  en  gradvis  raffinering  av den  såkalte Serielle metode»,  dvs. lange  tidsserier  av kilder  som gir  en  regelmessig  repetisjon av  data  som  kan  sammenlignes  innbyrdes.   Dette  har  en  i  stor utstrekning  gjort med  kilder  som gir  informasjon om  slikt  som ;priser,  lønninger,  pengeverdi  og  handelsvirksomhet.

Men  hva  så  med  kritiske spørsmål knyttet til  Annales-skolen? Ett  er  selvsagt  det at  Annales  har  inspirert  og  begeistret. Men  like  selvsagt  er  det at  en  slik  historiker-strømning  også,  hele  veien,  måtte møte atskillig  motstand  og  kritikk  fra  flere  hold. Jeg  skal  her  nøye meg  med  å  nevne 3  av  de  innvendinger, som  i  alle  fall  for  meg synes  sentrale. Disse  kan  ganske  naturlig  ses  i  sammenheng. Konsentrert  formulert dreier  dette  seg  om Annales-miljøets  tradisjonelt  klare  neglisjering  av  politisk  historie,  mangelen på  større  interesse for  moderne  historie  eller  snarere  for  de industrialiserte  samfunns  historie.  Og  dessuten mangelen på interesse  for,  og  teorier  om; historisk  endring. Den  historiske prosessens  «dypstrukturer»  i  de  lange,  tungtbevegelige perioder er  selvsagt av  stor  interesse  for  historieforskningen. Men  ut fra  var  tids (nær sagt  postindustrielle  horisont)  må  det  samtidig  framstå  som ganske meningsløst om ikke  historievitenskapen også  skulle vie  stor  oppmerksomhet til spørsmål omkring  brudd-punktene  i  historien,  om den totalhistoriske revolusjon som industrialismen  innebar  og  til systematiske  forsøk på –  ikke kunstig  utskilling  av – men  integrering  av politikkens  historie i det  bredere  perspektiv.

På disse  områdene  er  det  liten  tvil om  at  deler  av mer  tradisjonelt  forankret historieforskning  og marxistiske  historikerstrømninger  foreløpig har  kommet mye  lenger enn Annales-skolen.             Dette  synes  etterhvert  yngre Annales-historikere  å  ha  skjønt,  selv om den nyeste  kommentarlitteraturen ikke  tyder  på  at den gradvise omorientering går  særlig  raskt.

 

Avslutningsvis noen ord  om forholdet mellom Annales og  nordisk historieforskning. Helt  generelt må  det  nok  her  sies å ha vært historiske  forbindelseslinjer  i en  svært beskjeden grad. Først og  fremst  er  det Tyskland,  og dernest England  som har  gitt den internasjonale  tilknytning  for  nordiske  historikere. Samtidig er det  interessant at  nettopp Norge  representerer  et visst unntak  her. Særlig  er  det  i  så  henseende  norsk  agrar- og lokalhistorie dette  dreier  seg  om: Annales-pioneren Marc  Bloch hadde  tidlig  kontakt med norske  historikere,  han  foreleste  i Oslo  i 1927-28,  og  hans  første  store  arbeid om  fransk middelalders  jordbrukshistorie  ble  faktisk  første gang  utgitt  i            1931 av det norske  Institutt  for  sammenlignende  kulturforsking.

Likeledes  har  flere  i  den  senere  tid påpekt  klare  likheter  mellom det  faglige  grunnlag  for  Annales  og  norsk  agrarhistorie. På  den annen  side  er  det  åpenbart  lite  rimelig  å  tolke dette  særlig  langt. Kontakt  var  det  nok,  men  likhetene  bor  trolig  ses  som paralleller snarere  enn  som  forbindelseslinjer. Egentlig  er  det nok  først  i  de  aller  seneste  ar  at nordiske historikere  har  fatt  noen større og mer konkret  kunnskap om,  og  interesse  for,  de franske  Annales-historikere.        Når  dette  nå  skjer  må  det  bero  på flere  forhold.     Dels  fører  trolig  den  større  bredden  i,  og  grad-vise  reorientering  av   nordisk  historieforskning/til  en  naturlig form  for  «konvergens»  eller  tilnærming. Dels  er  vel  også  en  viss nedbryting  av  språkbarrieren av  betydning. Vi  får  jo  nå  på rekke  og  rad  engelske,  svenske og  norske oversettelser  og presentasjoner  av Annales-skolen.

Jeg  skal  avslutte  her  med  å vise  til  den  nyeste og mest direkte  inspirasjon –  som  i  alle fall  jeg  kjenner  til – fra  fransk  miljø  og  til  og samarbeid inn i  nordisk  historie-forskning. Det gjelder  en dansk  forskningsstipendiat  som  fra 1980  har  arbeidet ved den omtalte Sjette Seksjon  i Paris              –  og under  veiledning  nettopp av den  sa  aktuelle  Le Roy Ladurie. Ganske  uttrykkelig  knytter  dansken,  Niels Wendfeld Lund,  an  til Laduries  bøker om  bøndene  i  Languedoc  og  om  landsbyen Montaillou, som  «inspirasjonskilde  for  dansk  lokalhistorie». Selv skal han således skrive om livet i Bording, et dansk sogn, gjennom 300 år fra 1680 til 1980. 30)

En sammenfattende vurdering  av den  franske  Annales-skolen  er  ikke uten videre lett. På  den  ene  side  vil  de  mest innbitte  skeptikere  og  kritikere  av Annales  utvilsomt  finne mye næring  når  litteraturen nå  etterhvert  tar  til  å  sirkulere  raskere og  bredere. En  historieforskning  som  er  så  dristig  og  setter  seg  slike  mål  som Annales-skolen  har  gjort,  må  gi  næring  til kritikk  og  angrep.

Selv er  jeg  imidlertid  først og  fremst opptatt  av  alt  det  inspirerende  og  fruktbare  ved Annales. Framfor noe  er  det  nettopp  dristigheten,  mangfoldet og  bredden  som inspirerer. Likeledes  et  udogmatisk,  perspektivutvidende  historie- og  vitenskapssyn.          En kan selvsagt lett komme til å overvurdere det nye og grensesprengende ved Annales. Men det kanskje å foretrekke fremfor likegyldighet og mangel på vilje til å veie det gamle mot det nye.

 

NOTER

1) Traian  Stoianovich:   «French  Historical Method.-  The  AnnalesParadigm» London.1976.       (The  three  paradigms»,   s.25-39)

2) Oversatt  av meg- og  sitert  fra  Birgitta  Odens  innledning:Le  Goff,  Nora:  «Att   skriva historia»      Stockholm 1978,   s.7

3) Bind  1,  Oslo 1978,   s.101  under  oppslagsordet:   «Annales-skolen».

4) M.P.  Claussen:   «Hvad  er  historie?»               Kobenhavn        1974,   s.26-28.Jfr.   også  Georg  Iggers:   «Moderne  historievidenskab» Kobenhavn                1980,   s.16-27

5) Jfr.   Claussen,   s.37-41  og  Grete Veno:   «Annales-skolens historieteori  i  relation  til  den  analytiske» Speciale, Odense,1974,   s.5-6

6) G.   Iggers:   «Moderne  …»  s.27

7) Jfr.  Birgitta  Oder’  i:   «Att  skriva  historia»,  s.7  og  likeledes Michel  Harsgor:   «Total  history.            The  Annales  School». Journal  of  Contemporary  History.London.1978.  Vol.13,  s.10

8) Iggers:   «Moderne  …»,  s.60

9)Claussen,   s.49

10)G. Verna:   «Annalesskolens  historieteori…»  f.eks.  s.62  og  s.42

11)Samme  sted,  f.eks.   s.19-22

12)Studentforum  nr.    1-1982,   s.89:   «Historie  på  fransk»

13) Trykt  i  Samtiden  nr.             6-1979. «A  skrive  historie»,  s.78-80.

14) G.Iggers:   «Moderne  …»,   s.59-60  og  dessuten  s.49.Jfr.  også Venal  s.4

15) Iggers,   s.50  og  Veno  s.18.Jfr. også  Oden s.14  og  Nils Stensgaard  i   Studier  i  Historisk  Metode  nr.14,   s.130-131

16) Venus,  f.eks.   s.9ff

17)Samme  som  ovenfor.Om  Bergssons  tidsbegrep  jfr.   f.eks.også Konrad  Marc-Wogau:   «Filosofisk  Leksikon»,  Oslo.1969,s.26

18) London,1975

19) Utgitt  Oslo 1979.Artikkelen  har  tittelen  «Makroteori  i nordisk  og  fransk  historieforskning»,  s.120-137

20) For  dette se  Iggers  s.50,  Verna  s.11-12,  og  Steensgaards.129-134.

21.

22)Jfr.  f.eks.  Jørn  Sandnes:   «Totalhistorie  og  mentalitets-historie».Heimen                1981,   s.561-569

23)Le  Goff,  Nora.Sitert  fra  Goffs  artikkel:   «Mentaliteterna en  tvetydig  historie».   s.249

24) «The  peasants  of  Lauguedoc» 1974

25) Stockholm.1980

26) Sandnes ,  s.565-566

27)Iggers,   s.47-48

28)Generelt  om  kritikken  mot  Annales  i  Iggers,   s.54-60

29)Om  dette  f.eks.  hos  Helge  Salvesen  i  Heimen,1-1980, s.332-333  og  Jørn  Sandnes’   ovennevnte  artikkel.

30)Niels  Windfeld  Lund:»Annales-skolen  og  dansk  lokalhistorie» Trykt  i  boken:   «Nye  strømninger  i  dansk  lokalhistorie».Århus.1982,   s.19-36.