Trine Skei Grande rir to hester etter 22. juli

StenRHelland Politikk Kommentarer er skrudd av for Trine Skei Grande rir to hester etter 22. juli , , , , , , , , , , , , , ,

Av Sten R Helland

Venstreleder Trine Skei Grande  profilerer seg ved alle naturlige korsveier, som personvernets fremste fanebærer i norsk politikk. Noen ganger kan det oppleves som om Venstre opererer som Datatilsynets politiske gren i Stortinget. Det er i og for seg en sympatisk posisjon. Men datatilsynet er et statlig  kontrollorgan med en spisset vaktbikkjeoppgave for å passe på «personvern og informasjonssikkerhet».

Et politisk parti skal favne mye bredere. Det skal også avveie mellom ulike interesser og finne balansepunkter ved krevende dillemmaer. Venstre har stolte tradisjoner som landets eldste parti og bør måles i forhold til det. Venstre var fra starten det store og regjeringsbærende parti. I våre dager er det et lite parti som kjemper en kontinuerlig kamp mot sperregrensen for å kunne være representert på Stortinget. Men partilederne – det være seg forhenværende Lars Sponheim som nåværende Trine Skei Grande – opptrer med største selvfølgelighet som sine forgjengere og taler ofte i kraftfulle vendinger likesom statsledere. De legger også listen høyt og stiller strenge krav.

Men det skjer oftest med minipartiets ansvarsfrie enøydhet – der den ene store Partisaken trumfer alle andre hensyn. Som når Venstres nestleder Ola Elvestuen fremstår som alvorlig bekymret for bølgen av overfallsvoldtekter i Oslo, men er kategorisk avvisende til bruk av eksisterende og nye overvåkingskameraer på sentrale steder i byen. Kameraer som er lovlig satt opp,som erfaring fra mange land viser er forebyggende – og som har stor betydning for å oppklare kriminelle handlinger. Eller som med Trine Skei Grandes varslede omkamp om regjeringspartienes og Høyres moderate kompromiss for Norges  tilslutning til EU s datalagringsdrektiv.

Da opplever Trine Skei Grande det som provoserende når tidligere justisminister Knut Storberget i sin redegjørelse for Stortinget (dagen før hans avgang) om 22 juli-terroren viser til at gjennomføringen av nettopp datalagringsdirektivet i norsk rett vil være et av de viktigste nye verktøy politiet får for å kunne «… forebygge og bekjempe alvorlig kriminalitet som terror».

Trine Skei Grande stilte dagen før redegjørelsen bla. gjennom Aftenposten intet mindre enn et krav fra Storberget om en «tydelig innrømmelse av at vi feilet som nasjon». Og hun tilføyer: «Det viktigste en stat kan gjøre er å beskytte sine innbyggere, og det klarte vi ikke.» Hun har rett i at staten i demokratisk samfunn må strekke seg langt for å ha gode systemer og metoder for å beskytte befolkningen. Men jeg kan ikke huske at det i USA etter 11/9 terroren var et stort fokus på at verken ekspresident Bill Clinton eller president George W Bush skulle utstede erklæringer om å ha «feilet som nasjon». Eller at britiske eller spanske ledere skulle gjøre noe tilsvarende etter blodige terroraksjoner i disse landene.

Folkuset har tvertimot vært på  økte ressurser til politiet,utvidelse av metoderegisteret for overvåking/forebygging,flere sikkerhetstiltak for å beskytte terrorutsatte bygg/offentlige steder,bedre beskyttelse av myndighetspersoner og teknologisk oppgradering av kommunikasjonsutstyr for bruk i en alvorlig krisesituasjon.Mange mener at man for eksempel i USA har gått alt for langt etter 11/9 i massive sikkerhetstiltak – på bekostning av borgernes frihet og personvern.

Men heller enn å kreve en slags konstitusjonell unnskyldning fra den norske regjeringen for 22 juli –  kunne vi kanskje forvente at Trine Skei Grande går inn en debatt om lærdommene etter terrorangrepet mot Norge (og Arbeiderpartiet) med en mer ydmyk holdning. Og med en vesentlig  større åpenhet for å diskutere  tiltak som faktisk krever at vi må renonsere litt på de ideale fordringer til personvern – til fordel for økt trygghet for borgerne.

Jaglands Nobel-finte

StenRHelland Politikk Kommentarer er skrudd av for Jaglands Nobel-finte , , , , , ,

Av Sten R Helland

Det har opp gjennom årene vært skrevet mangt og meget om Nobel-komiteens leder Thorbjørn Jagland. Og gjennom snart en mannsalder har Jagland selv skrevet og ytret seg mer til offentligheten enn de fleste politikere her oppe i den nordlige steinrøysa. Jagland har kanskje ikke vært oppfattet som en karismatiker  eller som en utpreget ordets mester. Men kjedelig har han aldri vært.

Så langt har Thorbjørn Jagland også hatt en jevnt stigende kurve. Den tidligere AUF-lederen, ble partisekretær,før han rykket videre opp som partileder, utenriksminister, statsminister og Stortingets president. De fleste trapper så ned i en alder av 60 år. Jagland velger å trappe opp. Han forlater den nasjonale politikken for å bli generalsekretær i Europarådet,til med Jaglands egne ord ved en rekke anledninger:»..den høyest rangerte internasjonale stilling noen nordmann har hatt siden Trygve Lie var generalsekretær i FN fra 1946″. Vervet som leder for den norske Nobelkomiteen kom for Jagland selvsagt som en ytterligere basis for ta ut sitt glødende internasjonale engasjement og for å kunne boltre seg ikke bare på den europeiske scene. Thorbjørn Jagland har nå i flere år hatt den globale scenes intense oppmerksomhet. Intet tyder på at han mistrives med dette.

Jaglands genuine politiske engasjement kan ingen trekke i tvil. Heller ikke sier noen at mannen mangler guts eller er en type som snur kappen etter vinden. Snarere tvertimot. Thorbjørn Jagland elsker å overraske,provosere og noen ganger nyter han åpenbart å stå – gjerne alene – i stormen. Man kommer seg ikke alltid inn på trygg grunn med en slik risikoprofil. Jaglands tid som leder i Nobelkomiteen illustrerer problemstillingen.

Reaksjonene var langt fra udelt positive på fredspristildelingen i 2009 til en knapt tiltrådt amerikansk president Obama – og i 2010 til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo. Ikke bare var  amerikanske talkshowverter på TV begeistret det første året eller kinesiske kommunistpartledere rasende det neste. Og i god tid før offentliggjøring  av fredsprisvinnerne  for 2011, var det påfallende mange som begynte å stille skarpe spørsmål ved Nobelkomiteens uavhengighet, sammensetning og i praksis dens kompetanse. Denne debatten kom i Norge og i andre land. Blant dem som offentlig tok til en orde for endring av komiteens sammensetning var Arbeiderartiets partisekretær.

Thorbjørn Jagland er ikke lettskremt. Han reagerte prompte med å karakterisere dette som en «surrealistisk» debatt og kritikken som irrelevant. I tillegg startet han i år noe som meg bekjent er en ny type praksis for Nobelkomieen og dens leder. Jagland deltok selv i høst med liv og lyst i medienes gjetteleker før offentliggjøringen 7 oktober.

Bare en meget trygg og erfaren politisk spiller kan sitte i TV-studioer både her og der – og med smilende pokerfjes – snakke ganske mye i kortene uten å legge dem på bordet. Gradvis ble medienes, fredsforskernes og bookmakernes kandidatlister kortere. Mens Jagland selv ga uttrykk for stigende forbauselse over besserwissernes mangel på treffsikkerhet. Og i særlig grad – med hans egne ord: «Jeg er nesten litt forbauset over at mediene ikke har sett dette. De ser ikke i riktig retning».

For i år visste Jagland at han og de andre medlemmene av nobelkomiteen hadde gjort et politisk uangripelig valg. Tildelingen av årets fredspris til to liberiske og en jemenittisk kvinne var i seg selv tilstrekkelig. Jagland liker å ta det han ofte kaller «større grep». Han visste at tildelingen til afrikanske kvinner, som har kjempet mot seksualisert vold i krigføring og til en muslimsk kvinne som kjemper for kvinnerettigheter og demokrati i den arabiske verden, ville bli oppfattet som et slikt grep. Eller om en vil – et columbi egg som i lang tid fremover vil nøytralisere kritisk debatt om nobelkomiteens sammensetning.

Slik sett var Jaglands Nobel-finte i 2011 den gamle norske – og nå også globale – politiske spilleren verdig.

 

 

Demninger som brister

StenRHelland Politikk 2 103 Kommentarer , , , , , , ,

Gjestekommentar i Ukeavisen Ledelse, april 2002

Demninger som brister

Av Sten R Helland

Det eneste sikre som gjelder spådommer om norsk politikk i dag – er at det meste er usikkert.

Norsk politikk har i hele etterkrigstiden skilt seg ut som usedvanlig påregnelig og forutsigbar. I løpet av noen få år er dette bildet radikalt endret. Våren 2002 ser det hele mer labilt ut enn noensinne. Det eneste sikre som gjelder spådommer om norsk politikk i dag – er at det meste er usikkert.

Det er mange spørsmål og få udiskutable svar. Hvorfor er Fremskrittspartiet igjen i ferd med å innta posisjonen som landets største parti. Vil Arbeiderpartiet som i dag tilsynelatende ligger med brukket rygg, kunne gjenvinne noe i nærheten av fordums kraft? Hvor lenge makter Kjell Magne Bondevik å holde seg ved Statsministerens kontor denne gangen.?

Velgerne vandrer som aldri før. Målinger like før valget sist høst viste at opp mot 50 prosent av velgerkorpset skiftet partivalg i løpet av kort tid. Valgforskere og kommentatorer har vist til velkjente historisk analogier. Særlig har man sammenlignet det gamle Venstres historiske vekst og fall med Arbeiderpartiets situasjon i dag. Venstre realiserte et stort politisk prosjekt ved innføring av parlamentarismen – deretter ble det som politisk kraft og statsbærende parti brutt ned over tid. Venstres historiske misjon var fullført. Nå er det angivelig Arbeiderpartiet som gjennomgår den samme nedbryting- fordi den historiske oppgaven er tilendebrakt. Velferdsstaten er bygget og holder i sin klassiske form på å gå ut på dato – heter det.

Mine egen faglige bakgrunn som historiker til tross; jeg har minimal tro på verdien av historiske erfaringer som grunnlag for å prolongere seg inn i fremtiden. Det eneste sikre historikerne kan bidra med er kunnskapen om at historien aldri gjentar seg.

Tony Blair, Gerhard Schrøeder og Göran Perssons partier har vært gjennom tøffe kriseperioder, som nesten synes glemt når de i dag er tilbake i godt gammelt slag. Det samme kan utmerket godt komme til å skje med Det norske Arbeiderparti et par år frem i tid.

På den annen side er det all grunn til å legge vekt på det unormale og det særegne i norsk politisk liv. Ingen andre land som vi naturlig sammenligner oss med har en så sterk statsfinansiell situasjon som Norge. Inntektene fra vår olje og gass og oppbyggingen av petroleumsfondet gjør at man i andre land etter hvert betrakter Norge som en litt bortskjemt rentenistnasjon.

I tillegg er Norge preget av samme type omstillings og endringskrefter som de fleste andre land. Globalisering, økt markedsorientering og nedbygging av nasjonal statsmakt er sentrale stikkord.

Disse forholdene fører åpenbart til et sterkere og annerledes press på de etablerte politiske institusjonene, partiene og normene enn tidligere. Ingen spiller friere og lettere i dagens politiske situasjon enn Frp og SV. Begge har voksende appetitt på politisk makt og gjennomslag. Begge bedyrer vilje til regjeringsmakt og til ansvar.

Men ingen av de andre partiene som selv har vandret inn og ut av regjeringskontorene, har på ramme alvor villet inkludere Frp eller SV som aktuelle regjeringspartnere. Derfor er ingen av disse besudlet med ansvar for noe som helst.

Det nye er at anklager om uansvarlighet og appeller til «ansvarlighet» som tidligere raskt satte frispillerpartiene sjakkmatt –ikke lenger virker. Da Jens Stoltenberg som statsminister i valgkampen i fjor høst appellerte til mobilisering mot Frp var han nøye med å understreke at; «Det er viktig å understreke at vi er imot Fremskrittspartiets politikk – ikke deres velgere». Dette gjorde han naturligvis klok av skade fordi det tidligere har utviklet seg en tendens til at hvis de «etablerte» partiene kjørte kritikken mot Frp for hardt, så fornærmet man også store velgergrupper som syntes at Carl I. Hagen slett ikke er så ille.

Den langsiktige utvikling i velgerbefolkningen viser at moralske eller ideologiske appeller om motstand mot fløypartiene i beste fall utløser likegyldighet. I verste fall forsterkes trangen til opprør mot «establishment».

Carl I. Hagen har det naturligvis aller lettest i det nye bildet. Han og hans partifeller har tilsynelatende masse friske penger å hente i statskassen eller i petroleumsfondet til mange aktverdige velferdsoppgaver. Hagens folk har samtidig høy troverdighet som partiet som vil kutte skatter, avgifter og upopulært byråkrati. Et såkalt æresdrap i svenske innvandrermiljøer minner i tillegg mange som tradisjonelt har sognet til Arbeiderpartiet, om at de i slike saker alltid har ment at Frp har hatt mer rett enn de andre partiene.

Da er det ikke noen lett match for Jan Petersen, Lars Sponheim eller Kjell Magne Bondevik som alle tvinges til å manøvrere i ansvarlighetens traurige «sentrum». Aller vanskeligst blir det likevel for Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland som fortsatt får hovedansvaret for den nesten halsbrekkende oppgave det er å skulle gjenreise Aps troverdighet som statsbærende parti og samtidig konkurrere i folkelighet som opposisjonsparti med Kristin Halvorsen og Carl I Hagen.

Politiske demninger brister som aldri før i norsk etterkrigstid. De lar seg kanskje heller ikke demme opp igjen. Ingen bør bli veldig overrasket om Fremskrittspartiet ved kommunevalget høsten 2003 befester en posisjon som landets neste største  politiske parti. Faren for at det skjer er stor dersom ikke de andre partiene bedre løser den største pedagogiske nøtten; Hvordan troverdiggjøre og kommunisere for folk flest at det i det lange løp ikke er så lurt å bruke mye mer av oljepengene til helse og skattelette akkurat nå?

Når diktaturenes venner skal belære om demokrati

StenRHelland Politikk 1 851 Kommentarer , , , , , , , , ,

ARTIKKEL I «TIDENS TEGN».1994

Av Sten Reinhart Helland

Debatten i forlengelse av Per Ahlmarks bok «Venstresiden og tyranniet» har mange sider. Men det er fristende med en viss assosiasjon til den aktuelle diskusjonen om norsk medlemskap i EU. La meg presisere med en gang. Det er mange gode argumenter for både ja og nei. Hovedtyngden av debattdeltakere på begge sider er gode norske demokrater.

Men ikke alle.  Og det er poenget i denne sammenhengen.  Også i 1994 spretter det fram enkelte som alltid har tilhørt diktaturenes beste venner. Nå som før skal de belære det norske folk om demokrati. Det hører med til et reelt folkestyre at de skal ha den retten.  Men det hører også med at noen må kunne sette lys på antidemokratene bak de velklingende slagordene. Men først litt fra historien.

I dag er det vel slik at borgerlig-liberalere som Kristin Clemet og Per Ahlmark aller helst vil konsentrere seg om de totalitære på den såkalte» venstresiden».  Jeg skal ikke mistro motivene for dette.  Men i norsk sammenheng har vi noen klassiske eksempler på borgerlig unnfallenhet overfor ideologiske utskeielser til det ekstreme høyre.  Deler av den borgerlige  pressens forståelsesfulle holdning til Hitlers og Mussolinis regimer i mellomkrigstiden nevnes ofte.  Bondepartiets og deler av Høyres flørting med Vidkun Quislings nydannede Nasjonal  Samling  er  en annen side  av samme  sak.  I etterkrigstiden har vi helt opplagt en rekke eksempler på at den ideologiske og moralske indignasjon ikke har vært like sterk overfor høyreekstreme generaler som overfor de røde diktaturer.

Jeg vil ha dette sagt. For i synet på grunnleggende menneskerettigheter og demokrati er det neppe stort bedre med politisk blindhet på høyre enn på venstre øye.  Borgerlig-liberale og sosialdemokrater har slik sett det samme ansvar for å holde sin sti ren.Men vi sosialdemokrater tar gjerne et særlig ansvar for en klar ideologisk  front mot  den antidemokratiske venstresiden. Det er da også en tung og århundrelang tradisjon for det.  Willy Brandt har i sine memoarer på en utmerket måte beskrevet det grunnleggende skillet mellom det demokratiske venstre og andre «venstrestrømninger. Dette skillet har aldri begrenset seg til et taktisk eller strategisk spørsmål. Dypest sett har de beinharde motsetningene dreiet seg om menneskesyn og holdning til demokrati som styreform og politisk system. Fra et sosialdemokratisk synspunkt har den kommunistiske bevegelsens teori og praksis vært et sammenhengende og historisk feilsteg.  Den marxistisk-leninistiske teorien har i sine ulike varianter vært en konsekvent totalitær og antidemokratisk utskeielse.

Hvorfor skulle man da forbløffes over konsekvensene av dens historiske praksis?  Det være seg i Sovjetunionen fra 1917 til sammenbruddet i 1992 eller i den angivelige Folkerepublikken Kina siden 1949.Folk med historisk hukommelse vil huske at Det Norske Arbeiderparti i årene 1919-23 var innom Lenins Kommunistiske Internasjonale.  Men Martin Tranmmæl  og hans  folk hørte heldigvis  aldri hjemme  der.  Det var nær sagt en ideologisk misforståelse som ble oppklart. De som hørte hjemme i den leninistiske bevegelsen etablerte Norges Kommunistiske Parti.  NKP var som vi vet aldri et nasjonalt og demokratisk parti.  Moskva dikterte og NKP fulgte beredvillig med gjennom de utroligste svinger.  Fra starten i 1923, over storhetstiden de første årene etter 1945 og fram til den faktiske bortgangen tidlig på 1990-tallet.

Fra den utenrikspolitiske opposisjonen i Arbeiderpartiet  fikk vi tidlig  i 1960-årene utskilt Sosialistisk Folkeparti, som senere ble omdannet til SV.  Nå i 1994  sier  så SVs leder  Erik  Solheim at;   «..den største  feilen venstresiden i  Europa har gjort  i  dette århundre,  er å ta for lett på demokratiet.». Jeg formoder at  Solheim her  i  første  rekke  tenker på venstre sosialismen,  som han selv representerer,  og på kommunistpartier  i Vest-Europa.  SV tok selv  opp  i  seg  tyngden av Norges  Kommunistiske  Parti ved partisamlingen  i 1975.  Det problemet  Solheim tar  opp har også fått  en aktuell belysning ved ny-publisert materiell  fra  STASI-arkivene  i  det  tidligere Øst-Tyskland,  DDR. Her finner vi brev fra den senere  SV-lederen Berge  Furre til  redaktøren av det  Østtyske  tidsskriftet Die Weltbuhne.  Brevet  er  fra 1959  og drøfter kollektiviseringen av landbruket  i DDR.  Berge  Furre  skriver;  «Naturligvis  kan  ikke  en slik dyptgripende  forvandling  skje uten vanskeligheter  som man kan kalle  «tvang»  eller  «trykk». Men slike begrep er ikke særlig  relevante  i  denne  sammenheng.  Heller kunne man stille spørsmålet  slik;  Hvordan kunne man gjennomføre  en slik omvandling med  et  minimum av menneskelige  tragedier  og lidelser? (…) Da faller  trolig  en sammenligning mellom metodene  i  DDR og de vestlige  landene ut  til  DDRs  fordel.»

Slik skrev altså en av de ledende ideologene for SFs tredje standpunkt».holdning i forhold  til  demokratiet.  Jeg vil tro  at  Berge  Furre  i  dag må være enig med Erik Solheim i at  dette  tidvis  har kunnet være  et  problem.  Men det  er  lenge  siden SV avsluttet  sin debatt  om leninismens plass  i partiet.  Selv de siste  rester av marxistiske proklamasjoner har havnet  på den politiske  skraphaugen  i  SV.  Ingen behøver å tvile på det  demokratiske  sinnelag hos  dagens venstresosialister.

Det store antidemokratiske problemet på den norske venstresiden ligger fortsatt der de norske Kina-kommunistene i AKP-ml tok over etter Moskva-kommunistene i NKP.  Der vi  fra mellomkrigstiden fikk Peder Furubotn,  Emil Løvlien og  Johan Strand Johansen, fikk vi fra  fra  slutten på 1960-tallet Pal  Steigan,   Tron  Øgrim  og  Sigurd  Allern. For de er tross ytre forskjeller ,alen  av  samme  slag.  Alltid besatt  av  drømmen  om å  virkeliggjøre  den  kommunistiske revolusjon  i eget land. Alltid besatt av illusjonen om arbeiderklassens drømmer.  Alltid besatt av vrangforestillinger om hvilket kapitalistisk diktatur det borgerlige  eller sosialdemokratiske  norske  demokrati  egentlig måtte være. Jeg tenker ikke her på alle de idealistiske og velmenende medlemmer og sympatisører.  Jeg tenker på de ledende kadrene, de ideologiske strategene -eller sektlederne om en vil.

Men er dette noe å bråke om i dag da-vil noen kanskje spørre? Nei-ikke når det gjelder NKP. Det partiet er borte vekk og bør stort sett få hvile i fred. Men det stiller seg litt annerledes med de middelaldrende AKP-erne. De  har fortsatt   politisk innflytelse  i  det  norske  samfunnet.  Den  er  ikke  stor. Men den er der. Her i Tidens  Tegn  har  Jon Michelet,  skrevet  noe  som  liksom  skal være  et AKPs svar på kritikk  fra Kåre Verpe.  Jeg synes ikke Jon Michelet fortjener  slik  oppmerksomhet.

Derimot  vender  jeg  heller  tilbake  til  Pal  Steigan,   Tron  Øgrim og  Sigurd  Allern. Dette er  trioen med  hovedansvaret  for  den totalitære  fiaskoen  AKP-ml.  Med årene har de gått på noen  smeller.  De  har  dempet  seg  litt. Blitt  tilsynelatende  noe  mer ydmyke  og  åpne. Noen  få år før blodbadet mot demonstrerende studenter på den Himmelske  Freds  Plass  i  Peking, –  skrev  Pål  Steigan  en  bok  om  ml-bevegelsen  i  Norge.   Boken heter megetsigende; «På Den Himmelske Freds Plass». Men  selv  i 1985  forsto  Steigan  at  det meste  av  det  partiets  hans  hadde  basert  seg på var gått  i  knas. Nå gjaldt det å redde stumpene med en slags  «sjølkritikk».  Den gikk  ikke  særlig  dypt.  Han  skriver  side  opp  og  side  ned  om  sin  gamle venn  Pol  Pot  og Røde  Khmers  folkemord  i  Kambodsja  i  årene 1975-79.Etter i mange år å ha avfeid all  dokumentasjon på terroren  som vestlig propaganda, har Steigan endelig  forstått  at «Røde  Khmer dreiv terror».  Men han bruker  likevel mest  energi på å tilbakevise  at  tallet  på drepte  er fullt så høyt  som noen  beregninger viser.  Slik han og  andre kommunister  tidligere  brukte mye  tid på å bagatellisere omfanget av grusomhetene under Stalin. Pål  Steigan avslutter  for  sikkerhets  skyld  sin sjølkritiske rundreise medet kapitel  kalt; «Alternativ kommunistisk framtid». Intet  er  lært.  Kampen  fortsetter. Kanskje ikke så mye å bekymre seg over  i 1990-årene. Men  altså,  tidvis veldig  irriterende når slike  folk skal belære andre  om  folkestyre  og demokrati  i  Europa. Jon Michelet antyder noe  om at  han kan ha  fått  «møkk under neglene»,  opp gjennom årene. Det er en mild underdrivelse.