Kapitalismens høyborg eller demokratienes garanti?Det Norske Arbeiderparti og holdninger til USA 1945-45

StenRHelland Historie Skriv en kommentar   , , , , , , , , , , , , , , , , ,
Foto av Einar Gerhardsen tatt av Ernest Rude

Foto av Einar Gerhardsen tatt av Ernest Rude

Av Sten R. Helland

Historikeren Jens Arup Seip ble i vide kretser genierklært da han for 50 år siden leverte en til da uhørt kritikk av den såkalte «Ettpartistaten» under AP`s statsminister Einar Gerhardsen i de mange år fra 1945.Senere spisset han ytterligere til.I et intervju til Dagbladet 29.juli 1978, stilte han spørsmålet som åpenbart plaget ham mest:

 «Det som forbauser meg; Hvordan kunne det være mulig for Arbeiderpartiet å inngå en militær allianse – eller bedre; en militær underkastelse under USA – de kapitalistiske lands høyborg?»

Selv har jeg i en historisk undersøkelse forsøkt å gi et svar på Seips retorisk-politiske (og ikke egentlig faghistoriske) spørsmål.

Det gjorde jeg i  min hovedoppgave i historie; «Kapitalismens høyborg- eller demokratienes garanti? Det Norske Arbeiderparti (DNA) og holdninger til USA 1945-49.» Den har lenge ligget skjult i Universitets arkiver. I vår elektroniske tidsalder hører den kanskje ikke lenger hjemme bare der. Særlig ikke fordi temaet fortsatt har aktualitet for den politiske og historieinteresserte offentligheten. Derfor legger jeg nå undersøkelsen frem gjennom min bloggside. En oppdatert kortversjon her – og dessuten link til hele hovedoppgaven i PDF-format. (Vær oppmerksom på at dokumentet er stort og tar noen sekunders venting før nedlasting: Kapitalismens høyborg. Del I. s.1-s.158, Kapitalismens høyborg. Del II. s.159-347)

Jens Arup Seips underliggende premiss var altså et slags «ideologisk svik» fra Arbeiderpartiets side da det bragte Norge inn i NATO i april 1949. Et slikt premiss var og er fortsatt for meg -for å formulere meg varsomt-vanskelig å forstå. Men jeg har forsøkt å gi et svar og å begrunne det. Svaret må bli at professor  Seips premiss ikke gir noen  mening, det være seg politisk eller historiefaglig.

Under inntrykk av økende internasjonal spenning – i første rekke mellom USA og Sovjet – trakk Norge i løpet av årene nærmest etter den annen verdenskrig inn i det som ble en militæratlantisk vestblokk. Ved Natomedlemskapet i april 1949 var sluttpunktet nådd i en bemerkelsesverdig rask- og fundamental omlegging av norsk utenrikspolitikk i fredstid. Med dette var således den utenrikspolitiske linje etablert som knyttet landet til verdensmakten USA – gjennom nært økonomisk, politisk og militært samarbeid.Gjennom disse årene satt DNA med regjeringsmakt og for første gang i sin historie; rent flertall på Stortinget. Det var med andre ord dette partiet som førte fram og sto som ansvarlige for den utenrikspolitiske nyorientering.DNA-flertallet var selvsagt ikke alene her. Alle de borgerlige partier ga full tilslutning til det som ble hovedgrunnlaget for regjeringens utenrikspolitikk. Selv om DNA var toneangivende i norsk politikk er det derfor vesentlig å understreke at partiet ikke regjerte i et vakuum, helt egenrådig eller uavhengig av andre politiske grupperinger.For partiene til høyre var der nok innbyrdes forskjeller i holdninger til amerikansk politikk. Forskjellene var imidlertid i liten grad av ideologisk eller mer fundamental politisk art.

I Norges Kommunistiske Parti til venstre var der ikke engang slike, mer begrensede, holdningsforskjeller mellom de fraksjoner som partiet ellers rommet. Med Sovjetsamveldet som ideologisk modell og inspirasjonskilde var det hos kommunistene ved den kalde krigens utvikling, således full indre enighet om kritikken av det kapitalistiske USA’s innen- og utenrikspolitikk.
For historikere som ofte søker å studere konflikt, omformings -og utviklingsprosesser er det derfor DNA som peker seg ut som det mest interessante partiet. Det er først og fremst innad i et slikt, programmatisk sosialistisk parti at vi i utgangspunktet må ha grunn til a regne med at der må ha vært betydelig ideologisk usikkerhet og uenighet ved tilnærmingen til USA. En slik antakelse – og det forhold at emnet har ligget i forskningsmessig halvmørke – var da også det som i første rekke motiverte for denne studien.

Konklusjonen i min studie fortettes gjennom det Finn Moe (en av Arbeiderpartiets fremste utenrikspolitikere) skrev i partiets hovedorgan Arbeiderbladet 7.juni 1950;

«Overalt hvor mennesker kjemper for framskritt og fred
vil Roosevelts navn lyse og inspirere til dåd»
Finn Moe i Arbeiderbladet 7.juni 1950

Den aktuelle anledning var avdukingen av granittstatuen av den amerikanske president Franklin Roosevelt, plassert i hellingen ned mot Rådhusplassen i Oslo. Demokraten Roosevelt døde 12.april 1945 og ble etterfulgt av sin visepresident Harry Truman. Hva forteller så denne nesten panegyriske omtalen av den amerikanske ekspresidenten om Arbeiderpartiets holdninger til – «verdenskapitalismens høyborg»- USA?
Den avdekker for det første en iøynefallende og prinsipielt uforanderlig kjerne DNA-politikernes holdninger til USA. Her var det til enhver tid tolkninger av de politiske konjunkturer i USA – det vil si: av styrkeforholdet mellom de ulike krefter – som virket til å betinge stemningsleie. Formene og forutsetningene for denne faste måten å forholde seg til amerikansk politikk på var imidlertid skiftende og under stadig utvikling.

FASE I: FRIGJØRINGSSOMMEREN 1945-BEGEISTRINGSRUS
I utgangspunktet – frigjøringssommeren 1945 – var i alle fall fundamentet lagt for en rekke forhåpninger og antakelser med hensyn til framtidig amerikansk politikk, og til forbindelser mellom Norge og USA.

Forhåpningene var ganske entydig knyttet til den politiske arven etter nettopp avdøde president Roosevelt. Den USA-velvilje som var så utbredt i Norge i disse dagene, gjaldt for partifolk således noe mer enn festrusens allmenne hyllestfraser til en nødtvungen alliert i krigstid. For de fleste partifolk sto Roosevelts USA dem ideologisk og politisk svært nær. Det var jo demokraten Roosevelt som på 1930-tallet hadde stått i spissen for den radikale New Deal-politikken. En politikk som i sin praktiske utforming ikke ble ansett å skille seg vesentlig fra DNAs egen økonomiske og sosiale reformlinje i krisetider. Og det var Roosevelt som hadde ført an, allerede ved verdenskrigens utbrudd, for å nedkjempe den gamle, sneversynte «isolasjonismen» i amerikansk utenrikspolitikk. Det var således bred enighet bak ønsket om at den nye amerikanske presidenten og det demokratiske partiet skulle lykkes i å føre Roosevelts – formentlig – progressive hovedlinjer for amerikansk politikk videre.

Ved bedømming av utsiktene framover var det imidlertid meningsforskjeller blant DNA-politikerne. Noen – som Arbeiderbladets utenriksredaktør Finn Moe og den nye partisekretær Haakon Lie – var svært optimistiske. De fant utover sommeren 1945 allerede en rekke tegn som skulle tyde på at president Truman fulgte opp sin store forgjenger. Denne optimismen ga følgelig også grunnlag for engasjement for økt politisk, økonomiske og kulturelt samkvem mellom Norge og USA.Andre – som Torolf Elster, Hallvard Lange og Trygve Bull – representerte mer forbeholdne og i noen tilfeller, klart pessimistiske strømninger. For dem sto det slik at president Roosevelts personlige styrke og politiske betydning hadde vært så stor at man slett ikke kunne være trygge for hva som ville skje i den vanskelige overgangsperioden etter hans bortgang. Frykten for en høyreutvikling i amerikansk innen- og utenrikspolitikk ble hos flere av disse derfor betont sterkere enn muligheten for en mer progressiv kontinuitet.Vi har i min studie så kunnet følge de faktiske vurderinger av amerikansk etterkrigspolitikk gjennom det vi grovt sett kan regne som fire stemningsfaser, fra høsten 1945 og fram til mars 1949. Likeledes har vi kunnet iaktta et visst politisk mønster ved de gjerne glidende overganger fra en fase til en annen:

FASE II: HØSTEN 1945 TIL VÅREN 1947-VOKSENDE BEKYMRING OG KRITIKK AV USA.
Denne fasen strakk seg helt fram til sommeren 1947. Det var en periode med en etter hvert utbredt og skarpt formulert misnøye med utviklingen i amerikanske politikk. Tidligst ble misnøyen signalisert på partiets utenrikspolitiske venstreside av folk som Arbeiderbladets Torolf Elster og Ole D. Koht Nordbye – særlig fra årsskiftet 1945/46. Senest etter kom det vi kan betegne som partiets høyreside – og ledende kretser. Med få unntak var likevel misnøye og USA-kritikk den helt dominerende tendens fra sommeren 1946. Dette kom til uttrykk på flere felter:

Ett av disse var vurderingene av amerikansk innenrikspolitikk. Her fant DNA-politikerne en rekke forhold som for dem måtte oppfattes som uttrykk for en klar forskyvning i retning høyre. Først og fremst gjaldt dette i den økonomiske politikken hvor overgangen fra krigs- til fredsproduksjon la grunnlaget for en hard dragkamp mellom ulike krefter. Til tross for langvarige streikebølger i amerikansk industri var det – slik DNA-pressen forsto saken – høyrekreftene som trakk det lengste strået og fikk presset fram en opphevelse av priskontrollen – og andre liberalistiske tiltak. En slik utvikling ble selvsagt beklaget av ideologiske grunner så vel som av mer pragmatiske norske egenhensyn. DNA-politikernes frykt for en ukontrollert amerikansk prisstigning og en etterfølgende depresjon var jo i høy grad også knyttet til de alvorlige konsekvenser dette i så fall ville få for norsk økonomi.
En slik økonomisk-politisk kursdreining ble naturligvis sett i nær sammenheng med den innenrikspolitiske utviklingen mer generelt. Varslene om høyredreining var her mange. Dels kunne DNA-politikerne registrere en betydelig styrking av avdøde Roosevelts fremste motstandere i det republikanske partiet som – for første gang siden 1928 – fikk flertall i Kongressen, ved mellomvalgene i november 1946. Og dels mente man å finne flere uttrykk for høyredreining og splittelse i et svekket demokratisk parti, under ledelse av en tilsynelatende svak og handlingslammet president Truman.

Konsekvensene av denne utviklingen var ikke bare en politisk isolering av tidligere nære Roosevelt-medarbeidere, som handelsminister Henry Wallace (visepresident i Roosevelts første presidentperioder). De viste seg også ved forberedelser til den – formentlig – «arbeiderfiendtlige» Taft Hartley-loven utpå våren 1947. Man hadde nok aldri fullt ut kunnet anerkjenne de nokså borgerlige amerikanske fagorganisasjonene AFL og CIO på et rent ideologisk grunnlag. Men ved utsiktene til en så «reaksjonær» arbeidstvistlov ble det framfor alt markert sympati for deres kamp mot lovforslaget. Her noterte man seg med tilfredshet at de to organisasjonene til tross for strid dem imellom, i alle fall samlet seg i denne saken.

På et annet område var det imidlertid meningsforskjeller blant DNA-politikere. Det gjaldt synet på en bredt anlagt indre-amerikansk kampanje mot «kommunister». Gjennom Arbeiderbladet markerte Haakon Lie og Martin Tranmæl holdningen fra partiets skarpest antikommunistiske fløy ved å uttrykke forståelse for kampanjen innen fagorganisasjonen CIO. Samtidig avsto de fra kommentarer i tilknytning til de politiske myndigheters forsøk på lov restriksjoner mot angivelige amerikanske kommunisters virksomhet. På venstrefløyen gikk derimot kjente utenrikspolitiske skribenter – som Torolf Elster, Nils Hønsvald og Gunnar Røise voldsomt ut mot begge deler. Etter deres oppfatning dreide det seg her om et nytt uttrykk for en farlig, reaksjonær stemningsbølge som rammet alle liberale og progressive kretser i amerikansk politikk.

Slike meningsforskjeller måtte selvsagt ses i sammenheng med flere forhold. De var i første rekke knyttet til vurderinger av amerikansk utenrikspolitikk og den internasjonale situasjon.Det man her i de mest pessimistiske kretser hadde fryktet like etter Roosevelts død, framsto faktisk for de fleste som en dyster realitet utover i 1946 og første halvår i 1947. Istedenfor den tradisjonelle isolasjonismen i fredstid hadde USAs ledende kretser ikke valgt Roosevelts åpne internasjonalisme, men en uforsonlig og imperialistisk maktpolitikk – ifølge denne oppfatningen.DNA-pressen reflekterte denne pessimismen – og kritikken – i tilknytning til en rekke saker og begivenheter. Det gjaldt f.eks. hva man mente var amerikanske utenrikspolitikeres holdning til atombomben som et storpolitisk maktmiddel, det gjaldt handelsminister Wallaces ydmykende avgang fra Truman-regjeringen, høyredreiningen ved mellom-valgene i november 1946, utnevningen av den yrkesmilitære George Marshall til utenriksminister-stillingen i januar 1947 – og ikke minst: lanseringen av den såkalte Truman-doktrinen 12.mars 1947.

Alt dette ble etter hvert tolket som klare tegn på at USAs nye utenrikspolitiske stilling som styrket og dominerende stormakt kom til å bli hevdet i form av en arrogant og pågående militær, økonomisk og politisk ekspansjon i alle verdensdeler.
Slik var det altså – innen DNA – først og fremst USA som i de to første etterkrigsårene ble tillagt skylden for den økende internasjonale spenning. Med sin provoserende anti-sovjetisme og tilbøyelighet til allianser med «reaksjonære og antikverte» regimer var det – ifølge partifolk – USAs utenrikspolitikk som derved også utgjorde den største trussel mot hovedgrunnlaget for norsk utenrikspolitikk. Brobyggingspolitikk og en linje for norsk alliansefrihet hadde jo i første rekke forutsatt en mindre anspent internasjonal situasjon og større grad av samarbeid mellom USA og Sovjet.Naturlig nok var det derfor blant de amerikanske kritikerne av USAs offisielle utenrikspolitikk man mente å ha forbundsfeller. Partifolks egen kritikk ble således ofte presentert gjennom tilslutning til synspunkter formulert av radikale opposisjonelle som tidligere viseutenriksminister Sumner Welles og – særlig – den fortsatt populære Henry Wallace.

Full enighet i vurderingene av USAs utenrikspolitiske linje var det likevel ikke. Dels gjorde det seg nok blant det overveiende kritiske partiflertallet, gjeldende visse nyanseforskjeller i nær sammenheng med ulike syn på Sovjet og sovjetisk utenrikspolitikk.Og dels markerte partisekretæren at han slett ikke delte sine partifellers misnøye med amerikansk utenrikspolitikk. I følge Haakon Lie var Truman-regjeringens linje, for en hard og konsekvent motstand mot det han opplevde som en brutal og ekspansiv Sovjetisk utenrikspolitikk, helt nødvendig. Dette synet kunne Lie imidlertid bare signalisere innad og i mer indirekte former på et tidspunkt hvor han selv bare fant meningsfeller utenfor – og til høyre for – sitt eget parti.

Partiflertallets misnøye med utviklingen i amerikansk etterkrigspolitikk – i denne første fasen fram til sommeren 1947 – slo rimeligvis også ut i større skepsis overfor norsk-amerikansk samkvem på ulike felter.
Det engasjement som de mest USA-optimistiske her hadde vist sommeren og høsten 1945 avtok således gradvis i tiden som fulgte. Det var nok slik at norsk økonomi ble trukket stadig mer inn i en USA-dominert internasjonal økonomi. DNA-politikerne markerte likevel at de her opplevde et dilemma. På den ene siden mente man at ansvaret for norsk økonomi i den vanskelige gjenreisningsperioden etter krigen, nok krevde et betydelig økonomisk samkvem med USA. På den annen side var det så om å gjøre og sikre størst mulig selvstendighet og uavhengighet av et illevarslende høyreorientert USA.

FASE III: SOMMEREN 1947 TIL SOMMER 1948- PROGRESSIV DREING I USA, MARSHALPLANSAMARBEIDET UTVIKLES OG FRYKT FOR SOVETUNIONENS EKSPANSJON
Først ut i det tredje etterkrigsåret fant man grunnlag for en revurdering av de politiske konjunkturene i USA. Det man da mente å registrere, var en gradvis forskyvning i en mer progressiv retning igjen.
På det innenrikspolitiske feltet var det tidligst – i slutten av juni 1947 – president Trumans veto mot den nye arbeidstvistloven som ble tolket som uttrykk for at noe nytt var i ferd med å skje. Presidentens veto klarte nok ikke å hindre at loven ble vedtatt i den republikansk-dominerte Kongressen. Det ble likevel oppfattet som et positivt varsel om at Truman ville satse på komme den amerikanske fagbevegelsen og andre liberal-radikale kretser mer i møte enn tidligere.
Tilsvarende registrerte man utover høsten 1947 og fram til sommeren 1948 med tilfredshet at president Truman tok stadig sterkere til orde for en kursjustering til venstre i amerikansk økonomisk politikk.
USA-presidentens, formentlige venstredreining i disse hovedsakene ble etter hvert også sett i nær sammenheng med den indrepolitiske dragkamp om posisjoner før valget i november 1948. Trumans nye politiske profil var derfor oppfattet som en nøye gjennomtenkt valgstrategisk manøver. Ved nå å knytte an til den radikale New Deal-tradisjonen siktet han – ifølge DNA-politikernes analyser – mot å gjenreise det splittede og svekkede demokratiske partiet.
Dette skulle skje ved på den ene side å holde en klar front mot den republikanske høyresiden og på den annen side ved å «nøytralisere» de tidligere partifeller i det nye partiet, som i begynnelsen av januar 1948 ble dannet rundt Henry Wallace.

Ettersom gallup-målinger halvåret fra høsten 1947 og til utpå våren 1948 kunne tyde på at Truman fikk økende oppslutning på dette grunnlaget var det således under utvikling en ny USA-optimisme blant sentrale DNA-politikere.
Denne optimismen sto selvsagt også i sammenheng med de samtidige vurderinger av amerikansk utenrikspolitikk og den internasjonale situasjon. Den helt dominerende saken her var den såkalte Marshall-planen. Den virket nok i seg selv som en katalysator for en ytterligere blokk- politisk oppdeling i internasjonal politikk. Når DNA-politikerne likevel etter hvert fant grunnlag for en positiv oppslutning om planen, var det i vesentlig grad fordi man mente å se også denne som uttrykk for den generelle venstredreiningen i amerikansk politikk. Etter den første periodens utstrakte skepsis overfor Marshall-planen kom man således til å betone amerikanernes egen strid om den som et sentralt pro-argument. Bak planen sto jo – slik DNA- pressen kom til å se det – i første rekke representanter for de mest progressive og demokratiske krefter i det amerikanske samfunn. Det dreide seg her om liberale demokrater, begge de store fagorganisasjonene og de mer «moderate og internasjonalt» innstilte blant republikanerne. Og mot planen sto følgelig det mest konservative og reaksjonære USA i en – formentlig – uhellig allianse med en naiv Henry Wallace og amerikanske kommunister.
Slik har vi i denne studien- til forskjell fra tidligere litteratur – funnet grunn til å legge stor vekt på å se regjeringspartiets akseptering av Marshall-planen som en ganske naturlig del av et generelt stemningsskifte i synet på de politiske styrkeforholdene i USA.

Andre momenter – og enkelte modifikasjoner – bør naturligvis også betones i en slik forbindelse. Den økte internasjonale spenning, frykten for Sovjetisk politikk etter begivenheter som maktskiftet i Tsjekkoslovakia i februar 1948, og ansvaret for en presset norsk økonomi virket alt til å forsterke presset for en klarere vestvending i norsk utenrikspolitikk. Denne utviklingen og dette presset skapte derved økt indre uenighet i DNA. Det var således Arbeiderbladet og partiets ledelse som gikk tidligst og lengst i retning av USA-velvilje. På venstresiden og på «lavere» nivåer for øvrig var man hele tiden mer forsiktige både med hensyn til omtale av amerikanernes motiver for Marshall-planen og til spørsmålet om hvor nært samarbeidet med USA burde være.

FASE IV:SOMMER 1948 TIL NOVEMBER 1948- DEMOKRATENES HARRY TRUMAN TILSYNELATENDE PÅ VEI MOT TAP FOR «REAKSJONÆRE» REPUBLIKANERE VED PRESDENTVALGET.
De to siste stemningsfasene i løpet av den korte tiden fra sommeren 1948 og fram til mars 1949, kom imidlertid ytterligere til å klargjøre betydningen av partifolks vare registrering av den stadig skiftende politiske situasjonen i USA.
Denne fjerde fasen markerte et «tilbakefall» til ny forbeholdenhet og svekket optimisme. USA-meldingene ga fra sommeren og – særlig – utover høsten 1948, nemlig liten grunn til å tro annet enn at det republikanske partiet kom til a vinne valget i november. På tross av at man nå kunne gi klart uttrykk for støtte til en radikalisert Truman i spissen for det demokratiske partiet og de store fagorganisasjonene, var det derfor ingen glød og optimisme som preget DNA-pressens reportasje fra den amerikanske valgkampen.

Det man fryktet – og for en stor del regnet med – var at en republikansk valgseier påny ville drive amerikansk innen- og utenrikspolitikk mot høyre: Taft Hartley-loven ville bli stående, linjen i regjeringens økonomiske politikk ville bli mer konservativ igjen og andre hovedspørsmål tilsvarende høyrepreget, ifølge denne tradisjonelle forestillingen om republikansk innenrikspolitikk.
Likeledes gjaldt frykten for en rent republikansk kontrollert utenrikspolitikk at USA igjen skulle satse på et ensidig militært maktspråk vis a vis Sovjet. Og på nærmere tilknytning til tvilsomme reaksjonære krefter i andre land. Det var her imidlertid klare meningsforskjeller når det gjaldt spørsmålet om hvor sannsynlig en slik utvikling var. Minst pessimistiske var naturlig nok tilhengerne av norsk tilknytning til den planlagte Atlanterhavspakten. Blant disse ble det beroligende betont at de mest liberale og «internasjonalistiske» av republikanerne ikke uten videre ville komme til å gi etter for press fra partiets ytre høyrefløy. Og mest engstelige var følgelig paktmotstanderne, som for det meste også var mer varsomme ved kritikken av Sovjet.

Uavhengig av slike meningsforskjeller har jeg i undersøkelsen kunnet påvise at der likevel var en utbredt tendens til å markere en viss, kritisk, ideologisk distanse ved spørsmålet om former og forutsetninger for norsk-amerikansk samkvem. Man var nok høsten 1948 allerede bundet til et vidtgående økonomisk og politisk samkvem gjennom Marshall-planen. Og den sikkerhetspolitiske diskusjonen rommet dessuten alternativet om en ytterligere utvidelse av forbindelsene mellom de to land.Til tross for dette signaliserte man altså på nytt sin skepsis til det republikanske USA. Slik var det slett ikke – som historikeren Geir Lundestad har skrevet – «uunngåelig» at den økonomiske og politiske tilnærmingen til USA i seg selv ga en større generell USA-velvilje.

FASE V:FRA DET AMERIKANSKE PRESIDENTVALGET NOVEMBER 1948 TIL ARBEIDERPARTIETS LANDSMØTE I MARS 1949- EN NY BEGEISTRINGSBØLGE OVERFOR USA ETTER HARRY TRUMANS OVERRASKENDE VALGSEIER
Derimot var det helt naturlig – og forså vidt ganske uavhengig av den kalde krigens dystre klima – at det amerikanske valgresultatet i november 1948 utløste en sterk og utbredt begeistring blant majoriteten av partifolk. Ringen var i så måte sluttet fra USA-velviljen under Roosevelts tid i mellomkrigs- og krigsårene, og fram til Trumans overraskende valgseier i november 1948. Det var rent ut det partitidsskriftet Kontakt karakteriserte som «Roosevelts femte seier», de fleste nå mente å oppleve.Forventningene til framtidig amerikansk politikk ble da også omgående justert i forhold til den nye situasjonen etter valget. Generelt dreide det seg her om forestillinger om en avgjørende og varig venstredreining i det politiske liv i USA. På kort sikt regnet man med at dette for det første ville gi seg utslag i opphevelse av Taft Hartley-loven, og en ny radikal offensiv i økonomisk og sosial politikk.

Og for utenrikspolitikkens del regnet man dernest med gunstige konsekvenser både med hensyn til nye muligheter for internasjonal avspenning og for større amerikansk velvilje vis a vis det vest-europeiske sosialdemokratiet.
Denne USA-positive stemningsbølgen, som varte ved i alle fall de nærmeste 4 måneder etter valget, måtte selvsagt også føre til nytt engasjement for samkvemmet mellom Norge og USA. Det gjaldt her for det første de økonomiske og politiske forbindelser som forekom langt mindre problematiske enn i månedene like før valget. Og det gjaldt for partiledelsen og tilhengerne av Norsk Nato-medlemskap at USA, under en «sosialradikal» demokratisk president og kongressmajoritet påny framsto som en trygg internasjonal forbundsfelle. Slik ble USA-kritikk som premiss for utenrikspolitisk opposisjon i Nato-striden i vesentlig grad nøytralisert og devaluert i stridens avgjørende sluttfase.

KONKLUSJON:

ARBEIDERPARTIET HADDE ALDRI EN FORHÅNDSFIKSERT HOLDNING TIL USA – PARTIET HADDE SITT EGET IDEOLOGISKE OG POLITISKE REFERANSESYSTEM SOM DEN VIKTIGSTE FAKTOR
I forhold til antakelser ved starten av denne studien – og sammenlignet med forutgående litteratur som har berørt emnet – må det være rimelig å si at vi gjennom framstillingen har kunnet avdramatisere atskillig:
Kjernen i det hele lå framfor alt i partifolks nyansering av USA og amerikansk politikk. Holdningene var saledes aldri preget av forestillinger om et fast og enhetlig amerikansk samfunn. I naturlig samsvar med egne ideologiske og politiske grunnholdninger differensierte man mellom ulike politiske krefter og strømninger i amerikansk politikk. På den ene side knyttet derfor DNA-politikerne positivt an til – eller: solidariserte seg med – dem man oppfattet som representanter for de mest demokratiske og progressive strømninger. Og tilsvarende markerte man avstand og kritikk overfor dem som – formentlig – representerte det kapitalistiske USAs mer konservative og reaksjonære krefter. Når partifolks vurderinger av situasjonen i amerikansk politikk nok kunne svinge og endres i betydelig grad var dette derfor primært uttrykk for det vi altså kan kalle, stemningsvariasjoner
Det var nok hele tiden forskjeller i syn blant ulike strømninger innen DNA i årene fra 1945 til landsmøtet på nyåret 1949. Partiets høyreside (inkludert partiledelsen) hadde utvilsomt lettere for å finne grunnlag for positive holdninger og USA-optimisme enn dets «venstreside» hadde. Det er også fortsatt grunn til å betone at partiledelsen tidvis markerte et sterkt press for å få gjennomslag for sine vurderinger i situasjoner hvor uenighet om amerikansk politikk kunne være ganske betydelig. Likevel  fant jeg at slike forhold ble overbetont i annen forskningslitteratur. Mitt bidrag har derfor  vært å peke et overraskende inntrykk – ikke bare av kontinuitet – men også av relativt stor samstemmighet i partifolks holdninger til USA og amerikansk politikk.

I hovedsak hadde man felles de politiske rammene for vurdering: Sympatien for Roosevelt-tradisjonen og skepsis overfor de krefter som motarbeidet denne. Derfor var det ikke mindre deler av, men et nært samlet parti som reagerte med misnøye og kritikk over utviklingen i de to første etterkrigsårene. Og likeledes – derfor var det en slik overveldende optimistisk samstemmighet som preget reaksjonene på Trumans valgseier i 1948.
Vel var nok det ytre presset for en norsk – politisk, økonomisk og militær – tilknytning til verdensmakten USA, stort i den kalde krigens første og mest avgjørende periode. Men det alene ga ikke med nødvendighet DNA-politikernes holdninger til USA. De hadde sitt eget ideologiske og politiske referansesystem som den viktigste faktor

Det som gjaldt var dels oppfatningen om et langt på vei felles sosialradikalt grunnsyn mellom Arbeiderpartiets Norge- og den nye president Truman videreføring av arven etter avdøde Franklin Roosevelts «progressive USA.»
Det gamle snakket om USA som «kapitalismens høyborg» var dessuten fullstendig kommet i skyggen av frykten for det det ekspansive kommunistiske diktaturet under Josef Stalin. Under kalde krigens mest angstfylte periode- ble troen på et trygt ankerfeste med USA som demokratienes garanti under den kalde krigen, vesentlig mer avgjørende for Arbeiderpartiets ja til norsk NATO-medlemskap i 1949.

Skal Norge krype for Kina?

StenRHelland EU og internasjonale forhold Skriv en kommentar   , , , , , , ,

Av Sten R Helland

Nærings- og handelsminister Trond Giske har startet det nye  året med  å samle et  tyvetalls representanter for norske myndigheter og norsk næringsliv for å drøfte det dårlige forholdet mellom Norge og Kina. Bakgrunnen er selvsagt at det kinesiske kommunistregimet fortsatt «straffer» Norge for tildelingen av Nobels fredspris til menneskerettsaktivisten og demokratiforkjemperen Liu Xiaobo i 2010.

Statsråd Giske bekrefter at på det politiske felt «står det bom  stille mellom de to land». Han beklager at tidligere forhåpninger om at Norge skulle bli det første europeiske landet som inngikk en tosidig handelsavtale med Kina, nå ser ut til å være skutt ut i det blå. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har for sin del forsøkt å myke opp kineserne med diplomatiske vendinger om at han «tar kinesernes syn på alvor» og at «vi er vel kjent med hverandres synspunkter. Nå er tiden inne til å se fremover». Begge de to statsrådene og andre regjeringsmedlemmer har etter hvert erkjent at uansett hvor ofte og sterkt  de har bedyret at det politiske Norge ikke styrer Nobelkomiteen, så har det ikke hatt noen som helst virkning på de sårede kommunistlederne.

Hadde vi snakket om  demokratiforkjempere i Iran, Nord Korea, Burma eller Jemen ville verken norske politikere eller norsk næringsliv hatt det så vanskelig. Også i utenrikspolitikken er det lett for et lite land å holde menneskettighets- og demokratifanene  ubesværet høyt dersom det ikke står noe på spill for en selv. Besværet kommer når det, som i tilfellet med Kina , betyr at vi kanskje må ofre næringslivskontrakter og økt handel med verdens sterkest voksende økonomi. Da blir det gjerne mer «naturlig» å bedrive finurlig dobbelkommunikasjon slik som det politiske Norge nå, etter mitt skjønn, bedriver i forhold til Kina. Riktignok er ikke alle like finslepne.

Statsråd  og tidligere SV-leder Erik Solheim klarer ikke å legge bånd på sin begeistring for de økonomiske resultatene som Kina i de siste årtiene har skapt ved sin politiske hybridmix av et autoritært kommuniststyre og frislepp av en turbokapitalisme uten historisk sidestykke. Solheim utnevner like godt den tidligere kinesiske partileder Deng Xiaoping til den viktigste politiker i de siste 50 år. Deng huskes gjerne for to ting: For det første at det «spiller ingen rolle hvilken farge katten har,om den bare fanger mus». Dengs poeng var nettopp at det var ett  fett hvilke virkemidler en brukte  i den økonomiske politikken – bare de ga økonomisk vekst. Det andre Deng huskes for i Vesten, er sitt medansvar for det tusentalls studenter som ble drept under demokratidemonstrasjonene på Den himmelske freds plass i Beijing 4. juni 1989.

Men nå skal vi altså, ifølge Giske og Støre, se fremover. Og vi må få «normalisert» forholdet mellom Norge og Kina raskest mulig, heter det. Det er litt ulike tolkninger av hva som skal til for å komme dit. Den kinesiske ambassadøren i Norge, Tang  Guoqiang, sier uformelt til dem han møter i sin gjerning på norsk jord at Kina ikke offisielt kommer til å be den norske regjeringen om en beklagelse for fredspristildelingen i 2010. Samtidig tilføyer han at det er nettopp en slik  offentlig unnskyldning fra den norske regjeringen som skal til for at Kina skal avslutte sin straffeeksersis mot Norge.

En litt annen variant  står IOC-medlem Gerhard Heiberg for. I sin rolle som en slags  privatpraktiserende norsk utenriksminister og norsk ambassadør i Beijing, er også Heiberg opptatt av at vi ikke kan vente at kineserne ber om godt vær først. Vi kan heller ikke vente at en ny generasjon ledere i Kinas kommunistparti senere i år vil hjelpe Norge. De mener akkurat det samme som sine forgjengere. Det er Norge som må ta initiativet, ifølge  Heiberg. Han mener riktignok ikke at Norge i klartekst skal be om unnskyldning for fredsprisen til Liu Xiabo. Derimot bør Norge, slik Gerhard Heiberg formulerte seg i TV-intervjuer etter bekymringskonferansen hos handelsminister Giske, «vise litt mer ydmykhet – og gjerne legge oss litt flate».

Da sier jeg: fy flate. Skreller vi vekk noen lag fra løken, så er det noen som mener at Norge helst bør gi blaffen i kravene om menneskerettigheter og demokrati når det gjelder Kina. Fordi Kina holder på å bli så stort og mektig at Norge vil tape på ikke å holde seg inne med kommunistene, dvs. de politiske makthaverne i den autoritære ettpartistaten Kina.

Norge er trolig verdens rikeste land og har i mange år hatt en høy profil i forsvar av vestlige demokratiske verdier. Er det noe land som bør se seg råd til ikke å krype for Kina, så må det være Norge.

Dagbladet på ville veier om psykiatri og rettssikkerhet

StenRHelland Etter 22/7 Skriv en kommentar   , , , , , , , , , , , ,

Av Sten R Helland

Dagbladet har på kommentatorplass markert en tydelig, men langtfra uproblematisk posisjon, i debatten etter rettspsykiaternes rapport om strafferettslig utilregnelighet for  Anders Behring Breivik. Tidligere sjefredaktør John O. Egeland har i to kommentarer hamret inn tesen om at » … det er rettsvesenet som skal vurdere og dømme Andres Behring Breivik«. (Dg.bl.30.nov.) Egeland skriver likeledes at » … mest alvorlige er angrepene på domstolenes uavhengighet. Godt støttet av enkelte politikere er det skapt en opinion for at rettsvesenet skal levere domsslutninger og soningsforhold for Andreas Behring Breivik som er politisk akseptable.» (Dg.bl.5.desember). Dette er veldig sterke ytringer..

Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen følger i samme spor når hun skriver: «Den allminnelige rettsfølelse, som det ofte har vært vist til siden rettpsykiaternes diagnose ble kjent, er av og til fine ord for hevntanker.» Og hun tilføyer: «… det kan være smertelig å erfare at selv en uhyrlig massemorder har samme krav på rettsikkkerhet som en simpel lommetyv.» (Dg.bl.3.desember).

Dagbladets kommentatorer har rett i at det er viktig at vi opprettholder respekten for den siviliserte rettsstatens prinsipper også i de mest krevende sakene, der politikere, fagfolk og godt folk har sterke meninger og følelser. Den norske rettsstatens behandling av Mullah Krekar er et klart eksempel på en slik sak. Her har Dagbladets John Olav Egeland stått fast som en påle i årevis.Han fortjener mye ros for det. For jeg vet at det krever mot å stå i mot når mangslags negative reaksjoner (og noen ytterst primitive og tildels hatefulle) bøtter inn.

Men jeg mener like fullt at Dagbladet i spørsmålet om rettspykiaternes rolle og domstolenes uavhengighet i Behring Breivik-saken, gjør vanskelige dillemmaer altfor enkle, eller bortimot ikke-eksisterende.

I tillegg kan det være grunn til å minne om at Dagbladet i andre saker selv kommer i betydelig skade for å kaste stein i glasshus når det gjelder den enkelte borgers (høy eller lav) rettssikkerhet. Jeg tenker da blant annet på Dagladets form for kritisk journalistikk i saken om/mot tidligere helseminsister Tore Tønne. Det er greit at mediene som den fjerde statsmakt skal gå den politiske og økonomiske makten etter i sømmene.

Men en maktperson som Tore Tønne skulle også ha krav på rettssikkerhet på linje med en massemorder eller en simpel tyv. I terrorsaken er skyldspørsmålet hevet over enhver tvil (ikke bare rimelig tvil) lenge før saken kommer til doms. I mediesaken mot Tore Tønne som Dagbladet ledet an, var det slett ikke lett å se mye av hensynet til rettsstatsprinsippet om at enhver er å anse som uskyldig inntil det motsatt er bevist og en rettskraftig dom foreligger.

I debatten om Behring Breiviks foreløpige psykiaterdiagnose gjør Dabladets kommentatorer flere ting som fortjener kritiske refleksjoner. Dels er det ganske drøyt å karakterisere henvisninger til den allminnelge rettsfølelse som «fine ord for hevntanker«. Det samme gjelder anklagene om at den åpne offentlige debatten om psykiatrirapporten om Behring Breivik preges av politisk motiverte angrep på domstolenes uavhengighet. Jeg kan vanskelig se at Dagbladet er i nærheten av å ha dekning for slike kararakteristikker.

Og når ble det for Dagbladet et slags journalististisk  prinsipp at at man skal vise tilnærmet servil ærbødighet for rettsapparatet og domstolene? At ledende politikere skal passe seg for offentlig å ytre sterke meninger om domstolenes behandling av en pågående straffesak er greit nok. Eks-journalisten Tore Sandbergs mange årige innsats for å dokumentere justismord, har samtidig vist at norsk rettspleie ikke er feilfri – og at det sannelig kan være gode grunner for kritisk årvåkenhet også i forhold til vårt rettsapparat og domstolene. Dette handler ikke om å angripe domstolenes uavhengighet eller å senke kravene til rettsikkerhet for den enkelte borger. Tvertimot handler det om retten til å stille kritiske spørsmål for å rette opp skjebnessvangre  feil  i alvorlige  straffesaker – og om innsats som fører til positive reformer (opprettelsen av Gjennoptakelseskommisjonen) som gir en bedre rettspleie og økt tillit til vårt rettsapparat.

Dagbladet bør ta inn over seg at debatten om rettspsykiaternes rapport om Behring Breivik, om den rettsmedisinske kommisjonens (laugsvesensliknende) forventede sandpåstrøing, om rettspsykiatriens begrensninger som en eksakt og «objektiv» vitenskap – og om hvilken autoritet psykiaternes vurderinger skal tillegges av rettens dommere. Det er vel kjent i mange land og i mange saker at domstolen stilles overfor motstridende vurderinger fra såvel psykiatere som andre innkalte eksperter.

Jeg kan f.eks ikke være med på å avfeie terroreksperten professor Tore Bjørgo( ved Politihøgskolen og Norsk Utenrikspolitisk Institutt) som i Aftenposten 7.desember kommer med metodiske innvendinger mot at rettspsykiaterne helt har definert ut universet i den ekstremistiske subkulturen som Behring Breivik tilhørte gjennom mange år. Bjørgø refererer til samtaler han nylig har hatt med flere tidligere høyreekstremister som sier: «Det var jo akkurat slik (som Behring Breivik) vi tenkte. Vi var sikkert temmelig paranoide, men schizofrene eller psykotisk var vi neppe.»

Det kan heller ikke være slik at f.eks psykolog Anne-Kari Torgalsbøens kronikk «Truer rettsikkerheten» i VG 9.desember, kan neglisjeres som et politisk motivert angrep verken på rettspsykiatrien eller på domstolenes uavhengighet. Torgalsbøen har mange gode poenger og mye kunnskap i bagasjen når hun oppfatter dagens norske system for bruk av rettspsykiatere, som nettopp en fare for rettsikkerheten. Hun varsler også tvil om den rettspsykiatriske rapporten om Behring  Breivik kommer til å bli stående. Til det er den for faglig kontroversiell i inn- og utland.

Det kler Dagbladets kommentatorer dårlig at de i denne saken suspenderer et hett og krevende debattema fra allminnelig uavhengig og kritisk  journalistikk.

 

 

Trine Skei Grande rir to hester etter 22. juli

StenRHelland Politikk Skriv en kommentar   , , , , , , , , , , , , , ,

Av Sten R Helland

Venstreleder Trine Skei Grande  profilerer seg ved alle naturlige korsveier, som personvernets fremste fanebærer i norsk politikk. Noen ganger kan det oppleves som om Venstre opererer som Datatilsynets politiske gren i Stortinget. Det er i og for seg en sympatisk posisjon. Men datatilsynet er et statlig  kontrollorgan med en spisset vaktbikkjeoppgave for å passe på «personvern og informasjonssikkerhet».

Et politisk parti skal favne mye bredere. Det skal også avveie mellom ulike interesser og finne balansepunkter ved krevende dillemmaer. Venstre har stolte tradisjoner som landets eldste parti og bør måles i forhold til det. Venstre var fra starten det store og regjeringsbærende parti. I våre dager er det et lite parti som kjemper en kontinuerlig kamp mot sperregrensen for å kunne være representert på Stortinget. Men partilederne – det være seg forhenværende Lars Sponheim som nåværende Trine Skei Grande – opptrer med største selvfølgelighet som sine forgjengere og taler ofte i kraftfulle vendinger likesom statsledere. De legger også listen høyt og stiller strenge krav.

Men det skjer oftest med minipartiets ansvarsfrie enøydhet – der den ene store Partisaken trumfer alle andre hensyn. Som når Venstres nestleder Ola Elvestuen fremstår som alvorlig bekymret for bølgen av overfallsvoldtekter i Oslo, men er kategorisk avvisende til bruk av eksisterende og nye overvåkingskameraer på sentrale steder i byen. Kameraer som er lovlig satt opp,som erfaring fra mange land viser er forebyggende – og som har stor betydning for å oppklare kriminelle handlinger. Eller som med Trine Skei Grandes varslede omkamp om regjeringspartienes og Høyres moderate kompromiss for Norges  tilslutning til EU s datalagringsdrektiv.

Da opplever Trine Skei Grande det som provoserende når tidligere justisminister Knut Storberget i sin redegjørelse for Stortinget (dagen før hans avgang) om 22 juli-terroren viser til at gjennomføringen av nettopp datalagringsdirektivet i norsk rett vil være et av de viktigste nye verktøy politiet får for å kunne «… forebygge og bekjempe alvorlig kriminalitet som terror».

Trine Skei Grande stilte dagen før redegjørelsen bla. gjennom Aftenposten intet mindre enn et krav fra Storberget om en «tydelig innrømmelse av at vi feilet som nasjon». Og hun tilføyer: «Det viktigste en stat kan gjøre er å beskytte sine innbyggere, og det klarte vi ikke.» Hun har rett i at staten i demokratisk samfunn må strekke seg langt for å ha gode systemer og metoder for å beskytte befolkningen. Men jeg kan ikke huske at det i USA etter 11/9 terroren var et stort fokus på at verken ekspresident Bill Clinton eller president George W Bush skulle utstede erklæringer om å ha «feilet som nasjon». Eller at britiske eller spanske ledere skulle gjøre noe tilsvarende etter blodige terroraksjoner i disse landene.

Folkuset har tvertimot vært på  økte ressurser til politiet,utvidelse av metoderegisteret for overvåking/forebygging,flere sikkerhetstiltak for å beskytte terrorutsatte bygg/offentlige steder,bedre beskyttelse av myndighetspersoner og teknologisk oppgradering av kommunikasjonsutstyr for bruk i en alvorlig krisesituasjon.Mange mener at man for eksempel i USA har gått alt for langt etter 11/9 i massive sikkerhetstiltak – på bekostning av borgernes frihet og personvern.

Men heller enn å kreve en slags konstitusjonell unnskyldning fra den norske regjeringen for 22 juli –  kunne vi kanskje forvente at Trine Skei Grande går inn en debatt om lærdommene etter terrorangrepet mot Norge (og Arbeiderpartiet) med en mer ydmyk holdning. Og med en vesentlig  større åpenhet for å diskutere  tiltak som faktisk krever at vi må renonsere litt på de ideale fordringer til personvern – til fordel for økt trygghet for borgerne.

Aldri mer naivitet- etter 22/7?

StenRHelland Etter 22/7 Skriv en kommentar   , , , , , , , , , , , ,

Av Sten R Helland

Statsminister Jens Stoltenberg var i sine første reaksjoner på terroranslaget mot regjeringskvartalet i Oslo og massedrapene på Utøya 22/7 forbilledlig raskt ute med nasjonens svar på udådene:«Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.»

I de første dagene og ukene var det sterkt fokus på den første del om åpenhet og demokrati.Og på å gi ros og anerkjennelse til de mange som gjorde en tidvis heroisk innsats i det umiddelbare kaoset og i tragedien som utspant seg der og da.

Etterhvert som måneder har gått og den nye hverdagen har kommet, skifter fokus.Hvordan kunne dette skje?  Burde gjerningsmannen ha kommet på PST s radar i forkant? Hvorfor gikk det 6 år før man fikk somlet seg til å starte arbeidet for stenging av Grubbegata for allminnelig trafikk? Kunne ting vært bedre håndtert fra myndigheter og politi da katastrofen faktisk var en realitet?

Kravene om større åpenhet er fortsatt på sin plass.Det er for eksempel bra at det ser ut til å gå mot TV-overføring av rettsaken mot Anders Behring Breivik fra den starter 10 april 2012.»Den regjeringsopnevnte 22 juli-kommisjonen og en rekke andre evalueringer/rapporter vil komme i tur og orden.Det meste bør ut til offentligheten raskest mulig.Ikke for at vi skal fråtse i krav om syndebukker og hoderulling.  Det viktige er å lære for fremtiden.

Det er her vi nok bør skjerpe oss.Statminister Stoltenberg sa i sin tale til folkehavet på Rådhusplassen i Oslo 25/7 at når vi tidligere sa ;»aldri mer 9 april- må vi nå også si aldri mer 22 juli».Da gjelder det også ta advarselen og parolen om; » …men aldri naivitet» på ramme alvor.Og med større praktisk alvor enn  skiftende norske regjeringer har gjort, siden Kåre Willoch for mer enn ti år siden la frem det såkalte sårbarhetsutvalgets innstilling.Willoch har i alle år siden advart mot nettopp naivitet,mangelfull ressurstilførsel og utilstrekkelig politisk prioritet.Vi er mange som fra sidelinjen har fulgt Willochs advarsler og delt hans vurderinger.

Når Stortinget i timene etter bombeterroren ved regjeringskvartalet 22 juli, forgjeves ba politiet om hjelp til å sikre nasjonalforsamlingen- er dette trolig bare ett av mange eksempler på en form for «naivitet» vis a vis trusselbilder i Norge forut for katastrofen denne dagen.Det vi trenger i tiden som kommer er ikke partipolitisk svarteperspill om hvem som i fortiden har sviktet mest eller  minst.

Det vi trenger er bred politisk konsensus og raskest mulige beslutninger om vesentlig større ressurser  og håndfaste tiltak som må til for å beskytte oss  bedre mot nye terrorplaner i Norge.Større åpenhet alene- er farlig naivitet.

Jaglands Nobel-finte

StenRHelland Politikk Skriv en kommentar   , , , , , , , ,

Av Sten R Helland

Det har opp gjennom årene vært skrevet mangt og meget om Nobel-komiteens leder Thorbjørn Jagland. Og gjennom snart en mannsalder har Jagland selv skrevet og ytret seg mer til offentligheten enn de fleste politikere her oppe i den nordlige steinrøysa. Jagland har kanskje ikke vært oppfattet som en karismatiker  eller som en utpreget ordets mester. Men kjedelig har han aldri vært.

Så langt har Thorbjørn Jagland også hatt en jevnt stigende kurve. Den tidligere AUF-lederen, ble partisekretær,før han rykket videre opp som partileder, utenriksminister, statsminister og Stortingets president. De fleste trapper så ned i en alder av 60 år. Jagland velger å trappe opp. Han forlater den nasjonale politikken for å bli generalsekretær i Europarådet,til med Jaglands egne ord ved en rekke anledninger:»..den høyest rangerte internasjonale stilling noen nordmann har hatt siden Trygve Lie var generalsekretær i FN fra 1946″. Vervet som leder for den norske Nobelkomiteen kom for Jagland selvsagt som en ytterligere basis for ta ut sitt glødende internasjonale engasjement og for å kunne boltre seg ikke bare på den europeiske scene. Thorbjørn Jagland har nå i flere år hatt den globale scenes intense oppmerksomhet. Intet tyder på at han mistrives med dette.

Jaglands genuine politiske engasjement kan ingen trekke i tvil. Heller ikke sier noen at mannen mangler guts eller er en type som snur kappen etter vinden. Snarere tvertimot. Thorbjørn Jagland elsker å overraske,provosere og noen ganger nyter han åpenbart å stå – gjerne alene – i stormen. Man kommer seg ikke alltid inn på trygg grunn med en slik risikoprofil. Jaglands tid som leder i Nobelkomiteen illustrerer problemstillingen.

Reaksjonene var langt fra udelt positive på fredspristildelingen i 2009 til en knapt tiltrådt amerikansk president Obama – og i 2010 til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo. Ikke bare var  amerikanske talkshowverter på TV begeistret det første året eller kinesiske kommunistpartledere rasende det neste. Og i god tid før offentliggjøring  av fredsprisvinnerne  for 2011, var det påfallende mange som begynte å stille skarpe spørsmål ved Nobelkomiteens uavhengighet, sammensetning og i praksis dens kompetanse. Denne debatten kom i Norge og i andre land. Blant dem som offentlig tok til en orde for endring av komiteens sammensetning var Arbeiderartiets partisekretær.

Thorbjørn Jagland er ikke lettskremt. Han reagerte prompte med å karakterisere dette som en «surrealistisk» debatt og kritikken som irrelevant. I tillegg startet han i år noe som meg bekjent er en ny type praksis for Nobelkomieen og dens leder. Jagland deltok selv i høst med liv og lyst i medienes gjetteleker før offentliggjøringen 7 oktober.

Bare en meget trygg og erfaren politisk spiller kan sitte i TV-studioer både her og der – og med smilende pokerfjes – snakke ganske mye i kortene uten å legge dem på bordet. Gradvis ble medienes, fredsforskernes og bookmakernes kandidatlister kortere. Mens Jagland selv ga uttrykk for stigende forbauselse over besserwissernes mangel på treffsikkerhet. Og i særlig grad – med hans egne ord: «Jeg er nesten litt forbauset over at mediene ikke har sett dette. De ser ikke i riktig retning».

For i år visste Jagland at han og de andre medlemmene av nobelkomiteen hadde gjort et politisk uangripelig valg. Tildelingen av årets fredspris til to liberiske og en jemenittisk kvinne var i seg selv tilstrekkelig. Jagland liker å ta det han ofte kaller «større grep». Han visste at tildelingen til afrikanske kvinner, som har kjempet mot seksualisert vold i krigføring og til en muslimsk kvinne som kjemper for kvinnerettigheter og demokrati i den arabiske verden, ville bli oppfattet som et slikt grep. Eller om en vil – et columbi egg som i lang tid fremover vil nøytralisere kritisk debatt om nobelkomiteens sammensetning.

Slik sett var Jaglands Nobel-finte i 2011 den gamle norske – og nå også globale – politiske spilleren verdig.

 

 

Ordet og makten

StenRHelland Historie Skriv en kommentar   , , , , , ,

Bokmelding i DN.15.12.05.av «Virksomme ord-Politiske taler 1814-2005.»

Av Sten Reinhart Helland

Det er ikke bare salig Mao Zedong som har basert seg på at politisk makt «springer ut av geværmunningene». Historisk er demokrati en nymotens innretning. Ryddig maktdeling og frie valg er heller ikke i dag en selvfølge utover den såkalt vestlige kulturkrets. Men i Norge har vi – gjennom snart 200 år – nesten ubeskåret hatt og stadig kunnet utvide et politisk demokrati. Da blir ordene og politisk kommunikasjon den mest avgjørende kilden til makt. Forskerne Anders Johansen og Jens E. Kjeldsen har samlet mellom to permer mer enn et hundretall politiske taler fra Christian Frederiks trontale på Eidsvoll i apri11814 til Shabana Rehmans feiring av «hjertets migrasjon» i Molde i august 2005. «Virksomme ord» er en bok som mange vil ha stor glede av i årtier fremover.

Forfatterne har ikke bare gitt oss en rikholdig kulturhistorisk kildesamling, men også levert analyser til å bli klokere av. Johansen og Kjeldsen finer oss over 700 sider kronologisk gjennom alle sentrale epoker i vårt Lille lands historie. Valget av politiske talere som har kommet med i samlingen, er argumentert godt for. Og nesten alle de mest sentrale stridstemaene er med, som kampen om parlamentarismens innføring, kvinnesakens pionerfase, for eller mot sosialisme/kommunisme, ja eller nei til EU, krigen 1940-1945, Den kalde krigen, Gro Harlem Brundtlands år ved makten og den nye debatten om krig og fred etter 11. september 2001.

Det er helt avgjørende for kildesamlingens verdi at talene ikke står alene. Taler fra vår egen tid av Carl I. Hagen, Kristin Halvorsen eller Jens Stoltenberg trenger nok ikke tilleggsopplysninger for om noen år, men selv en kjent tale som Henrik Wergelands fra 1842 om «Jødesagen i det norske Storthing», er i dag belt ubegripelig uten en kyndig biografisk og historisk innramming. Boken har derfor med nødvendighet en grundig innledning, for denne følges opp med et vell av
supplerende leserveiledning gjennom hele tekstsamlingen.

Forfatterne skriver at de har vært på jakt etter virksomme ord, det vi si talene som reiste  en sak, vippet et flertall, utløste en skandale eller som splittet et parti. Hovedkriteriet formuleres slik: «En politisk tale er jo ikke et kunstverk, men et inngrep i en situasjon, dens verdi ligger i hva den utretter. Derfor har vi valgt ut ordene der noe avgjørende sto på spill, og gått etter ordene som gjorde en forskjell.» Det er altså ikke elegant retorikk som er hovedpoenget ved utvalget.

Med en slik målestokk er det åpenbart at noen politiske situasjoner og noen av de utvalgte talene skiller seg klart ut. Det er i krig, når krig truer og når den politiske kampen på ramme alvor star om demokrati eller diktatur, de virkelig betydningsfulle talene har vært holdt i vårt land etter 1814.

Det betyr ikke at en slik tale nødvendigvis får positive konsekvenser. Tenk for eksempel på Vidkun Quislings radiotale til det norske folk kvelden 9.apri11940, der han kunngjør at det Lille og forhatte partiet Nasjonal Samling, under hans ledelse tar over regjeringsmakten etter Johan Nygaardsvold. Quislings selvtekt var uhørt, men hans tale fikk vidtrekkende konsekvenser. To og en halv måned senere sendte Stortingets presidentskap det som har vært kalt det mest skammelige brevet i Stortingets historie. Presidentskapet ba 27. juni 1940 kong Haakon om å abdisere, «av hensyn til folkets velferd og landets framtid». Deretter arbeidet den norske eksil-regjeringen intensivt med utkast til svar i flere regjerings-konferanser, for endelig vedtak i statsråd 3. juli. Kong Haakons tale var derfor veid på gullvekt for han ga sin kategoriske avvisning av en anmodning «som strider mot Norges Grunnlov, og som med makt sakes påtvunget det norske folk». Som politisk tale i en meget kritisk situasjon, var kong Haakons radiotale fra London 8. juli 1940 det makt-politiske motstykket til Quislings proklamasjon kort tid i forveien.

En annen politisk tale med store konsekvenser for samtiden og mange 4fremover, var statsminister Einar Gerhardsens tale til en partiforsamling på Kråkerøy utenfor Fredrikstad i februar 1948. Talen ble holdt bare noen få uker etter at kommunistene hadde tatt makten i Tsjekkoslovakia og under inntrykk av voksende krigsfare. Den vanligvis milde landsfader og tidligere så radikale Gerhardsen var ikke nådig: «Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og for rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig».

Boken inneholder imidlertid, tross intensjonen om å velge de «virksomme ord», også politiske taler som hverken i samtid eller ettertid har fått noen som heist betydning. Ett eksempel er talen daværende partileder Pål Steigan holdt til landsmøtet i AKP (m-1)i 1976. Forsamlingen hadde nettopp fått vite at Mao Zedong var død. Steigan uttrykker «djup sorg» over tapet av den store rormann, og fortsetter: «Men han har etterlatt seg sin helstøpte revolusjonære tenkning, som er udødelig, og han gir oss kart og kompass i den kampen som vi må føre uten han.»

Det er mest nærliggende å assosiere til dikteren Knut Hamsuns ikke helt ulike nekrolog i Aftenposten etter Adolf Hitlers død i de tidlige maidagene 1945.

 

Demninger som brister

StenRHelland Politikk Skriv en kommentar  

Gjestekommentar i Ukeavisen Ledelse, april 2002

Demninger som brister

Av Sten R Helland

Det eneste sikre som gjelder spådommer om norsk politikk i dag – er at det meste er usikkert.

Norsk politikk har i hele etterkrigstiden skilt seg ut som usedvanlig påregnelig og forutsigbar. I løpet av noen få år er dette bildet radikalt endret. Våren 2002 ser det hele mer labilt ut enn noensinne. Det eneste sikre som gjelder spådommer om norsk politikk i dag – er at det meste er usikkert.

Det er mange spørsmål og få udiskutable svar. Hvorfor er Fremskrittspartiet igjen i ferd med å innta posisjonen som landets største parti. Vil Arbeiderpartiet som i dag tilsynelatende ligger med brukket rygg, kunne gjenvinne noe i nærheten av fordums kraft? Hvor lenge makter Kjell Magne Bondevik å holde seg ved Statsministerens kontor denne gangen.?

Velgerne vandrer som aldri før. Målinger like før valget sist høst viste at opp mot 50 prosent av velgerkorpset skiftet partivalg i løpet av kort tid. Valgforskere og kommentatorer har vist til velkjente historisk analogier. Særlig har man sammenlignet det gamle Venstres historiske vekst og fall med Arbeiderpartiets situasjon i dag. Venstre realiserte et stort politisk prosjekt ved innføring av parlamentarismen – deretter ble det som politisk kraft og statsbærende parti brutt ned over tid. Venstres historiske misjon var fullført. Nå er det angivelig Arbeiderpartiet som gjennomgår den samme nedbryting- fordi den historiske oppgaven er tilendebrakt. Velferdsstaten er bygget og holder i sin klassiske form på å gå ut på dato – heter det.

Mine egen faglige bakgrunn som historiker til tross; jeg har minimal tro på verdien av historiske erfaringer som grunnlag for å prolongere seg inn i fremtiden. Det eneste sikre historikerne kan bidra med er kunnskapen om at historien aldri gjentar seg.

Tony Blair, Gerhard Schrøeder og Göran Perssons partier har vært gjennom tøffe kriseperioder, som nesten synes glemt når de i dag er tilbake i godt gammelt slag. Det samme kan utmerket godt komme til å skje med Det norske Arbeiderparti et par år frem i tid.

På den annen side er det all grunn til å legge vekt på det unormale og det særegne i norsk politisk liv. Ingen andre land som vi naturlig sammenligner oss med har en så sterk statsfinansiell situasjon som Norge. Inntektene fra vår olje og gass og oppbyggingen av petroleumsfondet gjør at man i andre land etter hvert betrakter Norge som en litt bortskjemt rentenistnasjon.

I tillegg er Norge preget av samme type omstillings og endringskrefter som de fleste andre land. Globalisering, økt markedsorientering og nedbygging av nasjonal statsmakt er sentrale stikkord.

Disse forholdene fører åpenbart til et sterkere og annerledes press på de etablerte politiske institusjonene, partiene og normene enn tidligere. Ingen spiller friere og lettere i dagens politiske situasjon enn Frp og SV. Begge har voksende appetitt på politisk makt og gjennomslag. Begge bedyrer vilje til regjeringsmakt og til ansvar.

Men ingen av de andre partiene som selv har vandret inn og ut av regjeringskontorene, har på ramme alvor villet inkludere Frp eller SV som aktuelle regjeringspartnere. Derfor er ingen av disse besudlet med ansvar for noe som helst.

Det nye er at anklager om uansvarlighet og appeller til «ansvarlighet» som tidligere raskt satte frispillerpartiene sjakkmatt –ikke lenger virker. Da Jens Stoltenberg som statsminister i valgkampen i fjor høst appellerte til mobilisering mot Frp var han nøye med å understreke at; «Det er viktig å understreke at vi er imot Fremskrittspartiets politikk – ikke deres velgere». Dette gjorde han naturligvis klok av skade fordi det tidligere har utviklet seg en tendens til at hvis de «etablerte» partiene kjørte kritikken mot Frp for hardt, så fornærmet man også store velgergrupper som syntes at Carl I. Hagen slett ikke er så ille.

Den langsiktige utvikling i velgerbefolkningen viser at moralske eller ideologiske appeller om motstand mot fløypartiene i beste fall utløser likegyldighet. I verste fall forsterkes trangen til opprør mot «establishment».

Carl I. Hagen har det naturligvis aller lettest i det nye bildet. Han og hans partifeller har tilsynelatende masse friske penger å hente i statskassen eller i petroleumsfondet til mange aktverdige velferdsoppgaver. Hagens folk har samtidig høy troverdighet som partiet som vil kutte skatter, avgifter og upopulært byråkrati. Et såkalt æresdrap i svenske innvandrermiljøer minner i tillegg mange som tradisjonelt har sognet til Arbeiderpartiet, om at de i slike saker alltid har ment at Frp har hatt mer rett enn de andre partiene.

Da er det ikke noen lett match for Jan Petersen, Lars Sponheim eller Kjell Magne Bondevik som alle tvinges til å manøvrere i ansvarlighetens traurige «sentrum». Aller vanskeligst blir det likevel for Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland som fortsatt får hovedansvaret for den nesten halsbrekkende oppgave det er å skulle gjenreise Aps troverdighet som statsbærende parti og samtidig konkurrere i folkelighet som opposisjonsparti med Kristin Halvorsen og Carl I Hagen.

Politiske demninger brister som aldri før i norsk etterkrigstid. De lar seg kanskje heller ikke demme opp igjen. Ingen bør bli veldig overrasket om Fremskrittspartiet ved kommunevalget høsten 2003 befester en posisjon som landets neste største  politiske parti. Faren for at det skjer er stor dersom ikke de andre partiene bedre løser den største pedagogiske nøtten; Hvordan troverdiggjøre og kommunisere for folk flest at det i det lange løp ikke er så lurt å bruke mye mer av oljepengene til helse og skattelette akkurat nå?

Når diktaturenes venner skal belære om demokrati

StenRHelland Politikk Skriv en kommentar   , , , , , , , , ,

ARTIKKEL I «TIDENS TEGN».1994

Av Sten Reinhart Helland

Debatten i forlengelse av Per Ahlmarks bok «Venstresiden og tyranniet» har mange sider. Men det er fristende med en viss assosiasjon til den aktuelle diskusjonen om norsk medlemskap i EU. La meg presisere med en gang. Det er mange gode argumenter for både ja og nei. Hovedtyngden av debattdeltakere på begge sider er gode norske demokrater.

Men ikke alle.  Og det er poenget i denne sammenhengen.  Også i 1994 spretter det fram enkelte som alltid har tilhørt diktaturenes beste venner. Nå som før skal de belære det norske folk om demokrati. Det hører med til et reelt folkestyre at de skal ha den retten.  Men det hører også med at noen må kunne sette lys på antidemokratene bak de velklingende slagordene. Men først litt fra historien.

I dag er det vel slik at borgerlig-liberalere som Kristin Clemet og Per Ahlmark aller helst vil konsentrere seg om de totalitære på den såkalte» venstresiden».  Jeg skal ikke mistro motivene for dette.  Men i norsk sammenheng har vi noen klassiske eksempler på borgerlig unnfallenhet overfor ideologiske utskeielser til det ekstreme høyre.  Deler av den borgerlige  pressens forståelsesfulle holdning til Hitlers og Mussolinis regimer i mellomkrigstiden nevnes ofte.  Bondepartiets og deler av Høyres flørting med Vidkun Quislings nydannede Nasjonal  Samling  er  en annen side  av samme  sak.  I etterkrigstiden har vi helt opplagt en rekke eksempler på at den ideologiske og moralske indignasjon ikke har vært like sterk overfor høyreekstreme generaler som overfor de røde diktaturer.

Jeg vil ha dette sagt. For i synet på grunnleggende menneskerettigheter og demokrati er det neppe stort bedre med politisk blindhet på høyre enn på venstre øye.  Borgerlig-liberale og sosialdemokrater har slik sett det samme ansvar for å holde sin sti ren.Men vi sosialdemokrater tar gjerne et særlig ansvar for en klar ideologisk  front mot  den antidemokratiske venstresiden. Det er da også en tung og århundrelang tradisjon for det.  Willy Brandt har i sine memoarer på en utmerket måte beskrevet det grunnleggende skillet mellom det demokratiske venstre og andre «venstrestrømninger. Dette skillet har aldri begrenset seg til et taktisk eller strategisk spørsmål. Dypest sett har de beinharde motsetningene dreiet seg om menneskesyn og holdning til demokrati som styreform og politisk system. Fra et sosialdemokratisk synspunkt har den kommunistiske bevegelsens teori og praksis vært et sammenhengende og historisk feilsteg.  Den marxistisk-leninistiske teorien har i sine ulike varianter vært en konsekvent totalitær og antidemokratisk utskeielse.

Hvorfor skulle man da forbløffes over konsekvensene av dens historiske praksis?  Det være seg i Sovjetunionen fra 1917 til sammenbruddet i 1992 eller i den angivelige Folkerepublikken Kina siden 1949.Folk med historisk hukommelse vil huske at Det Norske Arbeiderparti i årene 1919-23 var innom Lenins Kommunistiske Internasjonale.  Men Martin Tranmmæl  og hans  folk hørte heldigvis  aldri hjemme  der.  Det var nær sagt en ideologisk misforståelse som ble oppklart. De som hørte hjemme i den leninistiske bevegelsen etablerte Norges Kommunistiske Parti.  NKP var som vi vet aldri et nasjonalt og demokratisk parti.  Moskva dikterte og NKP fulgte beredvillig med gjennom de utroligste svinger.  Fra starten i 1923, over storhetstiden de første årene etter 1945 og fram til den faktiske bortgangen tidlig på 1990-tallet.

Fra den utenrikspolitiske opposisjonen i Arbeiderpartiet  fikk vi tidlig  i 1960-årene utskilt Sosialistisk Folkeparti, som senere ble omdannet til SV.  Nå i 1994  sier  så SVs leder  Erik  Solheim at;   «..den største  feilen venstresiden i  Europa har gjort  i  dette århundre,  er å ta for lett på demokratiet.». Jeg formoder at  Solheim her  i  første  rekke  tenker på venstre sosialismen,  som han selv representerer,  og på kommunistpartier  i Vest-Europa.  SV tok selv  opp  i  seg  tyngden av Norges  Kommunistiske  Parti ved partisamlingen  i 1975.  Det problemet  Solheim tar  opp har også fått  en aktuell belysning ved ny-publisert materiell  fra  STASI-arkivene  i  det  tidligere Øst-Tyskland,  DDR. Her finner vi brev fra den senere  SV-lederen Berge  Furre til  redaktøren av det  Østtyske  tidsskriftet Die Weltbuhne.  Brevet  er  fra 1959  og drøfter kollektiviseringen av landbruket  i DDR.  Berge  Furre  skriver;  «Naturligvis  kan  ikke  en slik dyptgripende  forvandling  skje uten vanskeligheter  som man kan kalle  «tvang»  eller  «trykk». Men slike begrep er ikke særlig  relevante  i  denne  sammenheng.  Heller kunne man stille spørsmålet  slik;  Hvordan kunne man gjennomføre  en slik omvandling med  et  minimum av menneskelige  tragedier  og lidelser? (…) Da faller  trolig  en sammenligning mellom metodene  i  DDR og de vestlige  landene ut  til  DDRs  fordel.»

Slik skrev altså en av de ledende ideologene for SFs tredje standpunkt».holdning i forhold  til  demokratiet.  Jeg vil tro  at  Berge  Furre  i  dag må være enig med Erik Solheim i at  dette  tidvis  har kunnet være  et  problem.  Men det  er  lenge  siden SV avsluttet  sin debatt  om leninismens plass  i partiet.  Selv de siste  rester av marxistiske proklamasjoner har havnet  på den politiske  skraphaugen  i  SV.  Ingen behøver å tvile på det  demokratiske  sinnelag hos  dagens venstresosialister.

Det store antidemokratiske problemet på den norske venstresiden ligger fortsatt der de norske Kina-kommunistene i AKP-ml tok over etter Moskva-kommunistene i NKP.  Der vi  fra mellomkrigstiden fikk Peder Furubotn,  Emil Løvlien og  Johan Strand Johansen, fikk vi fra  fra  slutten på 1960-tallet Pal  Steigan,   Tron  Øgrim  og  Sigurd  Allern. For de er tross ytre forskjeller ,alen  av  samme  slag.  Alltid besatt  av  drømmen  om å  virkeliggjøre  den  kommunistiske revolusjon  i eget land. Alltid besatt av illusjonen om arbeiderklassens drømmer.  Alltid besatt av vrangforestillinger om hvilket kapitalistisk diktatur det borgerlige  eller sosialdemokratiske  norske  demokrati  egentlig måtte være. Jeg tenker ikke her på alle de idealistiske og velmenende medlemmer og sympatisører.  Jeg tenker på de ledende kadrene, de ideologiske strategene -eller sektlederne om en vil.

Men er dette noe å bråke om i dag da-vil noen kanskje spørre? Nei-ikke når det gjelder NKP. Det partiet er borte vekk og bør stort sett få hvile i fred. Men det stiller seg litt annerledes med de middelaldrende AKP-erne. De  har fortsatt   politisk innflytelse  i  det  norske  samfunnet.  Den  er  ikke  stor. Men den er der. Her i Tidens  Tegn  har  Jon Michelet,  skrevet  noe  som  liksom  skal være  et AKPs svar på kritikk  fra Kåre Verpe.  Jeg synes ikke Jon Michelet fortjener  slik  oppmerksomhet.

Derimot  vender  jeg  heller  tilbake  til  Pal  Steigan,   Tron  Øgrim og  Sigurd  Allern. Dette er  trioen med  hovedansvaret  for  den totalitære  fiaskoen  AKP-ml.  Med årene har de gått på noen  smeller.  De  har  dempet  seg  litt. Blitt  tilsynelatende  noe  mer ydmyke  og  åpne. Noen  få år før blodbadet mot demonstrerende studenter på den Himmelske  Freds  Plass  i  Peking, –  skrev  Pål  Steigan  en  bok  om  ml-bevegelsen  i  Norge.   Boken heter megetsigende; «På Den Himmelske Freds Plass». Men  selv  i 1985  forsto  Steigan  at  det meste  av  det  partiets  hans  hadde  basert  seg på var gått  i  knas. Nå gjaldt det å redde stumpene med en slags  «sjølkritikk».  Den gikk  ikke  særlig  dypt.  Han  skriver  side  opp  og  side  ned  om  sin  gamle venn  Pol  Pot  og Røde  Khmers  folkemord  i  Kambodsja  i  årene 1975-79.Etter i mange år å ha avfeid all  dokumentasjon på terroren  som vestlig propaganda, har Steigan endelig  forstått  at «Røde  Khmer dreiv terror».  Men han bruker  likevel mest  energi på å tilbakevise  at  tallet  på drepte  er fullt så høyt  som noen  beregninger viser.  Slik han og  andre kommunister  tidligere  brukte mye  tid på å bagatellisere omfanget av grusomhetene under Stalin. Pål  Steigan avslutter  for  sikkerhets  skyld  sin sjølkritiske rundreise medet kapitel  kalt; «Alternativ kommunistisk framtid». Intet  er  lært.  Kampen  fortsetter. Kanskje ikke så mye å bekymre seg over  i 1990-årene. Men  altså,  tidvis veldig  irriterende når slike  folk skal belære andre  om  folkestyre  og demokrati  i  Europa. Jon Michelet antyder noe  om at  han kan ha  fått  «møkk under neglene»,  opp gjennom årene. Det er en mild underdrivelse.