Gahr Støre kler ikke å være EU-populist


Av Sten R Helland En folkeavstemning  i Kroatia gjorde det forleden klart at EU neste år får sitt 28. medlem. Samme dag finner utenriksminister Jonas Gahr Støre det betimelig å sende ut dobbel-kommuniserende signaler om sin nye tvil om et eventuelt Les mer

Skal Norge krype for Kina?


Av Sten R Helland Nærings- og handelsminister Trond Giske har startet det nye  året med  å samle et  tyvetalls representanter for norske myndigheter og norsk næringsliv for å drøfte det dårlige forholdet mellom Norge og Kina. Bakgrunnen er selvsagt at det kinesiske kommunistregimet Les mer

Dagbladet på ville veier om psykiatri og rettssikkerhet


Av Sten R Helland Dagbladet har på kommentatorplass markert en tydelig, men langtfra uproblematisk posisjon, i debatten etter rettspsykiaternes rapport om strafferettslig utilregnelighet for  Anders Behring Breivik. Tidligere sjefredaktør John O. Egeland har i to kommentarer hamret inn tesen om at " ... Les mer

Konfronter Peder Nøstvold Jensen (Fjordman) etter terroren 22/7


Av Sten R Helland Debatten om hvilken debatt som er anstendig, relevant og verdig etter de uhyrlige terrorangrepene i Norge 22/7 spriker i mange retninger. Det er forståelig. For det vi nå opplever, et et nasjonalt traume som vi må Les mer

Trine Skei Grande rir to hester etter 22. juli


Av Sten R Helland Venstreleder Trine Skei Grande  profilerer seg ved alle naturlige korsveier, som personvernets fremste fanebærer i norsk politikk. Noen ganger kan det oppleves som om Venstre opererer som Datatilsynets politiske gren i Stortinget. Det er i og for seg en Les mer

Aldri mer naivitet- etter 22/7?


Av Sten R Helland Statsminister Jens Stoltenberg var i sine første reaksjoner på terroranslaget mot regjeringskvartalet i Oslo og massedrapene på Utøya 22/7 forbilledlig raskt ute med nasjonens svar på udådene:"Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men Les mer

••••••

Gahr Støre kler ikke å være EU-populist

24/01/2012 StenRHelland EU og internasjonale forhold, Ukategorisert Skriv en kommentar   , , , , , , , , , , , , , , ,

Av Sten R Helland

En folkeavstemning  i Kroatia gjorde det forleden klart at EU neste år får sitt 28. medlem. Samme dag finner utenriksminister Jonas Gahr Støre det betimelig å sende ut dobbel-kommuniserende signaler om sin nye tvil om et eventuelt norsk medlemskap i EU idag.

Jeg velger å legge til grunn at Støre vet hva han gjør og at han har en hensikt med det. Støre selv vil nok svare at dette er ganske enkelt. Han er stadigvekk «prinsipielt for at Norge bør være med i EU, som de siste 50 årene har bidratt til å skape fred i Europa». Men en politiker med regjeringsansvar må samtidig  legge det realpolitiske mulighetsrommet til grunn – må vite. Og i Norge har to folkeavstemninger i 1972 og 1994 gitt tilstrekkelig klare (ikke overveldende klare – folket var delt nesten på midten) nei-flertall til norsk medlemskap. I tillegg har vi levd godt – heter det seg – med EØS-avtalen som et nasjonalt politisk kompromiss i denne saken.Ikke så mange har dette kompromisset  helhjertet som sitt først foretrukne alternativ. KrF og kanskje Venstre- pluss Trond Giske og hans likesinnede i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen – har vært EØS-avtalens meste begeistrede fanebærere.

Stoltenbergs rødgrønne regjering har bundet seg realpolitisk til EØS-masten, så lenge regjeringen holder sammen. Det forhindrer ikke at Sp og SV under inntrykk av kombinasjonen av svake partimålinger og sterke neitil EU-målinger, ypper til omkamp om EØS-avtalen. Sp-leder Liv Signe Navarsete lanserer en slags  strukturell konspirasjonsteori og hevder folket 1994 er «ført bak lyset» med EØS-avtalen siden. Alternativet skal nå egentlig være veldig enkelt å få til: Avvikling av EØS-avtalen, og vips så gjelder (med mindre tilpasninger) den gamle frihandelsavtalen fra 1972 – uten at dagens EU med 22 flere medlemsland, skal ha et pip å si.

Den ferske Europautredningen på 900 sider er et fantastisk godt dokument og oppslagsverk om Norge og EU. Jeg har i løpet av noen feberhete forkjølelsesdager lest gjennom det hele – pluss atskillige spaltemetere med omtaler og kommentarer i mediene. «Alle» håper nå på en langvarig og omfattende offentlig skolerings- og oppdateringsdebatt. Den kommer neppe.

For det som har kommet til nå, viser at debatten om Norges forhold til EU forblir i sine faste spor. Nei-siden formelig klasker mursteinen fra utredningen i bordet og behøver utover det nesten ikke å si noe. Det er jo bare å lese -  og se til den aktuelle Eurokrisen «der nede». Så kommer det trygge flertall som ser på EØS-avtalen som noe vi kan leve videre med. Norge må tilpasse seg veldig mye uten at vi får god nok innflytelse (demokratisk underskudd, er sjargongen). Men vi får tilgang til EUs indre marked som jo økonomisk er det suverent vktigste for oss.

Til slutt er det oss som har havnet i marginalkategorien. Vi som i likhet med Garhr Støre fortsatt tror på prinsippet om et bredt alleuropeisk samarbeid. Om EU som er fredsprosjekt. Om at EU mest trolig kommer seg helskinnet gjennom også den aktuelle finanskrisen. Om EU som et bolverk mot faretruende og fremvoksende ultranasjonalistiske og høyreradikale krefter i mange europeiske land. Det er for tiden «politisk ukorrekt» å holde fast ved dette – ved samtidig å mene at det bør arbeides for at Norge i det lange løp tilslutter seg det europeiske samarbeidet som fullt medlem i EU. Ikke bare fordi Norge er tjent med det, men minst like mye fordi verdens rikeste (og heldigste) oljenasjon bør være mer enn gratispassasjer på utsiden av vårt eget kontinent.

I et slikt perspektiv er det overraskende og skuffende at utenriksminister Jonas Garhr Støre nå uttrykker tvil. Han er med rette oppfattet som en av landets meste kompentente og populære politikere. Nå konstruerer han selv et spørsmål som slett ikke er aktuelt, dvs. om hva han skulle mene hvis medlemskapsspørsmålet kom opp «i dag». Han kunne derfor med fordel holdt seg til Trygve Brattelis gamle politiske hovedregel om aldri å svare på hypotetiske spørsmål.

Tvertimot låner Støre på sitt vis heller eksempel fra Einar Gerhardsen før folkeavstemningen om EF i 1972. Gerhardsen var alltid en tvilende ja-mann som dobbeltkommuniserte i både NATO-spørsmålet og i EU-saken. For å holde sitt eget grep på hele partiet – eller for å holde flest mulig om bord i Arbeiderpartibåten (les det som du vil). Kort tid før folkeavstemmingen gjorde han det ved å gå offentlig ut slik: «Jeg har sagt at dersom partiet ikke hadde hatt noen kjente medelemmer og tillitsvalgte som var mot medlemsskap, burde vi skaffet oss noen.» Den gamle landsfader Gerhardsen var (om enn som pensjonist) fortsatt en overmåte sentral politisk signalbærer – som jo visste at han med dette betraktelig senket partifolks og velgeres  barrierer mot å stemme nei ved folkeavstemningen.Ingen vet riktig hvor stor betydning det hadde for det knappe neiflertallet at tja-mannen Gerhardsen åpnet porten på vidt gap like før oppløpet.

Nå vil trolig Gahr Støre fungere på tilsvarende vis med sin nye tvil om norsk EU-medlemsskap. Nei-siden har all grunn til å være tilfreds for tiden. Det er noen av oss – i flere partier – som synes at det er synd. Ikke i dag, men i det lange løp. Og fordi politiske ledere bør kunne ha tålmodighet til å holde fast ved – i alle fall de viktigste – prinsippper gjennom også lange perioder med ruskevær.

 

Skal Norge krype for Kina?

04/01/2012 StenRHelland EU og internasjonale forhold Skriv en kommentar   , , , , , , ,

Av Sten R Helland

Nærings- og handelsminister Trond Giske har startet det nye  året med  å samle et  tyvetalls representanter for norske myndigheter og norsk næringsliv for å drøfte det dårlige forholdet mellom Norge og Kina. Bakgrunnen er selvsagt at det kinesiske kommunistregimet fortsatt «straffer» Norge for tildelingen av Nobels fredspris til menneskerettsaktivisten og demokratiforkjemperen Liu Xiaobo i 2010.

Statsråd Giske bekrefter at på det politiske felt «står det bom  stille mellom de to land». Han beklager at tidligere forhåpninger om at Norge skulle bli det første europeiske landet som inngikk en tosidig handelsavtale med Kina, nå ser ut til å være skutt ut i det blå. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har for sin del forsøkt å myke opp kineserne med diplomatiske vendinger om at han «tar kinesernes syn på alvor» og at «vi er vel kjent med hverandres synspunkter. Nå er tiden inne til å se fremover». Begge de to statsrådene og andre regjeringsmedlemmer har etter hvert erkjent at uansett hvor ofte og sterkt  de har bedyret at det politiske Norge ikke styrer Nobelkomiteen, så har det ikke hatt noen som helst virkning på de sårede kommunistlederne.

Hadde vi snakket om  demokratiforkjempere i Iran, Nord Korea, Burma eller Jemen ville verken norske politikere eller norsk næringsliv hatt det så vanskelig. Også i utenrikspolitikken er det lett for et lite land å holde menneskettighets- og demokratifanene  ubesværet høyt dersom det ikke står noe på spill for en selv. Besværet kommer når det, som i tilfellet med Kina , betyr at vi kanskje må ofre næringslivskontrakter og økt handel med verdens sterkest voksende økonomi. Da blir det gjerne mer «naturlig» å bedrive finurlig dobbelkommunikasjon slik som det politiske Norge nå, etter mitt skjønn, bedriver i forhold til Kina. Riktignok er ikke alle like finslepne.

Statsråd  og tidligere SV-leder Erik Solheim klarer ikke å legge bånd på sin begeistring for de økonomiske resultatene som Kina i de siste årtiene har skapt ved sin politiske hybridmix av et autoritært kommuniststyre og frislepp av en turbokapitalisme uten historisk sidestykke. Solheim utnevner like godt den tidligere kinesiske partileder Deng Xiaoping til den viktigste politiker i de siste 50 år. Deng huskes gjerne for to ting: For det første at det «spiller ingen rolle hvilken farge katten har,om den bare fanger mus». Dengs poeng var nettopp at det var ett  fett hvilke virkemidler en brukte  i den økonomiske politikken – bare de ga økonomisk vekst. Det andre Deng huskes for i Vesten, er sitt medansvar for det tusentalls studenter som ble drept under demokratidemonstrasjonene på Den himmelske freds plass i Beijing 4. juni 1989.

Men nå skal vi altså, ifølge Giske og Støre, se fremover. Og vi må få «normalisert» forholdet mellom Norge og Kina raskest mulig, heter det. Det er litt ulike tolkninger av hva som skal til for å komme dit. Den kinesiske ambassadøren i Norge, Tang  Guoqiang, sier uformelt til dem han møter i sin gjerning på norsk jord at Kina ikke offisielt kommer til å be den norske regjeringen om en beklagelse for fredspristildelingen i 2010. Samtidig tilføyer han at det er nettopp en slik  offentlig unnskyldning fra den norske regjeringen som skal til for at Kina skal avslutte sin straffeeksersis mot Norge.

En litt annen variant  står IOC-medlem Gerhard Heiberg for. I sin rolle som en slags  privatpraktiserende norsk utenriksminister og norsk ambassadør i Beijing, er også Heiberg opptatt av at vi ikke kan vente at kineserne ber om godt vær først. Vi kan heller ikke vente at en ny generasjon ledere i Kinas kommunistparti senere i år vil hjelpe Norge. De mener akkurat det samme som sine forgjengere. Det er Norge som må ta initiativet, ifølge  Heiberg. Han mener riktignok ikke at Norge i klartekst skal be om unnskyldning for fredsprisen til Liu Xiabo. Derimot bør Norge, slik Gerhard Heiberg formulerte seg i TV-intervjuer etter bekymringskonferansen hos handelsminister Giske, «vise litt mer ydmykhet – og gjerne legge oss litt flate».

Da sier jeg: fy flate. Skreller vi vekk noen lag fra løken, så er det noen som mener at Norge helst bør gi blaffen i kravene om menneskerettigheter og demokrati når det gjelder Kina. Fordi Kina holder på å bli så stort og mektig at Norge vil tape på ikke å holde seg inne med kommunistene, dvs. de politiske makthaverne i den autoritære ettpartistaten Kina.

Norge er trolig verdens rikeste land og har i mange år hatt en høy profil i forsvar av vestlige demokratiske verdier. Er det noe land som bør se seg råd til ikke å krype for Kina, så må det være Norge.

Dagbladet på ville veier om psykiatri og rettssikkerhet

11/12/2011 StenRHelland Etter 22/7 Skriv en kommentar   , , , , , , , , , , , ,

Av Sten R Helland

Dagbladet har på kommentatorplass markert en tydelig, men langtfra uproblematisk posisjon, i debatten etter rettspsykiaternes rapport om strafferettslig utilregnelighet for  Anders Behring Breivik. Tidligere sjefredaktør John O. Egeland har i to kommentarer hamret inn tesen om at » … det er rettsvesenet som skal vurdere og dømme Andres Behring Breivik«. (Dg.bl.30.nov.) Egeland skriver likeledes at » … mest alvorlige er angrepene på domstolenes uavhengighet. Godt støttet av enkelte politikere er det skapt en opinion for at rettsvesenet skal levere domsslutninger og soningsforhold for Andreas Behring Breivik som er politisk akseptable.» (Dg.bl.5.desember). Dette er veldig sterke ytringer..

Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen følger i samme spor når hun skriver: «Den allminnelige rettsfølelse, som det ofte har vært vist til siden rettpsykiaternes diagnose ble kjent, er av og til fine ord for hevntanker.» Og hun tilføyer: «… det kan være smertelig å erfare at selv en uhyrlig massemorder har samme krav på rettsikkkerhet som en simpel lommetyv.» (Dg.bl.3.desember).

Dagbladets kommentatorer har rett i at det er viktig at vi opprettholder respekten for den siviliserte rettsstatens prinsipper også i de mest krevende sakene, der politikere, fagfolk og godt folk har sterke meninger og følelser. Den norske rettsstatens behandling av Mullah Krekar er et klart eksempel på en slik sak. Her har Dagbladets John Olav Egeland stått fast som en påle i årevis.Han fortjener mye ros for det. For jeg vet at det krever mot å stå i mot når mangslags negative reaksjoner (og noen ytterst primitive og tildels hatefulle) bøtter inn.

Men jeg mener like fullt at Dagbladet i spørsmålet om rettspykiaternes rolle og domstolenes uavhengighet i Behring Breivik-saken, gjør vanskelige dillemmaer altfor enkle, eller bortimot ikke-eksisterende.

I tillegg kan det være grunn til å minne om at Dagbladet i andre saker selv kommer i betydelig skade for å kaste stein i glasshus når det gjelder den enkelte borgers (høy eller lav) rettssikkerhet. Jeg tenker da blant annet på Dagladets form for kritisk journalistikk i saken om/mot tidligere helseminsister Tore Tønne. Det er greit at mediene som den fjerde statsmakt skal gå den politiske og økonomiske makten etter i sømmene.

Men en maktperson som Tore Tønne skulle også ha krav på rettssikkerhet på linje med en massemorder eller en simpel tyv. I terrorsaken er skyldspørsmålet hevet over enhver tvil (ikke bare rimelig tvil) lenge før saken kommer til doms. I mediesaken mot Tore Tønne som Dagbladet ledet an, var det slett ikke lett å se mye av hensynet til rettsstatsprinsippet om at enhver er å anse som uskyldig inntil det motsatt er bevist og en rettskraftig dom foreligger.

I debatten om Behring Breiviks foreløpige psykiaterdiagnose gjør Dabladets kommentatorer flere ting som fortjener kritiske refleksjoner. Dels er det ganske drøyt å karakterisere henvisninger til den allminnelge rettsfølelse som «fine ord for hevntanker«. Det samme gjelder anklagene om at den åpne offentlige debatten om psykiatrirapporten om Behring Breivik preges av politisk motiverte angrep på domstolenes uavhengighet. Jeg kan vanskelig se at Dagbladet er i nærheten av å ha dekning for slike kararakteristikker.

Og når ble det for Dagbladet et slags journalististisk  prinsipp at at man skal vise tilnærmet servil ærbødighet for rettsapparatet og domstolene? At ledende politikere skal passe seg for offentlig å ytre sterke meninger om domstolenes behandling av en pågående straffesak er greit nok. Eks-journalisten Tore Sandbergs mange årige innsats for å dokumentere justismord, har samtidig vist at norsk rettspleie ikke er feilfri – og at det sannelig kan være gode grunner for kritisk årvåkenhet også i forhold til vårt rettsapparat og domstolene. Dette handler ikke om å angripe domstolenes uavhengighet eller å senke kravene til rettsikkerhet for den enkelte borger. Tvertimot handler det om retten til å stille kritiske spørsmål for å rette opp skjebnessvangre  feil  i alvorlige  straffesaker – og om innsats som fører til positive reformer (opprettelsen av Gjennoptakelseskommisjonen) som gir en bedre rettspleie og økt tillit til vårt rettsapparat.

Dagbladet bør ta inn over seg at debatten om rettspsykiaternes rapport om Behring Breivik, om den rettsmedisinske kommisjonens (laugsvesensliknende) forventede sandpåstrøing, om rettspsykiatriens begrensninger som en eksakt og «objektiv» vitenskap – og om hvilken autoritet psykiaternes vurderinger skal tillegges av rettens dommere. Det er vel kjent i mange land og i mange saker at domstolen stilles overfor motstridende vurderinger fra såvel psykiatere som andre innkalte eksperter.

Jeg kan f.eks ikke være med på å avfeie terroreksperten professor Tore Bjørgo( ved Politihøgskolen og Norsk Utenrikspolitisk Institutt) som i Aftenposten 7.desember kommer med metodiske innvendinger mot at rettspsykiaterne helt har definert ut universet i den ekstremistiske subkulturen som Behring Breivik tilhørte gjennom mange år. Bjørgø refererer til samtaler han nylig har hatt med flere tidligere høyreekstremister som sier: «Det var jo akkurat slik (som Behring Breivik) vi tenkte. Vi var sikkert temmelig paranoide, men schizofrene eller psykotisk var vi neppe.»

Det kan heller ikke være slik at f.eks psykolog Anne-Kari Torgalsbøens kronikk «Truer rettsikkerheten» i VG 9.desember, kan neglisjeres som et politisk motivert angrep verken på rettspsykiatrien eller på domstolenes uavhengighet. Torgalsbøen har mange gode poenger og mye kunnskap i bagasjen når hun oppfatter dagens norske system for bruk av rettspsykiatere, som nettopp en fare for rettsikkerheten. Hun varsler også tvil om den rettspsykiatriske rapporten om Behring  Breivik kommer til å bli stående. Til det er den for faglig kontroversiell i inn- og utland.

Det kler Dagbladets kommentatorer dårlig at de i denne saken suspenderer et hett og krevende debattema fra allminnelig uavhengig og kritisk  journalistikk.

 

 

Konfronter Peder Nøstvold Jensen (Fjordman) etter terroren 22/7

26/11/2011 StenRHelland Etter 22/7 Skriv en kommentar   , , , , , , , , , , , , , , , ,

Av Sten R Helland

Debatten om hvilken debatt som er anstendig, relevant og verdig etter de uhyrlige terrorangrepene i Norge 22/7 spriker i mange retninger. Det er forståelig. For det vi nå opplever, et et nasjonalt traume som vi må tilbake til okkupasjonsårene 1940-45 for å finne tilsvarende. Den gang som nå går den viktigste skillelinjen mellom tilhengerne av Norge som et demokratisk rettssamfunn – og  de som utrykkelig  vil bryte ned demokratiet og som sprer hatpropaganda om den kommende europeiske borgerkrigen.

Det er derfor faktisk feil ,og kan få farlige politiske konsekvenser, om en retter baker for smed  og fremstiller Fremskrittpartiet som på feil side av denne skillelinjen. Siv Jensen og Per  Sandberg var som Frp’s ledere like rystet over terroren 22/7 som de andre stortingspartienes ledere. I debatten om beredskapen før – og politiets håndtering av de mest kritiske timene denne dagen – er det liten grunn til å mene at noen av partiene ikke har genuin vilje til å trekke lærdom. Slik at vi best mulig kan beskytte befolkningen mot nye forsøk på politisk motivert  terror. Den offentlige om norsk innvandrings- og inluderingspolitikk har i mange tiår tidvis vært  både hard og ofte ubehagelig.Den store debatten har likvel i all hovedsak vært ført innenfor demokratiets spilleregler. Det er ingen grunn til at vi ikke skal kunne fortsette med det når etterhvert hverdagen er tilbake i  Norge og i norsk politikk.

Hovedskillelinjen går derfor slett ikke mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Den går  mellom Stortingspartiene samlet – og antidemokratiske strømninger på så vel den høyreekstreme siden, som dens motpol innen marginale islamistiske grupper. Terroren 22/7 ble utført av en antidemokratisk og høyrekstrem nordmann. Han var alene om ugjerningene. Men gjennom en rekke år hadde han tatt til seg en politisk giftnæring formidlet fra ytterst tale- og skriveføre ideologer.Med en tilsynelatende intellektuell kapasitet egnet til å vekke Anders Behring Breiviks beundring. I massemorderens «Manifest» ser vi særdeles tydelig at den største inspirasjonskilden for terrorangrepene er nordmannen Peder Nøstevold  Jensen – allias Fjordman. Det er riktignok flere – men ingen er som Fjordman. Behring Breivik skriver at Fjordman «…er den mest talenfulle essayskribenten på europeisk høyreside»… som han «virkelig føler en forbindelse til». For sikkerhet skyld har Brevik i sin helhet tatt med 38 av Fjordmans essays i manifestet og ellers vist til ham 111 ganger i det Breivik selv skriver (inn imellom det han har kopiert fra andre høyreekstremister).

Anders Behring Breivik har erkjent terrorhandlingene, og det norske rettsapparatet behandler ham nå på en sivilisert måte. Som en hvilken som helst annen  mistenkt/tiltalt i en alvorlig straffesak. Men Peder Nøstvold Jensen som var terroristens ideologiske sufflør har «bare» kolportert sine perverterte og voldsstimulerende meninger. Derfor er Peder Jensen i dag (foreløpig) først og fremst en utfordring for den demokratiske debatten og ikke for rettsapparatet. En utfordring for debatten om hvoran vi skal forstå hva som utløste terroren 22/7 – og om premissene for integreringspolitikken her i landet. Peder «Fjordman» Jensens umiddelbare reaksjon i dagene etter 22/7 var at  han måtte gå under jorden av hensyn til sin egen sikkerhet – og opprørt over at han ble utpekt som Behring mest sentrale inspirasjonskilde.

Det tok ikke lang tid før Peder Jensen fornemmet at han forholdsvis trygt kunne stikke hodet opp igjen. Det var en fornærmet, sutrete og arrogant Fjordman som så steg frem igjen. Dels i åpne intevjuer og innlegg i norske massemedier og -dels på sitt eget  høyreekstreme  favorittbloggsted «Gates of Vienna». Fornærmet fordi han selv måtte kontakte politiets sikkerhetstjeneste ( PST) for å forklare seg ut av straffesaken mot Behring Breivik. Sutrete når han klager over at politiet også tok beslag i hans private PC og andre gjenstander. Og veldig arrogant når han for første gang trer frem for offentligheten og skal forsvare sine bisarre konspirasjonsteorier. Forsøk på vanlig argumentasjon fra meningsmotstandere avvfeier han hardt og kontant som  feilaktig og kunnskapsløs. Peder Jensen lar det skinne gjennom at han ikke riktig vet hvor lenge han skal bruke av sin dyrebare tanketid til å delta i en slik lavpannet offentlig diskusjon.

Men det demokratiske Norge bør ikke – og kanskje heller ikke PST – la Fjordman slippe så lett unna. Vi trenger mer søkelys på  Peder Jensens og hans meningsfellers demokratiundergravende aktivitet – ikke mindre.Det er viktigere at vi konfronterer giftsprederen Peder Nøstevold Jensen fra Ålesund enn partileder Siv Jensen fra Oslo.

 

Trine Skei Grande rir to hester etter 22. juli

12/11/2011 StenRHelland Politikk Skriv en kommentar   , , , , , , , , , , , , , ,

Av Sten R Helland

Venstreleder Trine Skei Grande  profilerer seg ved alle naturlige korsveier, som personvernets fremste fanebærer i norsk politikk. Noen ganger kan det oppleves som om Venstre opererer som Datatilsynets politiske gren i Stortinget. Det er i og for seg en sympatisk posisjon. Men datatilsynet er et statlig  kontrollorgan med en spisset vaktbikkjeoppgave for å passe på «personvern og informasjonssikkerhet».

Et politisk parti skal favne mye bredere. Det skal også avveie mellom ulike interesser og finne balansepunkter ved krevende dillemmaer. Venstre har stolte tradisjoner som landets eldste parti og bør måles i forhold til det. Venstre var fra starten det store og regjeringsbærende parti. I våre dager er det et lite parti som kjemper en kontinuerlig kamp mot sperregrensen for å kunne være representert på Stortinget. Men partilederne – det være seg forhenværende Lars Sponheim som nåværende Trine Skei Grande – opptrer med største selvfølgelighet som sine forgjengere og taler ofte i kraftfulle vendinger likesom statsledere. De legger også listen høyt og stiller strenge krav.

Men det skjer oftest med minipartiets ansvarsfrie enøydhet – der den ene store Partisaken trumfer alle andre hensyn. Som når Venstres nestleder Ola Elvestuen fremstår som alvorlig bekymret for bølgen av overfallsvoldtekter i Oslo, men er kategorisk avvisende til bruk av eksisterende og nye overvåkingskameraer på sentrale steder i byen. Kameraer som er lovlig satt opp,som erfaring fra mange land viser er forebyggende – og som har stor betydning for å oppklare kriminelle handlinger. Eller som med Trine Skei Grandes varslede omkamp om regjeringspartienes og Høyres moderate kompromiss for Norges  tilslutning til EU s datalagringsdrektiv.

Da opplever Trine Skei Grande det som provoserende når tidligere justisminister Knut Storberget i sin redegjørelse for Stortinget (dagen før hans avgang) om 22 juli-terroren viser til at gjennomføringen av nettopp datalagringsdirektivet i norsk rett vil være et av de viktigste nye verktøy politiet får for å kunne «… forebygge og bekjempe alvorlig kriminalitet som terror».

Trine Skei Grande stilte dagen før redegjørelsen bla. gjennom Aftenposten intet mindre enn et krav fra Storberget om en «tydelig innrømmelse av at vi feilet som nasjon». Og hun tilføyer: «Det viktigste en stat kan gjøre er å beskytte sine innbyggere, og det klarte vi ikke.» Hun har rett i at staten i demokratisk samfunn må strekke seg langt for å ha gode systemer og metoder for å beskytte befolkningen. Men jeg kan ikke huske at det i USA etter 11/9 terroren var et stort fokus på at verken ekspresident Bill Clinton eller president George W Bush skulle utstede erklæringer om å ha «feilet som nasjon». Eller at britiske eller spanske ledere skulle gjøre noe tilsvarende etter blodige terroraksjoner i disse landene.

Folkuset har tvertimot vært på  økte ressurser til politiet,utvidelse av metoderegisteret for overvåking/forebygging,flere sikkerhetstiltak for å beskytte terrorutsatte bygg/offentlige steder,bedre beskyttelse av myndighetspersoner og teknologisk oppgradering av kommunikasjonsutstyr for bruk i en alvorlig krisesituasjon.Mange mener at man for eksempel i USA har gått alt for langt etter 11/9 i massive sikkerhetstiltak – på bekostning av borgernes frihet og personvern.

Men heller enn å kreve en slags konstitusjonell unnskyldning fra den norske regjeringen for 22 juli -  kunne vi kanskje forvente at Trine Skei Grande går inn en debatt om lærdommene etter terrorangrepet mot Norge (og Arbeiderpartiet) med en mer ydmyk holdning. Og med en vesentlig  større åpenhet for å diskutere  tiltak som faktisk krever at vi må renonsere litt på de ideale fordringer til personvern – til fordel for økt trygghet for borgerne.

Aldri mer naivitet- etter 22/7?

23/10/2011 StenRHelland Etter 22/7 Skriv en kommentar   , , , , , , , , , , , ,

Av Sten R Helland

Statsminister Jens Stoltenberg var i sine første reaksjoner på terroranslaget mot regjeringskvartalet i Oslo og massedrapene på Utøya 22/7 forbilledlig raskt ute med nasjonens svar på udådene:«Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.»

I de første dagene og ukene var det sterkt fokus på den første del om åpenhet og demokrati.Og på å gi ros og anerkjennelse til de mange som gjorde en tidvis heroisk innsats i det umiddelbare kaoset og i tragedien som utspant seg der og da.

Etterhvert som måneder har gått og den nye hverdagen har kommet, skifter fokus.Hvordan kunne dette skje?  Burde gjerningsmannen ha kommet på PST s radar i forkant? Hvorfor gikk det 6 år før man fikk somlet seg til å starte arbeidet for stenging av Grubbegata for allminnelig trafikk? Kunne ting vært bedre håndtert fra myndigheter og politi da katastrofen faktisk var en realitet?

Kravene om større åpenhet er fortsatt på sin plass.Det er for eksempel bra at det ser ut til å gå mot TV-overføring av rettsaken mot Anders Behring Breivik fra den starter 10 april 2012.»Den regjeringsopnevnte 22 juli-kommisjonen og en rekke andre evalueringer/rapporter vil komme i tur og orden.Det meste bør ut til offentligheten raskest mulig.Ikke for at vi skal fråtse i krav om syndebukker og hoderulling.  Det viktige er å lære for fremtiden.

Det er her vi nok bør skjerpe oss.Statminister Stoltenberg sa i sin tale til folkehavet på Rådhusplassen i Oslo 25/7 at når vi tidligere sa ;»aldri mer 9 april- må vi nå også si aldri mer 22 juli».Da gjelder det også ta advarselen og parolen om; » …men aldri naivitet» på ramme alvor.Og med større praktisk alvor enn  skiftende norske regjeringer har gjort, siden Kåre Willoch for mer enn ti år siden la frem det såkalte sårbarhetsutvalgets innstilling.Willoch har i alle år siden advart mot nettopp naivitet,mangelfull ressurstilførsel og utilstrekkelig politisk prioritet.Vi er mange som fra sidelinjen har fulgt Willochs advarsler og delt hans vurderinger.

Når Stortinget i timene etter bombeterroren ved regjeringskvartalet 22 juli, forgjeves ba politiet om hjelp til å sikre nasjonalforsamlingen- er dette trolig bare ett av mange eksempler på en form for «naivitet» vis a vis trusselbilder i Norge forut for katastrofen denne dagen.Det vi trenger i tiden som kommer er ikke partipolitisk svarteperspill om hvem som i fortiden har sviktet mest eller  minst.

Det vi trenger er bred politisk konsensus og raskest mulige beslutninger om vesentlig større ressurser  og håndfaste tiltak som må til for å beskytte oss  bedre mot nye terrorplaner i Norge.Større åpenhet alene- er farlig naivitet.

Jaglands Nobel-finte

13/10/2011 StenRHelland Politikk Skriv en kommentar   , , , , , , , ,

Av Sten R Helland

Det har opp gjennom årene vært skrevet mangt og meget om Nobel-komiteens leder Thorbjørn Jagland. Og gjennom snart en mannsalder har Jagland selv skrevet og ytret seg mer til offentligheten enn de fleste politikere her oppe i den nordlige steinrøysa. Jagland har kanskje ikke vært oppfattet som en karismatiker  eller som en utpreget ordets mester. Men kjedelig har han aldri vært.

Så langt har Thorbjørn Jagland også hatt en jevnt stigende kurve. Den tidligere AUF-lederen, ble partisekretær,før han rykket videre opp som partileder, utenriksminister, statsminister og Stortingets president. De fleste trapper så ned i en alder av 60 år. Jagland velger å trappe opp. Han forlater den nasjonale politikken for å bli generalsekretær i Europarådet,til med Jaglands egne ord ved en rekke anledninger:»..den høyest rangerte internasjonale stilling noen nordmann har hatt siden Trygve Lie var generalsekretær i FN fra 1946″. Vervet som leder for den norske Nobelkomiteen kom for Jagland selvsagt som en ytterligere basis for ta ut sitt glødende internasjonale engasjement og for å kunne boltre seg ikke bare på den europeiske scene. Thorbjørn Jagland har nå i flere år hatt den globale scenes intense oppmerksomhet. Intet tyder på at han mistrives med dette.

Jaglands genuine politiske engasjement kan ingen trekke i tvil. Heller ikke sier noen at mannen mangler guts eller er en type som snur kappen etter vinden. Snarere tvertimot. Thorbjørn Jagland elsker å overraske,provosere og noen ganger nyter han åpenbart å stå – gjerne alene – i stormen. Man kommer seg ikke alltid inn på trygg grunn med en slik risikoprofil. Jaglands tid som leder i Nobelkomiteen illustrerer problemstillingen.

Reaksjonene var langt fra udelt positive på fredspristildelingen i 2009 til en knapt tiltrådt amerikansk president Obama – og i 2010 til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo. Ikke bare var  amerikanske talkshowverter på TV begeistret det første året eller kinesiske kommunistpartledere rasende det neste. Og i god tid før offentliggjøring  av fredsprisvinnerne  for 2011, var det påfallende mange som begynte å stille skarpe spørsmål ved Nobelkomiteens uavhengighet, sammensetning og i praksis dens kompetanse. Denne debatten kom i Norge og i andre land. Blant dem som offentlig tok til en orde for endring av komiteens sammensetning var Arbeiderartiets partisekretær.

Thorbjørn Jagland er ikke lettskremt. Han reagerte prompte med å karakterisere dette som en «surrealistisk» debatt og kritikken som irrelevant. I tillegg startet han i år noe som meg bekjent er en ny type praksis for Nobelkomieen og dens leder. Jagland deltok selv i høst med liv og lyst i medienes gjetteleker før offentliggjøringen 7 oktober.

Bare en meget trygg og erfaren politisk spiller kan sitte i TV-studioer både her og der – og med smilende pokerfjes – snakke ganske mye i kortene uten å legge dem på bordet. Gradvis ble medienes, fredsforskernes og bookmakernes kandidatlister kortere. Mens Jagland selv ga uttrykk for stigende forbauselse over besserwissernes mangel på treffsikkerhet. Og i særlig grad - med hans egne ord: «Jeg er nesten litt forbauset over at mediene ikke har sett dette. De ser ikke i riktig retning».

For i år visste Jagland at han og de andre medlemmene av nobelkomiteen hadde gjort et politisk uangripelig valg. Tildelingen av årets fredspris til to liberiske og en jemenittisk kvinne var i seg selv tilstrekkelig. Jagland liker å ta det han ofte kaller «større grep». Han visste at tildelingen til afrikanske kvinner, som har kjempet mot seksualisert vold i krigføring og til en muslimsk kvinne som kjemper for kvinnerettigheter og demokrati i den arabiske verden, ville bli oppfattet som et slikt grep. Eller om en vil – et columbi egg som i lang tid fremover vil nøytralisere kritisk debatt om nobelkomiteens sammensetning.

Slik sett var Jaglands Nobel-finte i 2011 den gamle norske - og nå også globale – politiske spilleren verdig.